Jesus, du er den himmelveg.
Salmen er skrevet av Elias Blix i 1875. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 419 og i Landstads reviderte salmebok som nummer 385 med fem strofer. Salmen synges til tonen «Kirken den er et gammelt hus» eller Ludvig M. Lindeman (1840).
Vi siterer strofe en (NoS):
Jesus, du er den himmelveg
som til Gud Fader oss leier.
Frelsa det er å finna deg,
liv og uvisnande heider.
Du er all skapnings ljos og liv,
verdi då enn i mørker sviv,
vinglande vilt mellom graver.
Dette er trolig en av de aller beste salmene Blix har skrevet og tåler å bli sammenlignet både med ”Med Jesus vil eg fara”, ”Gud signe vårt dyre fedreland” og ”No livnar det i lundar”. Blix plasserte salmen under ”3. søndag etter påske”.
Vi siterer strofe to (NoS):
Ljoset det inn i mørkret skin,
mørkret det ikkje vil fata.
Gud sende verdi Sonen sin,
verdi då honom må hata.
Han mellom sine eigne stend,
er då av sine ikkje kjend,
gjeng som ein framand i verdi.
Mange av salmene til Elias Blix henter sine bilder fra Johannes-evangeliet. Denne salmen er heller ikke noe unntak fra dette. Vi møter Jesus som vegen, sannheten og livet. Det er også temaet for en av evangelietekstene for denne søndagen. Vi møter ordene i Jesu avskjedstale til sine disipler. Thomas stiller spørsmålet om hvordan han kan komme til Gud: ”Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»” (Joh 14, 5-7).
Vi siterer strofe tre (NoS):
Men dei som honom tok imot
og ifrå mørkret seg vende,
dei som i tru med bøn og bot
honom som Frelsaren kjende,
deim gjev han all sin barnerett,
føder deim atter til Guds ætt,
etter sitt namn han deim kallar.
Blix er glad i både kontraster og bokstavrim. Han benytter kjente virkemidler for å få frem budskapet. Lyset møter vi i mange av hans salmer. Det står som motsetning til mørkeret. Vi møter det også helt i begynnelsen av Johannes-evangeliet: ”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.” (Joh 1,1-12).
Vi siterer strofe fire (NoS):
Frelsaren til sin Fader fór,
der han oss rom ville reia,
sende så Anden sin til jord,
som oss til sanning skal leia.
Han ved Guds ord i Jesu namn
viser oss veg til himmelhamn:
Jesus er vegen og livet.
I strofe tre møter vi bokstavrimet i bøn og bot. Vi finner rester av det gamle omvendelsesskjemaet som går gjennom anger og bot. Men Blix er klar på at frelsen finner vi bare i Jesus Kristus og i ham alene: ”Jesus, du er den himmelveg / som til Gud Fader oss leier / Frelsa det er å finna deg / liv og uvisnande heider.” Derfor kan vi også si at bokstavrimet Frelseren – Fader i strofe fire er med på å understreke dette. Det finnes bare en veg til Gud og den går gjennom Jesus: ”Han ved Guds ord i Jesu namn / viser oss veg til himmelhamn / Jesus er vegen og livet.” Da er Blix (og jeg/vi) trygg til han (og jeg/vi) når målet hjemme hos Gud.
Vi siterer strofe fem (NoS):
Jesus, eg høyra vil til deim
som etter deg du kan nemna!
Lat meg ved deg til himmelheim
dagleg få styra og stemna!
Utan din arm i miss eg gjeng,
før du meg høgt på ørneveng,
til eg i himmelen hamnar!
Kilder:
Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Ivar Holsvik (1950), s. 146-150
Tobias Salmelid (1997), s. 35-38
John Stene (1933), 160-179
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 240-249