Månedlige arkiver: juni 2017

Vær frimodig redde hjerte

Publisert av
Svar

Vær frimodig, redde hjerte.

Salmen er skrevet av Hans Adolph Brorson i 1735. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 484 under «Trygghet og glede» og i Landstads reviderte salmebok som nummer 643 med fire strofer. Salmen er oversatt til norsk av M.B. Landstad i 1861. I Landstads reviderte salmebok står salmen plassert under «24. søndag etter trefoldighet». I den siste salmeboken er tittelen på salmen Dristig nu, mitt bange hjerte.

Vi siterer strofe en (NoS):

Vær frimodig, redde hjerte,
dristig, du forsakte sinn!
Skynd deg nå med all din smerte
like til din Jesus inn!
Ja, jeg løper like til,
la kun spotte, hvem som vil!
Slikt jeg ei kan se og høre,
når jeg har med Gud å gjøre.

Hjertet står som symbolet på selve livet. Det knyttes ofte til kjærligheten, men også til andre sterke, positive følelser. Hjertet er et sentralt bibelsk motiv både i det gamle og i det nye testamentet. Salmedikterne benytter det også ofte i sine salmer. På noen kan det virke klisjeaktig særlig i sammensetning med hjerte-smerte, men hos Brorson finner det enten nye og uventende forbindelser eller bruken glir naturlig inn i salmen på en naturlig måte. I strofen ovenfor brukes hjertet som et bilde på den troende.

Vi siterer strofe to (NoS):

Jeg vil ikke tigge lenger
der hvor intet er å få.
Makt og ære, gods og penger,
si, hvor langt kan de vel nå?
Da jeg var i sjelenød,
var den hele verden død.
Ingen kunne, ingen ville
hjertets dype lengsel stille.

Det er hjerteforholdet til Jesus det kommer an på. Vi blir ofte urolige og redde når det er noe galt med hjertet vårt. Selve livet springer ut fra det. Men i troens liv er det alle utenomtingene, som kommer inn i vårt sinn og forstyrrer troens liv, som gjør det vanskelig for oss. Da er det viktig å ha troens blikk festet på Jesus. Det er troens retning som teller, ikke dens styrke. Har jeg Jesus, er jeg sterk i ham.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Jesus, Jesus, han alene,
han er den som kan og vil!
Hva så andre enn vil mene,
ham jeg trenger meg hen til.
Det er ham, min sjel, du må
ene, ene lite på!
Ham jeg også fast vil holde
inntil hendene er kolde!

Salmen finnes i en samling som opprinnelig var skrevet til privat bruk. Men mange mennesker har senere funnet stor trøst og oppmuntring i disse salmene. Slik er det også med Vær frimdig redde hjerte. Strofene er trolig sitert utallige ganger i kristelige møter, stevner og gudstjenester rundt om i vårt vidstrakte land. Vi finner også de samme tankene i Skriften selv: «Vær modige og sterke! Vær ikke redde og la dere ikke skremme av dem! For Herren din Gud går selv med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. (5. Mos 31, 6). Også i Salmene og hos Jesaja finner vi dette: «Sett ditt håp til Herren! Vær frimodig og sterk, ja, sett ditt håp til Herren!» (Salme 27, 14).»Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde!» (Jes 45, 4).

Vi siterer strofe fire (NoS):

Jesus, takk at alle steder
får jeg være deg så nær.
Du har milde ord som gleder,
sterke ord som frelser her.
Bort all synd og sorg og savn!
Se, jeg er i Jesu favn!
Det er ære her å ligge,
det er rikdom her å tigge!

Kilder:

Bibelen (2011)
Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 45-47
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 317-329
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 63

Hans Adolph Brorson på Danske Salmebog Online
Hans Adolph Brorson på Wikipedia
Hans Adolph Brorson på Cyberhymnal
Hans Adolph Brorson på Store Norske Leksikon

Stille hjerte vær nu stille

Publisert av
Svar

Stille hjerte, vær nu stille.

Dette er en salme skrevet av den danske presten og salmedikteren Theodor Wilhelm Oldenburg. Den ble første gang publisert i Wexels salmebok, Christelige Psalmer, som kom ut i 1840. Vi finner salmen i Landstads reviderte salmebok som nummer 331. Salmen er publisert med seks strofer og vi finner den oppført under ”Påskeaften”. Opprinnelig har salmen syv strofer, skriver Rynning.

