Kling no klokka

Kling no, klokka.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1891. Vi finner den i Nynorsk Salmebok som nummer 103 med syv strofer og i Landstads reviderte salmebok som nummer 125 med seks strofer. Salmen står plassert under ”1. juledag”. I Norsk Salmebok (NoS) står salmen som nummer 65 med seks strofer under ”Jul”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Kling no, klokka!
Ring og lokka,
ring og lokka frå tusen tårn!
Tona om frelsa!
Kalla og helsa,
kalla og helsa med fred Guds born!
Kling no, klokka!
Ring og lokka,
ring og lokka frå tusen tårn!

Kling no, klokka er en julesalme av Elias Blix som ble trykt i ”4 de aukade Utgaava” av Nokre Salmar fra 1881. I Nokre Salmar har salmen melodireferanse til Her vil ties, her vil bies. Det er for øvrig samme melodi som Grundtvig-salmen Påskemorgen slukker sorgen slik vi finner den i Landstads Kirkesalmebog. I dag benyttes det ofte en norsk folketone fra Oppdal til julesalmen Kling no, klokka.

Vi siterer strofe to (NoS):

Songar sæle,
englemæle,
englemæle med livsæl ljod!
Far gjenom grender,
strøym over strender,
strøym over strender som toneflod!
Songar sæle,
englemæle,
englemæle med livsæl ljod!

Hva er det så som gjør denne salmen spesiell? For det første så er Kling no, klokka den julesalmen av Elias Blix som står sterkest i norsk sangtradisjon. Selv om No koma Gyds englar kanskje er den beste og mest kjente av Blix sine julesalmer, så finner vi langt flere innspillinger av Kling no, klokka enn No koma Guds englar. Det har kanskje også sammenheng med folkemelodien. Salmen i tillegg tatt med i den katolske salmeboken Lov Herren. Her finner vi salmen med fire strofer.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Englar kveda:
Høyr den gleda,
høyr den gleda, som her er hend!
Ljoset er runne,
livet er vunne,
livet er vunne: ein Frelsar send.
Englar kveda:
Høyr den gleda,
høyr den gleda, som her er hend!

For det andre så er Kling no, klokka bygget over kirkeklokken som et bærende motiv gjennom hele salmen. Den begynner og slutter med klokkeklagen. I strofe en ringer og lokker kirkeklokkne fra tusen tårn. De toner om frelsen og klinger for å ”kalla og helsa med fred Guds born!” I den siste strofen heter det at ”skal oss klokka / leikande lokka / leikande lokka til helg i sky.” Vi siterer Egil Elseth i en kommentar til salmen: ”Dei to strofene rammar inn ikkje berre mannelivet, men heile julebodskapen.”

Vi siterer strofe fire (NoS):

Sæle stunder,
store under,
store under og løyndoms skatt!
Møyi vart moder,
Gud vart vår broder,
Gud vart vår broder i jolenatt.
Sæle sunder,
store under,
store under og løyndoms skatt!

For det tredje så har salmen er rekke kjennetegn som vi ofte finner igjen hos Elias Blix. Allerede i tittelen finner vi bokstavalitterasjonen Kling no, klokka. Det forekommer ofte bokstavrim i Blix sine salmer. Strofe to har Songar sæle, strofe fire Sæle stunder / Møyi vart moder, mens strofe fem har Barnet er bore. Dette nærmest meisler inn budskapet og er med på å understreke det sentrale innholdet i salmen.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Barn er bore.
Barnekåret,
barnekåret ved det me vann.
Anden no føder
oss til hans brøder,
Oss til hans brøder, Guds born som han.
Barn er bore.
Barnekåret,
barnekåret ved det me vann.

Den opprinnelige strofe seks er sløyfet i Norsk Salmebok. Landstads reviderte salmebok har denne som strofe seks og strofe seks i Norsk Salmebok som strofe syv. Her finner vi med andre ord alle strofene i salmen sitert. Strofen går slik i original: ”Høge Fagnad / Sælt det dagnad / Sælt det dagnad, og Ljoset rann / Von yver Verdi / Ljos yver Ferdi / Ljos yver Ferdi til Livsens Land / Høge Fagnad / Sælt det dagnad / Sælt det dagnad, og Ljoset rann.”

Vi siterer strofe seks (NoS):

Sjå, det dagast,
snart det lagast,
snart det lagast til høgtid ny!
Då skal oss klokka
leikande lokka,
leikande lokka til helg i sky.
Sjå, det dagast,
snart det lagast,
snart det lagast til høgtid ny!

Norsk Salmebok (1985)

Egil Elseth (1989), s. 114-134

Kling, no klokka på Wikipedia
Dagens Blix for 30. desember 2004
Salmen Kling no, klokka i original

No koma Guds englar

No koma Guds englar med helsing i sky.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1870 og revidert i 1875. Vi finner den i Norsk Salmebok som nummer 63 med åtte strofer og i Landstads reviderte salmebok som nummer 129 med seks strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

No koma Guds englar med helsing i sky,
Guds fred og velsigning dei bjoda.
No stig ifrå jordi ein helgasong ny,
som skal gjennom himmelen ljoda:
Guds fred og vel møtt,
du barn som er født!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

Strofen er skrevet ut fra juleevangeliet i Luk 2. Det var englene på marken som forkynte Guds fred. Og denne Guds fred går igjen som en rød tråd i alle strofene i salmen. Den norske kirken har vel kanskje ikke noen spesiell «engleteologi». Og englene skal da heller ikke påkalles. De er tjenere og har ikke noen selvstendig funksjon i Guds frelsesplan. Men englene er Guds budbærere: No koma Guds englar med helsing i sky. Det var en engel som forkynte for hyrdene på marken at Jesus var født. Og gjeterne gikk inn til Betlehem, og fant Josef, Maria og det lille barnet i krybben. De så og trodde og priste Gud.

Vi siterer strofe to (NoS):

Til frelsa den fyrste er kåra og krynd
og komen til løysing og lukka
for menneskeborn som er fødde i synd
og alt uti vogga må sukka.
Guds fred med dei små
som honom fekk sjå!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

På en mesterlig måte har Elias Blix også fått frem gleden over det som hendte på Betlehemsmarkene i julesalmen Kling no, klokka! Her er det både englesang og jubelrop. Vi siterer strofe tre fra Sangboken (1962): ”Englar kveda: Høyr den gleda / Høyr den gleda som her er hend / Lyset er runne / Livet er vunne / Livet er vunne: ein Frelsar send / Englar kveda: Høyr den gleda / Høyr den gleda som her er hend!” De korte verselinjene Lyset er runne / Livet er vunne og allitterasjonene er med på å under-streke budskapet. Det er selve livet og frelsen det gjelder. Julenatt ble det født en Frelser i Betlehem. Songar sæle / Englemæle, skriver han i strofe to. Englene lovsynger Gud og de er hans budbringere på jorden.

