Min heimstad i det høge er.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1891. Den ble publisert både i Nokre Salmar fra 1870, 1883 og 1891. I tillegg finner vi salmen i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 388 med tre strofer. Den står plassert under “4. søndag etter påske”. Nynorsk Salmebok har salmen under samme fanen, men her står salmen som nummer 302.

Vi siterer strofe en (LR):

Min heimstad i det høge er,
Til himmels stend mi lengsla.
Vel veit eg at min heimveg ber
Igjenom myki trengsla.
Men Jesus vegen drog,
Det er meg tryggja nog.
Eg er hans fylgjesvein,
So gjeng eg utan mein,
Ved honom skal eg sigra!

Himmelen er aldri langt borte i en Blix-salme, skriver Anders Aschim på sin BlixBlog. Men selv om pilegrims- og vandrermotivet ofte går igjen i Blix-salmene, er det vanskelig å trekke noen slutning fra verk til liv, skriver han videre. Aschim finner det likevel sannsynlig at siden Blix benytter motivet så ofte i salmene sine, må det ligge noe dypt personlig bak. Skulle jeg selv kanskje gjette på noen grunn, måtte det være sykdom. Blix hadde mange plager gjennom hele sitt liv og han ble heller ikke noen gammel mann. Og at Blix har opplevd mye trengsler og motgang i livet, ser vi klart av første delen av strofe en: “Min heimstad i det høge er / Til himmels stend mi lengsla / Vel veit eg at min heimveg ber / Igjenom myki trengsla.” Salmen har likevel en tvers igjennom optimistisk og fremtidsrettet tone. Blix er sikker på at han skal seire og en dag få livsens krone.

Vi siterer strofe to (LR):

Um hugsår her eg stundom sit,
Eg og ein fred fær smaka
Som stiger yver von og vit,
Den verdi ei kann taka.
Til målet fram det gjeng,
Der livsens krona heng.
Når den eg fær til arv,
Eg ikkje syrgja tarv,
Eg heve meir enn vunne.

Vi finner igjen stoff fra Jesus avskjedstale til sine disipler i salmen hos Blix. Vi tar med et avsnitt fra Joh 16, 5-15: “Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: ‘Hvor går du?’ For sorg har fylt hjertet deres, fordi jeg har sagt dere dette. Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt. Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.” Siste strofen av salmen Min heimstad i det høge er har en klar parallell til Rom 8, 38-39: “For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.”

Vi siterer strofe tre (LR):

Her er so mykjen storm og strid,
Men der er stormen stilna.
Der ser eg Gud til evig tid
Og ottast ingen skilnad.
Der ikkje tid og rom
Og makt og herredom
Og daude eller liv
Meg frå Guds kjærleik riv
I Jesu Krist, min Herre.

Kilder:

Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Egil Elseth (1989), s. 169-186

Dagens Blix for 11.9.03
Dagens Blix for 13.2.04
Dagens Blix for 24.4.05

Salmen i originalutgaven

Gud signe vårt dyre fedreland.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1890 og publisert første gang i Nokre Salmar, fjerde utgave, som kom ut i 1891. Gud signe vårt dyre fedreland synges vel nesten like ofte som nasjonalsangen Ja, vi elsker dette landet. Salmen blir ofte omtalt som fedrelandssalmen. Det er en salme som forener norskdom og kristendom med natur og nasjonalfølelse. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 739 med syv strofer under temaet «Folk og fedreland».

Vi siterer strofe en (NoS):

Gud signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma!
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma!

Det Norske Samlaget skriver på en forfatterlink til Arne Garborg at Gud signe vårt dyre fedreland er skrevet av Arne Garborg. Men det er nok en misforståelse. Arne Garborgs salme heter Gud signe Noregs land og kom ut i 1878. Men denne salmen fikk på langt nær samme utbredelse som Gud signe vårt dyre fedreland. En engelskspråklig side kaller Gud signe vårt dyre fedreland for Norges National Hymn, men det er heller ikke riktig. Vår National Hymn er Ja, vi elsker dette landet. Og etter Riksmålsordboken er Ja, vi elsker Norges nasjonalsang og Gud signe vårt dyre fedreland, Norges fedrelandssalme.

Vi siterer strofe to (NoS):

Vårt heimland lenge i myrker låg,
og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud, du i nåde til oss såg,
din kjærleik oss ikkje gløymde.
Du sende ditt ord til Noregs fjell,
og ljos over landet strøymde.

