For tronen hist

Publisert av

For tronen hist der hos min Gud.

Salmen ble opprinnelig skrevet av Charitie Lees Bancroft i 1863 til en melodi komponert av William Batchelder Bradbury i 1861. Tittelen på den opprinnelige melodien var Golden Chain. Det finnes to alternative melodier til hymnen og det er Sagina og Duane Street. Salmen fikk nye vinger å fly på etter at Vikki Cook laget en ny fengende melodi til sangen i 1993. Before the throne of God above er også sunget mye i Norge. Salmen ble ellers gjendiktet og til dels oversatt til norsk av Salmebloggeren (LeH) i 2008 med tittelen For tronen hist der hos min Gud.

Vi siterer strofe en (LeH):

For tronen hist der hos min Gud,
Et forsvar sterkt og godt har jeg,
En prest hos Gud i kjærlighet,
Som alltid går i bønn for meg.
Mitt navn er risset i hans hånd,
Mitt navn i hjertet skrevet er,
Ei noe skiller meg fra ham,
Han står i himlen for meg der.

Salmen er på tre strofer, men noen ganger siteres den med seks strofer. Stofen er da delt opp i to hvor de fire første verselinjene blir strofe én, mens de fire siste verselinjene blir refrenget. Dette gjentas i alle de tre strofene, men da med 1b, 2b og 3b som refreng. Salmen var opprinnelig på tre åttelinjede strofer med åtte stavelser i hver linje gjennom hele sangen.

Salmen Before the throne of God above er etter Cyberhymnal bygget over Åp 14, 4-6, men jeg har i gjendiktningen av salmen også benyttet meg av Hebr 4, 14-16 hvor det står følgende sitert etter 2005 utgaven av Bibelen:

Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og nåde til hjelp i rette tid.

Vår himmelske øversteprest er prøvet i alt i like måte som vi, men dog uten synd. Derfor har han også medynk med oss i vår svakhet. Men han er også vår talsmann og forsvarer ovenfor Gud når vi anklages av den vonde og av vår gamle syndige natur. Kristus er prest til evig tid etter øverstepresten Melkisedeks vis. Men Jesus kongedømme og prestdømme er til evig tid. Det bygger heller ikke på loven som i det gamle testamentet, Hebr 7, 22-25:

Derfor er den også så mye bedre, den pakten Jesus går god for. Dessuten har det vært flere slike prester, for døden hindret dem i å fortsette. Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.

Første del av strofe en bygger på dette mektige kapitlet om Jesu forbønnstjeneste hos Gud:

For tronen hist der hos min Gud,
Et forsvar sterkt og godt har jeg,
En prest hos Gud i kjærlighet,
Som alltid går i bønn for meg.

Charitie Lees Smith Bancroft ble født i 1841 i Bloomfield, County Dublin, som barn nummer fire av George Sidney Smith og Charlotte Lees. Faren var prest i Church of Ireland. Han var sogneprest i Aghalurcher fra 1836 – 1867. Charitie giftet seg med Arthur Bancroft i 1869, men allerede i 1860 hadde hun skrevet sin første salme. Det var hymnen «O for the roles of whiteness». De fleste salmene hennes ble publisert i «Within the Veil» i 1867.

Vi siterer strofe to (LeH):

Når Satan frister meg til synd,
Og all min skyld han drager fram,
Jeg ser mot himlen til min Gud,
Som gjorde slutt på syndens skam.
Min Frelser døde for min synd,
Min sjel så syndig den gikk fri,
Hos Gud hans liv er evig nok,
Å se på ham og meg tilgi.

I denne strofen finner vi hele evangeliet i et nøtteskall. Hvem kan anklage Guds utvalgte. Og hvem kan fordømme den som tar sin tilflukt i Jesus Kristus. Ren og rettferdig / Himmelen verdig / Er jeg i verdens frelser alt nu / Ordet forkynner / At mine synder / Kommer Han aldri mere i hu. Det samme vitner Paulus om i Rom 8, 31-35:

Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham? Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?

Jeg kan ikke finne så mye mer om Charitie Lees Smith Bancroft og hennes liv som gift. De engelske sidene om henne som jeg har lest, sier at det er sparsomt med opplysninger om henne. Hun døde 20. juni 1923, 82 år gammel. Men hun er begravet i Mountain View Cemetery i Oakland, California. Så en eller annen gang har hun utvandret til Amerika. På gravstein står det også tilføyet et nytt familienavn. Hennes fulle navn er oppgitt til Charitie de Cheney Lees Smith Bancroft så det ser ut til at hun er blitt enke for annen gang. Men den mest berømte salmen hennes lever videre.

I siste strofen av hymnen skriver hun om «the risen Lamb». Det er ikke så kjent her hos oss. Vi snakker helst om Guds Lam eller om «Gud og Lammet». I den engelskspråklige verden er derimot «the risen Lamb» godt kjent. Det er både sanger, foretak og kunst som bærer dette navnet. På norsk ble det derimot til «Guds dyre Lam» som forteller meg hva det kostet for Jesus å kjøpe meg fri fra synd og skyld. Han måtte gå i døden for min synd.

Vi siterer strofe tre (LeH):

For tronen der Guds dyre Lam,
En plettfri ren rettferdighet,
Hans navn er alltid den JEG ER,
Min himlens konge nådefull.
Jeg er i ham og skal ei dø,
Min sjel er gjenløst i hans blod,
Mitt liv er skjult med Kristus hist,
Med Krist’ min Frelser og min Gud.

Kilder:

Bibelen (2005)

Charitie Lees Smith på Wikipedia
Charitie Lees Smith på Cyberhymnal
Charitie L. S. Bancroft: Before the throne of God above

YouTube: Before the throne of God above

Det er makt i de foldede hender

Publisert av
3

Det er makt i de foldede hender.

Salmen ble skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1955 og hører til en av de mest kjente sangene han har skrevet. Den ble sunget inn på grammofonplate av den svenske sangeren Lage Wedin og spilt utallige ganger i Ønskekonserten i NRK radio. Utover på 1960-tallet lå den som nummer en, av de mest ønskede sangene. Salmen er tatt med i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 631 med tre strofer. På svensk heter salmen Det finns kraft uti bedjande händer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Det er makt i de foldede hender.
I seg selv er de svake og små.
Men mot allmaktens Gud du dem vender,
han har lovet at svar skal du få.

Bakgrunnen for salmen er egentlig et sitat fra en tale på et formiddagsmøte i 1954. Det var misjonær Jon Berg som talte om bønn og en setning fra talen festet seg i dikterens sinn: «Fronten med dei falda hender er den veldigste stormakt i verda«. Trygve Bjerkrheim skrev det ned på et lite blomsterkort som han fant i sitt franske nytestamente.

Bjerkrheim ville gjerne ha skrevet en sang om bønn med utgangspunkt i det Jon Berg sa i talen sin, men det ble ikke noe av før en sommernatt i 1955. Da våknet han midt på natten og kom til å tenke på ordene fra formiddagsmøtet. Det tok til å tone i dikteren: «Det er makt i de foldede hender«. Og Trygve Bjerkrheim skrudde på nattlampen og skrev ned to strofer og et refreng. Deretter la han seg til å sove igjen.

Vi siterer refrenget (NoS):

Det er svar underveis, engler kommer med bud.
Om det drøyer, det fram dog skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg, og du hjelpen skal få!

Han lå på sykehuset i Drammen, Berner Maudal. Pasienten var veldig dårlig og han hadde store smerter. Men en natt var det en strofe fra Ønskekonserten som plutselig dukket opp i hans sinn: «Kall på meg! Og du hjelpen skal få! Verselinjen er fra sangen «Det er makt i de foldede hender«. Og mens han lå der foldet han sine hender og bad til Gud. Berner opplevde at smertene forsvant og han fikk si ja til Jesus der og da. Han ble et nytt menneske. Og siden lå han alltid med hendene foldet. Og konen hans spurte: «Hvorfor gjør du det?» Og han svarer: «Jo, fordi det er makt i de foldede hender». Etter dette måtte de spille sangen på grammofon for ham hver eneste dag.

Dikteren og hans hustru besøkte Berner en dag før påske i 1965. De hadde hørt at han hadde vært alvorlig syk. Nå var han kommet hjem fra sykehuset. Men når de stiger inn i sykerommet, brister Berner ut i gråt i det han sier: «Gud velsigne deg! Eg har venta på deg, og no var det gildt at du kom, Trygve, for eg vil so gjerne få takka deg for songen». Og så fortalte han hvordan sangen «Det er makt i de foldede hender» hadde vært til hjelp for ham i den dypeste nød. Berner ville så gjerne leve videre, men Gud ville det annerledes. En vårdag i mai 1965 ble han stedt til hvile ved Frogner kirke i Lier. Seremonien ble innledet med sangen «Det er makt i de foldede hender«.

Vi kan kanskje stoppe litt opp ved språket. To av de mest kjente diktene etter Trygve Bjerkrheim ble begge skrevet på 1950-tallet. «Han tek ikkje glansen av livet» er fra 1950. Den ble skrevet på nynorsk. Og fem år senere kom «Det er makt i de foldede hender«. Den var på bokmål. Talen i 1955 var uten tvil på nynorsk. En kan undre seg litt, men det viser vel egentlig i en sum at dikteren er en ordkunstner av de sjeldne. Det er få poeter som veksler mellom målformene så suverent som Trygve Bjerkrheim. Mange holder seg enten til nynorsk eller til bokmål.