Vi siterer strofe tre (NoS):

I djupaste mørker vart himmelen klår,
då stjerna av Jakob seg viste.
I hardaste vinter det grønkar som vår,
og fagraste knupp spring av kviste.
Guds fred og god jol
med sumar og sol!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

Elias Blix er en mester i å kombinere julebudskapet med skifte i årstidene. Det var mørke og natt da Jesus ble født. Og selv om det ikke var snø, var det trolig kaldt på Betlehemsmarkene. Gjeterne hadde nok gjort opp ild både for å varme seg og for å skremme vekk villdyrene. Likevel ble de skremt opp av det sterke lyset: ”Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.” Luk 2, 8-11. Hos Blix kommer julen med grønn vår midt på hardeste vinteren og ”Guds fred og god jol / med sumar og sol / Vår fredsfyrste høgt vere lova!”

Vi siterer strofe fire (NoS):

Der ute er jordi so isende kald,
og trei stend svarte i skogen.
Men Isai stuv, som til frelsa er vald,
skyt livskvisten fager og mogen.
Guds fred med den tein
av grønkande grein!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

Samme natursymbolikken blir videreført i strofe fire. Jorden er isende kald og trærne står svarte i skogen. Men Guds frelse gir liv i de døde kvistene slik at grenene igjen blir grønne og friske. Slik er Guds fred: ”Vår fredsfyrste høgt vere lova!”

Vi siterer strofe fem (NoS):

No stjerna frå Betlehem lyser om land
frå høgsal til armaste hytta.
Det ljosnar so vent yver dalar og strand
der inn hennar strålar få glytta.
Guds fred yver mold!
Vår sol og vår skjold.
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

Elias Blix ble født i Gildeskål i Nordland 24. februar 1836. Han tok teologisk embetseksamen i Kristiania i 1866 og ble professor i hebraisk i 1879. Fra 1884 til 1888 var Elias Blix kirkestatsråd i Johan Sverdrups regjering. I 1891 utga han salmeboken Nokre Salmar og denne samlingen ble godkjent til kirkebruk i 1892. Den inneholder bare hans egne tekster på nynorsk. Elias Blix døde i Kristiania 17. januar 1902. Han ligger begravd på Vår Frelsers kirkegård i Oslo.

Vi siterer strofe seks (NoS):

No ljodar ein lovsong frå alle Guds born,
på alle folks tungor dei kveda.
Så vide som klokkene tima frå tårn,
stig tonar av hugnad og gleda.
Alt kling som i kor:
Guds fred over jord!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

Mange av salmene til Elias Blix henter bilder fra Johannes-evangeliet som han bl. a. oversatte fra gresk til nynorsk. Han skriver om Jesus som veien, sannheten og livet. Og han bygger flere av sine salmer over hyrdemotivet. Mange av Blix-salmene henter og bilder fra norsk natur. Vi møter ham både i morgen- og kveldssalmene, i fedrelandssalmene og i sangen om våren fremfor noen: «No livnar det i lundar, no lauvast det i li”. Lyset og solen er og sterke Blix-motiver i tillegg til livet på sjøen slik han opplevde det som barn i Nordland.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Lat gjetordet ganga frå grend og til grend,
så vide som tunga kan mæla,
om Sonen som er oss frå himmelen send
all verdi til siger og sæla!
Syng ut i kvar bygd:
Guds fred ifrå høgd!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

Elias Blix er en av våre aller største salmeforfattere. Han har satt dype spor etter seg både i norsk kristenliv og i samfunnet ellers. Blix er kjent for ettertiden både som målmann, politiker, teolog og som bibeloversetter. Men størst er nok arven etter ham som salmedikter. Tiden var for knapp til å skriva prekensamlinger eller store teologiske avhandlinger. Men i salmene fikk han utfolde og staka ut kursen for generasjoner av nynorskdiktere etter han. Elias Blix har diktet 130 egne salmer og oversatt 76 salmer til nynorsk. Vi finner 51 originale salmer av Elias Blix i Norsk Salmebok. For sin store samfunnsinnsats ble han bl. a. utnevnt til ridder og kommandør av St. Olavs orden.

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Den freden meg fylgje frå vogga til grav,
meg hugge i såraste suter!
So seier eg når eg frå verdi fer av
og døyande hovudet luter:
Guds fred og farvel!
No sovnar eg sæl.
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Den frie norske salmesiden

Opp gledest alle gledest no

Opp, gledest alle, gledest no.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1891 og vi finner den i Nynorsk Salmebok som nummer 80 med tre strofer. Den er plassert under 4. søndag i advent. Salmen er en fri oversettelse og gjendiktning av en kingosalme fra 1689. Melodien er ellers en egen tone etter Häffners Koralbok fra 1820 eller også melodien til salmen Kom hid til mig, enhver især. Salmen er tatt inn i revidert form i Norsk Salmebok (NoS) fra 2013 med tre strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Opp, gledest alle, gledest no
med fagnad, fred og heilag ro
i Herren, dykkar gleda!
For Jesus han er no så nær
og vil, då han oss heve kjær,
i kjøt og blod seg klæda,
i kjøt og blod seg klæda.

Salmen er publisert på albumet Strålande jul hvor Odd Nordstoga synger duett med Sissel Kyrkjebø i 2009. Senere har Odd Nordstoga fremført den i julekonserter og Salmebloggeren ble første gang gjort oppmerksom på salmen under NRK1 sin julekonsert med Odd Nordstoga julen 2016. Salmen har ellers fått en ny og særs vakker melodi ved Odd Nordstoga i 2009. Siste verselinje blir her gjentatt.

Vi siterer strofe to (NoS):

Bort sorg og saknad or vårt sinn!
Guds gleda vil me lata inn,
at me kan Jesus fagna
men bøn og hjartans takk og tru.
Med honom skal i fred me bu,
og gleda aldri tagna,
og gleda aldri tagna.