«En nasjonalsang eller fedrelandssang er skrevet for å uttrykke et folks nasjonalfølelse eller samhørigheten med fedrelandet. Noen lands sanger er formet som en hyllest til eller lykkeønskning for statsoverhodet eller andre nasjonale symboler,» skriver Wikipedia om nasjonalsangen. «Mange land har flere sanger av nasjonalsangkarakter, men som regel er bare en av dem er anerkjent av landets myndigheter som landets offisielle nasjonalsang,» står det videre. Det merkelige er at «i 1819 ble Sønner av Norge kåret til Norges nasjonalsang. Ja, vi elsker dette landet som kom i 1864, er aldri formelt erklært som nasjonalsang, selv om den gjennom bruk i dag er etablert som Nasjonalsangen. Til tider har flere vært i bruk. Etter Ole Vig lever diktet Blant alle lande, som han skrev som en fedrelandssang,» heter det videre hos Wikipedia.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Og Noreg det ligg vel langt i nord,
og vetteren varer lenge;
men ljoset og livet i ditt ord,
det ingen kan setja stenge.
Om fjellet er høgt og dalen trong,
ditt ord har då her sitt gjenge.

Elias Blix har skrevet flere salmer av nasjonal karakter. No livnar det i lundar ble utgitt i 1875 og synges svært ofte hos oss under feiringen av nasjonaldagen. Det samme kan en vel til en viss grad også si om Å, eg veit meg eit land fra 1896. Men denne siste fedrelandssalmen taler mer spesielt om nordnorsk natur og er ikke så samlende for landet som de tre første vi har nevnt her.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Så blømde vårt land i ljos og fred,
det grodde så grønt i lider.
Men atter seig natt på landet ned
med trældom og tunge tider.
Og folket det sukka etter ljos,
og du lyste opp om sider.

Hos Elias Blix går naturen hånd i hånd med både det nasjonale og det kristelige. Det er ingen motsetning mellom naturen og Gud, men Gud er heller ikke i naturen. Den naturlige gudsåpenbaring vitner bare om at det finnes en Gud som har skapt naturen. Hos Blix finner vi at landet kan blomstre som en hage. Landets folk kan bo sammen som brødre fordi Gud binder dem sammen. Og salmene til Elias Blix er ofte fulle av natursymbolikk. Vinter må vike for vårsol. Og lyset og livet er sterkere enn vinter og mørke. Guds Ord er som vårsolen. Lysets krefter vil seire: «Men, Gud, du i nåde til oss såg / Din kjærleik oss ikkje gløymde / Du sende ditt ord til Noregs fjell / Og ljos over landet strøymde.»

Vi siterer strofe fem (NoS):

Og morgonen rann, og mørkret kvarv,
som lenge vår lukka skygde.
Du atter oss gav vår fridomsarv
og honom i trengsla trygde.
Du verna vårt folk og gav oss fred,
og landet med lov me bygde.

Det er en enkel og folkelig symbolikk i salmen som folk flest forstår. Dette forklarer vel også noe av den enestående popularitet som salmen fikk. Symbolikken med ljoset og livet går igjen i flere av strofene: «Og Noreg det ligg vel langt i nord / Og vinteren varer lenge / Men ljoset og livet i ditt ord / Det ingen kan setja stenge».

Vi siterer strofe seks (NoS):

Vil Gud ikkje vera byggningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja by og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss Gud så me kan bu
i heimen med fred og hyggja.

Vi ser også at allitterasjonene understreker budskapet i salmen. Ligg – langt, vinteren – varer, ljoset – livet, setja – stenge er alle bokstavrim hvor første konsonant i hvert trykksterkt ord begynner på samme bokstav. Igjen er det de lyse, livgivende kreftene som seirer. Så er da også Elias Blix vårens dikter fremfor noen. Og feiringen av nasjonaldagen faller sammen med våren og den lyse årstiden: «No livnar det i lundar / No lauvast det i li / Den heile skapning stundar / No fram til sumars tid.»