Sangen hadde opprinnelig bare to strofer. Begge handler om bønn og begge begynner med ordene: «Det er makt i de foldede hender«. Mange andre sangforfattere benytter samme teknikken. Gjentagelsen understreker temaet i sangen. Vi finner også samme virkemiddel i barnesangene og i gospelsangene. Sangen blir ikke dårligere av den grunn. Det er enkelt, sterkt og ekte. Det er makt i de foldede hender. Men ikke alle får svar på sine bønner her i dette livet.

Gud utfordrer oss til å være utholdende i bønnen. Det er ikke i vår makt å se hva som skjer. Men Skriften sier likevel at: «En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning«. Jak 5, 16. I den nyeste Bibel-utgaven heter det: «Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye«. Det er noe som rører seg ved nådens trone. En bønn i Jesu navn, er etter Faderens hjerte.

Vi siterer strofe to (NoS):

Du som ber for ditt barn, dine kjære,
er i forbønn fra år og til år,
om du tålmodets lekse må lære,
himlens bønnesvar engang du får.

Den første som satte melodi til sangen var Egil Haugen på Drotningborg. Senere laget Øivind Tønnesen en ny tone til sangen. Det er denne melodien som benyttes i Norsk Salmebok. Men også oberst i Frelsesarmeen, Jens Linderud, hadde skrevet en melodi til sangen. En dag kommer han opp på kontoret til Trygve Bjerkrheim i Grensen 19 i Oslo. Kunne han få bruke teksten til denne melodien? Det fikk han. Og så sier Linderud: «Min kone og jeg vil gjerne høre om du ikke ville skrive et vers til. Det skulle være til dem som ber for sine barn». Og en dag oppunder jul i 1957 kom han tilbake for å spørre om teksten. Den var ferdig. Verset er opprinnelig strofe to i salmen.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Det er makt i de foldede hender
når i Frelserens navn du får be.
Og engang når du livsløpet ender,
hvert et bønnesvar klart skal du se.

Jens Linderud gikk, glad og fornøyd med teksten til den tredje strofen. Det var siste gang Bjerkrheim så ham. En tid etter hadde Linderud en møteserie i Egersund. Han hadde arbeidet blant unge her i flere år tidligere. Nå var han utslitt og førtidspensjonert. Det var hjertet som hadde sviktet. Før han skulle på møtet en kveld, hadde han satt seg ned i en lenestol for å hvile litt i hjemmet der han bodde. Og plutselig faller hodet hans tilbake. Linderud døde virkelig på post. Han var forfremmet til herligheten. Men strofen han ba om, lever videre.

Kilder:

Norsk Salmebok (2013)
Bibelen (flere utgaver)

Trygve Bjerkrheim (red): Slik ble sangen til (1972)
Trygve Bjerkrheim: Det er makt i de foldede hender (1979)
Arne Prøis: I regnbuens glans. Arne Prøis i samtale med Trygve Bjerkrheim (1991)

Sangen er gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag

Ver ikkje redd

Publisert av
Svar

Ver ikkje redd.

Trygve Bjerkrheim har gitt ut en rekke diktsamlinger. Nummer 15 i rekken kom ut i 1979. Den fikk tittelen Mot soloppgangen. Her finner vi blant annet diktet Ver ikkje redd. Det ble tonesatt av Gunnstein Draugedalen samme året. I Sangboken (SaB) finner vi sangen som nummer 387. Her er tilblivelsesåret oppgitt til 1971. Sangen har fire strofer.

Vi siterer strofe en:

Ver ikkje redd! Du har ein Frelsar
Som kjøpte deg til Gud med blodet sitt.
Kvar ein som kjem, han varmt velkomen helsar.
Guds barn du vert. Eit evig liv er ditt.

Strofen er sitert med tegnsetting slik vi finner den i Sangboken fra 1983. Trygve Bjerkrheim overlot rettighetene til alt han hadde skrevet, til Lunde Forlag. Det er også dette forlaget som har trykt opp Sangboken. Vi skal se litt mer på oppbygningen av sangen Ver ikkje redd.

Tittelen på verket gjengis i begynnelsen av alle de fire strofene i sangen. Det er det som er temaet eller utgangspunktet for videre refleksjon. Og Trygve Bjerkrheim er ikke alene med å bruke gjentagelsen som et litterært virkemiddel. Sangen taper ikke sin kraft av den grunn – snarere tvert imot.

Leser vi Bibelen med tanke på frykt eller redsel, vil vi legge merke til noe eiendommelig. Uttrykket Ver ikkje redd gjentas gjennom hele Bibelen, like fra Mosebøkene og til og med Johannes Åpenbaring. Vi siterer den nynorske teksten fra 1. Mos 15, 1:

«Ei tid etter at dette hadde hendt, kom Herrens ord til Abram i eit syn, og det lydde så: «Ver ikkje redd, Abram! Eg er ditt skjold; løna di skal verta overlag stor.»» (1878 utg).

Gud ville gi ham Kanaans land i eige og hans ætt skulle bli talløs som himmelens stjerner. Abraham trodde Herren, og derfor regnet Herren ham som rettferdig, står det. Det var løftenes land. Også de troende i dag, har løftet om et evig rike hjemme hos Gud.

Og ordet lyder: Ver ikkje redd! Det går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. I vår nynorske utgave er det gjengitt 120 ganger. Det er et ord til oss hver tredje dag gjennom hele året. Bjerkrheim var nok på trygg bibelsk grunn da han skrev Ver ikkje redd.

Men på samme måten som inngangen var velsignet med et Ver ikkje redd, så er også utgangen i Den Hellige Skrift beseglet med et Ver ikkje redd. Det er endetiden og lidelsene i den siste tid som er tegnet opp her. Vi siterer fra Åp 1, 17-19:

«Då eg såg han, fall eg ned for føtene hans som eg var død. Men han la høgre handa si på meg og sa: Ver ikkje redd! Eg er den fyrste og den siste og den levande. Eg var død, men sjå, eg lever i all æve og har nyklane til døden og dødsriket. Skriv opp det du har sett, det som no er og det som heretter skal koma.»

Det er et ord fra Gud selv: Ver ikkje redd! «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket. Skriv derfor ned det du har sett, det som er nå, og det som skal komme heretter», leser vi i bokmålsutgaven.

Siste ordet i Bibelen ble talt til menigheten i Smyrna. De fikk også høre et Vær ikke redd. Vi siterer det etter nynorsk-utgaven siden det nok er dette språket Bjerkrheim kjente seg mest hjemme i. Det taler om lidelsen, men også om seieren og livets krone, Åp 2, 10:

«Ver ikkje redd for det du skal lida! Djevelen kjem til å kasta nokre av dykk i fengsel, så de skal setjast på prøve, og de skal lida vondt i ti dagar. Ver tru til døden, så skal eg gje deg livsens krone!»

Ver ikkje redd! Du har ein Frelsar / som kjøpte deg til Gud med blodet sitt / Kvar ein som kjem, han varmt velkomen helsar / Guds barn du vert. Eit evig liv er ditt. Slik skriver Trygve Bjerkrheim. Vær ikke redd for å gå til Jesus. Han tar imot alle. Det er invitasjonen, som å komme hjem – å være ønsket velkommen.

Andre strofen skildrer frelsesgrunnen: Ver ikkje redd! Di synd er sona. Originalen har en bindestrek eller tankestrek her: Ver ikkje redd! – di synd er sona. Det henger nøye sammen. Bjerkrheim tør nesten ikke å bruke punktum engang. Han skynder seg til å tilføye: Du trenger ikke å være redd lenger for din synd er sonet. Samtidig stanser han opp i undring. Er det sant, ja, det er virkelig sant.

Vi siterer strofe to (SaB):

Ver ikkje redd! Di synd er sona,
Di gjeld betalt, og Jesus leid din død.
For Kristi skuld du kvila kan, og vona.
Han sjølv di rettferd er, og livsens brød.

Jesus gikk i døden i mitt sted. Mine synder er sonet en gang for alle. Det er ikke mulig å skrive mer evangelisk enn dette. Det er forsoningens mysterium. Skyldbrevet ble naglet til korset med Jesus. Det er han som er min rettferdighet. I en vekkelsessang som Arne Aano satte tone til står det slik:

Det er nok, det som Jesus gjorde,
det er nok, det som han har sagt.
Han har sona di synd, den store,
og deg vunni så rein ei drakt.

Det er nok: Ver ikkje redd! Di synd er sona. Så enkelt kan det bli sagt. Det var mange som hørte seg frelst under Arne Aano sin talerstol. Han forkynte evangeliet og sang det inn i alles hjerter. Det kan trolig ikke sterkt nok understrekes hvilken ånd som følger med den kristne sangen. Og Bjerkrheims kristne lyrikk er som skapt for sang. Hans språk er veldig musikalsk.

Også en annen i Bibelen ble møtt med ordene: Ver ikkje redd! Det var den fattige enken i Sarepta. Da Elia kom til byporten, så han en fattig enke som gikk og sanket ved. Elia ropte til henne:

Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» Da hun gikk for å hente vann, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit; jeg har bare en neve mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker noen vedpinner og vil gå hjem og lage mat til meg og sønnen min. Så kan vi spise og legge oss til å dø.» (1. Kong 17, 8-12)

Men hva skjedde? Fordi enken i Sarepta ga profeten mat da han spurte henne om det, gjorde Gud det slik at hennes krukke aldri ble tom. Det var alltid nok av mel og olje. Vi leser videre fra 1. Kong 17, 13-16:

Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia.

«Ver ikkje redd!» Når Gud går med, er det ingen grunn til å frykte. Det er lett å si det, men kanskje ikke alltid så lett å leve etter det. Men Trygve Bjerkrheim hadde nok opplevd dette i sitt eget liv. Det er ikke alle mennesker gitt å få leve i Herrens velsignelse med sitt liv slik som ham.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Ver ikkje redd! For faderhanda
Deg verna vil. Den armen fast deg held.
Han skal deg losa til du står på stranda.
For Kristi verk i tid og æva gjeld.

