I Edens sæle sumar

I Edens sæle sumar.

Salmen I Edens sæle sumar er skrevet av Elias Blix i 1870. Den foreligger i to versjoner. Den første utgaven ble publisert i Nokre Salmar, hefte II, med fjorten strofer. Neste versjon kom ut i 1883 og i 1891 i Nokre Salmar, 2. utgave og 4. utgave. Her var tre og tre strofer slått sammen til en. I tillegg ble salmen kortet ned noe slik at den til sammen ble på fire strofer. Salmen er sitert etter Nokre Salmar II (NoS II), men forsiktig modernisert.

Vi siterer strofe en (NoS II):

I Edens sæle sumar
Eit tre av rotom rann,
Og fram av kvar ein kumar
Sprang evigt liv fyr alle mann.

Vi finner ellers salmen i Nynorsk Salmebok som nummer 280 med fire strofer. Her står salmen plassert under ”2. påskedag”. Salmen I Edens sæle sumar står også i Landstads reviderte salmebok som nummer 360 med samme antall strofer og plassert under samme tema.

Vi siterer strofe to (NoS II):

So treet stod i hagen
I livsens rike blom
Alt til den myrke dagen,
Då ormen inn i Eden kom.

Elias Blix er en poet som er blitt sunget mer enn han er blitt lest, skriver Einar Økland om ham. Og vi kaller gjerne Blix-salmene for klassiske fordi de er så formgode og slitesterke. Mange av salmene hans er fast knyttet til kirkelige høytider og festdager. Og en kjenner salmene igjen selv om en ikke vet at de er skrevet av av Blix, skriver han videre i forordet til boken “Elias Blix’ beste” (1995).

Vi siterer strofe tre (NoS II):

Då Herren vegen stengde,
Som gjekk til livsens tre,
Og dauden inn seg trengde
Frå mannen ned til minste fe.

Påskesalmen I Edens sæle sumar er ikke noe unntak. Bilder fra Bibelen er knyttet sammen med motiver fra norsk natur. I denne salmen møter vi ellers et sentralt motiv hos Elias Blix. Det livstreet. Livsens tre finner vi i mange av salmene til Elias Blix. Men det er sjelden det er så gjennomført som i denne salmen. Livstreet går igjen som en rød tråd fra første til siste strofe.

Vi siterer strofe fire (NoS II):

So verdi treet misste,
Det vardt ei lenger spurt,
Og ingen staden visste;
For Eden kvarv frå jordi burt.

Vi møter livsens tre allerede i 1. Mosebok. Det var treet i Paradishagen som menneskene ikke skulle spise av: ”Herren Gud plantet en hage i Eden, et sted i øst. Der satte han mannen han hadde formet. Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, herlige å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet som gir kunnskap om godt og ondt.” (1. Mos 2, 8-9). Adam og Eva spiste og falt i synd. De ble drevet ut av Paradishagen. Med dette kom også døden inn i verden. Paradiset var tapt.

Vi siterer strofe fem (NoS II):

Men livet, verdi vantad,
Ei evig burte var;
For Herren atter plantad
På jord ein livsens aldegard.

Men Gud hadde tenkt ut en plan for å redde menneskene. Jesus skulle rette opp det som fallet førte med seg. Det som er nytt, er at Elias Blix også bruker bildet med treet om Jesus. Han er veien, sannheten og livet. Jesus er den gode hyrde. Han er livets vann, men Jesus som livets tre leser vi ikke om i Bibelen. Dette er et flott bilde. Herren plantet et nytt tre på jorden. På denne måten binder Blix sammen det nye og det gamle testamentet i Bibelen. Jesus er livsens tre: ”Men livet, verdi vantad / Ei evig burte var / For Herren atter plantad / På jord ein livsens aldegard.” Ordet aldegard er en gammel benevnelse for frukthage.

Vi siterer strofe seks (NoS II):

Or Kristi grav er runnet
Det tre på herleg vis,
Og livet atter funnet,
Som døydde ut i Paradis.

Ved Jesu oppstandelse fra de døde, er tilstanden fra Paradis gjenopprettet. Døden har ikke lenger makt over livet. Oppstandelsens krefter er sterkere enn dødens makt: ”Or Kristi grav er runnet / Det tre på herleg vis / Og livet atter funnet / Som døydde ut i Paradis.”

Vi siterer strofe syv (NoS II):

Det med si kruna skygger
So vida yver jord.
Og reid i greinom bygger
Dei fuglar små i sud og nord.

Fuglene som bygger reder i treet peker trolig på beretning fra det nye testamentet der Jesus forteller om sennepsfrøet. ”En lignelse til la han fram: «Himmelriket er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø, men når det har vokst opp, er det større enn andre hagevekster, så det blir til et tre, og himmelens fugler kommer og bygger rede i grenene på det.» (Matt 13, 31-32).

Vi siterer strofe åtte (NoS II):

Det stend med evig trygge,
Er fredlyst ved Guds Ord;
Og Gud er sol og skygge,
Og Anden fell som dogg til jord.

I fire strofer skildrer så dikteren egenskapene ved dette treet. Dets grener breder seg ut over jorden (Det med si kruna skygger / So vida yver jord), det står evig trygt, det står om alle stormer og det står imellom graver. Det er naturlig å tolke dette på Guds rike og kraften i Guds Ord: ”Det stend med evig trygge / Er fredlyst ved Guds Ord / Og Gud er sol og skygge / Og Anden fell som dogg til jord.”

Vi siterer strofe ni (NoS II):

Det stend, um alle stormar
For fram og mot det fall.
Og aldri eiterormar
Den dyre frugt forgifta skal.

Trolig kan vi også lese dette sakramentalt. Ormen (den vonde) forgiftet frukten på livets tre. Synden kom inn i verden. Men treet står også i dødens hage. Det har røde druer som kan vekke liv av døde opp. Elias Blix tenker her sannsynligvis på nattverden som gir oss livsfellesskapet med Kristus.

Vi siterer strofe ti (NoS II):

Det stend imillom graver,
Men ned frå kvar ein knupp
Dei raude druvor laver,
Som vekkja liv av daude upp.

Eden kommer igjen i slutten av salmen. Det gjør den også i Bibelen. Paradis som inneholdt livsens tre skal igjen blir sentrum i Guds hage. Vi finner det i Johannes åpenbaring: ”Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene. Det skal ikke lenger finnes noen forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans tjenere skal tjene ham. De skal se hans ansikt og de skal ha hans navn på sin panne. Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet.” (Åp 22, 1-5).

Vi siterer strofe elleve (NoS II):

So bløma daudens hagar
Som Eden fyrr i aust,
Og Herrens åker lagar
Seg til ein herleg livsens haust.

Lenger nede i kapittelet i Johannes åpenbaring møter vi igjen livets tre. Bare de som har vasket sine kåper rene får spise av livets frukt og gå inn gjennom portene til Guds evige bolig. Det er et bilde på frelsen. Forsoningen i Kristus er inngangsbilletten. Den som har tatt imot Jesus, får del i Guds rike: ”Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn. Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.» Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann uten betaling.” (Åp 22, 14-17).