I denne salmen står vårens krefter som et symbol på hvordan Guds Ord skaper liv og lys i mennesket. I No livnar det i lundar er ikke det nasjonale bygd så sterkt ut som i Gud signe vårt dyre fedreland. Men Blix benytter her et annet symbol. Han bruker den «tørre jord» som et bilde på vårt fattige hjerte uten Guds Ord: «Så sende Gud sin Ande / Som dogg på tørre jord / Då vakna liv i landet / Då grøddest vent Guds ord» Men naturen har ingen egenverdi hos Elias Blix. Den vitner om at det er en Skaper, men det kan aldri skape. Det er bare Gud som kan skape liv gjennom den Hellige Ånd. Men våren hos Elias Blix peker utover seg selv og på det evige Guds rike: «Du vår med ljose dagar / Med lengting, liv og song / Du spår at Gud oss lagar / Ein betre vår ein gong».

Den samlingen av salmer som kom ut i 1891, var faktisk en hel liten salmebok. Og denne gangen hadde Elias Blix satt sitt navn på den. Her hadde han samlet hele 150 originale salmer. Året etter ble den godkjent til kirkebruk ved siden av Landstads Kirkesalmebog. For første gang i vår historie ble salmer diktet, gjendiktet og oversatt av bare en mann autorisert som kirkesalmebok. Og i tillegg til dette var den altså skrevet på landsmål (nynorsk). I salmen Gud signe vårt dyre fedreland er det Gud som står vakt om vårt land og gir oss fred: «Du verna vårt folk og gav oss fred / Og landet med lov me bygde». Men hvis Gud ikke får bygge landet, så er vårt arbeid forgjeves. Salmen avsluttes like optimistisk som den begynte med ønske om Guds velsignelse over land og folk.

Vi siterer strofe syv (NoS):

No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
Så signa då Gud det gode såd,
til groren ein gong er mogen!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Egil Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)
Riksmålsordboken (1977)

Om nasjonalsangen
Gud signe vårt dyre fedreland i original

Å du stor kjærleiks under.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1898. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 342 og i Landstads reviderte salmebok som nummer 302 med fire strofer. Tonen er en melodi fra 1400-tallet eller ved Louis Bourgeois fra 1551. Salmen står under ”Kristus, vår Frelser” i Norsk Salmebok og under ”Jesu lidelse” i Landstads reviderte salmebok, mens Nynorsk Salmebok har plassert den under ”Langfredag”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Å du store kjærleiks under:
Gud ein syndar elska kan!
Våre synder reiv i sunder
bandet mellom Gud og mann,
me frå Gud fôr alle vilt,
difor gjekk det alle ilt.
Då frå Gud, vårt liv, me rømde,
alle vart til dauden dømde.

Denne langfredagssalmen ble først publisert i nummer 7 av Norsk Barneblad, utgitt 5. april 1898 og i Salmar og Songar fra år 1900 skriver P. E. Rynning i Norsk Salmeleksikon. Melodien som er oppgitt til salmen er Jesus, dine dype vunder.

Vi siterer strofe to (NoS):

Men Guds faderhjarta grundar
ut for oss ein frelseveg.
For så sårt hans hjarta stundar
til å få oss heim til seg.
Difor må Guds Son for oss
som ein syndar på sin kross
smaka daudens stride stunder.
Å, du store kjærleiks under!

At Gud er kjærlighet understrekes ved at uttrykket «det store kjærleiks under» gjentas i tre av salmens fire strofer. Det er Jesus som er «det store kjærleiks under». Slik forkynner også Bibelen: ”Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.” (1. Joh 4, 10).

Vi siterer strofe tre (NoS):

Lov og takk, vår Gud, som ville,
oss til sæle, liv og von,
semja dei som syndi skilde,
Gud og mann i Krist, din Son!
Så han no vår broder er
og vår synd til soning ber,
at me skal hans sæle smaka,
syskenarv med honom taka.

Salmen Å du store kjærleiks under, Gud ein syndar elska kan forteller om hvordan Gud tar imot synderen som vender om til ham. Her finner vi grunnen til innbydelsen. Gud elsker syndere. Han kaller oss til omvendelse. Der finner vi også bakgrunnen for lovsangen: ”Lov og takk, vår Gud, som ville / Oss til sæle, liv og von / Semja dei som synda skilde / Gud og mann uti din Son.” Salmelid skriver ellers at salmen er en takkesang for soningsverket, mens salmen ikke er kommentert hos Aanestad.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Takk, Guds Son, som ville sona
Det som dine sysken braut,
lær meg på din kjærleik vona,
som til dauden aldri traut!
Fylgja deg på livsens veg
og så sæl i tru på deg
sovna inn i siste stunder,
du, det store kjærleiks under!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Nynorsk Salmebok (1972)