Strofe en taler om omvendelsen. I neste strofen møter vi frelsens objektive grunnlag. Og i tredje strofen møter vi Gud som leder og beskytter sitt barn gjennom livet. Originalen har i-ending. Den er blitt borte i fornorskningen: Ver ikkje redd, for faderhandi / deg verna vil, – den armen fast deg held / Han skal deg losa, til du stend på strandi / For Kristi verk i tid og æva gjeld. For meg blir «stranda» nesten litt for hverdagslig. Rimparet handi – strandi er godt, poetisk og høytidelig. Gud vil lose den troende over livets fjord, til han står frelst på den himmelske strand.

Mange går nok og er redde for fremtiden. Det kan være så mange ting som skygger for frimodigheten, alt fra svik og skyld til angst og depresjoner. Lindis Kvalsund Myklebust forteller en gripende historie fra sitt eget liv i «Frå mørke til lys». Hun var en lykkelig tobarnsmor som fikk snudd livet sitt opp ned av sykdom med angst og depresjoner.

Mange innleggelser og all verdens medisiner hjalp ikke. Ekteskapet gikk i stykker og hun flyttet hjem til sine gamle foreldre. Moren døde og selv fikk hun kreft. Men i alt holdt hun fast på sin kristne tro.

Få trodde at Lindis skulle bli frisk. Men hun visste at det var andre som ba til Gud for henne. Ved et par anledninger ble det også bedt for henne med håndspåleggelse. Og det var noen ord som hadde brent seg fast: «Du skal komme styrket ut av dette. Det er jeg sikker på!» Og plutselig en dag skjer det en forandring i hennes liv. Hun blir gradvis bedre og til slutt helt frisk. I alle disse årene var det noen ord fra Bibelen som stadig dukket opp igjen i hennes sinn. Vi siterer dem fra bokmålsutgaven (1978) av Jes 41,10:

Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd.

Ikke alle opplever å bli helbredet fra sykdom. Men Jesus har lovet at han ikke skal svikte eller forlate oss en eneste dag, hvis vi holder oss til ham. Også julenatt lød det et «frykt ikke». Hyrdene på marken fikk høre englesang og englebudskap. De ble meget forferdet da Herrens herlighet lyste om dem, står det. Men så leser vi videre fra Luk 2, 10:

Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste / og fred på jorden / blant mennesker som har Guds velbehag!»

Jesus kom til jorden for å frelse deg og meg. Den samme Frelseren skal også gå med meg alle dager så lenge verden står. Nils Frykman synger om det i en sang som på norsk går slik: Min fremtidsdag er lys og lang / den rekker bakom tidens tvang / der Gud og Lammet selv jeg ser / og ingen nød skal være mer.

Dikteren har kanskje hentet bildet med «livsens-hagen» fra et sted som for ham var paradis på jord. I alle fall satt han ofte der. Og mye av poesien han skrev tar også utgangspunkt i naturen. Det var en liten hage med en allé på Fjellhaug Skoler, hvor Bjerkrheim bodde i mange år. Bildet er kanskje ikke så veldig originalt. På bokmål finner vi ofte uttrykket «livets hage». I paradisets hage sto det et tre, livsens tre. Hos Bjerkrheim er det blitt til «livsens-hagen». Det står som et bilde på himmelen.

Trygve Bjerkrheim har uttalt en gang at det verste med å bli gammel, er at vennene blir borte. De dør. I strofen kommer han også inn på døden. Og vi kjenner uttrykk fra mange kort om vennskap: «Gode venner er blomster i livets hage» . Men også vennene blir borte. Bjerkrheim blir ofte kalt for «vårens og håpets dikter». Det er ikke høsten som dominerer hos ham. Høsten er ikke det siste. Også den bærer bud om en evig vår. Ver ikkje redd for framtidsdagen / for solefallet og di siste stund! Jesus forlater oss aldri. Heller ikke døden blir det siste. Det er en himmel i vente.

Vi siterer strofe fire (SaB):

Ver ikkje redd for framtidsdagen,
For solefallet og di siste stund!
Frelsare fører deg til livsens-hagen.
Der du for evig stend på sikker grunn.

Kilder:

Bibelen (1978)
Sangboken (1983)
Norsk Salmebok (1984)

Trygve Bjerkrheim: Det er makt i de foldede hender (1979)
Arne Prøis: I regnbuens glans. Arne Prøis i samtale med Trygve Bjerkrheim (1991)
Lindis Kvalsund Myklebust: Frå mørke til lys

Sangen er gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag

Han tek ikkje glansen av livet

Publisert av
2

Han tek ikkje glansen av livet.

Denne salmen skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1950. Vi finner den i Sangboken som nummer 168 og i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 355 med fem strofer. Salmen Han tek ikkje glansen av livet og den vakre bønnesangen Det er makt i de foldede hender er vel de som har nådd lengst ut til folk, ikke minst på grunn av programposten Ønskekonserten i NRK.

Vi siterer strofe en (NoS):

Han tek ikkje glansen av livet,
den Frelsar som kallar på deg.
Fyrst då kan for alvor du leva
når han får deg fylgja på veg.

Og Trygve Bjerkrheim sitt navn ruver høyt i den norske sangheimen. I Sangboken er omtrent hver tiende sang signert Trygve Bjerkrheim og i Norsk Salmebok (1985) var det tre sanger og syv oversatte verk etter ham. Men i vår nyeste salmebok fra 2013 ble Trygve Bjerkrheim imidlertid kraftig oppdatert. Her finner vi hele fem salmer og ni oversatte verk av ham. Det som gjør Bjerkrheim så kjær, er hans ekte og glade kristendom kombinert med hans enkle, men velklingende språk. Her er det hjertespråket som taler, ikledd vakker og forståelig poesi.

Det er så visst ikke grunn til å henge med hodet for en som har tatt imot Jesus. Bjerkrheim fant sin Gud i unge år og Herren var hans trygge og faste følgesvenn gjennom et meget langt og innholdsrikt liv. Sangen blir større og større etter hvert som årene går. Jeg fikk også møte Trygve Bjerkrheim i mine unge år og jeg vet ikke om noen mann med en sterkere utstråling enn ham. Livssamfunnet med Jesus satte sine dype spor i ham. Ansiktet hans hadde en egen glans og varme som er helt unikt.

Og hvilket liv og hvilken vandring fikk ikke Trygve Bjerkrheim oppleve her på jorden. Etter at han var utdannet som teolog på Menighetsfakultetet, gikk han inn i tjeneste i en misjonsorganisasjon som til fulle visste å sette pris på hans evner og utrusning. Han var først tilsatt på Fjellhaug skoler som timelærer og fast fra 1931 til 1936. Fra 1936 til 1970 var han redaktør for misjonsbladet Utsyn med fast kontor i Grensen 19 i Oslo. I tillegg var han redaktør for juleheftet «Ved Juletid» fra 1931 til 1972. Han var også redaktør for den populære juleserien med Når lysene tennes fra 1960 til 1999. Og Trygve Bjerkrheim var med å grunnla og ledet Norea Radio. Når han da i tillegg ga ut en rekke diktsamlinger, prosabøker, bibelfortolkninger, biografiske bøker og faktisk en hel ny utgave Det Nye Testamentet (Acta-utgaven), kan det ta pusten av de fleste. Og dette er bare det målbare arbeidet. Hans utstrakte reisevirksomhet både hjemme og ute må også nevnes. I Japan satte han dype spor etter seg på Bibelskolen i Kobe.

Salmen Han tek ikkje glansen av livet kom tidlig inn i de fleste kristne sangbøkene. Allerede i 1962 var sangen publisert i Sangboken. Jeg husker enda fra min barndom og ungdom at vi snakket om hvilken melodi vi skulle bruke til den på bedehuset. Det var mange som mente sangen var finere på «den nye melodien». Det er trolig Egil Haugens vakre melodi fra 1960 vi snakker om da. Den er kommet inn i Sangboken (1983) som den offisielle tonen til sangen.

Melodien til Han tek ikkje glansen av livet har nok også sin egen historie. Men tilblivelseshistorien til denne sangen er likevel helt spesiell. Det hele startet i Oslo vinteren 1921-22. Det året gikk en ung jente fra Edland i Telemark på ungdomsskolen på Fjellhaug. Hun het Signe Edland og Bjerkrheim husker henne godt fra den tiden han selv bodde på Fjellhaug skoler. Etter krigen kom hun tilbake til Fjellhaug, og denne gangen for å gå på Bibelskolen. Trygve Bjerkrheim hadde henne som elev i Bibel-klassen. Han kjente også søsteren Margit fra Fjellhaug. Signe hadde vært lærer et år i Lyngen i Troms da hun kom til Fjellhaug for andre gang. Det er til minne om henne at sangen ble skrevet. Derfor er også Han tek ikkje glansen av livet omtalt som Signe-sangen. Det ser ut til at disse ordene har vært Signes livsmotto i livet. Ble hun utfordret i sin kristne tro, kunne hun svare kontant:

Jesus tek ikkje glansen av livet!

Og det er så sant som det er sagt. Det finnes ingen grunn til mismot for den som tror på Jesus. Han tek ikkje glansen av livet. Og det ble også sagt om Trygve Bjerkrheim etter hans bortgang: «Han tok ikke glansen fra Jesus». Bjerkrheim var en beskjeden, takknemlig og mild mann som kunne oppmuntre og inspirere folk. Han ønsket å leve til Frelserens ære. Trygve Bjerkrheim døde i 2001, 96 år gammel.

