Eia, mitt hjerte inderlig jubilerer.

Salmen er skrevet av Elle Andersdatter i 1639. Vi finner den i Norsk Salmebok som nummer 846 med åtte strofer. Den står plassert under ”Det kristne håp”. Salmen ble først tatt inn i Landstads Kirkesalmebog som nummer 241 med ti strofer. Her stod salmen under ”6. søndag etter hellig tre kongers dag”. Opprinnelig har salmen femten eller seksten strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Eia, mitt hjerte inderlig
jubilerer,
med lyst og fryd så gledelig
triumferer,
når jeg betenker
at dødens lenker
er sønderbrutt, og livet skjenkes
av nåde.

Elle Andersdatter var borgerhustru på Lolland. Hennes navn er flettet inn i et akrostikon. Hver strofe begynner med en bokstav i navnet hennes. Det var ikke uvanlig for tiden å dikte salmer etter et navn på denne måten. Forfatterskapet er imidlertid noe usikkert. Noen har hevdet at salmen kanskje er skrevet til hennes ære. Men på bakgrunn at hun var gift og at hun verken var fyrstinne eller grevinne, finner vi denne teorien lite troverdig. Vi står derfor fast ved tradisjonen som går ut på at hun har skrevet salmen selv.

Vi siterer strofe to (NoS):

Som fuglen ved deg klare dag
seg gleder,
gjør sjelen uten all avlat
og kveder:
Lov, pris og ære,
o Jesus kjære,
som for kronen høyt mon bære
med ære.

Salmen kalles også for nevervisen. Trolig går dette navnet tilbake til materialet som salmen var skrevet på. En tradisjon går ut på at salmen ble skrevet ned på never. Norsk Salmebok bygger på disse opplysningene. Vi finner også dette beskrevet ganske detaljert hos Aadland. Men det er også nevnt to andre teorier. Den ene er at nevervisen skulle gå tilbake til instrumentet som salmen ble spilt på i gammel tid i Sverige. Her ble det benyttet lutt av never. Den andre er at nevervisen er en forvanskning av det danske nadverdvisen. De fleste vil likevel hevde at nevervisen henspeiler på materialet salmen ble nedskrevet på.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Derpå hver kristen sjel sitt mod
skal grunne
den minste av de dråper blod
som runne
av Jesu side
med kval og kvide
gjør oss fra synd som sneen hvite
og rene.

Salmen benytter flere kjente bibelske bilder. Blodet står som et bilde på forsoningen. Samtidig vet vi at det står sentralt gjennom hele Bibelen. Det var ved blod at det ble gjort soning for folkets synder i den gamle pakt. ”Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull”, leser vi i Jes 1, 18. I det Nye Testamentet finner vi dette brukt om Jesus selv. ”Øverstepresten bærer blodet av offerdyrene inn i helligdommen til soning for synd, men kroppene blir brent opp utenfor leiren. Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod”. (Heb 13, 11-12).

Vi siterer strofe fire (NoS):

Derfor alt håp til Jesus Krist
jeg setter,
og venter han av nåde visst
utretter
at all elende
en gang får ende.
Gud vil min gråt til glede vende
rett snarlig.

På grunn av Jesu soning, er det også håp bak død og grav. Det er en salme om det kristne håp. ”Dette er et troverdig ord og vel verd å ta imot, det er derfor vi strir og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er frelser for alle mennesker, særlig for de troende.” (1. Tim 4, 9-10). Og Peter snakker om Jesus som et levende håp: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.” (1. Pet 1, 3).

Vi siterer strofe fem (NoS):

Så hjertelig til denne dag
meg gledes,
på hvilken vi skal uten klag’
innledes
og blive viset
i Paradiset,
Guds åsyn skue, evig priset
og lovet.

Salmen er godt kjent både i Danmark og i Sverige. I den danske salmeboken fra 1912 het salmen Eja, min Sjæl ret inderlig sig fryder, men salmen var publisert allerede i 1645. Her het det om salmen at den var ”en skjønn åndelig vise om alle troende Guds barns glede i det evige livet.” I Sverige ble salmen Eija! mitt hierta rätt innerlig sig frögdar første gang publisert i 1695 års psalmbok.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Vi herlig skal stafferes ut
og frydes
som Jesus Krist, vår brudgom prud,
og prydes
med himmelsmykke
og gyllenstykke.
Den fryd skal ingen fra oss rykke
og slukke.

Salmen ble utelatt i Landstads reviderte salmebok, men den ble tatt inn igjen i Norsk Salmebok. Vi er også glade for at dette er en salme som er videreført i Norsk Salmebok (2013). Den fikk for øvrig en språklig bearbeidelse i vår norske salmebok fra 1985. Salmen rører ved dype strenger i den troendes liv: ”Eia, la skinne frem den dag med fromme / da alle ting så vel i lag skal komme!” Det er ordrett etter Landstad: ”Eia, lad skinne frem den Dag med Fromme / Da alle Ting saa vel i Lag skal komme.”

Vi siterer strofe syv (NoS):

Eia, la skinne frem den dag
med fromme,
da alle ting så vel i lag
skal komme!
vår ve du ende,
vårt åk fraspenne,
og gi vår angst en salig ende,
o Jesus!

Elle Andersdatter døde i Danmark i 1643, fire år etter at hun skrev sin salme om døden og det kristne håp. Da var kampen over. Angsten var borte. Tilbake var Jesus og ham alene. Hennes bolig var ikke lenger her i tåredalen. Hun fikk gå inn til den evige glede i himmelen. Det er en salig dag.

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Jeg rede er, o Jesus Krist,
og venter
ditt komme meg forløser visst
og henter
fra tåredalen,
fra dødsens-kvalen
til himmerik, til brudesalen
i gleden!

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 97
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 93
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s 47

Elle Andersdatter på Wikipedia