Å, fikk jeg kun være den minste kvist.

Dette er en av de mest kjente og kjære salmene vi har etter Sigvald Skavlan. Salmen er datert til 1890, men den benyttes fremdeles mye. Og vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 646 med 5 strofer. Melodien er ved Nils Lindhjem samme år.

Vi siterer strofe en (NoS):

Å, fikk jeg kun være den minste kvist
på vintreet ditt, Herre Jesus Krist!
Og måtte så aldri vi skilles igjen,
men elske og elskes som venn hos venn!

Noen har hevdet at vi finner et visst drag av kristen mystikk i Sigvald Skavlans diktning. Det er vi sterkt uening i. Det er ikke noe mystisisme i å skildre troen og livet med Herren som grener på et vintre. Riktig nok ble bildet i Det Gamle Testamentet brukt på Israel. Men Jesus gikk inn i tradisjonen og utvidet bildet med å kalle seg selv for «det sanne vintre». Den troende er dermed blitt podet inn i det sanne vintre, som er Jesus Kristus selv.

Vi siterer strofe to (NoS):

Din saft er flytt meg i årene inn,
jeg knelte og drakk av din nattverdvin.
Hvor styrktes min ånd som var motløs og matt
av himmeldoggen, skjærtorsdagsnatt.

Vi er avhengig av Jesus. Som grenene får sin kraft fra roten og stammen til vintreet, er også vi avhengig av å være i Kristus for å vokse og utvikle oss som troens barn. Salmen er dermed også en nattverdsalme. Her finner vi styrken og kraften til å vandre videre med Herren.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Vi ranker oss sammen vi vinkvister små,
som brødre og søstre om Jesus å stå.
Å, la ingen visne av våre, o, Gud,
ei brytes av stammen, og ei kastes ut!

Og så er vi som grenene på vintreet en søskenflokk av troende søstre og brødre. Vi ber om at ingen må bli visne grener som brytes av stammen og kastes.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Så rens du mitt hjerte med ømmeste tukt,
og bløder enn grenen, den bærer dog frukt.
Du mener det godt med mitt dryppende sår,
du har meg så kjær, og du best det forstår.

Vi finner en ekte og sann kristen ydmykhet hos Sigvald Skavlan. Presten og salmedikteren som samlet store skarer under sin prekestol, er selv liten i seg selv. Han ber kun å få være «den minste kvist» i Herrens vintre. Han roser seg av Mesteren og vet at det kun er ved korset vi finner frelsen. Derfor rankes også korset inn av «de vinkvister små» og sprenger hele bildet ved at de ser opp til Jesus på korset. Men blir vi små i oss selv, blir vi også sterke i Herren.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Ja, får jeg kun være den minste kvist
vintreet ditt, Herre Jesus Krist.
Ditt kors rankes inn av de vinkvister små,
og opp til ditt hjerte jeg gjerne vil nå!

Kilder:

Bibelen (2005)

Norsk Salmebok (2013)