Signe Edland fikk et smertelig sykeleie. En stund utpå nyåret 1950 fikk Trygve Bjerkrheim en trist og uventet melding. Signe Edland ligger på Menighetssøsterhjemmets sykehus i Oslo. Hun har fått kreft. Du må komme å besøke henne. Og det var nok med urolig hjerte han ga seg i vei. Bjerkrheim glemmer aldri ordene som møtte ham: «Ingen skal sjå meg fella ei tåre fordi om eg lyt døy ung«. De tok farvel og avtalte at Bjerkrheim skulle ta en tur til Edland en gang til våren.

Trygve Bjerkrheim skulle tale på en 17. mai-fest i Nissedal og hadde tenkt å besøke Signe Edland etterpå siden han var i Telemark. Men det gikk ikke. Han måtte ta på seg å være festtaler i en 70-årsdag lørdagen etterpå. Derfor måtte han besøke Signe først. På den måten kom han til å få sitte ved Signes dødsleie. Moren og Trygve gikk ned på kjøkkenet for å prate litt sammen. Da de kom tilbake til sykesengen, var Signe blitt dårligere. De skjønte det var den siste striden. Moren sier til datteren:

Signe, Jesus dreg båten i land

Etter en stund gjentar moren de samme ordene og sier: «Signe, Jesus dreg båten i land». Det sank ned i diktersjelen. Her langt inne i en fjellbygd i Telemark ble det første frøet til en sang sådd. Signes dødskamp var hard, men kort. Hun døde denne kvelden. Bjerkrheim måtte dra videre neste dag. Ordene fulgte ham og mens han satt i en solbakke i Kviteseid og ventet på bussen til Nissedal, formet de seg til poesi.

Vi siterer strofe to (NoS):

Du høyrer dei dårande røyster
som lovar deg gullglim og glans,
men ingen legg lys over vegen
som Jesus og kjærleiken hans.

Sangen er oversatt til mange språk. Den er blant annet utgitt på svensk, dansk, islandsk, færøysk, engelsk, tysk og japansk. Og sangen finnes gjengitt i de fleste norske sang- og salmebøker som er i bruk i dag. Det tok heller ikke så lang tid før den ble tatt med i Norsk Salmebok. Relativt sett er ikke 35 år mye når vi leser salmehistorien.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Han hjelper i brattaste bakkar
og stør deg når vegen vert smal.
Han signar dei sollyse sletter,
og lyser i dødsskuggens dal.

Verdens glitter og stas falmer og blir borte. De er ikke varige verdier og kan ikke sammenlignes med «Jesus og kjærleiken hans»: Da kan for alvor du leva, når han får deg fylgja på veg. Selv synes Trygve Bjerkrheim det var enkle og enfoldige ord han hadde formet. Men lite ble forandret i teksten som ble skrevet ned i Kviteseid i 1950. Han opplyser at «døden sin dal» ble byttet ut med «døds-skuggens dal».

Vi siterer strofe fire (NoS):

Han fører deg frelst over fjorden,
heilt fram til den himmelske strand.
Når døden sin brotsjø du møter,
vil Jesus dra båten i land.

Det mangler ikke på poetiske uttrykk i sangen. Vi møter «brattaste bakkar» og «sollyse sletter». Både i motgang og i medgang går Herren med. Like inn i «dødsskuggens dal» er det håp. Jesus fører oss frelst gjennom livet. Han vil dra båten i land ved «den himmelske strand». Det er enkelt, forståelig og vakkert.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Han tek ikkje glansen av livet,
han gyller din morgen og kveld
og opnar ei dør til dei salar
der æveleg høgtid du held.

Kilder:

Sangboken (1962)
Sangboken (1983)

Norsk Salmebok (1985)
Norsk Salmebok (2013)

Trygve Bjerkrheim: Det er makt i de foldede hender (1979)
Arne Prøis: I regnbuens glans. Arne Prøis i samtale med Trygve Bjerkrheim (1991)

Sangen er gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag

Den yndigste rose er funnet

Publisert av
Svar

Den yndigste rose er funnet.

Den yndigste rose er funnet er en av Brorsons mest berømte salmer. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) fra 1985 som nummer 41 og i Landstads reviderte salmebok som nummer 130 med ni strofer. På dansk har salmen elleve strofer. Elias Blix har oversatt salmen til nynorsk med ti strofer. Salmen heter da Den fagraste rosa er funni. Den ble publisert første gang i 1870 i Nokre Salmar II. Norsk Salmebok (2013) har salmen som nummer 35 med ni strofer. Teksten er uforandret fra 1985-utgaven. Dansk Salmebog (DaS) har salmen som nummer 122 med åtte strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Den yndigste rose er funnet,
blant stiveste torner opprunnet,
Krist inn i vår ætt lot sig pode,
blant syndere fagert han grodde.

Strofen er en forvanskning av den danske teksten. Originalen har: «Vor JEsus den deyligste pode». Elias Blix har viselig nok unngått problemet med å omdikte strofen.

Vi siterer strofe en (Blix):

Den fagraste Rosa er funni,
Ho upp millom Klunger er runni:
Vaar Jesus den dyraste Blomen
Rann upp av ei Ætt under Domen.

Men ser vi på den danske teksten i original, vil likevel Blix sin oversettelse ligge midt imellom den danske utgaven og den norske oversettelsen til bokmål. Noe er gått tapt på veien.

Vi siterer strofe en (DaS):

Den yndigste rose er funden,
blandt stiveste torne oprunden,
vor Jesus, den dejligste pode,
blandt syndige mennesker gro’de.

Salmen Den yndigste rose er funden ble publisert i Nogle Julesalmer fra 1732. Her fikk salmen en egen overskrift: Jeg er en rose i Saron med henvisning til Cant. 2. v. 1. Det betyr at salmen tar utgangspunkt i Høysangen 2, 1: Jeg er Sarons rose, en lilje i dalene.

Vi siterer strofe to (NoS):

Alt siden vi tapte den ære
Guds billedes frukter å bære,
var verden forvillet og øde,
vi alle i synden var døde.

Det spesielle er imidlertid at Brorson ikke bruker ordet «pode» på samme måte i sin salme som den norske oversettelsen. Ordet er et lånord fra tysk som betyr «avlegger» eller «ung plante». Det er trolig denne betydningen Landstad har brukt da han oversatte salmen fra dansk til norsk. Men dette blir ikke riktig. For det første så er det tyske lånordet et blindspor. Det er ikke snakk om poding her. For det andre så ser vi at det danske substantivet «pode» må ha en annen betydning enn «podegrein» eller «ung plante».

Vi siterer strofe tre (NoS):

Men Gud lot en rose oppskyte,
et under i slekten frembryte,
som renser og reiser av døde
vår verdens fordervede grøde.

Brorson bruker rosen som et bilde på Jesus. Symbolikken henter han fra Salomos Høysang. Brorson er sterkt påvirket av pietismen. Hele salmen bærer preg av det. Og her i salmens første strofe er det Jesus som er bakgrunnen for tilbedelsen. At Brorson henter bildet fra Det Gamle Testamentet, er også et pietistisk trekk. Men «pode» i denne sammenheng betyr «et lite barn» eller «en liten gutt». Det benyttes parallelt med ordet «dreng», men med vekt på et «guttebarn». Med andre ord så er det Jesusbarnet Brorson skriver om i denne strofen.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Så blomstrer Guds kirke med ære,
og yndige frukter kan bære,
for Jesus dens grøde oppliver
hans kraft gjennom grenene siver.

Dette er vesentlig for forståelse av salmen at vi får tak i rosemotivet. Den yndigste rose er funnet er en julesalme og den begynner med Jesu fødsel i Betlehem. Strofen er i seg selv en allegori. I innledningsstrofen sammenlignes Jesu fødsel blant syndige mennesker med en yndig rose som vokser opp blant torner.

Vi siterer strofe fire (Blix):

Så blømer Guds kyrkja med æra
og yndeleg grøda kan bera.
I Krist skal ho anda og leva,
han væta til vokstren vil gjeva.

Bildet med rosen er gjennomført i hele salmen. Vi finner allegorien benyttet i tre lag i salmen (Anja Pedersen). Salmen kan da tematisk inndeles i tre forskjellige avdelinger. I den første strofen finner vi selve temaet og dets betydning, nemlig en hyllest til Guds Sønn. Vi har da følgende inndeling (Pedersen):

Strofe 2-5: Frelseshistorisk avsnitt
Strofe 6-8: Misjonerende avsnitt
Strofe 9-11: Individuelt avsnitt

Brorson er på mange måter preget av Kingo. Men forskjellene er likevel store både på det stilistiske og det innholdsmessige området. Mens stilen hos Kingo er pompøs og bilderik, tilstreber Brorson enkelhet og klangfullhet. Også i innhold er det forskjeller. Brorson tolker sin diktning ut fra pietismens inderlige Jesusdyrkelse. Hos Kingo er det avstand. Mens Jesus er himmelskatten hos Brorson, er han himmelhelten hos Kingo. Dermed markerer salmen også noe nytt i forhold til Kingo og ortodoksien.

Vi siterer strofe fem (NoS):

All verden nå burde seg glede
og jublende lovsanger kvede,
men mange har aldri fornemmet
at rosen i verden er kommet.

Salmen varsler innføringen av følelsen i dansk litteratur. Vi ser det allerede i den tredje verselinjen i den første strofen: Vor Jesus, den dejligste pode. Og her kommer den norske oversettelsen til kort. Men Elias Blix fanger den i sak i sin geniale gjendiktning av både strofe en og salmen for øvrig.

Vi siterer strofe fem (Blix):

No skulle vel verdi med gleda
til Frelsaren lovsongar kveda.
Men mange på klungrane glosa
og får ikkje auga på rosa.