Opp, gledest alle, gledest no er en salme om sann kristen juleglede. Den forteller oss at Gud kom oss nær i Jesus Kristus. Han tok på seg vårt kjøtt og blod og kom til vår jord i en menneskelig skapelse. Sorg og savn bør jages ut av vårt sinn slik at vi kan ta imot Jesus med glede. Hans fred er større enn vi kan fatte. Derfor munner salmen også ut i en bønn til Gud om at denne store julegleden for alltid må bli bevart i vårt hjerte.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Gud, lat din fred, som høgre er
enn hug og vit kan fata her,
vårt hjarta vel få vara
i Kristus Jesus, at me må
den store jolegleda få
som aldri burt må fara,
som aldri burt må fara.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Norsk Salmebok (2013)

Salmen på YouTube
Konsert i Oslo Spekrum 2009
Salmeboken minutt for minutt

Salmen på qumran.no

Min heimstad i det høge er

Min heimstad i det høge er.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1891. Den ble publisert både i Nokre Salmar fra 1870, 1883 og 1891. I tillegg finner vi salmen i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 388 med tre strofer. Den står plassert under “4. søndag etter påske”. Nynorsk Salmebok har salmen under samme fanen, men her står salmen som nummer 302.

Vi siterer strofe en (LR):

Min heimstad i det høge er,
Til himmels stend mi lengsla.
Vel veit eg at min heimveg ber
Igjenom myki trengsla.
Men Jesus vegen drog,
Det er meg tryggja nog.
Eg er hans fylgjesvein,
So gjeng eg utan mein,
Ved honom skal eg sigra!

Himmelen er aldri langt borte i en Blix-salme, skriver Anders Aschim på sin BlixBlog. Men selv om pilegrims- og vandrermotivet ofte går igjen i Blix-salmene, er det vanskelig å trekke noen slutning fra verk til liv, skriver han videre. Aschim finner det likevel sannsynlig at siden Blix benytter motivet så ofte i salmene sine, må det ligge noe dypt personlig bak. Skulle jeg selv kanskje gjette på noen grunn, måtte det være sykdom. Blix hadde mange plager gjennom hele sitt liv og han ble heller ikke noen gammel mann. Og at Blix har opplevd mye trengsler og motgang i livet, ser vi klart av første delen av strofe en: “Min heimstad i det høge er / Til himmels stend mi lengsla / Vel veit eg at min heimveg ber / Igjenom myki trengsla.” Salmen har likevel en tvers igjennom optimistisk og fremtidsrettet tone. Blix er sikker på at han skal seire og en dag få livsens krone.

Vi siterer strofe to (LR):

Um hugsår her eg stundom sit,
Eg og ein fred fær smaka
Som stiger yver von og vit,
Den verdi ei kann taka.
Til målet fram det gjeng,
Der livsens krona heng.
Når den eg fær til arv,
Eg ikkje syrgja tarv,
Eg heve meir enn vunne.

Vi finner igjen stoff fra Jesus avskjedstale til sine disipler i salmen hos Blix. Vi tar med et avsnitt fra Joh 16, 5-15: “Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: ‘Hvor går du?’ For sorg har fylt hjertet deres, fordi jeg har sagt dere dette. Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt. Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.” Siste strofen av salmen Min heimstad i det høge er har en klar parallell til Rom 8, 38-39: “For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Vi siterer strofe tre (LR):

Her er so mykjen storm og strid,
Men der er stormen stilna.
Der ser eg Gud til evig tid
Og ottast ingen skilnad.
Der ikkje tid og rom
Og makt og herredom
Og daude eller liv
Meg frå Guds kjærleik riv
I Jesu Krist, min Herre.

Kilder:

Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Egil Elseth (1989), s. 169-186

Dagens Blix for 11.9.03
Dagens Blix for 13.2.04
Dagens Blix for 24.4.05

Salmen i originalutgaven

I Edens sæle sumar

I Edens sæle sumar.

Salmen I Edens sæle sumar er skrevet av Elias Blix i 1870. Den foreligger i to versjoner. Den første utgaven ble publisert i Nokre Salmar, hefte II, med fjorten strofer. Neste versjon kom ut i 1883 og i 1891 i Nokre Salmar, 2. utgave og 4. utgave. Her var tre og tre strofer slått sammen til en. I tillegg ble salmen kortet ned noe slik at den til sammen ble på fire strofer. Salmen er sitert etter Nokre Salmar II (NoS II), men forsiktig modernisert.

Vi siterer strofe en (NoS II):

I Edens sæle sumar
Eit tre av rotom rann,
Og fram av kvar ein kumar
Sprang evigt liv fyr alle mann.

Vi finner ellers salmen i Nynorsk Salmebok som nummer 280 med fire strofer. Her står salmen plassert under ”2. påskedag”. Salmen I Edens sæle sumar står også i Landstads reviderte salmebok som nummer 360 med samme antall strofer og plassert under samme tema.

Vi siterer strofe to (NoS II):

So treet stod i hagen
I livsens rike blom
Alt til den myrke dagen,
Då ormen inn i Eden kom.

Elias Blix er en poet som er blitt sunget mer enn han er blitt lest, skriver Einar Økland om ham. Og vi kaller gjerne Blix-salmene for klassiske fordi de er så formgode og slitesterke. Mange av salmene hans er fast knyttet til kirkelige høytider og festdager. Og en kjenner salmene igjen selv om en ikke vet at de er skrevet av av Blix, skriver han videre i forordet til boken “Elias Blix’ beste” (1995).

Vi siterer strofe tre (NoS II):

Då Herren vegen stengde,
Som gjekk til livsens tre,
Og dauden inn seg trengde
Frå mannen ned til minste fe.

Påskesalmen I Edens sæle sumar er ikke noe unntak. Bilder fra Bibelen er knyttet sammen med motiver fra norsk natur. I denne salmen møter vi ellers et sentralt motiv hos Elias Blix. Det livstreet. Livsens tre finner vi i mange av salmene til Elias Blix. Men det er sjelden det er så gjennomført som i denne salmen. Livstreet går igjen som en rød tråd fra første til siste strofe.

Vi siterer strofe fire (NoS II):

So verdi treet misste,
Det vardt ei lenger spurt,
Og ingen staden visste;
For Eden kvarv frå jordi burt.

Vi møter livsens tre allerede i 1. Mosebok. Det var treet i Paradishagen som menneskene ikke skulle spise av: ”Herren Gud plantet en hage i Eden, et sted i øst. Der satte han mannen han hadde formet. Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, herlige å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet som gir kunnskap om godt og ondt.” (1. Mos 2, 8-9). Adam og Eva spiste og falt i synd. De ble drevet ut av Paradishagen. Med dette kom også døden inn i verden. Paradiset var tapt.

Vi siterer strofe fem (NoS II):

Men livet, verdi vantad,
Ei evig burte var;
For Herren atter plantad
På jord ein livsens aldegard.