Ivar Holsvik (1950), s. 146-150
P. E. Rynning (1967), s. 308
Tobias Salmelid (1997), s. 35-38
John Stene (1933), 160-179
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 240-249

Salmen på Qumran
Salmen på BlixBlog

Det folk, som sat i mørke natt.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1869. Vi finner den i Nokre Salmar I , fra 1869, under Jol, med syv strofer. I senere utgaver fra 1883 [Nokre Salmer (NoS II), andre utgave] og 1891 [Nokre Salmer (NoS IV), fjerde utgave] er strofe fire sløyfet og salmen er publisert med seks strofer. Den opprinnelige tittelen var Det Folk, som fyrr i Myrker sat mens salmen i den endelige versjonen ble hetende Det Folk, som sat i myrke Natt.

Vi siterer strofe en (NoS IV):

Det folk, som sat i mørke natt
og djupe daudeskugge,
dei såg ei sol i auster spratt
med ljos og liv og hugge.
Dei såg så stor ein dag
eit ljos med ukjent lag
som over jordi rann,
og lyste vidt om land
med sumar og med sæla.

Rynning refererer Jes 9, 2 og følgende som bibelsk referanse til denne salmen. Det stemmer godt overens med innholdet i salmen til Elias Blix. Profeten skildrer Fredsfyrsten som skal komme: «Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. Du lar dem juble høyt og gjør gleden stor. De gleder seg for ditt åsyn som en gleder seg i kornhøsten, som en jubler når hærfang skiftes. For åket som tynget folket, stangen over nakken på det og staven som driveren brukte, har du brutt i stykker som på Midjans dag. Ja, hver støvel som trampet i stridsgny, og hver kappe som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og til evig tid. Herren, Allhærs Gud, skal gjøre dette i sin brennende iver«.

Vi siterer strofe to (NoS IV)

Ei stjerna opp av Jakob stig!
Slik var den gamle spådom.
Men mang ei ætt i gravi sig
i venting, von og trå dom.
Dei venta tusen år, då rann
den stjerna klår og tendra dag på jord;
for trufast er Guds ord,
hans lovnad ja og amen.

Elias Blix har til dels gjort store rettinger og forandringer fra 1869 versjonen og opp til 1883 utgaven av salmen sin. Opprinnelig går strofe en slik: “Det Folk, som fyrr i Myrker sat / Og Daudens djupe Skygge / Og sukkad i den lange Natt / So saart um Ljos og Hygge / Dei saago braadt ein Dag / Med ukjent herlegt Lag / Ei Morgonstjerna rann / Som lyste vidt um Land / Med Sumar og med Sæla”. Det er tydelig at Blix kjente behov for å bytte ut Morgonstjerna i strofe en med Ljos for å få variasjon og ikke gjenta seg selv. Stjernen kommer igjen i strofe to som er slik i sin opprinnelige form: ”Det Stjerna var av Davids Hus / Som helge Feder sago / Men Davids Hytta fall i Grus / Og Federne alt largo / I Gravom tusund Aar / Daa rann den Stjerna klaar / Og tendrad Dag paa Jord / For trufast er Guds Ord / Hans Lovnad Ja og Amen”. I 1883 versjonen av salmen er Det Stjerna var av Davids Hus byttet ut med Ei Stjerna upp av Jakob stig! ”En stjerne som stiger opp fra Jakob” er en gammel profeti om Jesus: ”Jeg ser ham, men ikke nå, jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel …” (4. Mos 24, 17).

Vi siterer strofe tre (NoS IV):

Sjå, hyrdingar ved Betlehem
si hjord om natti gjæta.
Då skin eit ljos, ein engel kjem
og syng med himmellæta:
“Eg ber ei tidend glad:
I Davids fedrastad
er fødd ein frelsarmann,
de teiknet kjenna kann:
Han linda ligg i krubba.

Et annet skriftsted, som Rynning videre oppgir som bibelsk referanse til denne salmen, er Luk 2, 15 og følgende vers. Vi finner beretningen om gjeterne på Betlehemsmarkene julenatt bla i Luk 1, 15-20: «Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem«.

Vi siterer strofe fire (NoS IV):

Så lat oss med dei hyrdingom
til Jesu vogga ganga
og giva honom hjarterom
og hjartehugnad fanga!
Der vert vår saknad stild,
der finn me fred og kvild,
der få me ljos og liv
som daudeskuggen driv,
der ser me Jakobs stjerna.