Vi siterer strofe en (LR):

Stille, hjerte, vær nu stille
Slå nu rolig i min barm,
Verdens støy deg ei forville,
Lukk ditt øre for dens larm!
La oss gå hvor graven vinker,
Strålen gjennom natten blinker!

Theodor Wilhelm Oldenburg var prest på Sjælland i Danmark og levde fra 1805-1842. Han kom til å «utføre sin prestegjerning i nært samarbeid med den grundtvigske retnings beste menn“, skriver Aanestad. Men Oldenburg hadde også et nært samarbeid med pietistene. Han kom også til å stå i vekkelser. Det var nok dette som fikk biskop Mynster til å kalle egnen for “det hellige land”, skriver Aanestad videre.

Vi siterer strofe to (LR):

Akk, så vidt som øyet skuer,
Grav ved grav på jorden står;
Ned til disse lave tuer
Livets vei i støvet går.
Hvor må ikke hjertet bløde
Ved å bo imellom døde!

Her på denne jorden er døden vår lodd. Den gjester alle. Vi kan ikke bryte naturlovene. Vårt liv går til grunne. På jorden vandrer vi blant graver. Noen har også den tunge lodd at de ikke har en grav å gå til. Deres kjære avdøde ble aldri funnet. Det gjør smerten enda større. Men dødens rike er like fullt vår arv etter syndefallet. Syndens lønn er døden. Det minner oss om at alt i denne verden er forgjengelig og ufullkomment.

Vi siterer strofe tre (LR):

Verden ler og vi forglemme
I sin lyst at kjød er hø;
Alltid dog en alvorsstemme
Hvisker lønnlig: Du skal dø!
Syndens barn, du ned skal stige
Til din arv i dødens rike.

Ikke alltid i livet står døden like klar for oss. I enkelte faser av livsløpet vårt er livskreftene så sterke at tanken på døden føles uendelig fjern. Mange opplever at ungdomstiden er den sterkeste livsbejaende fasen i livet. Men noen opplever også depresjonenes mørke tuneller. Tunge tanker skjuler livets strømmer. Det blir tungt å leve selv om livet står i startfasen. Men en grav skiller seg ut fra alle andre der sorgen rår: “Blant de mange sorte grave / Over én dog lys jeg så / Det er den i Josefs have / Graven hvori Jesus lå.” Her i døden fant jeg livet. Det finnes håp bak død og grav for den som har tatt imot Jesus: “Der hvor han i døden blundet / Har mitt hjerte livet funnet.”

Vi siterer strofe fire (LR):

Blant de mange sorte grave
Over én dog lys jeg så,
Det er den i Josefs have,
Graven hvori Jesus lå;
Der hvor han i døden blundet,
Har mitt hjerte livet funnet.

Det er noe dystert over Oldenburgs salme, men samtidig har den en optimistisk grunntone. Det er ikke slutt med dette livet. Bak død og grav er det en annen virkelighet som venter. Den er skjult for det jordiske øyet. Men i troen på Jesus kan vi skue like inn i Guds evige rike hjemme hos ham.

Vi siterer strofe fem (LR):

Å hvor det er godt å dvele
Ved min kjære Frelsers grav!
Her vil jeg med lovsang knele,
Takke ham for alt han gav;
Her jeg trygt mitt hoved hviler –
Over graven stjerner smiler.

Oldeburg har nok vandret blant mange graver. Som prest har han også fulgt mange avdøde til sitt siste hvilested. Men han vet at den som en gang i dødens kveld sovner inn i Jesus navn, også en gang i livets morgen skal våkne opp til et evig liv i Kristus hjemme hos ham. Der har han en evig arv i vente.

Vi siterer strofe seks (LR):

Ja din død, o Jesus milde,
Overvant min synd og nød;
Derfor er mitt hjerte stille,
Gleder seg ved liv av død,
Og ved deg jeg opp skal stige
Til min arv i himlens rike.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Nynorsk Salmebok (1972)
Landstads Kirkesalmebog (1910)

P. E. Rynning (1967), s. 352
Tobias Salmelid (1997), s. 86-87
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 91
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 586-588

Oldenburg på CyberHymnal
Oldenburg på Danske Salmebog Online
Oldenburg på Wikipedia

Jeg vet at salig vil jeg blive

Publisert av
Svar

Jeg vet at salig vil jeg blive.