Vi siterer strofe tolv (NoS II):

Ein engel treet gjæter
Med severdet gjort av eld
Men inn kvar syndar læter,
Som seg i tru til Jesum held.

Blix setter en engel til å vokte livsens tre. Han har et sverd av ild. Vi møter engelen i 1. Mosebok. Der fikk ingen komme tilbake etter fallet. I strofe tolv lar dikteren alle syndere som har tatt sin tilflukt til Jesus, komme inn.

Vi siterer strofe tretten (NoS II):

Men den som fyrst fekk smaka
Den druva, treet ber,
Han lengtar ei tilbaka,
Han liva vil og døya der.

Påskesalmen I Edens sæle sumar er en favoritt mellom hymnologer, men så lite sunget i norske menigheter at den ikke kom med i Norsk Salmebok, skriver Anders Aschim om salmen. Det synes vi er litt synd. Salmen er så gjennomført i sitt motiv og så optimistsk i sin tone at den absolutt burde høre hjemme i salmeboken. Men vi undrer oss kanskje litt over hvorfor scenen er sommer og ikke våren. Det betyr vel kanskje at at gudsrikes krefter allerede er brutt frem. Livet står allerede i full blomst. Sommeren er et bilde på det fullendte Guds rike. Det er Jesus, treet fra Golgata, som gir det evige liv. Da er det grunn til lovsang.

Vi siterer strofe fjorten (NoS II):

So bløm med evig æra,
Du tre frå Golgata!
I Paradis me læra
At lova deg, Halleluja!

Kilder:

Nynorsk Salmebok (1972)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Anders Aschim (2008), side 171-175
Einar Økland (red), (1995): Elias Blix’ beste

Dagens Blix for 27.8.03
Dagens Blix for 22.9.08

Gud signe vårt dyre fedreland

Gud signe vårt dyre fedreland.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1890 og publisert første gang i Nokre Salmar, fjerde utgave, som kom ut i 1891. Gud signe vårt dyre fedreland synges vel nesten like ofte som nasjonalsangen Ja, vi elsker dette landet. Salmen blir ofte omtalt som fedrelandssalmen. Det er en salme som forener norskdom og kristendom med natur og nasjonalfølelse. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 739 med syv strofer under temaet «Folk og fedreland».

Vi siterer strofe en (NoS):

Gud signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma!
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma!

Det Norske Samlaget skriver på en forfatterlink til Arne Garborg at Gud signe vårt dyre fedreland er skrevet av Arne Garborg. Men det er nok en misforståelse. Arne Garborgs salme heter Gud signe Noregs land og kom ut i 1878. Men denne salmen fikk på langt nær samme utbredelse som Gud signe vårt dyre fedreland. En engelskspråklig side kaller Gud signe vårt dyre fedreland for Norges National Hymn, men det er heller ikke riktig. Vår National Hymn er Ja, vi elsker dette landet. Og etter Riksmålsordboken er Ja, vi elsker Norges nasjonalsang og Gud signe vårt dyre fedreland, Norges fedrelandssalme.

Vi siterer strofe to (NoS):

Vårt heimland lenge i myrker låg,
og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud, du i nåde til oss såg,
din kjærleik oss ikkje gløymde.
Du sende ditt ord til Noregs fjell,
og ljos over landet strøymde.

«En nasjonalsang eller fedrelandssang er skrevet for å uttrykke et folks nasjonalfølelse eller samhørigheten med fedrelandet. Noen lands sanger er formet som en hyllest til eller lykkeønskning for statsoverhodet eller andre nasjonale symboler,» skriver Wikipedia om nasjonalsangen. «Mange land har flere sanger av nasjonalsangkarakter, men som regel er bare en av dem er anerkjent av landets myndigheter som landets offisielle nasjonalsang,» står det videre. Det merkelige er at «i 1819 ble Sønner av Norge kåret til Norges nasjonalsang. Ja, vi elsker dette landet som kom i 1864, er aldri formelt erklært som nasjonalsang, selv om den gjennom bruk i dag er etablert som Nasjonalsangen. Til tider har flere vært i bruk. Etter Ole Vig lever diktet Blant alle lande, som han skrev som en fedrelandssang,» heter det videre hos Wikipedia.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Og Noreg det ligg vel langt i nord,
og vetteren varer lenge;
men ljoset og livet i ditt ord,
det ingen kan setja stenge.
Om fjellet er høgt og dalen trong,
ditt ord har då her sitt gjenge.

Elias Blix har skrevet flere salmer av nasjonal karakter. No livnar det i lundar ble utgitt i 1875 og synges svært ofte hos oss under feiringen av nasjonaldagen. Det samme kan en vel til en viss grad også si om Å, eg veit meg eit land fra 1896. Men denne siste fedrelandssalmen taler mer spesielt om nordnorsk natur og er ikke så samlende for landet som de tre første vi har nevnt her.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Så blømde vårt land i ljos og fred,
det grodde så grønt i lider.
Men atter seig natt på landet ned
med trældom og tunge tider.
Og folket det sukka etter ljos,
og du lyste opp om sider.

Hos Elias Blix går naturen hånd i hånd med både det nasjonale og det kristelige. Det er ingen motsetning mellom naturen og Gud, men Gud er heller ikke i naturen. Den naturlige gudsåpenbaring vitner bare om at det finnes en Gud som har skapt naturen. Hos Blix finner vi at landet kan blomstre som en hage. Landets folk kan bo sammen som brødre fordi Gud binder dem sammen. Og salmene til Elias Blix er ofte fulle av natursymbolikk. Vinter må vike for vårsol. Og lyset og livet er sterkere enn vinter og mørke. Guds Ord er som vårsolen. Lysets krefter vil seire: «Men, Gud, du i nåde til oss såg / Din kjærleik oss ikkje gløymde / Du sende ditt ord til Noregs fjell / Og ljos over landet strøymde.»

Vi siterer strofe fem (NoS):

Og morgonen rann, og mørkret kvarv,
som lenge vår lukka skygde.
Du atter oss gav vår fridomsarv
og honom i trengsla trygde.
Du verna vårt folk og gav oss fred,
og landet med lov me bygde.

Det er en enkel og folkelig symbolikk i salmen som folk flest forstår. Dette forklarer vel også noe av den enestående popularitet som salmen fikk. Symbolikken med ljoset og livet går igjen i flere av strofene: «Og Noreg det ligg vel langt i nord / Og vinteren varer lenge / Men ljoset og livet i ditt ord / Det ingen kan setja stenge».

Vi siterer strofe seks (NoS):

Vil Gud ikkje vera byggningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja by og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss Gud så me kan bu
i heimen med fred og hyggja.

