Eg stemner fram på livsens hav.

Salmen er skrevet av Per Sivle i 1879. Tittelen på bokmål er Jeg farer frem på livets hav. Salmen ble oversatt til nynorsk av Anders Hovden i 1920. Han bearbeidet salmen til Sivle slik at den fikk seks verselinjer i hver strofe i stedet for tolv. Salmen er forkortet til syv strofer hvor strofe to i Hovdens oversettelse er utelatt. Vi finner den i Norsk Salmebok som nummer 401 under avsnittet “Bot og omvendelse”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Eg stemner fram på livsens hav,
det er som på ei opi grav,
og stormens velde frodar.
Mitt segl er rive, styret fast,
og riggen fallen, knekt mi mast,
og land eg ikkje skodar.

Salmen ligger nær opp til det totale skibrudd. Det må nærmest et under til om den sjøfarende skal reddes. Seglet er revnet, roret har satt seg fast og masten er knekt. I tillegg er det storm og skipet er fullstendig ute av stand til å bli manøvrert i de store bølgene. Og i det dårlige været er det heller ikke noe land i sikte. Da er gode råd dyre.

Vi siterer strofe to (NoS):

Men titt du synte, Herre Krist,
ei liti rift i skyi visst,
der livd det var å finne
for vesle fugl, forlaten, skremd,
som tumla vilt og hjarteklemd
i vådenatti inne.

Salmen forandrer karakter i strofe to. Sjøreisen blir en livsseilas. Herren har hjulpet før. Vi finner paralleller både til syndfloden og til disiplene i havsnød på Genesaretsjøen. Men den utelatte strofen er like interessant. “Og skjær er foran, skjær er bak / det heller alt mot kveld fra dag / og så er natten rede / O Herre Gud jeg er i nød / og gruer mot den kalde død / og makter neppe bede.” Det går mot natt og Sivle ser bare mørke og død som den eneste utgang. Men på samme måten som den lille, redde fuglen finner hvile, øyner også salmisten et lite håp i skyen som revner. Jesus kom gående på sjøen og sa: “Frykt ikke, det er meg!” Det samme ord fikk også kvinnene høre fra den oppstandne Frelser, påskemorgen: Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Å, Herre, mellom livsens skjer
du ennå styresmannen er,
som kjenner alle bankar.
Eg skodar havsens ville flukt,
men har kje du ei liti bukt
der eg kan kaste ankar?

Metaforen med livet som en reise på havet er brukt i mange salmer. Det er en parallell til vandrermotivet. Vi er på vandring og vårt endelige mål er bak død og grav. For den sjøreisende er det mange farer underveis både med storm og urent farvann. Da er det godt å ha Jesus om bord som los. Strofen er å forstå som en allegori. På samme måten som vandreren på jorden er underveis til et evig mål, fører også båten oss over havet til en sikker havn på den andre siden. Det er himlens trygge havn hvor ”Jesus vil dra båten i land”, som det heter i en sang.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Du leidde før med stødig arm
kvar hug med åndi sterk og varm
og lyst og mod å fare;
men også honom stod du nær
som skalv for kvart eit lite skjer
hans skute skulle klare.

Vi befinner oss fremdeles til sjøs. Men bildet med vandringen og sjøreisen blir utvidet. Vi er ikke bare på reise. Det er også vanskeligheter underveis: ”men også honom stod du nær / som skalv for kvart eit lite skjer / hans skute skulle klare.” Gud slår ikke hånden av oss om vi har tvil og anfektelser. Det hører også kristenlivet til. De færreste av oss går gjennom livet uten sorg og sykdom. En dag må vi dø. «Alle har sitt / stort eller litt / himlen alene for sorger er kvitt». Men Jesus har lovet å gå med oss alle dager.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Min Gud, min Gud, då vonar eg
du ei di hand vil slå av meg
og sleppe meg i sluket.
For, Herre Gud, du sjølv har sagt,
du nærmast har til hjarta lagt
dei trøytte og dei sjuke.

Per Sivle var 22 år da han skrev salmen. Han hadde tenkt å bli prest. Men slik gikk det ikke. Han måtte avbryte studiene på gymnaset siste året på grunn av alvorlig sykdom som fulgte ham resten av livet. i dag ville han trolig fått hjelp av gode medisiner og moderne behandlingsmetoder. Han prøvde en kur i København uten at det hjalp. I stedet satset han på skrivingen.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Og er eg blind og veiknar av
og sviktar stød og brotnar stav,
mi bøn i hjarta brenner,
eg sukkar under alt mitt tjon:
Å Herre Jesus, du Guds Son,
lyft dine frelsarhender!