Andre lag i salmen begynner med strofe seks. Det er strofe fem i Norsk Salmebok siden strofe tre ikke ble tatt med i gamle Landstads Salmebog.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Å, dere som går gjennom livet
Som torner og tistler så stive,
Akk, hvorfor så stolte og ranke,
fordervet i sinn og i tanke?

Dette avsnittet i salmen handler om de som ikke tror på Jesus. I stedet for å prise Herren med salmer, er de stolte «som torner og tistler så stive» (strofe 6). De har aldri skjønt «at rosen i verden er kommet» (strofe 5). Og så oppsummerer Brorson denne delen av salmen med en meget kjent strofe som på norsk går slik:

Vi siterer strofe syv (NoS):

Søk heller de lavere steder
Der ydmykt for Jesus man treder,
Da får du din Jesus i tale,
For rosene vokser i dale.

I strofe syv er vi ved selve kjernen i pietismen. Troen må bli personlig. Mennesket må vende seg bort fra sin synd og ta imot Jesus. Vi siterer den etter Blix sin oversettelse:

Vi siterer strofe syv (Blix):

Stig ned frå den sjølvgjorde hægdi
Og gråt for din Frelsar i lægdi!
Så skal du hans kjærleike kjenna,
For roser i dalane renna.

Denne verdens barn søker på feil sted. De er for stolte til å søke Jesus der han er å finne. Det er først når mennesket erkjenner sin synd, at det blir mottagelig for Guds nåde. Ydmykheten spiller en vesentlig rolle i pietismen. I salmen er det symbolsk uttrykt ved «nædrige Stæder», «Støvet» og «Dale». Skal jeg finne Jesus, må jeg bøye meg for ham i støvet på de lavtliggende steder. For rosene vokser i dalene.

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Ja, Jesus, du alltid skal være
mitt smykke, min rose, min ære,
de giftige lyster du døder
og korset så liflig forsøter.

Det kan være lett å glemme hva salmen egentlig handler om. Salmen er en lovprisning til Gud. Det er Jesu plass i frelseshistorien som skildres i salmen. Strofe en er en hyllest til Gud. Så følger syndefallet i strofe to. Strofe tre skildrer tiden etter syndefallet, frem til Jesu fødsel. Så kommer Jesu fødsel i strofe fire: «Da lot Gud en rose opskyte». I strofe fem kommer Guds kirke «som blomstrer med ære». Den får sin kraft fra Jesus osv.

Vi siterer strofe ni (NoS):

La verden kun alt fra meg tage,
la tornene rive og nage,
la hjertet kun beve og briste,
min rose jeg aldri vil miste.

I salmens siste avdeling lar Brorson hjertespråket få strømme fritt. De tre siste strofene er fulle av følelser, men det blir aldri platt. Og han blir i rosemotivet også her. Men tornene får en ny betydning. De står for det onde i verden som vil rive ham bort fra Gud. Og Brorson bruker til fulle sine sanser til å beskrive og understreke det individuelle eller personlige aspektet ved troen. Verbene i de tre strofene fremhever hva han føler. Den norske utgaven har slått sammen strofe 9 og 10 til en strofe. Vi siterer derfor disse strofene i original utgave (str 9-11):

Nu, JEsu, du stedse skal være
Min smykke, min rose og ære,
Du gandske mit hierte betager,
Din sødhed jeg finder og smager.

Min rose mig smykker og pryder,
Min rose mig glæder og fryder;
De giftige lyster hand døder,
Og korset saa liflig forsøder.

Lad verden mig alting betage,
Lad tornene rive og nage,
Lad hiertet kun daane og briste,
Min rose jeg aldrig vil miste.

Kilder:

Bibelen (fl.utg.)

Sangboken (1962)
Sangboken (1983)
Landstads reviderte salmebok (1960)

H. A. Brorson: Den yndigste rose er funden (original)
H. A. Brorson/Elias Blix: Den fagraste Rosa er funni

Anja Pedersen: En analyse av Thomas Kingo: «Hierte-Suk» og Hans Adolph Brorson: «Den yndigste er funden»

O glade pilgrimsflokk

Publisert av
Svar

O happy band of pilgrims.

Salmen er oversatt fra gresk til engelsk av John Mason Neale i 1862 med tittelen O Happy Band of Pilgrims. Det eksisterer flere alternative tekster ved siden av den offisielle etter Neale. Han har også selv brukt en annen tittel, nemlig The Pilgrims of Jesus. Den engelske teksten har åtte strofer. Salmen er oversatt til norsk av Salmebloggeren (LeH) i 2007 med seks strofer.

Vi siterer strofe en (LeH):

Å glade pilgrimsflokk,
hvis du vil fremad gå.
Med Jesus som ditt følge,
til ham din lyst vil stå.

Originalen på gresk er skrevet av Joseph, the Hymnographer, omkring år 860 etter Kristus. Han var munk og er en av de største liturgiske poeter og hymnografer i den østlige ortodokse kirken. Joseph, the Hymnographer, kalles noen ganger for «the sweet-voiced nightingale of the Church». Han ble født ca i 810 på Sicilia av kristne foreldre.

Etter at foreldrene døde, måtte Joseph flykte på grunn av arabisk invasjon og forfølgelse. Han slo seg ned i Tessalonika og da han var 15 år gammel, ble han tatt opp som munk på et kloster i Latmos. Joseph utmerket seg ved sin fromhet og biskopen av Tessalonika ordinerte ham til Hieromonk eller prestemunk. Men da Gregory fra Dekapolis besøkte Tessalonika, ble han så imponert over Joseph at han inviterte ham til klosteret Studium i Konstantinopel.

Under nye forfølgelser i 841 ble Joseph sendt til Roma for å spørre pave Leo III i den romersk-katolske kirken om hjelp i kampen for å bevare den ortodokse kirken. Men på vei til Roma ble skipet kapret av arabiske pirater og Joseph ble ført til Kreta som slave. Joseph vitnet om sin tro og han lovet Gud for at han ble funnet verdig å lide for Kristi skyld. Han førte mange av sine medfanger til Kristus. Men tidlig juledagsmorgen, i det sjette året etter at han var tatt som slave, ble han satt fri. Det fortelles at han fortsatte reisen til Rom og at han ble godt mottatt der. Fra Rom reiste han så hjem igjen til Konstantinopel hvor han bl. a. grunnla et kloster og bygde en kirke. Det var her han skrev sin første salme.

Vi siterer strofe to (LeH):

Å glede, hvis ditt arbeid,
som Jesus gjort for menn.
Å glede hvis du hungrer,
som Jesus hungret enn.

Det arbeid vi gjør for Jesus, er vår takk for Golgata. Den som hungrer for Jesu skyld, prises salig. Det fikk Joseph oppleve. Salmen handler mye om å følge Jesus og de kår en Jesu pilegrim møter her i livet. Joseph skrev og talte av erfaring. Da forfølgelsene igjen tok seg opp, ble han ført i eksil til Cherson. Her var han i 11 år. Joseph kom så tilbake til Konstantinopel i 842.

Men under Barbas ble Joseph enda en gang internert. I år 867 vendte han tilbake til Konstantinopel for siste gang. Barbas var nå død og det var trygt å oppholde seg der. I følge flere kilder hadde han enda nærmere 20 år å leve. Joseph ble gammel og han har skrevet ikke mindre enn rundt 1000 salmer.

Vi siterer strofe tre (LeH):

Det kors av Jesus båret,
han båret har for deg.
Min Jesus tornekronet,
han bar den kun for meg.

Flere mener at Joseph døde skjærtorsdag aften i 883 eller 886. Og mer evangelisk går det ikke an å skildre det som Jesus skulle gjennomgå langfredag. Også Joseph sin dødskamp var en bønnekamp. Han var spesielt opptatt av fred for kirken og nåde for sin sjel. Joseph sovnet inn i Herren gammel og mett av dager. Han fikk en naturlig død. Etter forholdene på denne tiden, ble han meget gammel. Trolig ligger hans leveår et sted mellom 67 år og 76 år.

Vi siterer strofe fire (LeH):

Den tro som Jesus favner,
det håp du lenges ved.
Guds kjærlighet og omsorg,
ha takk at du går med.

Salmen til «Joseph the hymnographer» ble oversatt av den engelske presten, poeten og akademikeren John Mason Neale. Han studerte ved Cambridge og ble prest. Neale ble ordinert og fikk tilbud om en sognepreststilling, men på grunn av dårlig helse kunne han ikke ta imot embetet. I 1846 ble han rektor eller forstander for Sackville College. Dette var ikke noe ordinært college, men nærmere et fattighus som hjalp med utdannelse for de som hadde det vanskelig.

Vi siterer strofe fem (LeH):

Her prøvelser du møter,
du sorger holder ut.
Her fristelser er mange,
og død, den bitre lut.

Heller ikke livet til John Mason Neale skulle bli så enkelt. Han ofret seg for å bevare salmene fra Østkirken for den engelskspråklige verden. Det kostet ham dyrt. Han ble beskyldt for å reformere den anglikanske kirken innenfra i katolsk retning. Og en gang var det faktisk så galt at han ble angrepet og banket opp av mobben under en begravelse. Fra tid til annen mottok han også trusler fra uregjerlige gjenger med folk som sa de ville steine ham eller brenne ned huset hans. Heldigvis ble det ikke noe av. Men Neale døde i ung alder, bare 48 år gammel.

Vi siterer strofe seks (LeH):

Å glade pilgrimsflokk,
se opp mot himlen skjønn.
Hvor slike ringe sorger,
skal få så stor en lønn.