Vi ser også at allitterasjonene understreker budskapet i salmen. Ligg – langt, vinteren – varer, ljoset – livet, setja – stenge er alle bokstavrim hvor første konsonant i hvert trykksterkt ord begynner på samme bokstav. Igjen er det de lyse, livgivende kreftene som seirer. Så er da også Elias Blix vårens dikter fremfor noen. Og feiringen av nasjonaldagen faller sammen med våren og den lyse årstiden: «No livnar det i lundar / No lauvast det i li / Den heile skapning stundar / No fram til sumars tid.»

I denne salmen står vårens krefter som et symbol på hvordan Guds Ord skaper liv og lys i mennesket. I No livnar det i lundar er ikke det nasjonale bygd så sterkt ut som i Gud signe vårt dyre fedreland. Men Blix benytter her et annet symbol. Han bruker den «tørre jord» som et bilde på vårt fattige hjerte uten Guds Ord: «Så sende Gud sin Ande / Som dogg på tørre jord / Då vakna liv i landet / Då grøddest vent Guds ord» Men naturen har ingen egenverdi hos Elias Blix. Den vitner om at det er en Skaper, men det kan aldri skape. Det er bare Gud som kan skape liv gjennom den Hellige Ånd. Men våren hos Elias Blix peker utover seg selv og på det evige Guds rike: «Du vår med ljose dagar / Med lengting, liv og song / Du spår at Gud oss lagar / Ein betre vår ein gong».

Den samlingen av salmer som kom ut i 1891, var faktisk en hel liten salmebok. Og denne gangen hadde Elias Blix satt sitt navn på den. Her hadde han samlet hele 150 originale salmer. Året etter ble den godkjent til kirkebruk ved siden av Landstads Kirkesalmebog. For første gang i vår historie ble salmer diktet, gjendiktet og oversatt av bare en mann autorisert som kirkesalmebok. Og i tillegg til dette var den altså skrevet på landsmål (nynorsk). I salmen Gud signe vårt dyre fedreland er det Gud som står vakt om vårt land og gir oss fred: «Du verna vårt folk og gav oss fred / Og landet med lov me bygde». Men hvis Gud ikke får bygge landet, så er vårt arbeid forgjeves. Salmen avsluttes like optimistisk som den begynte med ønske om Guds velsignelse over land og folk.

Vi siterer strofe syv (NoS):

No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
Så signa då Gud det gode såd,
til groren ein gong er mogen!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Egil Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)
Riksmålsordboken (1977)

Om nasjonalsangen
Gud signe vårt dyre fedreland i original

Å du store kjærleiks under

Å du stor kjærleiks under.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1898. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 342 og i Landstads reviderte salmebok som nummer 302 med fire strofer. Tonen er en melodi fra 1400-tallet eller ved Louis Bourgeois fra 1551. Salmen står under ”Kristus, vår Frelser” i Norsk Salmebok og under ”Jesu lidelse” i Landstads reviderte salmebok, mens Nynorsk Salmebok har plassert den under ”Langfredag”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Å du store kjærleiks under:
Gud ein syndar elska kan!
Våre synder reiv i sunder
bandet mellom Gud og mann,
me frå Gud fôr alle vilt,
difor gjekk det alle ilt.
Då frå Gud, vårt liv, me rømde,
alle vart til dauden dømde.

Denne langfredagssalmen ble først publisert i nummer 7 av Norsk Barneblad, utgitt 5. april 1898 og i Salmar og Songar fra år 1900 skriver P. E. Rynning i Norsk Salmeleksikon. Melodien som er oppgitt til salmen er Jesus, dine dype vunder.

Vi siterer strofe to (NoS):

Men Guds faderhjarta grundar
ut for oss ein frelseveg.
For så sårt hans hjarta stundar
til å få oss heim til seg.
Difor må Guds Son for oss
som ein syndar på sin kross
smaka daudens stride stunder.
Å, du store kjærleiks under!

At Gud er kjærlighet understrekes ved at uttrykket «det store kjærleiks under» gjentas i tre av salmens fire strofer. Det er Jesus som er «det store kjærleiks under». Slik forkynner også Bibelen: ”Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.” (1. Joh 4, 10).

Vi siterer strofe tre (NoS):

Lov og takk, vår Gud, som ville,
oss til sæle, liv og von,
semja dei som syndi skilde,
Gud og mann i Krist, din Son!
Så han no vår broder er
og vår synd til soning ber,
at me skal hans sæle smaka,
syskenarv med honom taka.

Salmen Å du store kjærleiks under, Gud ein syndar elska kan forteller om hvordan Gud tar imot synderen som vender om til ham. Her finner vi grunnen til innbydelsen. Gud elsker syndere. Han kaller oss til omvendelse. Der finner vi også bakgrunnen for lovsangen: ”Lov og takk, vår Gud, som ville / Oss til sæle, liv og von / Semja dei som synda skilde / Gud og mann uti din Son.” Salmelid skriver ellers at salmen er en takkesang for soningsverket, mens salmen ikke er kommentert hos Aanestad.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Takk, Guds Son, som ville sona
Det som dine sysken braut,
lær meg på din kjærleik vona,
som til dauden aldri traut!
Fylgja deg på livsens veg
og så sæl i tru på deg
sovna inn i siste stunder,
du, det store kjærleiks under!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Nynorsk Salmebok (1972)

Ivar Holsvik (1950), s. 146-150
P. E. Rynning (1967), s. 308
Tobias Salmelid (1997), s. 35-38
John Stene (1933), 160-179
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 240-249

Salmen på Qumran
Salmen på BlixBlog

Jeg tror men ikke lenger

Jeg tror, men ikke lenger.

Salmen Eg trur, men ikke lenger er skrevet av Elias Blix i 1897 og publisert i blant annet Stille Stunder samme år og i Salmar og songar i 1900. Vi finner salmen i Nynorsk Salmebok (NyS) som nummer 154 med syv strofer. Her er salmen plassert under ”3. søndag etter Kristi åpenbaring”. Salmen har opprinnelig ni strofer. Som overskrift på salmen satte Elias Blix Kvi eg trur. Strofe 1-2, 5-6 og 8-9 i originalen er oversatt til bokmål av Salmebloggeren (LeH) i 2012.

Vi siterer strofe en (LeH):

Jeg tror, men ikke lenger,
fordi det så er sagt.
Ei vitner mer jeg trenger,
om Jesu frelsermakt.

Salmen er en av de mest personlige salmene som Blix har skrevet. Trolig er dette en salme som også har betydd noe spesielt for ham. Det er ingen lettvint vei til tro. Salmen vitner om både tvil og kamp. Men det er en tro som bygger på egen erfaring: ”Eg trur, men ikkje lenger / Av di det so er sagt / Eg inkje vitne trenger / Um Jesu frelsarmagt.”

Vi siterer strofe to (LeH):

For nå med eget øre,
i Ordet fra hans munn.
Jeg kan min Frelser høre,
her har min tro sin grunn.

Utgangspunktet for salmeteksten er Joh 4, 42. Salmen bygger på beretningen om den samaritanske kvinnen som møtte Jesus og løp tilbake til byen og fortalte om ham: ”Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»” (Joh 4, 39-42).