Men Gud hadde tenkt ut en plan for å redde menneskene. Jesus skulle rette opp det som fallet førte med seg. Det som er nytt, er at Elias Blix også bruker bildet med treet om Jesus. Han er veien, sannheten og livet. Jesus er den gode hyrde. Han er livets vann, men Jesus som livets tre leser vi ikke om i Bibelen. Dette er et flott bilde. Herren plantet et nytt tre på jorden. På denne måten binder Blix sammen det nye og det gamle testamentet i Bibelen. Jesus er livsens tre: ”Men livet, verdi vantad / Ei evig burte var / For Herren atter plantad / På jord ein livsens aldegard.” Ordet aldegard er en gammel benevnelse for frukthage.

Vi siterer strofe seks (NoS II):

Or Kristi grav er runnet
Det tre på herleg vis,
Og livet atter funnet,
Som døydde ut i Paradis.

Ved Jesu oppstandelse fra de døde, er tilstanden fra Paradis gjenopprettet. Døden har ikke lenger makt over livet. Oppstandelsens krefter er sterkere enn dødens makt: ”Or Kristi grav er runnet / Det tre på herleg vis / Og livet atter funnet / Som døydde ut i Paradis.”

Vi siterer strofe syv (NoS II):

Det med si kruna skygger
So vida yver jord.
Og reid i greinom bygger
Dei fuglar små i sud og nord.

Fuglene som bygger reder i treet peker trolig på beretning fra det nye testamentet der Jesus forteller om sennepsfrøet. ”En lignelse til la han fram: «Himmelriket er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø, men når det har vokst opp, er det større enn andre hagevekster, så det blir til et tre, og himmelens fugler kommer og bygger rede i grenene på det.» (Matt 13, 31-32).

Vi siterer strofe åtte (NoS II):

Det stend med evig trygge,
Er fredlyst ved Guds Ord;
Og Gud er sol og skygge,
Og Anden fell som dogg til jord.

I fire strofer skildrer så dikteren egenskapene ved dette treet. Dets grener breder seg ut over jorden (Det med si kruna skygger / So vida yver jord), det står evig trygt, det står om alle stormer og det står imellom graver. Det er naturlig å tolke dette på Guds rike og kraften i Guds Ord: ”Det stend med evig trygge / Er fredlyst ved Guds Ord / Og Gud er sol og skygge / Og Anden fell som dogg til jord.”

Vi siterer strofe ni (NoS II):

Det stend, um alle stormar
For fram og mot det fall.
Og aldri eiterormar
Den dyre frugt forgifta skal.

Trolig kan vi også lese dette sakramentalt. Ormen (den vonde) forgiftet frukten på livets tre. Synden kom inn i verden. Men treet står også i dødens hage. Det har røde druer som kan vekke liv av døde opp. Elias Blix tenker her sannsynligvis på nattverden som gir oss livsfellesskapet med Kristus.

Vi siterer strofe ti (NoS II):

Det stend imillom graver,
Men ned frå kvar ein knupp
Dei raude druvor laver,
Som vekkja liv av daude upp.

Eden kommer igjen i slutten av salmen. Det gjør den også i Bibelen. Paradis som inneholdt livsens tre skal igjen blir sentrum i Guds hage. Vi finner det i Johannes åpenbaring: ”Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene. Det skal ikke lenger finnes noen forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans tjenere skal tjene ham. De skal se hans ansikt og de skal ha hans navn på sin panne. Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet.” (Åp 22, 1-5).

Vi siterer strofe elleve (NoS II):

So bløma daudens hagar
Som Eden fyrr i aust,
Og Herrens åker lagar
Seg til ein herleg livsens haust.

Lenger nede i kapittelet i Johannes åpenbaring møter vi igjen livets tre. Bare de som har vasket sine kåper rene får spise av livets frukt og gå inn gjennom portene til Guds evige bolig. Det er et bilde på frelsen. Forsoningen i Kristus er inngangsbilletten. Den som har tatt imot Jesus, får del i Guds rike: ”Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn. Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.» Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann uten betaling.” (Åp 22, 14-17).

Vi siterer strofe tolv (NoS II):

Ein engel treet gjæter
Med severdet gjort av eld
Men inn kvar syndar læter,
Som seg i tru til Jesum held.

Blix setter en engel til å vokte livsens tre. Han har et sverd av ild. Vi møter engelen i 1. Mosebok. Der fikk ingen komme tilbake etter fallet. I strofe tolv lar dikteren alle syndere som har tatt sin tilflukt til Jesus, komme inn.

Vi siterer strofe tretten (NoS II):

Men den som fyrst fekk smaka
Den druva, treet ber,
Han lengtar ei tilbaka,
Han liva vil og døya der.

Påskesalmen I Edens sæle sumar er en favoritt mellom hymnologer, men så lite sunget i norske menigheter at den ikke kom med i Norsk Salmebok, skriver Anders Aschim om salmen. Det synes vi er litt synd. Salmen er så gjennomført i sitt motiv og så optimistsk i sin tone at den absolutt burde høre hjemme i salmeboken. Men vi undrer oss kanskje litt over hvorfor scenen er sommer og ikke våren. Det betyr vel kanskje at at gudsrikes krefter allerede er brutt frem. Livet står allerede i full blomst. Sommeren er et bilde på det fullendte Guds rike. Det er Jesus, treet fra Golgata, som gir det evige liv. Da er det grunn til lovsang.

Vi siterer strofe fjorten (NoS II):

So bløm med evig æra,
Du tre frå Golgata!
I Paradis me læra
At lova deg, Halleluja!

Kilder:

Nynorsk Salmebok (1972)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Anders Aschim (2008), side 171-175
Einar Økland (red), (1995): Elias Blix’ beste

Dagens Blix for 27.8.03
Dagens Blix for 22.9.08

Gud signe vårt dyre fedreland

Gud signe vårt dyre fedreland.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1890 og publisert første gang i Nokre Salmar, fjerde utgave, som kom ut i 1891. Gud signe vårt dyre fedreland synges vel nesten like ofte som nasjonalsangen Ja, vi elsker dette landet. Salmen blir ofte omtalt som fedrelandssalmen. Det er en salme som forener norskdom og kristendom med natur og nasjonalfølelse. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 739 med syv strofer under temaet «Folk og fedreland».

Vi siterer strofe en (NoS):

Gud signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma!
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma!

Det Norske Samlaget skriver på en forfatterlink til Arne Garborg at Gud signe vårt dyre fedreland er skrevet av Arne Garborg. Men det er nok en misforståelse. Arne Garborgs salme heter Gud signe Noregs land og kom ut i 1878. Men denne salmen fikk på langt nær samme utbredelse som Gud signe vårt dyre fedreland. En engelskspråklig side kaller Gud signe vårt dyre fedreland for Norges National Hymn, men det er heller ikke riktig. Vår National Hymn er Ja, vi elsker dette landet. Og etter Riksmålsordboken er Ja, vi elsker Norges nasjonalsang og Gud signe vårt dyre fedreland, Norges fedrelandssalme.

