Eg stend og ser på ei nagla hand.

Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim og ble første gang trykt i nummer 13 av misjonsbladet Utsyn i 1961. Egil Haugen satte melodi til den og hans kone spilte sangen inn på plate. Salmelid oppgir at sangen ble skrevet i 1959 og vi finner den i Sangboken som nummer 250 med fire strofer. Vi siterer sangen etter boken Glansen av livet (GaL) fra 2008.

Vi siterer strofe en (GaL):

Eg stend og ser på ei nagla hand.
Ho spikra til krossen vart.
Og lell ho løyste mitt træleband,
i dødsstundi skum og svart.

Så vidt jeg vet har ikke Trygve Bjerkrheim besøkt i Israel. Han har vært på Island og i Japan, men aldri i «Løftenes Land». Derimot finner vi flere dikt og sanger over det samme temaet. Vi kan nevne Takk at du bar mine synder der tredje strofen begynner med «So vil ved korset eg standa». Også to andre sanger dveler Bjerkrheim ved korset og Jesu hender. Det er Lat meg få sjå dei naglemerkte hender og Dei naglemerkte hender styrer verdi.

Vi siterer strofe to (GaL):

Eg stend og ser på ei nagla hand,
der blodsdåpar tunge fell.
Ho opna veg til eit fridomsland,
der straumar av vårliv vell.

Dette opptok nok Bjerkrheim sterkt og sette dype spor i hans sinn. Det kan vi forstå av alle dikt og sanger som bygger på dette. Men hos Bjerkrheim er ikke dette bare følelser og sentimentalitet. Her kunne han også lese sitt frihetsbrev: «Eg stend og ser på ei nagla hand / der blodsdåpar tunge fell / Ho opna veg til eit fridomsland / der straumar av vårliv vell». Denne gangen er det våren som er knyttet sammen med frelsen.

Vi siterer strofe tre (GaL):

Eg stend og ser på ei nagla hand.
Min Frelsar, det var for meg.
Og difor ikkje eg anna kan
enn tilbe og elska deg.

Dette gir grunn for tilbedelse. Og våren, som også hos Elias Blix peker på det kristne håp, knyttes i strofe fire sammen med livets land. Det er livshagen, fridomslandet og hjemlandet bak død og grav han skuer her. Som så mange andre salmediktere, ender også Trygve Bjerkreim i himmelen i den siste strofen.

Vi siterer strofe fire (GaL):

Og når eg eingong i livsens land
fær skoda deg som du er,
då ser eg, Jesus, di frelsarhand,
ho merke av naglar ber.

Kilder:

Sangboken (1983)

Trygve Bjerkrheim (1979), s. 120-121
Trygve Bjerkrheim (1989), s. 39
Tobias Salmelid (1999), s. 91
Asbjørn Kvalbein (2008), s. 137

Sangen er sitert med tillatelse fra Lunde Forlag

Kristus død for mine synder.

Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1969. Vi finner den i Sangboken (SaB) som nummer 269 med tre strofer. Melodien er ved Gunstein Draugedalen fra 1974.

Vi siterer strofe en (SaB):

Kristus død for mine synder,
oppreist ifra dødens blund,
levende for meg i himlen,
det er salighetens grunn.

Sangen er oversatt til færøysk av Olaf Rasmussen med tittelen Mina vegna Kristus doyi. Originalen ble skrevet etter et oppbyggelsesmøte i barndomshjemmet til Trygve Bjerkrheims kone. Et enkelt vitnesbyrd om «salighetens grunn» er det som danner bakgrunnen for denne sangen.

Vi siterer strofe to (SaB):

På hans soningsverk jeg bygger.
Blodet gjelder hver en stund.
Han har fullført frelsesverket.
Det er saligheten grunn.

Også Bibelen taler klart om frelsen i Jesus Kristus. Et av de mest sentrale og kjære skriftsteder for mange troende finner vi nettopp i Joh 3, 16: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Nesten det samme sier Jesus i Joh 11, 25-26: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»

Vi siterer strofe tre (SaB):

Den som tror på meg, skal leve!
Slik lød ordet fra hans munn.
Evig trygt er frelses-fjellet.
Det er salighetens grunn.

Kilder:

Sangboken (1983)

Tobias Salmelid (1997), s. 234
Trygve Bjerkrheim (1989), s. 45

Sangen er sitert med tillatelse fra Lunde Forlag