Vi siterer strofe tre (LeH):

Jeg ser det, når han sender,
meg mildt et nådesmil.
Som Tomas så hans hender,
og trodde uten tvil.

Tomas var i tvil om Jesus var den han sa han var. Etter oppstandelsen møtte Jesus disiplene sine, men Thomas var ikke til stede. Han hadde vanskelig for å forstå at Jesus som var død, kunne være levende: ”Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren,» sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»” (Joh 20, 24-25). Men Jesus viste seg for disiplene en gang til og Tomas fikk et helt spesielt møte med Jesus: ”Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden din og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»” (Joh 20, 26-29).

Vi siterer strofe fire (LeH):

Og om et Ord han sier,
som tanken vrient fant.
Jeg bare tror og tier,
jeg vet at det er sant.

Også vi møter utfordringer i vår tro. Et gammelt og klokt råd er å la vanskelige ord i Bibelen bli tolket i lys av de som er mer lette å forstå. Ikke alt kan fattes av tanken. Men vi kan få hvile i troen selv om vi ikke skjønner alt. Det slo også professor Elias Blix seg til ro med: ”Og um eit ord han segjer / Som er mitt vit for vandt / Eg berre trur og tegjer / Eg veit han segjer sant.” En gang skal vi forstå alt fullt ut. Her skjønner vi stykkevis og delt.

Vi siterer strofe fem (LeH):

Han bor i himmelsaler,
men elsker så de små.
I jorderikes daler,
at han de frelse må.

Elias Blix siterte salmen under en julegudstjeneste i 1898. Vi lar ham selv fortelle: ”No kann du vel ikkje lenger sjaa og finna honom likamleg her paa jordi; men du finn honom i hans ord, finn honom so livande som han gjekk og stod i ord og gjerning, som um han enno kom ljoslivande til deg og helsad deg. Gakk daa til honom der, tala med honom og sjaa honom rett djupt inn i hans milde augo, ja heilt inn i hans frelsarhjarta, til du fær sjaa, kor det brenn av kjærleik til deg, stundar etter aa faa frelsa deg. Naar du soleids hev lært honom aa kjenna aasyn til aasyn, so vil du tru honom paa ordet, naar han segjer, han er din frelsar; for du kann lesa sanningi av det ordet i hans aasyn.”

Vi siterer strofe seks (LeH):

Han bor i himmelsaler,
jeg mellom graver bor.
Men da om ham jeg taler,
for jeg på ham her tror.

Kilder:

Bibelen (2011)
Nynorsk Salmebok (1972)

Salmen i original
Salmen på BlixBlog

Det folk som sat i mørke natt

Det folk, som sat i mørke natt.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1869. Vi finner den i Nokre Salmar I , fra 1869, under Jol, med syv strofer. I senere utgaver fra 1883 [Nokre Salmer (NoS II), andre utgave] og 1891 [Nokre Salmer (NoS IV), fjerde utgave] er strofe fire sløyfet og salmen er publisert med seks strofer. Den opprinnelige tittelen var Det Folk, som fyrr i Myrker sat mens salmen i den endelige versjonen ble hetende Det Folk, som sat i myrke Natt.

Vi siterer strofe en (NoS IV):

Det folk, som sat i mørke natt
og djupe daudeskugge,
dei såg ei sol i auster spratt
med ljos og liv og hugge.
Dei såg så stor ein dag
eit ljos med ukjent lag
som over jordi rann,
og lyste vidt om land
med sumar og med sæla.

Rynning refererer Jes 9, 2 og følgende som bibelsk referanse til denne salmen. Det stemmer godt overens med innholdet i salmen til Elias Blix. Profeten skildrer Fredsfyrsten som skal komme: «Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. Du lar dem juble høyt og gjør gleden stor. De gleder seg for ditt åsyn som en gleder seg i kornhøsten, som en jubler når hærfang skiftes. For åket som tynget folket, stangen over nakken på det og staven som driveren brukte, har du brutt i stykker som på Midjans dag. Ja, hver støvel som trampet i stridsgny, og hver kappe som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og til evig tid. Herren, Allhærs Gud, skal gjøre dette i sin brennende iver«.

Vi siterer strofe to (NoS IV)

Ei stjerna opp av Jakob stig!
Slik var den gamle spådom.
Men mang ei ætt i gravi sig
i venting, von og trå dom.
Dei venta tusen år, då rann
den stjerna klår og tendra dag på jord;
for trufast er Guds ord,
hans lovnad ja og amen.

Elias Blix har til dels gjort store rettinger og forandringer fra 1869 versjonen og opp til 1883 utgaven av salmen sin. Opprinnelig går strofe en slik: “Det Folk, som fyrr i Myrker sat / Og Daudens djupe Skygge / Og sukkad i den lange Natt / So saart um Ljos og Hygge / Dei saago braadt ein Dag / Med ukjent herlegt Lag / Ei Morgonstjerna rann / Som lyste vidt um Land / Med Sumar og med Sæla”. Det er tydelig at Blix kjente behov for å bytte ut Morgonstjerna i strofe en med Ljos for å få variasjon og ikke gjenta seg selv. Stjernen kommer igjen i strofe to som er slik i sin opprinnelige form: ”Det Stjerna var av Davids Hus / Som helge Feder sago / Men Davids Hytta fall i Grus / Og Federne alt largo / I Gravom tusund Aar / Daa rann den Stjerna klaar / Og tendrad Dag paa Jord / For trufast er Guds Ord / Hans Lovnad Ja og Amen”. I 1883 versjonen av salmen er Det Stjerna var av Davids Hus byttet ut med Ei Stjerna upp av Jakob stig! ”En stjerne som stiger opp fra Jakob” er en gammel profeti om Jesus: ”Jeg ser ham, men ikke nå, jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel …” (4. Mos 24, 17).

Vi siterer strofe tre (NoS IV):

Sjå, hyrdingar ved Betlehem
si hjord om natti gjæta.
Då skin eit ljos, ein engel kjem
og syng med himmellæta:
“Eg ber ei tidend glad:
I Davids fedrastad
er fødd ein frelsarmann,
de teiknet kjenna kann:
Han linda ligg i krubba.

Et annet skriftsted, som Rynning videre oppgir som bibelsk referanse til denne salmen, er Luk 2, 15 og følgende vers. Vi finner beretningen om gjeterne på Betlehemsmarkene julenatt bla i Luk 1, 15-20: «Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem«.

Vi siterer strofe fire (NoS IV):

Så lat oss med dei hyrdingom
til Jesu vogga ganga
og giva honom hjarterom
og hjartehugnad fanga!
Der vert vår saknad stild,
der finn me fred og kvild,
der få me ljos og liv
som daudeskuggen driv,
der ser me Jakobs stjerna.