Vi siterer strofe to (NoS):

Vårt heimland lenge i myrker låg,
og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud, du i nåde til oss såg,
din kjærleik oss ikkje gløymde.
Du sende ditt ord til Noregs fjell,
og ljos over landet strøymde.

«En nasjonalsang eller fedrelandssang er skrevet for å uttrykke et folks nasjonalfølelse eller samhørigheten med fedrelandet. Noen lands sanger er formet som en hyllest til eller lykkeønskning for statsoverhodet eller andre nasjonale symboler,» skriver Wikipedia om nasjonalsangen. «Mange land har flere sanger av nasjonalsangkarakter, men som regel er bare en av dem er anerkjent av landets myndigheter som landets offisielle nasjonalsang,» står det videre. Det merkelige er at «i 1819 ble Sønner av Norge kåret til Norges nasjonalsang. Ja, vi elsker dette landet som kom i 1864, er aldri formelt erklært som nasjonalsang, selv om den gjennom bruk i dag er etablert som Nasjonalsangen. Til tider har flere vært i bruk. Etter Ole Vig lever diktet Blant alle lande, som han skrev som en fedrelandssang,» heter det videre hos Wikipedia.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Og Noreg det ligg vel langt i nord,
og vetteren varer lenge;
men ljoset og livet i ditt ord,
det ingen kan setja stenge.
Om fjellet er høgt og dalen trong,
ditt ord har då her sitt gjenge.

Elias Blix har skrevet flere salmer av nasjonal karakter. No livnar det i lundar ble utgitt i 1875 og synges svært ofte hos oss under feiringen av nasjonaldagen. Det samme kan en vel til en viss grad også si om Å, eg veit meg eit land fra 1896. Men denne siste fedrelandssalmen taler mer spesielt om nordnorsk natur og er ikke så samlende for landet som de tre første vi har nevnt her.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Så blømde vårt land i ljos og fred,
det grodde så grønt i lider.
Men atter seig natt på landet ned
med trældom og tunge tider.
Og folket det sukka etter ljos,
og du lyste opp om sider.

Hos Elias Blix går naturen hånd i hånd med både det nasjonale og det kristelige. Det er ingen motsetning mellom naturen og Gud, men Gud er heller ikke i naturen. Den naturlige gudsåpenbaring vitner bare om at det finnes en Gud som har skapt naturen. Hos Blix finner vi at landet kan blomstre som en hage. Landets folk kan bo sammen som brødre fordi Gud binder dem sammen. Og salmene til Elias Blix er ofte fulle av natursymbolikk. Vinter må vike for vårsol. Og lyset og livet er sterkere enn vinter og mørke. Guds Ord er som vårsolen. Lysets krefter vil seire: «Men, Gud, du i nåde til oss såg / Din kjærleik oss ikkje gløymde / Du sende ditt ord til Noregs fjell / Og ljos over landet strøymde.»

Vi siterer strofe fem (NoS):

Og morgonen rann, og mørkret kvarv,
som lenge vår lukka skygde.
Du atter oss gav vår fridomsarv
og honom i trengsla trygde.
Du verna vårt folk og gav oss fred,
og landet med lov me bygde.

Det er en enkel og folkelig symbolikk i salmen som folk flest forstår. Dette forklarer vel også noe av den enestående popularitet som salmen fikk. Symbolikken med ljoset og livet går igjen i flere av strofene: «Og Noreg det ligg vel langt i nord / Og vinteren varer lenge / Men ljoset og livet i ditt ord / Det ingen kan setja stenge».

Vi siterer strofe seks (NoS):

Vil Gud ikkje vera byggningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja by og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss Gud så me kan bu
i heimen med fred og hyggja.

Vi ser også at allitterasjonene understreker budskapet i salmen. Ligg – langt, vinteren – varer, ljoset – livet, setja – stenge er alle bokstavrim hvor første konsonant i hvert trykksterkt ord begynner på samme bokstav. Igjen er det de lyse, livgivende kreftene som seirer. Så er da også Elias Blix vårens dikter fremfor noen. Og feiringen av nasjonaldagen faller sammen med våren og den lyse årstiden: «No livnar det i lundar / No lauvast det i li / Den heile skapning stundar / No fram til sumars tid.»

I denne salmen står vårens krefter som et symbol på hvordan Guds Ord skaper liv og lys i mennesket. I No livnar det i lundar er ikke det nasjonale bygd så sterkt ut som i Gud signe vårt dyre fedreland. Men Blix benytter her et annet symbol. Han bruker den «tørre jord» som et bilde på vårt fattige hjerte uten Guds Ord: «Så sende Gud sin Ande / Som dogg på tørre jord / Då vakna liv i landet / Då grøddest vent Guds ord» Men naturen har ingen egenverdi hos Elias Blix. Den vitner om at det er en Skaper, men det kan aldri skape. Det er bare Gud som kan skape liv gjennom den Hellige Ånd. Men våren hos Elias Blix peker utover seg selv og på det evige Guds rike: «Du vår med ljose dagar / Med lengting, liv og song / Du spår at Gud oss lagar / Ein betre vår ein gong».

Den samlingen av salmer som kom ut i 1891, var faktisk en hel liten salmebok. Og denne gangen hadde Elias Blix satt sitt navn på den. Her hadde han samlet hele 150 originale salmer. Året etter ble den godkjent til kirkebruk ved siden av Landstads Kirkesalmebog. For første gang i vår historie ble salmer diktet, gjendiktet og oversatt av bare en mann autorisert som kirkesalmebok. Og i tillegg til dette var den altså skrevet på landsmål (nynorsk). I salmen Gud signe vårt dyre fedreland er det Gud som står vakt om vårt land og gir oss fred: «Du verna vårt folk og gav oss fred / Og landet med lov me bygde». Men hvis Gud ikke får bygge landet, så er vårt arbeid forgjeves. Salmen avsluttes like optimistisk som den begynte med ønske om Guds velsignelse over land og folk.

Vi siterer strofe syv (NoS):

No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
Så signa då Gud det gode såd,
til groren ein gong er mogen!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Egil Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)
Riksmålsordboken (1977)

Om nasjonalsangen
Gud signe vårt dyre fedreland i original

Å du store kjærleiks under

Å du stor kjærleiks under.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1898. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 342 og i Landstads reviderte salmebok som nummer 302 med fire strofer. Tonen er en melodi fra 1400-tallet eller ved Louis Bourgeois fra 1551. Salmen står under ”Kristus, vår Frelser” i Norsk Salmebok og under ”Jesu lidelse” i Landstads reviderte salmebok, mens Nynorsk Salmebok har plassert den under ”Langfredag”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Å du store kjærleiks under:
Gud ein syndar elska kan!
Våre synder reiv i sunder
bandet mellom Gud og mann,
me frå Gud fôr alle vilt,
difor gjekk det alle ilt.
Då frå Gud, vårt liv, me rømde,
alle vart til dauden dømde.

