Når veiene skilles, vi sier farvel.

Dette er en salme skrevet av Martha Clausen i 1843. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 606 og i Landstads reviderte salmebok (LR) under tittelen «Så vil vi nu sie hverandre farvel». Her er den nummer 67 og salmen står plassert under «Til slutning». Den samme plasseringen har den også i Norsk Salmebok. Salmen er på to strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Når veiene skilles, vi sier farvel
og ønsker Guds fred med hverandre,
Gud fred med oss alle ved morgen og kveld
hvor enn vi i verden skal vandre.
Og det er vår bønn:
At Kristus, Guds Sønn,
vi sammen en gang skal få møte.

Teksten er noe bearbeidet i forhold til LR. Men den er helt klart holdt i forfatterens ånd etter moderniseringen. Det er en avslutningssalme skrevet ut fra en ganske bestemt situasjon. Og her finner vi også et eksempel på at et personlig leilighetdikt godt kan fungere som menighetssalme.

Vi siterer strofe en (LR):

Så vil vi nu sie hverandre farvel
Og ønske Guds fred over eder!
Guds fred med oss alle om morgen og kveld,
Så mange som hjertelig beder
At Kristus, Guds Sønn,
Må være vår lønn
Når ut vi av verden skal vandre!

Martha Fredrikke Clausen ble født i Rifbjerg på Langeland i Danmark 19. september 1815. Moren døde i 1819 da Martha var fire år. Men presten skriver fint om den unge konfirmanten: «Kunnskap og oppførsel meget god.» Martha Rasmussen giftet seg 25. november 1842 med den danske læreren og forkynneren Claus Lauritz Clausen. Etter bryllupet reiste de rundt i Danmark for å ta farvel med sine venner der. Salmen «Så vil vi nu sie hverandre farvel» skrev Martha Clausen til deres avskjedsmøte i Rifbjerg rett før de skulle reise ut. Den er oversatt til engelsk som «And now we must bid one another farewell».

Vi siterer strofe en (engelsk):

And now we must bid one another farewell;
The peace of our God keep you ever!
God’s peace in our bosom and all will be well,
Or whether we meet or we sever.
May Christ, our dear Lord,
Be our sure reward
When we from this world pass forever!

Claus Lauritz Clausen ble født i Ærø i Danmark 3. november 1820. Paret kom til Wisconsin i USA høsten 1843. Her blir Clausen lærer for de norske barna. Senere ble han viet til prest og hans kone overtok som lærer etter ham. Claus Lauritz Clausen fikk sitt virke først i Wisconsin og senere i Iowa og Philadelphia. Han var med å grunnla den første norske menigheten i Amerika. Det var menigheten i Mushegon i Wisconsin. Martha Clausen ble den første norske prestekonen i Amerika.

En søndag Clausen var ute og preket, fikk han beskjed om at hans kone var blitt alvorlig syk. Hun hadde fått lungebetennelse. Clausen reiste hjem, men hans kone døde i hans armer. Noe av det siste hun spurte om var hvilken dag det var. Det var en søndag. Med et smil om munnen sa hun: «Min Frelsers oppstandelse.» Fru Clausen døde i november 1846, bare 31 år gammel. Men salmen hennes lever videre og vi finner den både i LR, NoS, Sangboken og i Nynorsk Salmebok. Strofe to er en bønn til den treenige Gud om at vi må kjempe for kronen og fullende løpet til vi står frelst hjemme hos Gud.

Vi siterer strofe to (NoS):

Å hjelp oss, Gud Fader, og hjelp oss, Guds Sønn,
at løpet vi glad må fullende!
Gud Hellig Ånd, himmelske trøster i lønn,
la kjærlighetsluene brenne!
At vi kan med lyst
og mot i vårt bryst
slik kjempe at kronen vi vinner.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1979)

P. E. Rynning (1967), s. 339
Tobias Salmelid (1997), s. 55
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 372-373
Anne Kristin Aasmundteit (1995), s. 92