Vi finner kun salmen Jeg farer frem paa Livets Hav etter Per Sivle i Norsk Salmebok. Det er trolig Anders Hovdens fortjeneste at salmen kom inn i Nynorsk Salmebok i 1920. Han var Per Sivles gode og nære venn. Her finner vi salmen som nummer 487 under ”Bot- og bededag”. De mest kjente sangene etter Per Sivle er kanskje ellers Og vesle lerka ho hev det so, Den fyrste song eg høyra fekk og Blåkors-songen Hvor lenge skal det vare. De to siste finner vi i Sangboken fra 1962.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Og kan eg ingi berging sjå,
og veit meg ikkje minste råd,
og tru og mod vil breste,
min Gud, min Gud, det nådehåp
du veit du gav meg i min dåp,
det vert mitt siste feste.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Nynorsk Salmebok (1972)

Ragnar Grøm (2011), s. 279-283
P. E. Rynning (1967), s. 61
Tobias Salmelid (1997), s. 90-91
Lars Aanestad (1962), sp. 518

Per Sivle på Den frie norske salmesiden

Den fyrste song eg høyra fekk.

Salmen er skrevet av Per Sivle i 1877. Vi finner den i Sangboken (SaB) som nummer 757 med fire strofer. Det er vel kanskje en av de aller første salmene vi møtte på nynorsk i skolen før i tiden. Melodien er ved Lars Søraas fra 1909.

Vi siterer strofe en (SaB):

Den fyrste song eg høyra fekk,
Var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk,
Dei kunde gråten stogga.

Forfatteren, redaktøren og språkmannen Per Sivle ble født i Flåm i Aurland 6. april 1857. Hans mor døde tidlig og Sivle kom til å vokse opp hos slektninger på Voss. Som 16-åring gikk han på folkehøgskolen til Jakob Sverdrup i Sogndal. Han ville studere teologi og bli prest og reiste til Kristiania for å ta artium. Men en nervesjukdom siste året på gymnaset satte en stopper for videre studier og dette plaget Sivle livet ut. I stedet ble han avismann og selvlært dikter. Sivle arbeidet som redaktør for Buskeruds Amtsidende fra 1883-1885 og for Kristianiaposten fra 1887-1891. Han var en ledende talsmann for den nasjonale selvstendigheten frem mot 1905. Sivle døde i Kristiania 6. september 1904.

Vi siterer strofe to (SaB):

Dei sulla meg so underleg,
Så stilt og mjukt te sova,
Dei synte meg ein fager veg
Opp frå vår vesle stova.

Og Per Sivle er ellers en mesterleg humorist og folkelivsskildrer, skriver Sivlesiden forfattarar.sfj.no om ham. Sivle regnes også som en av våre fremste nasjonale diktere på landsmålets grunn. Men vi har ikke så mange salmer etter ham. Vi finner bare én i Norsk Salmebok og det er Eg stemner fram på livens strand. Salmen er omarbeidet og oversatt til nynorsk av Anders Hovden i 1920. De mest kjente sangene etter Per Sivle ellers er vel kanskje Og vesle lerka ho hev det so, Den fyrste song eg høyra fekk og Blåkors-sangen Hvor lenge skal det vare som vi blant annet finner i Sangboken (SB) fra 1962.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Den vegen ser eg ennå tidt
Når eg får auga kvila,
Det stend ein engel, smiler blidt
Som berre ei kan smila.

Per Sivle har skrevet en rekke verker både av lyrisk og mer episk karakter. Mest kjent er vel kanskje Digte fra 1879, Vossa-Stubbar fra 1887 og Streik fra 1891. Av sangene hans kan vi kanskje spesielt fremheve nettopp Den fyrste song eg høyra fekk som den mest berømte og siterte av Sivles sanger. Men det er noe usikkert hvor mye Sivle husker fra sin mor. Hun døde da han bare var to år gammel. Sangen til Per Sivle er likevel blitt stående for ettertiden som sangen om mor fremfor noen annen. Salmen er regnet med blant våre aller vakreste sanger.

Vi siterer strofe fire (SaB):

Og når eg sliten trøytnar av
I strid mot alt som veilar,
Eg høyrer stilt frå mor si grav
Den song som all ting heilar.

Kilder:

Sangboken (1962)

P. E. Rynning (1967), s. 357
Tobias Salmelid (1997), s. 357
Lars Aadland (1965), bd.2, sp. 912-913
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 86

Per Sivle på Wikipedia
Per Sivle i Store Norske Leksikon