Så kanskje «tonen fra øst» kan få oss til å feste blikket et annet sted, enn på «stormene» og prøvelsene her på denne jorden. Dette er budskapet til en Jesu pilgrim: Se opp mot himlen skjønn / Hvor slike ringe sorger / Skal få så stor en lønn.

Vi siterer strofen på engelsk:

O happy band of pilgrims,
look upward to the skies,
where such a light affliction
shall win so great a prize.

Kilder:

Tobias Salmelid (1997), s. 285
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 272-274

O happy band of pilgrims
John Mason Neale på Wikipedia
John Mason Neale på CyberHymnal

Guds kjærlighet

Publisert av
6

Guds kjærlighet er langt, langt større.

Dette er en kjent hymne skrevet av den tyskfødte pastoren og sangforfatteren Frederick Martin Lehman i 1917. Salmen The love of God, som den heter i original, er oversatt til norsk av Trygve Bjerkrheim i 1951 og vi finner den norske teksten i Sangboken (SaB) fra 1983 som nummer 76 med to strofer og refreng.

Vi siterer strofe en (SaB):

Guds kjærlighet er langt, langt større
Enn penn og tunge tolke kan.
Den når høyt over himlens stjerner
Og ned til dødens mørke land.
Så dypt vi falt, den sonet alt,
Da Jesus døden led.
Sitt fangne barn i syndens garn
Gud frelste og gav fred.

De fleste som prøver å oversette en lyrisk tekst kommer til et punkt der de enten må gi avkall på rimord i den originale teksten eller de må skrive om teksten. Både Brorson og Landstad gjorde det, men ikke Elias Blix. Trygve Bjerkrheim følger opp i Blix sin tradisjon og gjengir teksten i oversatt form hvor både metrikk og innhold er bevart. Og det er godt gjort. Salmen har opprinnelig tre strofer, men bare strofe en og tre er gjengitt i Sangboken (1983). Originalen bygger delvis på en arameisk tekst skrevet av Meir Ben Isaak Nehorai i 1096. Salmen er oversatt til minst 18 språk, bla. tysk, fransk, spansk, tagalog og cebuano.

Vi siterer strofe en på engelsk:

The love of God is greater far
Than tongue or pen can ever tell;
It goes beyond the highest star,
And reaches to the lowest hell;
The guilty pair, bowed down with care,
God gave His Son to win;
His erring child He reconciled,
And pardoned from his sin.

Vi lar Lehman selv fortelle hvordan salmen ble til:

«En dag, under et kort avbrekk i arbeidet vårt, plukket vi opp en papirlapp og satte oss på noen tomme sitronkasser som var stablet inntil veggen. Og med en liten blyantstubb la vi til de to første strofene og koret til sangen…Siden linjene (tredje strofen fra et jødisk dikt) ble funnet nedskrevet på veggen i et pasientrom på et mentalsykehus etter at pasienten var båret til graven, så var den vanlige forståelsen at denne beboeren hadde skrevet diktet i en lykkelig stund.»

Frederick M. Lehman skriver dette i boken History of the Song, The Love of God fra 1948. Han har også komponert melodien med hjelp fra sin datter Claudia L. Mays. Men historien går mye lengre bakover i tid. Strofen som ble funnet nedskrevet på veggen, var en del av et lengre dikt kalt Hadamut. Det var funnet i revidert form fra originalen på tysk. Ordene fra tredje strofen ble sitert på et friluftsmøte som Lehman var på. Og han skriver videre:

«Den fulle dybden av linjene grep oss på en slik måte av vi bestemte oss for å bevare ordene for fremtidige generasjoner. Men ikke før vi kom tilbake til California, ble vi påskyndet til å fullføre dette. Og det var på en tid hvor omstendighetene var slik at vi ble tvunget til hardt kroppslig arbeid.»

Vi siterer strofe to på norsk (SaB):

Om alle hav med blekk ble fylte,
Var himmelens hvelv av pergament,
Og var en penn hvert strå på jorden,
Hver mann med skrivekunsten kjent.
Å skildre rett Guds kjærlighet
Vil tømme alle hav.
Og himmelens hvelv fra bryn til bryn,
Ei plass til skriften gav.

Fra andre kilder leser vi at den tredje strofen trolig ble nedskrevet 20 år tidligere, altså på slutten av 1890-årene. Lehman emigrerte sammen med familien sin til Amerika da han var fire år gammel. Familien slo seg ned i Iowa og Lehman bodde mesteparten av sin barndom her. Lehman kom til å studere teologi ved Northwestern College i Naperville i Illinois og han var pastor i Audubon i Iowa, i New London i Indiana og i Kansas City i Missouri.

Vi siterer strofe to på engelsk:

When hoary time shall pass away,
And earthly thrones and kingdoms fall,
When men who here refuse to pray,
On rocks and hills and mountains call,
God’s love so sure, shall still endure,
All measureless and strong;
Redeeming grace to Adam’s race—
The saints’ and angels’ song.

Men mesteparten av livet sitt viet han til skriving av religiøse hymner. Den første ble skrevet mens han var pastor in Kingsley i Iowa i 1898. Og den tredje strofen i salmen ble trolig skrevet ned mens han var her. I året 1917 finner vi Lehman igjen pengelens og elendig. Han tar seg arbeid som sjauer på et sitruslager. Her lemper de kasser med sitroner og appelsiner hele dagen. Og plutselig oppi alt dette kommer ordene til ham. De to første strofene og koret til Guds kjærlighet er langt, langt større ble skrevet ned. Lehman hadde flyttet til Kansas City i 1911. Det var også i Kansas City at Lehman var med å grunnlegge Nazarene Publishing House.

Hvor hentet han så inspirasjonen fra? Guds kjærlighet er skildret på mange måter gjennom hele Skriften. Den omfatter alt og han ikke skildres fullt ut med ord. «Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier», skriver Paulus i Rom 11, 33.

«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt», skriver han i 1 Kor 13, 4-7.

Men størst er den kjærligheten som Gud har vist oss gjennom Jesus Kristus: «Og Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder», leser vi i 1 Joh 4, 9 -10.

Om alt annet rokkes, vil ikke Guds kjærlighet falle bort. Konger og riker forsvinner. Ja, til og med bergene og fjellene skal rokkes. De som aldri noen gang har påkalt Herrens navn, skal en dag se opp mot fjellene: Fall ned over oss. Men Guds Ord og hans kjærlighet står fast. Det er vanskelig for oss å forstå: God’s love so sure, shall still endure / All measureless and strong / Redeeming grace to Adam’s race / The saints’ and angels’ song.

Den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Guds kjærlighet er en frelsende nåde til Adams ætt. Men den er så stor at den kan ikke måles. Nåden er sterkere enn noen jordisk makt. Få har vel klart å si det dypere og vakrere enn Lehman i denne salmen. I Bjerkrheims oversettelse lyder verselinjene slik: Guds kjærlighet er langt, langt større enn penn og tunge tolke kan / Den når høyt over himlens stjerner / Og ned til dødens mørke land.

Siste strofen i salmen har også sin egen historie. Diktet som strofen er en del av, kalles for Hadamut. Dette blir ofte lest i forbindelse med den jødiske høsttakkefesten Shavuot. Her skildres bl. a. et stort mysterium som trolig er hendelsen med de to lovtavlene på Sinai. Det skal være bakgrunnen for at diktet leses den første dagen av Shavout festen. Gjennom hele dette mektige eposet er Guds evige kjærlighet og omsorg for sitt folk hovedtema.

Vi siterer koret (SaB):

Guds kjærlighet, hvor rik og stor, –
Hvor høy og dyp – og lang!
Den priser evig englers kor, –
Og alle frelstes sang.

Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre», leser vi i Rom 8, 38-39.

Vi tar med noen sitater far annen kilde som forteller om hvilken situasjon Lehmann var i da han skrev sangen. På grunn av prøvelser av økonomisk art som Lehman måtte gå gjennom i 1917, ble han tvunget til å jobbe på et lager i Pasadena i California. En morgen han kom på arbeid, var det en sang som begynte å ta form i hans indre.

Lehman hadde meditert over Guds store og ubegrensede nåde og under en morgenpause skrev han ned de to første strofene. Da han kom hjem, satte han seg ned ved pianoet og laget toner til ordene i salmen. Men nesten all gospelsang fra denne tiden var på tre strofer. Da husker Lehman igjen et sitat fra et friluftsmøte mange år tidligere og denne strofen passet perfekt til de to strofene han allerede hadde skrevet. Originalteksten er ellers public domain.

Vi siterer strofe tre på engelsk:

Could we with ink the ocean fill,
And were the skies of parchment made,
Were every stalk on earth a quill,
And every man a scribe by trade;
To write the love of God above
Would drain the ocean dry;
Nor could the scroll contain the whole,
Though stretched from sky to sky.

Å skildre rett Guds kjærlighet / Vil tømme alle hav / Og himlens hvelv fra bryn til bryn / Ei plass til skriften gav.

Kilder:

Bibelen (1978)
Sangboken (1983)

Trygve Bjerkrheim (1987), s. 8
Tobias Salmelid (1997), s. 139-140

Cyberhymnal: F. M. Lehman
F. M. Lehman: The Love of God (1917)

Salmen på hymal.net
Salmen på timelesstruths.org

Norsk tekst publisert med tillatelse fra Lunde Forlag

Renn opp over grav

Publisert av
Svar

Renn opp over grav.

Salmen Renn opp over grav er skrevet av Elias Blix i 1883. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 859 med fem strofer. Renn opp over grav, du signa sol ble publisert i Nokre Salmar fra 1883, i andre rettede og økede utgave. Senere ble den også tatt med i Nokre Salmar fra 1891, i fjerde økede utgave. I Landstads reviderte salmebok fra 1953 finner vi salmen som nummer 642. Der er den plassert under ”24. søndag etter trefoldighet”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Renn opp over grav, du signa sol,
min Jesus, lat strålar strøyma
og lysa meg inn til nådens stol,
når her dei i grav meg gøyma!
Så heim eg kan fara i ditt ljos
og striden i glede gløyma!