Denne langfredagssalmen ble først publisert i nummer 7 av Norsk Barneblad, utgitt 5. april 1898 og i Salmar og Songar fra år 1900 skriver P. E. Rynning i Norsk Salmeleksikon. Melodien som er oppgitt til salmen er Jesus, dine dype vunder.

Vi siterer strofe to (NoS):

Men Guds faderhjarta grundar
ut for oss ein frelseveg.
For så sårt hans hjarta stundar
til å få oss heim til seg.
Difor må Guds Son for oss
som ein syndar på sin kross
smaka daudens stride stunder.
Å, du store kjærleiks under!

At Gud er kjærlighet understrekes ved at uttrykket «det store kjærleiks under» gjentas i tre av salmens fire strofer. Det er Jesus som er «det store kjærleiks under». Slik forkynner også Bibelen: ”Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.” (1. Joh 4, 10).

Vi siterer strofe tre (NoS):

Lov og takk, vår Gud, som ville,
oss til sæle, liv og von,
semja dei som syndi skilde,
Gud og mann i Krist, din Son!
Så han no vår broder er
og vår synd til soning ber,
at me skal hans sæle smaka,
syskenarv med honom taka.

Salmen Å du store kjærleiks under, Gud ein syndar elska kan forteller om hvordan Gud tar imot synderen som vender om til ham. Her finner vi grunnen til innbydelsen. Gud elsker syndere. Han kaller oss til omvendelse. Der finner vi også bakgrunnen for lovsangen: ”Lov og takk, vår Gud, som ville / Oss til sæle, liv og von / Semja dei som synda skilde / Gud og mann uti din Son.” Salmelid skriver ellers at salmen er en takkesang for soningsverket, mens salmen ikke er kommentert hos Aanestad.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Takk, Guds Son, som ville sona
Det som dine sysken braut,
lær meg på din kjærleik vona,
som til dauden aldri traut!
Fylgja deg på livsens veg
og så sæl i tru på deg
sovna inn i siste stunder,
du, det store kjærleiks under!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Nynorsk Salmebok (1972)

Ivar Holsvik (1950), s. 146-150
P. E. Rynning (1967), s. 308
Tobias Salmelid (1997), s. 35-38
John Stene (1933), 160-179
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 240-249

Salmen på Qumran
Salmen på BlixBlog

Jeg tror men ikke lenger

Jeg tror, men ikke lenger.

Salmen Eg trur, men ikke lenger er skrevet av Elias Blix i 1897 og publisert i blant annet Stille Stunder samme år og i Salmar og songar i 1900. Vi finner salmen i Nynorsk Salmebok (NyS) som nummer 154 med syv strofer. Her er salmen plassert under ”3. søndag etter Kristi åpenbaring”. Salmen har opprinnelig ni strofer. Som overskrift på salmen satte Elias Blix Kvi eg trur. Strofe 1-2, 5-6 og 8-9 i originalen er oversatt til bokmål av Salmebloggeren (LeH) i 2012.

Vi siterer strofe en (LeH):

Jeg tror, men ikke lenger,
fordi det så er sagt.
Ei vitner mer jeg trenger,
om Jesu frelsermakt.

Salmen er en av de mest personlige salmene som Blix har skrevet. Trolig er dette en salme som også har betydd noe spesielt for ham. Det er ingen lettvint vei til tro. Salmen vitner om både tvil og kamp. Men det er en tro som bygger på egen erfaring: ”Eg trur, men ikkje lenger / Av di det so er sagt / Eg inkje vitne trenger / Um Jesu frelsarmagt.”

Vi siterer strofe to (LeH):

For nå med eget øre,
i Ordet fra hans munn.
Jeg kan min Frelser høre,
her har min tro sin grunn.

Utgangspunktet for salmeteksten er Joh 4, 42. Salmen bygger på beretningen om den samaritanske kvinnen som møtte Jesus og løp tilbake til byen og fortalte om ham: ”Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»” (Joh 4, 39-42).

Vi siterer strofe tre (LeH):

Jeg ser det, når han sender,
meg mildt et nådesmil.
Som Tomas så hans hender,
og trodde uten tvil.

Tomas var i tvil om Jesus var den han sa han var. Etter oppstandelsen møtte Jesus disiplene sine, men Thomas var ikke til stede. Han hadde vanskelig for å forstå at Jesus som var død, kunne være levende: ”Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren,» sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»” (Joh 20, 24-25). Men Jesus viste seg for disiplene en gang til og Tomas fikk et helt spesielt møte med Jesus: ”Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden din og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»” (Joh 20, 26-29).

Vi siterer strofe fire (LeH):

Og om et Ord han sier,
som tanken vrient fant.
Jeg bare tror og tier,
jeg vet at det er sant.

Også vi møter utfordringer i vår tro. Et gammelt og klokt råd er å la vanskelige ord i Bibelen bli tolket i lys av de som er mer lette å forstå. Ikke alt kan fattes av tanken. Men vi kan få hvile i troen selv om vi ikke skjønner alt. Det slo også professor Elias Blix seg til ro med: ”Og um eit ord han segjer / Som er mitt vit for vandt / Eg berre trur og tegjer / Eg veit han segjer sant.” En gang skal vi forstå alt fullt ut. Her skjønner vi stykkevis og delt.

Vi siterer strofe fem (LeH):

Han bor i himmelsaler,
men elsker så de små.
I jorderikes daler,
at han de frelse må.

Elias Blix siterte salmen under en julegudstjeneste i 1898. Vi lar ham selv fortelle: ”No kann du vel ikkje lenger sjaa og finna honom likamleg her paa jordi; men du finn honom i hans ord, finn honom so livande som han gjekk og stod i ord og gjerning, som um han enno kom ljoslivande til deg og helsad deg. Gakk daa til honom der, tala med honom og sjaa honom rett djupt inn i hans milde augo, ja heilt inn i hans frelsarhjarta, til du fær sjaa, kor det brenn av kjærleik til deg, stundar etter aa faa frelsa deg. Naar du soleids hev lært honom aa kjenna aasyn til aasyn, so vil du tru honom paa ordet, naar han segjer, han er din frelsar; for du kann lesa sanningi av det ordet i hans aasyn.”