Salmen er skrevet av Karl Johann Philipp Spitta. Den er oversatt til dansk av Chr. B. Grev Reventlow med tittelen Jeg ved, at salig vil jeg blive og salmen er sitert på dansk som Jeg ved, på hvem jeg tror, og er sikker i min tro. Salmen finnes også på engelsk, svensk og nederlandsk. Den er oversatt til norsk av Salmebloggeren (LeH) i 2013. Salmen har fem strofer. På tysk heter salmen Ich weiß, ich werde selig werden.

Vi siterer strofe en (LeH):

Jeg vet at salig vil jeg blive
ved deg, min Jesus, du Guds Sønn,
som ene salighet kan give,
som hører hjertes stille bønn.
Du skjenker meg frimodighet
med håp om evig salighet.

Karl Johann Philipp Spitta ble født i Hanover 1. august 1801. Han var en tysk protestant og religiøs poet som fikk sin utdannelse i Göttingen. Fra 1824 til 1828 var han veileder nær Lüneburg og det var her at han skrev sine mest kjente og prissatte salmer. Etter dette var han sogneprest eller pastor i flere kirker, og i 1859, ble han kort tid før sin død, utnevnt til superintendent i Burgdorf.

Vi siterer strofe to (LeH):

Til deg har Faderen meg givet
og vil at du skal frelse meg,
derfor ved deg jeg vinner livet
du ærer jo hans kall til deg.
Ved deg vil hans befaling skje,
i deg skal jeg min frelse se.

Salmene til Philipp Spitta er vakre lyriske perler med en ren og fullkommen poetisk form. De er preget av høye åndelige tanker og følelser nedfelt i frisk, energisk språk. Salmene ble snart tatt i alminnelig bruk og beholdt lenge en høy hymnologisk posisjon i sin samtid.

Vi siterer strofe tre (LeH):

Du led for meg på korset døden,
og ved ditt blod meg gjenløst har,
men frelste du meg dyrt av nøden,
så bliver jeg deg dyrebar,
og intet rive kan min ånd,
o Herre, av din milde hånd.

Philipp Spitta var sønn av en bokholder og fransklærer. Det var opprinnelig meningen at han skulle bli urmaker. Bakgrunnen for dette var trolig delvis farens tidlige død og egen alvorlig sykdom. Philipp Spitta mistet faren da han var fire år og da han var 11 år gammel fikk han selv skrofulose (en form for tuberkulose i lymfekjertlene) og var sjuk i fire år. Men Philipp mislikte å gå i lære og han begynte å studere teologi på Universtitet i Göttingen i stedet. Philipp Spitta ble ordinert til prest i 1828 og ble hjelpeprest nær Hoya. I 1830, ble han hjelpeprest i fengelsgarnisonen i Hammeln. Han ville egentlig ha blitt fast feltprest ved garnisonen hvis det ikke hadde vært for at de militære mydighetene hadde mottatt ondsinnede rapporter om at Splitta var pietist og mystiker. Som en kompensasjon ble han prest ved Wechold nær Hoya i 1837. Philipp Spitta ble luthersk superintendt (biskop) i Wittingen ved Peine i 1847 før han avsluttet sin gjerning ved Burgdorf i 1859.

Vi siterer strofe fire (LeH):

At jeg i deg min Frelser kjenner,
at jeg i denne tro er sterk,
at jeg til deg min tanke vender,
er av den Hellig Ånd et verk.
Har den sagt ja, er svaret ditt,
jeg dens formaning følger fritt.

Noen få uker etter at han hadde flyttet til Burgdorf, ble Philipp Spitta angrepet av gastrisk feber som er en eller annen form for tyfoid feber som ødelegger magen eller fordøyelsen. Han hadde egentlig kommet seg etter dette da han en dag satt ved skrivebordet sitt og plutselig ble rammet av hjertekrampe. Karl Johann Philipp Spitta døde i løpet av en kort time 28. september 1859. Han ble bare 58 år gammel.

Vi siterer strofe fem (LeH):

For det er jo din Faders nåde,
det er ditt eget dyre blod
og Ånden som du lader råde,
den ga meg den fortrøstning god,
at du min Frelser er for visst,
du milde Herre, Jesus Krist.

Kilder:

Lars Aanestad (1965), bd. 2, sp. 960-961

Karl Johann Philipp Spitta på Wikipedia
Karl Johann Philipp Spitta på CyberHymnal