Vi gjenkjenner et sentralt motiv hos Elias Blix. Det er solen. Bildet med solnedgang eller soloppgang kommer ofte igjen i salmene hans. Men her er det et overraskende poeng. Solen renn opp over grav. Og det er Jesus han tenker på. Jesus er Guds sol som lyser ham helt inn til tronen forbi død og grav: «Renn opp over grav, du signa sol / min Jesus, lat strålar strøyma / og lysa meg inn til nådens stol / når her dei i grav meg gøyma!»

Elias Blix hadde et klart program for salmediktingen sin. Han ville kristne nynorsken og vitne om sin personlige kristentro. Det var nok ikke så enkelt. Mange radikale politiske krefter jobbet for målsaken og det var nok ikke bare enkelt og forene dette med et konservativt kristent verdisyn. Men Blix var hellig overbevist om at han hadde gjort det rette. Men han fikk tåle mye kritikk for sin nynorske salmediktning, selv fra venner han hadde satt høyt.

Egil Elseth skriver i sin bok at han kan spore en utvikling av dødsmotivet i Blix sine salmer. Fra salmen Den veg til livet er så trong (1869) over No soli bakom blåe fjell (1875) til salmen Renn opp over grav (1883) er uroen for døden og engstelsen for fremtiden tonet ned til nesten en fullkommen harmoni. Det er ikke noe trist over Renn opp over grav. Men salmen er realistisk. Den lefrer ikke med døden. Mennesket kommer fra jord og vi vende tilbake til jord. Men det er ikke slutt med det. Salmen er også en salme om det kristne håp.

Vi siterer strofe to (NoS):

Eg menneske komen er av mold
og atter til mold må venda,
men lov vere Krist, vår sol og skjold
som ville meg Anden senda!
Ved honom eg stiga skal or grav,
så dauden i liv må enda!

Slik er det kristne fremtidshåp: «Ved honom eg stiga skal or grav / så dauden i liv må enda!» Det høres så enkelt og sant ut. Blix frykter ikke lenger for døden. Men det kan nok være problematisk for noen som sliter med frykt og angst fremfor det store skisma. Vi kan bortforklare døden eller vi kan gå den i møte. Blix gjør det siste. Flere peker på at det er hans nordnorske bakgrunn som har påvirket ham her. De hadde storhavet tett innpå og det skiftet fra fredelig idyll til stormfullt hav. Og noen ganger gikk det galt. Havet tok liv.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Dei døde som får i Herren døy,
Til livet dei opp skal standa
Og fara med fred frå heimsens øy
Og frelste i himmelen landa.
Gud, laga det så for Jesu blod:
I honom me ut må anda!

Vi skjønner kanskje ikke i dag hvilken betydning salmene på landsmål (nynorsk) egentlig fikk for folk. De var opplært til at det kristelige skulle uttrykkes i dansk-norsk språk. Flere geistlige var sterkt skeptiske til det nye. Nynorsk var vulgært. Ja, noe gikk faktisk så langt at de kalte landsmålet for djevelens språk. Men Blix var sikker i sin sak. Vant han målsaken, ville Norge blomstre og vi ville få en mektig vekkelse blant de unge. Blix ble ikke prest slik som han hadde drømt om. Han gikk heller ikke inn i noe forkynnerarbeid. Det er mulig han var for beskjeden. Men med salmene sine ble mannen i kirkebenken likevel forkynner, skriver Reidar Bolling i en artikkel for Salten Museum. Og det er nok rett. Blix nådde langt med sine salmer. Mange regner ham som Norges største salmedikter.

Det er ikke ofte vi møter noen særlig kamp i Blix sine salmer. Han slet mye med sykdom i livet sitt, men han ville ikke syte og klage. Heller ikke hans to barn som døde, ser ut til å ha påvirket ham til å skrive noen salme. Folk ble ikke forarget over innholdet i salmene slik som Landstads Jeg vet meg en søvn i Jesu navn. Bakgrunnen for salmen var to barnedødsfall i familien og flere mente salmen ble for personlig.

Men det må ha varmet Blix at han nettopp fra Landstad fikk oppmuntring for salmene sine. Og Elias Blix hadde også en annen visjon for salmene sine. Han ville gi folket sitt en hel salmebok. Derfor satte han i gang med å oversette salmer fra dansk og tysk. Noen av oversettelsene var faktisk så gode at de overgikk originalene, har jeg lest et sted.

Kirkeårsplasseringen til Blix for Renn opp over grav er som vi har nevnt tidligere, ”24. søndag etter trefoldighet.” I dag kaller vi det «25. søndag etter pinse». En av tekstene for dagen er hentet fra 1. Kor 15, 42-49. Her taler Paulus om oppstandelsen fra de døde. Vi siterer vers 42 – 44a: «Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp. Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp.»

Men først og fremst er salmen en begravelsessalme, og den plassert under «Det kristne håp» i Norsk Salmebok, skriver Aschim på sin BlixBlogg. Utgaven er svært trofast mot originalen. Dette er den store nynorske begravelsessalmen, sunget i begravelsene til Ivar Aasen, Elias Blix og Arne Garborg, skriver han videre.

Salmene til Blix ble ikke godkjent uten kamp. Største problemet var å få salmene inn i gudstjenesten. Første juledag 1885 hadde en nynorskprest i Telemark fått menigheten til å synge No koma Guds englar med helsing i sky, men først i 1892 ble det med kongeleg resolusjon bestemt at Nokre Salmar kunne benyttes som et alternativ til Landstads Salmebog hvis menigheten hadde besluttet det. Blix fikk oppleve at salmene hans ble brukt i vel 100 menigheter.

Salmeboken hans forelå i 1891 som Nokre Salmar: Fjerde aukade Utgaava. Her finner vi i alt 150 salmer. Av disse er 86 originale Blix-salmer. De resterende 64, er salmer som Blix har oversatt fra andre språk. Aschim skriver på sin BlixBlog at Blix til sammen har skrevet 150 salmer, en salme for hver Salme i Bibelen. Andre oppgir at tallet er 130. Men det er likevel klart at Blix har gjort et utvalg av sine egne salmer da han skulle sette sammen salmeboken slik at den passet til alle tekstene i kirkeåret.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Jesus eg leva vil og døy,
med honom eg lid og strider.
Og må eg så visna her som høy,
han skapar då nygrors tider.
Då livet så vent or grav skal gro
Som vårull og lauv i lier.

Livsdagen til Blix ble ikke lang. I sin tale på 65-årsdagen vissste han nok at det tok til å kvelde. Vi siterer Reidar Bolling: «Elias Blix røynte seg før hardt i studietida, og han fekk svi for det da han tok til å dra på åra. Ved hundreårsskiftet fekk han og fleire minningar am at kvelden var nær. Hausten 1901 var han sjuk for ålvor og den 17. januar 1902 døyde han og vart gravlagt på Vår Frelsers Kyrkjegard. Ungdomsvenen A. Chr. Bang, som var biskop i Oslo, holdt gravtalen.» Dagen for begravelsen var en sur januardag med snøslaps. Men Blix sin egen salme Renn opp over grav, bærer bud om en evig vår med «vårgull og lauv i lier» (strofe 4).

Vi siterer strofe fem (NoS):

So slumrar eg inn i blidan lund,
Der skal ingen trong meg tyngja.
So vaknar eg opp den morgonstund
Nå Anden meg opp vil yngja.
Så leva eg skal i Kristi lys,
Hans lov i all æva syngja.

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Egil Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)

Elias Blix: Renn upp yver Grav
Dagens Blix for 2. desember 2005

Så ta da mine hender

Publisert av
Svar

Så ta da mine hender.

Dette er en av våre aller mest kjente salmer som vi finner både i Norsk Salmebok (NoS) og i Landstads reviderte salmebok. På bokmål står den i NoS som nummer 608 og på nynorsk som nummer 609 med tre strofer. Melodien er etter Friedrich Silcher fra 1842. Salmen er oversatt fra tysk til bokmål av Peter Waage i 1887 og til nynorsk av Peter Hognestad i 1909.

Vi siterer strofe en på bokmål (NoS):

Så ta da mine hender
og før meg frem
Inntil jeg salig ender
i himlens hjem!
Jeg kan ei gå alene,
nei, intet sted.
Hvor du meg fører ene,
jeg følger med.

Vi har bare en salme etter Julie Hausmann på norsk. Hun var lærer og dikter født i Riga i 1826 som datter av en tysk gymnaslærer. Kvinner i salmelitteraturen er vel gjerne lite påaktet. De fleste forsvant i glemselens hav. Men det finnes da noen få unntak som Lina Sandell og Fanny Crosby. Disse er rikt representert både med salmer og biografisk materiale.

Vi siterer strofe to på bokmål (NoS):

La intet mer meg skille
fra nåden din,
og gjør meg ganske stille,
o Jesus min.
Ved dine føtter ene
er barnet trygt,
på deg, på deg alene
min tro er bygt.

Salmen til Julie Hausmann er på tre strofer og kalles vanligvis for en bønnesalme. Men hos Landstad ble den plassert under Åndelige sanger for hjemmet. I dag synges den i kirken under høymessen så vel som under begravelse. Sangen er også en av våre mest kjente bedehussanger. Den passer utmerket som en avslutningssang og det er også der den er plassert i Norsk Salmebok.

Vi siterer strofe tre på bokmål (NoS):

Selv om jeg ei fornemmer
din sterke hånd,
min salighet dog fremmer
din gode Ånd.
Så ta da mine hender
og før meg frem
inntil jeg salig ender
i himlens hjem.