En kan undre seg over hvorfor salmen Det folk, som sat i mørke natt ikke kom med i Landstads reviderte salmebok (LR), skriver Egil Elseth. Både liturgisk og rent kunstnerlig vil mange hevde at denne salmen er mye bedre enn julesalmen Fordom til fedrene so jamt (LR 127), forteller han videre. Men vi kan ikke helt være enig i kritikken av denne siste salmen. Den er mer enn en “tørr parafrase over epistelteksten”. Det eneste vi finner av direkte sitat er: “Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden.” (Heb 1, 1-2), delvis ”Slik ble han mye større enn englene, for det navnet han har fått i arv, er så mye større enn deres.” og ”For aldri har Gud sagt til noen engel: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Eller, som det også står: Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn”. Her avslutter LR salmen med ”Son min, i dag eg deg fødde!” Men ”tørr” blir vel aldri Skriften heller?

Vi siterer strofe fem (NoS IV):

No er det ende på vår sut
no vert det fred og fagnad.
For Herren sjølv oss løyste ut
av daudens mørke lagnad.
Nå er vår Frelsar fødd,
og ormen sunder trødd
som såra illt vår hæl.
Nå Adams ætt er sæl.
Nå er der fred på jordi.

Derimot deler vi Elseth’s syn på at salmen Det folk, som sat i mørke natt er en bedre kunstnerlig utformet salme enn Fordom til fedrene so jamt. Selv om salmen er den aller første julesalmen som Elias Blix skrev, inneholder den mange av de særtrekk som han senere skulle bli så kjent for. Det gjelder både bokstavrim, enderim og det rike bildespråket som vi finner i Blix-salmene. Og sluttstrofen er en juvel som hever kvaliteten på salmen. Det var heller ikke lenge etter jul, en mannsalder senere, at Elias Blix fikk hjemlov. Han døde 17. januar 1902.

Vi siterer strofe seks (NoS IV):

So vil eg deg, min Frelsar kjær,
med gledesongar fagna,
til dess min siste time slær
og songen her må tagna.
Kom då, du Jakobs sol,
og lys meg heim til jol
opp i din himmelstad!
Der skal eg sæl og glad
deg utan ende lova.

Kilder:

Bibelen (2005)

Egil Elseth (1989), s. 116-121
Reidar Djupedal (1968), s. 33-34
P. E. Rynning (1967), s. 46

Anders Aschim BlixBlog
Hele salmen i originalversjon

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1891. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) med tre strofer og i Nynorsk Salmebok (NyS) med fire strofer. I Norsk Salmebok står salmen som nummer 710, mens Nynorsk Salmebok har den som nummer 649.

Vi siterer strofe en (NoS):

Syng i stille morgonstunder,
syng Gud Fader lov og ros!
Sjå han gjer på ny det under:
kallar fram or mørkret ljos!
Sjå hans sol all skapning gyller,
alt med liv og lovsong fyller,
sjå hans kjærleiks smil i sky,
sjå kvar dag hans nåde ny!

Dette er en Blix-salme som i alle fall den eldre garde stiftet bekjentskap med i tidlig skolealder. Det gikk neppe en dag uten av vi begynte morgenen med en salme eller en «høveleg song» som det het. Salmen Syng i stille morgonstunder var helt klart en favoritt. Og denne husker jeg, i alle fall den første strofen. Det gjorde også sterkt inntrykk da jeg i folkehøgskoletiden var vitne til de gamle skolekjempene sang for full hals denne salmen. De hadde så visst ikke bruk for noen sang- eller salmebok. Salmen Syng i stille morgonstunder satt som klistret. Dette kunne de.

Det finnes i alle fall to kjente morgensalmer hos Elias Blix. Det er Sjå dagen sprett i austerætt og Syng i stille morgonstuder fra 1891. Og det er vel liten tvil: Det er Syng i stille morgonstuder som er mest kjent. Wikipedia har Med Jesus vil eg fara, Gud signe vårt dyre fedreland og No livnar det i lundar som de tre mest kjente Blix-salmene. Cyberhymnal nevner fire. Det er Gud signe vårt dyre fedreland, Med Jesus vil eg fara, No livnar det i lundar og Syng i stille morgonstunder. Men salmen Syng i stille morgonstuder må vel nærmest regnes som en klassiker og en av de aller beste salmene Elias Blix har skrevet.