En kan undre seg over hvorfor salmen Det folk, som sat i mørke natt ikke kom med i Landstads reviderte salmebok (LR), skriver Egil Elseth. Både liturgisk og rent kunstnerlig vil mange hevde at denne salmen er mye bedre enn julesalmen Fordom til fedrene so jamt (LR 127), forteller han videre. Men vi kan ikke helt være enig i kritikken av denne siste salmen. Den er mer enn en “tørr parafrase over epistelteksten”. Det eneste vi finner av direkte sitat er: “Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden.” (Heb 1, 1-2), delvis ”Slik ble han mye større enn englene, for det navnet han har fått i arv, er så mye større enn deres.” og ”For aldri har Gud sagt til noen engel: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Eller, som det også står: Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn”. Her avslutter LR salmen med ”Son min, i dag eg deg fødde!” Men ”tørr” blir vel aldri Skriften heller?

Vi siterer strofe fem (NoS IV):

No er det ende på vår sut
no vert det fred og fagnad.
For Herren sjølv oss løyste ut
av daudens mørke lagnad.
Nå er vår Frelsar fødd,
og ormen sunder trødd
som såra illt vår hæl.
Nå Adams ætt er sæl.
Nå er der fred på jordi.

Derimot deler vi Elseth’s syn på at salmen Det folk, som sat i mørke natt er en bedre kunstnerlig utformet salme enn Fordom til fedrene so jamt. Selv om salmen er den aller første julesalmen som Elias Blix skrev, inneholder den mange av de særtrekk som han senere skulle bli så kjent for. Det gjelder både bokstavrim, enderim og det rike bildespråket som vi finner i Blix-salmene. Og sluttstrofen er en juvel som hever kvaliteten på salmen. Det var heller ikke lenge etter jul, en mannsalder senere, at Elias Blix fikk hjemlov. Han døde 17. januar 1902.

Vi siterer strofe seks (NoS IV):

So vil eg deg, min Frelsar kjær,
med gledesongar fagna,
til dess min siste time slær
og songen her må tagna.
Kom då, du Jakobs sol,
og lys meg heim til jol
opp i din himmelstad!
Der skal eg sæl og glad
deg utan ende lova.

Kilder:

Bibelen (2005)

Egil Elseth (1989), s. 116-121
Reidar Djupedal (1968), s. 33-34
P. E. Rynning (1967), s. 46

Anders Aschim BlixBlog
Hele salmen i originalversjon

Syng i stille morgonstunder

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1891. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) med tre strofer og i Nynorsk Salmebok (NyS) med fire strofer. I Norsk Salmebok står salmen som nummer 710, mens Nynorsk Salmebok har den som nummer 649.

Vi siterer strofe en (NoS):

Syng i stille morgonstunder,
syng Gud Fader lov og ros!
Sjå han gjer på ny det under:
kallar fram or mørkret ljos!
Sjå hans sol all skapning gyller,
alt med liv og lovsong fyller,
sjå hans kjærleiks smil i sky,
sjå kvar dag hans nåde ny!

Dette er en Blix-salme som i alle fall den eldre garde stiftet bekjentskap med i tidlig skolealder. Det gikk neppe en dag uten av vi begynte morgenen med en salme eller en «høveleg song» som det het. Salmen Syng i stille morgonstunder var helt klart en favoritt. Og denne husker jeg, i alle fall den første strofen. Det gjorde også sterkt inntrykk da jeg i folkehøgskoletiden var vitne til de gamle skolekjempene sang for full hals denne salmen. De hadde så visst ikke bruk for noen sang- eller salmebok. Salmen Syng i stille morgonstunder satt som klistret. Dette kunne de.

Det finnes i alle fall to kjente morgensalmer hos Elias Blix. Det er Sjå dagen sprett i austerætt og Syng i stille morgonstuder fra 1891. Og det er vel liten tvil: Det er Syng i stille morgonstuder som er mest kjent. Wikipedia har Med Jesus vil eg fara, Gud signe vårt dyre fedreland og No livnar det i lundar som de tre mest kjente Blix-salmene. Cyberhymnal nevner fire. Det er Gud signe vårt dyre fedreland, Med Jesus vil eg fara, No livnar det i lundar og Syng i stille morgonstunder. Men salmen Syng i stille morgonstuder må vel nærmest regnes som en klassiker og en av de aller beste salmene Elias Blix har skrevet.

Salmen Syng i stille morgonstuder er hverdagskristendom i praksis. Her innvier Elias Blix dagen med takk og lovsang. Ja, til og med naturen må synge Guds pris. Mørkeret viker plassen for lyset. Morgenens krefter seirer, likesom solen forgyller naturen med sine livgivende stråler. Men det er Gud som får takken og prisen. Naturen er alltid underlagt Gud hos Elias Blix. Solen minner ham om Gud og Kristi soning: ”Sjå hans kjærleiks smil i sky / Sjå kvar dag hans nåde ny!” Blix er på trygg bibelsk grunn.

Vi siterer fra Klag 3, 21-23: «Men én ting legger jeg meg på sinne, derfor har jeg håp: Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet.

Så godt kjent er strofelinjene ”Sjå hans kjærleiks smil i sky / Sjå kvar dag hans nåde ny” at flere sikkert meg meg har trodd at dette også sto i Bibelen: «Guds nåde er ny hver morgen». Men det står: «Hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen«.

Men parallellen er klar. Blix kunne det gamle testamentet. Han var professor i hebraisk. Det er nok den første strofen i salmen som er mest kjent. Den er også mest generell. Her får vi et godt eksempel på Blix sin lyse kristendomsforståelse. Vi finner ikke så mye akk og ve hos ham. Vel vet han at han er en syndig mann og at han også har bruk for Guds nåde. Men han utmaler ikke dette så mye. Elias Blix sitter trygg i båten selv om det stormer rundt ham. Han er trygg fordi Jesus er ombord.

Vi siterer strofe to (NyS):

Gud si sol lét dagleg renna
yver alle utan skil,
deim som vil hans kjærleik kjenna,
deim som ikkje vakna vil.
Alle vil han til seg draga,
alt han veit so vel å laga.
Gjenom sol og regn i sky
byd han oss sin nåde ny.

Men selv i sine gladeste stunder, klarer ikke Blix å la være å tenke på livets slutt. Det ser ut til at dødsmotivet går i ett med naturmotivene hos ham. Når han synger om soloppgangen, fører tanken ham også videre til livets solnedgang. Flere har pekt på at det trolig har sammenheng med hans barndom. Havet som ga livets utkomme, ble også for noen en våt grav. De levde med livet som gave og livet som tap. Slik er det også i salmen Syng i stille morgonstuder: ”Lær oss, Gud, kvar dag å telja / Sjå, kor snøgt vår livsdag lid.”

Vi siterer strofe tre (NoS, str 2):

Lær oss, Gud, kvar dag å telja,
sjå, kor snøgt vår livsdag lid !
Lær oss livsens veg å velja
medan det er enno tid !
Enn i dag du vil oss kalla,
snart kan mørker på oss falla.
Lat oss, medan det er dag,
fylgja Andens nådedrag !