Vi siterer strofe seks (LeH):

Han bor i himmelsaler,
jeg mellom graver bor.
Men da om ham jeg taler,
for jeg på ham her tror.

Kilder:

Bibelen (2011)
Nynorsk Salmebok (1972)

Salmen i original
Salmen på BlixBlog

Det folk som sat i mørke natt

Det folk, som sat i mørke natt.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1869. Vi finner den i Nokre Salmar I , fra 1869, under Jol, med syv strofer. I senere utgaver fra 1883 [Nokre Salmer (NoS II), andre utgave] og 1891 [Nokre Salmer (NoS IV), fjerde utgave] er strofe fire sløyfet og salmen er publisert med seks strofer. Den opprinnelige tittelen var Det Folk, som fyrr i Myrker sat mens salmen i den endelige versjonen ble hetende Det Folk, som sat i myrke Natt.

Vi siterer strofe en (NoS IV):

Det folk, som sat i mørke natt
og djupe daudeskugge,
dei såg ei sol i auster spratt
med ljos og liv og hugge.
Dei såg så stor ein dag
eit ljos med ukjent lag
som over jordi rann,
og lyste vidt om land
med sumar og med sæla.

Rynning refererer Jes 9, 2 og følgende som bibelsk referanse til denne salmen. Det stemmer godt overens med innholdet i salmen til Elias Blix. Profeten skildrer Fredsfyrsten som skal komme: «Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. Du lar dem juble høyt og gjør gleden stor. De gleder seg for ditt åsyn som en gleder seg i kornhøsten, som en jubler når hærfang skiftes. For åket som tynget folket, stangen over nakken på det og staven som driveren brukte, har du brutt i stykker som på Midjans dag. Ja, hver støvel som trampet i stridsgny, og hver kappe som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og til evig tid. Herren, Allhærs Gud, skal gjøre dette i sin brennende iver«.

Vi siterer strofe to (NoS IV)

Ei stjerna opp av Jakob stig!
Slik var den gamle spådom.
Men mang ei ætt i gravi sig
i venting, von og trå dom.
Dei venta tusen år, då rann
den stjerna klår og tendra dag på jord;
for trufast er Guds ord,
hans lovnad ja og amen.

Elias Blix har til dels gjort store rettinger og forandringer fra 1869 versjonen og opp til 1883 utgaven av salmen sin. Opprinnelig går strofe en slik: “Det Folk, som fyrr i Myrker sat / Og Daudens djupe Skygge / Og sukkad i den lange Natt / So saart um Ljos og Hygge / Dei saago braadt ein Dag / Med ukjent herlegt Lag / Ei Morgonstjerna rann / Som lyste vidt um Land / Med Sumar og med Sæla”. Det er tydelig at Blix kjente behov for å bytte ut Morgonstjerna i strofe en med Ljos for å få variasjon og ikke gjenta seg selv. Stjernen kommer igjen i strofe to som er slik i sin opprinnelige form: ”Det Stjerna var av Davids Hus / Som helge Feder sago / Men Davids Hytta fall i Grus / Og Federne alt largo / I Gravom tusund Aar / Daa rann den Stjerna klaar / Og tendrad Dag paa Jord / For trufast er Guds Ord / Hans Lovnad Ja og Amen”. I 1883 versjonen av salmen er Det Stjerna var av Davids Hus byttet ut med Ei Stjerna upp av Jakob stig! ”En stjerne som stiger opp fra Jakob” er en gammel profeti om Jesus: ”Jeg ser ham, men ikke nå, jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel …” (4. Mos 24, 17).

Vi siterer strofe tre (NoS IV):

Sjå, hyrdingar ved Betlehem
si hjord om natti gjæta.
Då skin eit ljos, ein engel kjem
og syng med himmellæta:
“Eg ber ei tidend glad:
I Davids fedrastad
er fødd ein frelsarmann,
de teiknet kjenna kann:
Han linda ligg i krubba.

Et annet skriftsted, som Rynning videre oppgir som bibelsk referanse til denne salmen, er Luk 2, 15 og følgende vers. Vi finner beretningen om gjeterne på Betlehemsmarkene julenatt bla i Luk 1, 15-20: «Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem«.

Vi siterer strofe fire (NoS IV):

Så lat oss med dei hyrdingom
til Jesu vogga ganga
og giva honom hjarterom
og hjartehugnad fanga!
Der vert vår saknad stild,
der finn me fred og kvild,
der få me ljos og liv
som daudeskuggen driv,
der ser me Jakobs stjerna.

En kan undre seg over hvorfor salmen Det folk, som sat i mørke natt ikke kom med i Landstads reviderte salmebok (LR), skriver Egil Elseth. Både liturgisk og rent kunstnerlig vil mange hevde at denne salmen er mye bedre enn julesalmen Fordom til fedrene so jamt (LR 127), forteller han videre. Men vi kan ikke helt være enig i kritikken av denne siste salmen. Den er mer enn en “tørr parafrase over epistelteksten”. Det eneste vi finner av direkte sitat er: “Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden.” (Heb 1, 1-2), delvis ”Slik ble han mye større enn englene, for det navnet han har fått i arv, er så mye større enn deres.” og ”For aldri har Gud sagt til noen engel: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Eller, som det også står: Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn”. Her avslutter LR salmen med ”Son min, i dag eg deg fødde!” Men ”tørr” blir vel aldri Skriften heller?

Vi siterer strofe fem (NoS IV):

No er det ende på vår sut
no vert det fred og fagnad.
For Herren sjølv oss løyste ut
av daudens mørke lagnad.
Nå er vår Frelsar fødd,
og ormen sunder trødd
som såra illt vår hæl.
Nå Adams ætt er sæl.
Nå er der fred på jordi.

Derimot deler vi Elseth’s syn på at salmen Det folk, som sat i mørke natt er en bedre kunstnerlig utformet salme enn Fordom til fedrene so jamt. Selv om salmen er den aller første julesalmen som Elias Blix skrev, inneholder den mange av de særtrekk som han senere skulle bli så kjent for. Det gjelder både bokstavrim, enderim og det rike bildespråket som vi finner i Blix-salmene. Og sluttstrofen er en juvel som hever kvaliteten på salmen. Det var heller ikke lenge etter jul, en mannsalder senere, at Elias Blix fikk hjemlov. Han døde 17. januar 1902.

Vi siterer strofe seks (NoS IV):

So vil eg deg, min Frelsar kjær,
med gledesongar fagna,
til dess min siste time slær
og songen her må tagna.
Kom då, du Jakobs sol,
og lys meg heim til jol
opp i din himmelstad!
Der skal eg sæl og glad
deg utan ende lova.