Salmen Syng i stille morgonstuder er hverdagskristendom i praksis. Her innvier Elias Blix dagen med takk og lovsang. Ja, til og med naturen må synge Guds pris. Mørkeret viker plassen for lyset. Morgenens krefter seirer, likesom solen forgyller naturen med sine livgivende stråler. Men det er Gud som får takken og prisen. Naturen er alltid underlagt Gud hos Elias Blix. Solen minner ham om Gud og Kristi soning: ”Sjå hans kjærleiks smil i sky / Sjå kvar dag hans nåde ny!” Blix er på trygg bibelsk grunn.

Vi siterer fra Klag 3, 21-23: «Men én ting legger jeg meg på sinne, derfor har jeg håp: Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet.

Så godt kjent er strofelinjene ”Sjå hans kjærleiks smil i sky / Sjå kvar dag hans nåde ny” at flere sikkert meg meg har trodd at dette også sto i Bibelen: «Guds nåde er ny hver morgen». Men det står: «Hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen«.

Men parallellen er klar. Blix kunne det gamle testamentet. Han var professor i hebraisk. Det er nok den første strofen i salmen som er mest kjent. Den er også mest generell. Her får vi et godt eksempel på Blix sin lyse kristendomsforståelse. Vi finner ikke så mye akk og ve hos ham. Vel vet han at han er en syndig mann og at han også har bruk for Guds nåde. Men han utmaler ikke dette så mye. Elias Blix sitter trygg i båten selv om det stormer rundt ham. Han er trygg fordi Jesus er ombord.

Vi siterer strofe to (NyS):

Gud si sol lét dagleg renna
yver alle utan skil,
deim som vil hans kjærleik kjenna,
deim som ikkje vakna vil.
Alle vil han til seg draga,
alt han veit so vel å laga.
Gjenom sol og regn i sky
byd han oss sin nåde ny.

Men selv i sine gladeste stunder, klarer ikke Blix å la være å tenke på livets slutt. Det ser ut til at dødsmotivet går i ett med naturmotivene hos ham. Når han synger om soloppgangen, fører tanken ham også videre til livets solnedgang. Flere har pekt på at det trolig har sammenheng med hans barndom. Havet som ga livets utkomme, ble også for noen en våt grav. De levde med livet som gave og livet som tap. Slik er det også i salmen Syng i stille morgonstuder: ”Lær oss, Gud, kvar dag å telja / Sjå, kor snøgt vår livsdag lid.”

Vi siterer strofe tre (NoS, str 2):

Lær oss, Gud, kvar dag å telja,
sjå, kor snøgt vår livsdag lid !
Lær oss livsens veg å velja
medan det er enno tid !
Enn i dag du vil oss kalla,
snart kan mørker på oss falla.
Lat oss, medan det er dag,
fylgja Andens nådedrag !

Døden ligger ofte på lur i Blix sine salmer. Allerede i 1936 gjorde Eivind Berggrav en liten opptelling i Blix-salmene. I omtrent 40 prosent av Blix-salmene fant han også dødsmotivet. Om ikke hele salmen, så munnet det siste verset ut i et eller annet om døden eller livskvelden. Det sammen tendensen vil vi finne om vi teller opp i Norsk Salmebok, sies det. Noen mener at halvparten av Blix-salmene i den nyeste salmeboken, benytter dødsmotivet.

Vi siterer strofe fire (NoS, str 3):

Gud, som skapte sol og stjerna,
deg me syng vår takk og lov,
at om oss du ville verna
medan me i mørker sov!
Lys og lei oss, ljosens Fader,
til vår sol i gravi glader,
vekk oss så til morgon ny,
dag med solskin utan sky!

Men det er fred over salmene til Elias Blix. Døden kommer ikke plutselig på ham. Han går ikke og haster mot sin siste stund. Men Blix henger heller ikke fast ved livet på en slik måte at døden fyller ham med vemod. Elias Blix lever ut den lutherske kallsetikken her og nå. For Blix ble ikke livsdagen så veldig lang. Han ble vel 60 år gammel. Men han visste hva han gikk til. Derfor vet Blix også at han en gang bak gravens mørke skal vekkes opp til til en dag med solskinn utan sky.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Nynorsk Salmebok (1979)

Eivind Berggrav: Elias Blix. Kristentypen og personligheten (1936)
Reidar Bolling: Elias Blix (1953) Egil
Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)
Kurt-Johnny Olsen: Elias Blix – mannen og verket (1986)

Elias Blix på store norske leksikon
Elias Blix på Wikipedia