Døden ligger ofte på lur i Blix sine salmer. Allerede i 1936 gjorde Eivind Berggrav en liten opptelling i Blix-salmene. I omtrent 40 prosent av Blix-salmene fant han også dødsmotivet. Om ikke hele salmen, så munnet det siste verset ut i et eller annet om døden eller livskvelden. Det sammen tendensen vil vi finne om vi teller opp i Norsk Salmebok, sies det. Noen mener at halvparten av Blix-salmene i den nyeste salmeboken, benytter dødsmotivet.

Vi siterer strofe fire (NoS, str 3):

Gud, som skapte sol og stjerna,
deg me syng vår takk og lov,
at om oss du ville verna
medan me i mørker sov!
Lys og lei oss, ljosens Fader,
til vår sol i gravi glader,
vekk oss så til morgon ny,
dag med solskin utan sky!

Men det er fred over salmene til Elias Blix. Døden kommer ikke plutselig på ham. Han går ikke og haster mot sin siste stund. Men Blix henger heller ikke fast ved livet på en slik måte at døden fyller ham med vemod. Elias Blix lever ut den lutherske kallsetikken her og nå. For Blix ble ikke livsdagen så veldig lang. Han ble vel 60 år gammel. Men han visste hva han gikk til. Derfor vet Blix også at han en gang bak gravens mørke skal vekkes opp til til en dag med solskinn utan sky.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Nynorsk Salmebok (1979)

Eivind Berggrav: Elias Blix. Kristentypen og personligheten (1936)
Reidar Bolling: Elias Blix (1953) Egil
Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)
Kurt-Johnny Olsen: Elias Blix – mannen og verket (1986)

Elias Blix på store norske leksikon
Elias Blix på Wikipedia

No soli bakom blåe fjell

No soli bakom blåe fjell.

Salmen No soli bakom blåe fjell ble først publisert i Nokre Salmar i 1875. I senere utgaver finnes den både i Nokre Salmar fra 1883 og 1891. Det hviler ro og fred over denne vakre kveldsalmen til Elias Blix. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 817 med fire strofer. I Barnesalmeboken (BS) er den nummer 267.

Vi siterer strofe en (NoS):

No soli bakom blåe fjell
sitt ljose andlet gøymer,
og mørker over heimen fell,
og jordi ligg og drøymer.
Gud, lat di åsyn lysa ned,
så heilag fred
inn i vårt hjarta strøymer!

Det lir mot kveld og solen går ned: ”No soli bakom blåe fjell / sitt ljose andlet gøymer.” Vi opplever nordisk solnedgang. Det skjer ikke plutselig. Vi får tid til å omstille oss. Det går mot kveld. Solen blir borte og mørkret tar gradvis over. I «soleglad» betyr egentlig det andre leddet «glidning.» For noen er det en trist stemning når solen glar. Andre finner den romantisk og søker gjerne et svaberg sammen med sin elskede for å se solen gå ned i havet.

I Elias Blix sin natur er det høye fjell. Han er nok hensatt i Nordlands natur hvor fjellene er stupbratte ned mot havet. Det er litt rart at han bruker fjell og ikke hav. Men siden han forlot Nord-Norge i 30-årsalderen, er det vel naturlig at det er fjell og ikke sjø. Selv om solen går ned, er det likevel en som ikke slumrer og sover. Det er vår himmelske far: ”Gud, lat di åsyn lysa ned / så heilag fred / inn i vårt hjarta strøymer!” Derfor kan Blix trygt gå til ro for natten: Guds åsyn lyser ned. Vi finner det også i Davids Salme 139, 11 -12: «Og sier jeg: «La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt», så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset.»

Vi siterer strofe to (NoS):

Kom, Jesus, inn og med meg ver
når det til kvelden stundar!
Og lat din engel standa her
ved lægjet når eg blundar,
og vara vel min kvilestad!
Og vekk meg glad
til song med fugl i lundar!

I Blix sin kveldssalme står det englevakt: «Kom, Jesus, inn og med meg ver / når det til kvelden stundar / Og lat din engel standa her / ved lægjet når eg blundar.» De to første strofene av salmen passer derfor godt også som en godnattsang for barn. No soli bakom blåe fjell formidler himmelsk trygghet og hellig fred.

Naturen er viktig hos Elias Blix. Men den peker ofte utover seg selv. Blix overfører naturbildene til kristenlivet. Solnedgangen blir derfor et bilde på døden. Men han har et mer avklaret forhold til sin siste kveld i denne salmen enn i sine første salmer. Det er tydelig at Blix har strevet med sitt forhold til døden. Men det rare er at dette ikke er typisk for Blix. Hans ståsted var nærmest fast, da han sto frem som salmedikter. Blix visste hva han trodde på. Han vokste opp med salmebok, Bibel og huspostill. Det var moren som stod for hans kristne oppdragelse. Faren døde da Elias var 3 år gammel. Hun hadde nok lært ham om bønn og sunget med ham. Det er en sterk ballast som følger ham livet ut.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Men når eg her min nattverd held,
og livet kring meg tagnar,
eg minnast må min siste kveld,
då ikkje meir det dagnar.
Når soli neste morgon stend
opp over grend,
ho meg då inkje gagnar.

I strofe tre nevner Blix nattverden. Det var også Herrens siste måltid før han skulle lide å dø. Vegen er derfor kort til Blix egen avslutning på livet. Det er den siste kvelden. Når solen går ned, er det for siste gang. Naturen går nok mot morgen igjen, men i livet hans det ikke mere «dagnar»: Når soli neste morgon stend / opp over grend / ho meg då inkje gagnar.

Men salmen slutter ikke med det. Blix kan gå mot sin grav med hevet blikk. Han ser alltid fremover. Jesus fører ham til livsens land. Når det er slutt, er det ikke slutt. På den andre siden av døden, skal han våkne opp til en ny morgen. Det er en klassiske kobling mellom solnedgangen og livskvelden, sier Jørund Midttun i en kommentar til salmen. «Hjemme hos oss går denne salmen under navnet «Jesus-sangen», og er svært populær som aftenbønn i den yngre garde», skriver han videre. Og «jeg tror ikke jeg vet om noen annen salme som på en så enkel og jordnær, og samtidig tillitsfull måte gir uttrykk for det kristne håp.»

Vi siterer strofe fire (NoS):

Men Jesus fører meg ved hand,
eg ikkje råd skal sakna.
Han fører meg til livsens land,
der alle stormar spakna.
Når eg i grav er gøymd og duld,
for Kristi skuld
eg skal ein morgon vakna.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Bibelen (1998)

Egil Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)

Jørund Midttun: Elias Blix No soli bakom blåe fjell

Sjå dagen sprett

Sjå, dagen sprett i auster-ætt.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1883. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok som nummer 814 og i Nynorsk Salmebok som nummer 648. Her er salmen sitert med alle fem strofene. Norsk Salmebok (NoS) har salmen som nummer 779 med fire strofer. Melodien er ved Ludvig M. Lindemann. Denne salmen ble ofte brukt som morgensang i skolen før i tiden. Norsk Salmebok har for øvrig hele 51 originale og 20 oversatte salmer av Elias Blix.