Kilder:

Bibelen (2005)

Egil Elseth (1989), s. 116-121
Reidar Djupedal (1968), s. 33-34
P. E. Rynning (1967), s. 46

Anders Aschim BlixBlog
Hele salmen i originalversjon

Syng i stille morgonstunder

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1891. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) med tre strofer og i Nynorsk Salmebok (NyS) med fire strofer. I Norsk Salmebok står salmen som nummer 710, mens Nynorsk Salmebok har den som nummer 649.

Vi siterer strofe en (NoS):

Syng i stille morgonstunder,
syng Gud Fader lov og ros!
Sjå han gjer på ny det under:
kallar fram or mørkret ljos!
Sjå hans sol all skapning gyller,
alt med liv og lovsong fyller,
sjå hans kjærleiks smil i sky,
sjå kvar dag hans nåde ny!

Dette er en Blix-salme som i alle fall den eldre garde stiftet bekjentskap med i tidlig skolealder. Det gikk neppe en dag uten av vi begynte morgenen med en salme eller en «høveleg song» som det het. Salmen Syng i stille morgonstunder var helt klart en favoritt. Og denne husker jeg, i alle fall den første strofen. Det gjorde også sterkt inntrykk da jeg i folkehøgskoletiden var vitne til de gamle skolekjempene sang for full hals denne salmen. De hadde så visst ikke bruk for noen sang- eller salmebok. Salmen Syng i stille morgonstunder satt som klistret. Dette kunne de.

Det finnes i alle fall to kjente morgensalmer hos Elias Blix. Det er Sjå dagen sprett i austerætt og Syng i stille morgonstuder fra 1891. Og det er vel liten tvil: Det er Syng i stille morgonstuder som er mest kjent. Wikipedia har Med Jesus vil eg fara, Gud signe vårt dyre fedreland og No livnar det i lundar som de tre mest kjente Blix-salmene. Cyberhymnal nevner fire. Det er Gud signe vårt dyre fedreland, Med Jesus vil eg fara, No livnar det i lundar og Syng i stille morgonstunder. Men salmen Syng i stille morgonstuder må vel nærmest regnes som en klassiker og en av de aller beste salmene Elias Blix har skrevet.

Salmen Syng i stille morgonstuder er hverdagskristendom i praksis. Her innvier Elias Blix dagen med takk og lovsang. Ja, til og med naturen må synge Guds pris. Mørkeret viker plassen for lyset. Morgenens krefter seirer, likesom solen forgyller naturen med sine livgivende stråler. Men det er Gud som får takken og prisen. Naturen er alltid underlagt Gud hos Elias Blix. Solen minner ham om Gud og Kristi soning: ”Sjå hans kjærleiks smil i sky / Sjå kvar dag hans nåde ny!” Blix er på trygg bibelsk grunn.

Vi siterer fra Klag 3, 21-23: «Men én ting legger jeg meg på sinne, derfor har jeg håp: Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet.

Så godt kjent er strofelinjene ”Sjå hans kjærleiks smil i sky / Sjå kvar dag hans nåde ny” at flere sikkert meg meg har trodd at dette også sto i Bibelen: «Guds nåde er ny hver morgen». Men det står: «Hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen«.

Men parallellen er klar. Blix kunne det gamle testamentet. Han var professor i hebraisk. Det er nok den første strofen i salmen som er mest kjent. Den er også mest generell. Her får vi et godt eksempel på Blix sin lyse kristendomsforståelse. Vi finner ikke så mye akk og ve hos ham. Vel vet han at han er en syndig mann og at han også har bruk for Guds nåde. Men han utmaler ikke dette så mye. Elias Blix sitter trygg i båten selv om det stormer rundt ham. Han er trygg fordi Jesus er ombord.

Vi siterer strofe to (NyS):

Gud si sol lét dagleg renna
yver alle utan skil,
deim som vil hans kjærleik kjenna,
deim som ikkje vakna vil.
Alle vil han til seg draga,
alt han veit so vel å laga.
Gjenom sol og regn i sky
byd han oss sin nåde ny.

Men selv i sine gladeste stunder, klarer ikke Blix å la være å tenke på livets slutt. Det ser ut til at dødsmotivet går i ett med naturmotivene hos ham. Når han synger om soloppgangen, fører tanken ham også videre til livets solnedgang. Flere har pekt på at det trolig har sammenheng med hans barndom. Havet som ga livets utkomme, ble også for noen en våt grav. De levde med livet som gave og livet som tap. Slik er det også i salmen Syng i stille morgonstuder: ”Lær oss, Gud, kvar dag å telja / Sjå, kor snøgt vår livsdag lid.”

Vi siterer strofe tre (NoS, str 2):

Lær oss, Gud, kvar dag å telja,
sjå, kor snøgt vår livsdag lid !
Lær oss livsens veg å velja
medan det er enno tid !
Enn i dag du vil oss kalla,
snart kan mørker på oss falla.
Lat oss, medan det er dag,
fylgja Andens nådedrag !

Døden ligger ofte på lur i Blix sine salmer. Allerede i 1936 gjorde Eivind Berggrav en liten opptelling i Blix-salmene. I omtrent 40 prosent av Blix-salmene fant han også dødsmotivet. Om ikke hele salmen, så munnet det siste verset ut i et eller annet om døden eller livskvelden. Det sammen tendensen vil vi finne om vi teller opp i Norsk Salmebok, sies det. Noen mener at halvparten av Blix-salmene i den nyeste salmeboken, benytter dødsmotivet.

Vi siterer strofe fire (NoS, str 3):

Gud, som skapte sol og stjerna,
deg me syng vår takk og lov,
at om oss du ville verna
medan me i mørker sov!
Lys og lei oss, ljosens Fader,
til vår sol i gravi glader,
vekk oss så til morgon ny,
dag med solskin utan sky!

Men det er fred over salmene til Elias Blix. Døden kommer ikke plutselig på ham. Han går ikke og haster mot sin siste stund. Men Blix henger heller ikke fast ved livet på en slik måte at døden fyller ham med vemod. Elias Blix lever ut den lutherske kallsetikken her og nå. For Blix ble ikke livsdagen så veldig lang. Han ble vel 60 år gammel. Men han visste hva han gikk til. Derfor vet Blix også at han en gang bak gravens mørke skal vekkes opp til til en dag med solskinn utan sky.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Nynorsk Salmebok (1979)

Eivind Berggrav: Elias Blix. Kristentypen og personligheten (1936)
Reidar Bolling: Elias Blix (1953) Egil
Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)
Kurt-Johnny Olsen: Elias Blix – mannen og verket (1986)

Elias Blix på store norske leksikon
Elias Blix på Wikipedia