Vi siterer strofe en (NoS):

Sjå, dagen sprett
i auster-ætt!
Han livet opp vil yngja.
Sjå, skuggar fly,
og solglytt ny
no gyller sky,
og tusen munnar syngja!

Morgenen kommer med nytt liv. Mørkeret må vike for lyset. Det fyller Elias Blix med glede og sang. Og nettopp her i morgen- og kveldssalmene sine er han på sitt aller beste. De mest kjente av disse er Syng i stille morgonstunder, Sjå dagen sprett i auster-ætt, Dagsens auga sloknar ut og No soli bakom blåe fjell. Alle disse fire salmene finner vi i Norsk Salmebok.

Vi siterer strofe to (NoS):

Du sannings sol
som rann i jol,
ver du mi morgonstjerne!
Lys opp min gang
som vidsynt vang
all dagen lang,
mot mørkers vald meg verne!

Bildet med solen føres over til det åndelige livet. «Du sannings sol» peker på Jesus. Han sier selv i Johannesevangeliet: «Jeg er veien, sannheten og livet.» (Joh 14, 6). Og et annet sted sier Jesus: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh 8, 12). Det var en stjerne som blinket julenatt. Den viste vei til stedet hvor Jesus ble født. Bibelen benytter også morgenstjernen som et bilde på Jesus. Men samtidig ser vi i strofe tre at Blix bruker lyset som synonym for Guds Ord. Her er det igjen stoff fra Johannes evangelium som toner med i salmen: “I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.” (Joh 1, 1).

Vi siterer strofe tre (NoS):

I all mi gjerd
på livsens ferd
ditt ord mitt ljos må vera!
Gud, styr min stamn
til himmelhamn
i Jesu namn!
Så skal nok båten bera.

Blix flytter seg videre til havet. Menneskelivet sammenlignes med en livsseilas. Da er Ordet nærmest et fyrlys som viser den rette leia. Målet for reisen er himmelhavn. Med Jesus som los og lys skal Blix nå trygt i havn. Her er det enda et bilde fra Bibelen. Jesus kom om bord i båten på Genesaretsjøen da disiplene holdt på å drukne i de store bølgene. Da la stormen seg og sjøen ble stille. Disiplene kom seg i land med Jesus om bord. Da blir det for den troende en evig sang “til morgon blid / med song i himmelsalar.”

Vi siterer strofe fire (NoS):

Så lid og renn
ein dag om senn
med sol i skuggedalar.
Snart natti lid,
og fram det skrid
til morgon blid
med song i himmelsalar.

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

R. E. Rynning (1967), s. 265
Tobias Salmelid (1997), s. 358
John Stene (1933), s. 171-172

Elias Blix på Wikipedia

Med Jesus vil eg fara

Med Jesus vil eg fara.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1875. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 505. Her står den sitert med fem strofer. Salmen er plassert under «5. søndag etter trefoldighet».

Vi siterer strofe en (LR):

Med Jesus vil eg fara
På livsens ferd i lag.
Gud, lat den samferd vara
Alt til min døyand dag!
Det er mi høgste æra,
Det er mi største ros
Hans fylgjesvein å vera
Og vandra i hans ljos.

I tidsrommet 1869-1875 ble det utgitt anonymt tre hefter med nynorske salmer i Norge. Salmer som «No koma Guds englar», «No livnar det i lundar», «Jesus du er den himmelveg» og «Med Jesus vil eg fara» ble alle til i denne perioden. Mannen bak salmene var Elias Blix. Han var født i Gildeskål i Nordland i 1836 og tok lærereksamen i Tromsø i 1855. Etter å ha praktisert som lærer i noen år, flyttet Blix til Kristiania (Oslo) hvor han ble cand. teol. i 1866.

Vi siterer strofe to (LR):

Min Jesus, sannings stjerna,
Lys upp min myrke veg!
Mitt hjarta vil so gjerna
Få fylgja etter deg.
Du lyser enn i verdi
Som fyrr frå Betlehem.
Ver du mitt ljos på ferdi,
Til heim med deg eg kjem!

Elias Blix ville bli prest og sommeren 1866 reiste han opp til hjemstedet til Gildeskål. Her besøkte han slekten sin, men også presten på stedet, Hans Henrik Daae. Det skulle han kanskje aldri ha gjort. Presten hadde hørt at Blix brukte nynorsk og kanskje også at han hadde vanket i radikale kretser rundt Aa. O. Vinje og Døleringen. Offisielt het det at Daae ikke likte at bondegutter gikk embetsmenn i næringen. Blix ble nektet å tale i høymessen.

Vi siterer strofe tre (LR):

Min Jesus, gjævast givnad,
Min eignalut og skatt!
I all min gang og livnad
Meg støtt for augo statt!
Som vesle blomen trugen
Ser upp mot sol og dag,
Til deg så vender hugen,
Til deg kvart andedrag.

Blix tok dette avslaget svært tungt. Det ble ingen prestegjerning på ham. Likevel tok Elias Blix eksamen i det praktisk teologiske seminaret i 1868. Men han kom aldri tilbake til Nordland. Med unntak av to studieår i Tyskland (Leipzig) og et ½ år i Sverige, bodde Blix i Kristiania resten av sitt liv til han døde i 1902.

Vi siterer strofe fire (LR):

Min Jesus, Sarons lilja,
Bløm fagert upp i meg!
Lat ingenting meg skilja
Og riva burt frå deg!
Du vintre i Guds hage,
Min kjære Herre Krist!
Unn ogso meg den lage
Å veksa som din kvist!

Men Blix skulle sette store spor etter seg i norsk åndsliv og kirkehistorie. Han ble universitets-stipendiat i 1873, tok doktorgrad i 1876 og ble tilsatt som professor i hebraisk ved Universitetet i Kristiania i 1878. Dessuten var han kirkestatsråd i årene 1884-1888. Elias Blix fikk innført nynorsk i skolen og det var i hans statsrådstid at «jamnstillingsvedtaket» ble vedtatt som norsk lov. Her ble nynorsk og bokmål likestilt som opplæringsmål i skolen.

Men det var nok på to andre områder at Elias Blix skulle bli mest kjent: Som salmedikter og som bibeloversetter. Blix oversatte Romerbrevet og Johannes-evangeliet til nynorsk. Dette var pionerarbeid. Romerbrevet regnes som en av det vanskeligste skriftene i Bibelen å oversette. Dessuten inneholder Johannes-evangeliet mange teoretiske begreper som skulle finne sin form på landsmål. Mattias Skard oversatte de andre skriftene i NT og i 1889 kunne de legge frem en fullstendig oversettelse av NT på «norsk folkemål» (nynorsk).

Men Elias Blix skjønte snart at han også måtte gi seg i kast med GT. Utover i 1880-årene oversatte han de 53 første Salmene i Bibelen til nynorsk. Men helsen sviktet og andre tok over. Det ble biskop Hognestad som fortsatte arbeidet og i 1904 var hele Salmenes bok oversatt til nynorsk fra hebraisk. Hele den norske Bibelen var ferdig oversatt til nynorsk i 1921. Det kan trolig ikke sterkt nok understrekes hvor viktig det er for et folks religiøse liv, at nasjonen har Bibelen oversatt til sitt eget talemål.

Men det spørs om ikke salmene til Elias Blix på nynorsk har betydd like mye for folk. «Med ein viss rett kan ein seia at det var Landstad og Blix som fullførte reformasjonen i Noreg,» skriver Egil Elseth i boken sin om Elias Blix. De la grunnlaget for evangelisk salmesang som menigheten kjente seg hjemme i, skriver han videre.

Den første samlingen med nynorske salmer kom ut i 1869 og fikk tittelen Nokre Salmar. Den bestod av 13 salmer og ble gitt ut anonymt. I 1870 fulgte Blix opp med enda en samling i Nokre Salmar II. Også denne var anonym. Siste anonyme samling med nynorske salmer var Nokre salmer III som kom ut i 1875. Her finner vi kjente og kjære salmer som «No livnar det i lundar», «No koma Guds englar», «Med Jesus vil eg fara», «Når soli bak um blåe fjell» og «Jesus du er den himmelveg».

Vi siterer strofe fem (LR):

Du til di grein meg sette
Alt i min fyrste vår,
Med livsens dogg meg vætte,
Gav sol og signa år.
Du vil og vokster gjeva
Alt til min siste slutt,
Lat meg i deg få leva,
I deg få anda ut.

Med sin Kristus-sentrering ble salmen samtidig også et program for livet til Elias Blix. Salmen er enkel og folkelig, men hos Blix var det samsvar mellom liv og lære. Elias Blix var nok et produkt av gammeldags oppdragelseskristendom i beste mening. Og de toneangivende teologene i Blix sin studietid, var Carl Paul Caspari og Gisle Johnson. Johnson var den rett-troende pietisten. Caspari var forskeren og vitenskapsmannen trygt forankret i luthersk ortodoksi. Sammen med sin venn og kollega fikk han mye å si for norsk kirkeliv i luthersk ortodoks retning.

Bibelkritikken som satte inni på slutten av 1800-tallet, ser ikke til å ha virket inn på Elias Blix. Da Caspari døde i 1892, ville myndighetene at Blix skulle overta hans professorat i gammel-testamentlig teologi. Blix sa nei, men han lovte likevel å vikariere i 4 år fra 1892 før Simon Michelet overtok i 1896. Kanskje ville ikke Blix slippe de nye radikale ideene innover seg heller. Han stod fast ved det gamle:

Med Jesus vil eg fara
På livsens ferd i lag.

Salmen «forener gleden ved livet med evige mål.» (Salmer og skjebner, 1994):

Lat meg i deg få liva,
I deg få anda ut!

Dette er arven fra Elias Blix:

Min Jesus, Sarons lilja,
Bløm fagert opp i meg!
Lat ingen ting meg skilja
Og riva bort frå deg!

Kilder:

Sangboken (1962)
Sangboken (1983)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Egil Elseth: Salmer og skjebner (1994)
Eivind Brager: Tonen som bærer (1983)
Egil Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)

Nynorsk Blix-blogg

Så elska Gud oss at han gav

Så elska Gud oss at han gav.

Salmen er skrevet av Elias Blix. Vi finner den i Nokre Salmar, 4. utgave, fra 1891 med elleve strofer. Her står salmen som nummer 64 og den er plassert under “Langfredag”. I Norsk Salmebok (NoS) er salmen Så elska Gud oss at han gav nummer 163 og her er salmen sitert med syv strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Så elska Gud oss, at han gav
sin kjære Son til kross og grav,
at ikkje me skal dauden sjå,
men evig liv ved honom få.

Dette er en klassisk påskesalme som blant annet tar utgangspunkt i bibelordet i Joh 3, 16: «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Men det er Golgata-underet som står i fokus i resten av salmen. Det er her vi får se hvilken betydning forsoningen har. Det er «der Jesus til si pine skrid / og sårt for våre synder lid».

Vi siterer strofe to (NoS):

Når du Guds kjærleik grant vil sjå,
til Golgata du ganga må,
der Jesus til si pine skrid
og sårt for våre synder lid.

Kanskje sporer vi også et par vers fra profeten Jesaja i strofe tre av salmen: «Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53, 4-5). Det er ikke uvanlig at Elias Blix kombinerer og bygger inn flere tekstavsnitt fra Bibelen i sine salmer.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Han gjeng til spott og slag og sår,
til dauden dømd for misgjerd vår.
Han gjeng så bøygd og ber sin kross
til liv og lækjedom for oss.

Så finner vi to strofer som skiller seg ut ved sitt vakre lyriske språk. Elias Blix går ut i naturen for å se om det er noe der som kan forklare forsoningens mysterium. Han vender tilbake til et yndet motiv. Det er solmotivet: «Du Sol, som renn med gyllen Glans / Er Skuggen lik mot Ljoset hans / Og endaa Myrkret honom batt / Ei liti Stund i Helheims Natt». Solen er bare som en skygge å regne sammenlignet med han som er verdens lys, Kristus selv. Selv ikke dødsriket kunne holde på ham. Jesus sprengte alle grenser.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Du sol som renn med gyllen glans,
er skuggen lik mot ljoset hans.
Og endå mørkret honom batt
ei liti stund i helheims natt.

Her har Elias Blix maktet å tilføre salmen nye og friske bilder og sammenligninger. Guds kjærlighet i Kristus er ”glimande som gull” og lyser oss gjennom døden. Den er som ”glimestein med loge raud”. Strofen kan betraktes som en naturlig overgang til det mer personlige preget resten av salmen har.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Å kjærleik, glimande som gull,
å nådens løyndom underfull!
Du lyser gjennom daudens naud
som glimestein med loge raud.

Mens de fem første strofene av salmen skildrer Jesu fornedrelse og lidelse, vender Elias Blix seg i resten av salmen til den enkelte og skriver de to siste strofene i jeg-form: ”So stend eg still ved Krossens Tre / Og fell med Hjartans Graat paa Kne”.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Så stend eg still ved krossens tre
og fell med hjartans gråt på kne,
eg ser mi synd så stor og fæl,
men kjærleik din så søt og sæl.

Her går det også frem av de siste verselinjene at Elias Blix er en salmedikter som bruker lyriske virkemidler for å fremheve budskapet i salmen sin: “Eg ser mi Synd so stor og fæl / Men Kjærleik din so søt og sæl“. Som så mange ganger før avslutter Blix salmen sin med siste stund og sælan blund. Han bærer alltid det himmelske perspektivet over livet sitt med seg.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Å kjærleik, kjærleik, lat meg då
ditt ljos i livsens mørker sjå,
og når så kjem mi siste stund,
så lys meg inn i sælan blund!

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Anders Aschim sin BlixBlog
Hele salmen i originalversjonen