På tysk heter salmen So nimm denn meine Hände og bygger på Bibelens ord i Salme 73, 23: «Du hast meine Hand ergriffen und hältst mich.» Psalm 73,23. På norsk heter det Men jeg blir alltid hos dig, du har grepet min høire hånd. Salmen finnes for øvrig også både på engelsk og på fransk. Den engelske tittelen er O take my hand, dear Father. Salmen er oversatt fra tysk til engelsk av Hermann Brueckner.

Vi siterer strofe en på tysk:

So nimm denn meine Hände
und führe mich
bis an mein selig Ende
und ewiglich.
Ich mag allein nicht gehen,
nicht einen Schritt:
wo du wirst gehn und stehen,
da nimm mich mit.

Det fortelles at Julie von Hausmann ble forelsket i en ung tysk mann i Riga. Hun var lærer, han skulle bli misjonær. De forlovet seg og han dro først ut til Sør-Afrika. Senere skulle hun komme etter og de to skulle så gifte seg. Julie sa opp lærerjobben og dro den lange ferden med båt for å gjenforenes med sin elskede. Men det gikk ikke som de hadde tenkt. Det var vennen til hennes forlovede som møtte opp for å ta imot henne. «Han som hun hadde reist halve jordkloden rundt for å gifte seg med – er død. En heftig, tropisk feber hadde tatt livet hans for bare et par uker siden», skriver E. Brager. Det er mer sparsomt med opplysninger om Hausmann etter dette. «Vi vet imidlertid ganske sikkert at det var i sorgen over sin knuste jordiske lykke hun skrev sin berømte bønnesalme», skriver Brager videre.

Vi siterer strofe to på tysk:

In dein Erbarmen Hülle
Mein schwaches Herz
Und mach es gänzlich stille
In Freud und Schmerz.
Laß ruhn zu deinen Füßen
Dein armes Kind;
Es will die Augen schließen
Und glauben blind.

Vi aner smerten hennes gjennom salmeordene. Hun valgte imidlertid å dra hjem til Latvia igjen. Julie Hausmann hadde en svak helse livet ut. Kanskje anstrengelsen med den lange reisen og sjokket som møtte henne i Sør-Afrika var medvirkende til dette. Men hun holdt fast på troen til det siste. «Så ta da mine hender / Og før meg frem / Inntil jeg salig ender / I himlens hjem!»

Vi siterer strofe tre på tysk:

Wenn ich auch gleich nichts fühle
von deiner Macht,
du führst mich doch zum Ziele
auch durch die Nacht:
so nimm denn meine Hände
und führe mich
bis an mein selig Ende
und ewiglich!

Elseth skriver at hun måtte oppgi sin lærerstilling og vie sitt liv til å pleie sin blinde far. Selv var hun mye plaget av sykdom og søvnløshet. Det var en utrygg tilværelse som møtte henne hjemme. Hun prøvde å livnære seg som guvernante forskjellige steder, men måtte oppgi det også da helsen sviktet. Guds veier er ikke alltid så lette å forstå. Men i den norske teksten legger oversetteren disse ord i hennes munn: «La intet mer meg skille / Fra nåden din / Og gjør meg ganske stille / Du Frelser min», heter det i en litt eldre utgave. Jordiske bånd blir slitt av, men Herrens nåde står fast.

Vi siterer strofe en på nynorsk (NoS):

Så tak då mine hender
og før du meg
til ferdi heim seg vender,
min Gud, til deg!
Eg kan’kje gå åleine
det minste steg.
Du er mi von, den eine,
styr du min veg!

Tyske kilder forteller en litt annen historie. Hausmann tilbrakte fire år i Biarritz i Sør-Frankrike. Her bodde hun hos sin yngste søster Organstin. Og i 1870 reiste hun til St Petersburg hvor hennes eldste søster oppholdt seg. Her tok hun seg av husholdningen, men hun drev også med litt undervisning i musikk både i og utenfor hjemmet. Og i Tyskland ble hun bedt om å få offentliggjøre salmer hun hadde skrevet i ledige stunder. Jeg vet ikke om noen av disse foreligger på norsk.

Vi siterer strofe to på nynorsk (NoS):

Å, lat di miskunn gøyma
mitt hjarta mildt,
så det seg sjølv kan gløyma
og verta stilt!
Lat barnet ditt få kvila,
ja, ber det du!
Då kan det roleg smila
og trygt deg tru.

Salmen har vært til rik velsignelse for mange mennesker. De fire siste verselinjene er identiske med de fire første verselinjene i første strofen. Det understreker budskapet i salmen: «Så ta da mine hender / og før meg frem / inntil jeg salig ender / i himlens hjem».

Vi siterer strofe tre på nynorsk (NoS):

Og skulle natti dylja
di store makt,
eg veit du fram vil fylgja
som du har sagt.
Så tak då mine hender,
og før du meg
til ferdi heim seg vender,
min Gud, til deg!

Kilder:

Bibelen (1930)

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1953)

Eivind Brager: Tonen som bærer (1983)
Egil Elseth: Salmer og skjebner (1994)
Oscar Lövgren (1964), sp. 271-272
Tobias Salmelid (1997), s. 154 og 387
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 874-875
Lars Aanestad (1965), bd 2. sp. 1024

Julie von Hausmann på tyske Wikipedia
Salmen i originaloversettelse etter Hognestad

Som den gylne sol frembryter

Publisert av
Svar

Som den gylne sol frembryter.

Salmen er skrevet av Thomas Kingo i 1689. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 172 med syv strofer. I Landstads reviderte salmebok står salmen som nummer 341 under «1. påskedag». Salmen Som den gylne sol frembryter blir av mange regnet som Kingos mestersalme. Den var opprinnelig på 10 strofer. Denne salmen er trolig også den ypperste påskesalmen vi har i vår kirke.

Vi siterer strofe en (NoS):

Som den gylne sol frembryter
gjennom den kullsorte sky
og sin stråleglans utskyter,
så at natt og mulm må fly,
så min Jesus av sin grav
og det dype dødens hav
oppstod ærefull av døde
imot påskemorgenrøde.

Her ser vi hvor mesterlig Kingo skildrer påskens drama i hvitt og sort. Uttrykkene som den gylne sol og den kullsorte sky, viser oss kontrastene i første delen av strofen. Og på samme måten må dødens natt og mørke vike plassen for oppstandelsens stråleglans i den siste halvdelen av strofen. Kingo blir tiltrukket av motsetningene og det er mye slik dualisme også i hans liv. I denne salmen er det ikke bare døden som er skildret. Kingo viser oss også hvor sentral oppstandelsen er for den kristne tro.

Vi siterer strofe to (NoS):

Takk, du store seierherre,
takk, du livets himmelhelt,
som ei døden kunne sperre
i det helvedmørke telt!
Takk fordi at opp du stod
og fikk døden under fot!
Ingen tunge kan den glede
med tilbørlig lovsang kvede.

Kingosalmen Som den gylne sol frembryter er en salme om oppstandelsen. Døden kunne ikke holde på Jesus. Han var den store seierherren fra Golgata. Jesus er selve livets himmelhelt som verken døden eller helvetet kunne sperre inne. Og her bryter oppstandelsesgleden løs og blir til takk og tilbedelse: «Takk fordi at opp du stod / og fikk døden under fot / Ingen tunge kan den glede / med tilbørlig lovsang kvede.»

Vi siterer strofe tre (NoS):

Ligger jeg i syndens veie,
ligger jeg i armod ned,
ligger jeg på sykdoms leie,
ligger jeg i usselhet,
ligger jeg fortrengt, forhatt,
og av verden helt forlatt,
skal jeg hus i graven tage,
å, her er dog håp tilbake!

Student Christian Ulrik Hansen var sentral i den danske motstandskampen mot tysk okkupasjon under den andre verdenskrig. Han ble fører for gruppe nummer 4 i motstandsgruppen Holger Danske. Men i februar 1944 ble han tatt til fange av Gestapo i Aalborg og satt flere måneder fengslet. Tross tortur og harde forhør, røpet han ingen andre i motstandskampen. Den 18. juni 1944 ble han, sammen med 7 andre fanger, dømt til døden ved skyting.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Synd og død og alle pile
som av Satan skytes kan,
ligger brutt der du fikk hvile
hist i gravens mørke land.
Der begrov du dem og gav
meg en sikker trøstestav,
så ved din oppreisnings ære
jeg skal seiers palmer bære.

De dødsdømte fikk lov til å skrive brev til de etterlatte, kort før de ble henrettet. Christian Ulrik Hansen fikk skrevet to brev. Fra Viborgs historie har vi klippet dette: «Af brevene fremgik, at Chr. U. havde et afklaret forhold til dødsdommen. I sit sidste brev til vennerne skrev han om døden: Når man som jeg er ung og elsker livet, er det tungt at sige farvel. Tungt at sige farvel til den pige, man holder af, de kære derhjemme og vennerne. Det er tungt men langt fra meningsløst. For at et folk skal leve, må nødvendigvis nogen kunne dø.»» I et annet brev kommer Christian Ulrik Hansen også inn på sin kristne tro. Egil Elseth forteller boken Salmer og skjebner en gripende historie om den unge teologistudenten: «Jeg har levd og vil dø i troen på ham som sa: Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. En morgen lyder det en salve. Chr. Hansen er ikke mer … la geværsalvene knitre, la dem pine og piske, la bare langfredagsmørket senke seg over landet – vi lurer dem påskemorgen, når den gylne sol frembryter gjennom den kullsorte sky. Farvel gutter – og på gjensyn, håper jeg. Gud være med dere!» Christian.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Du til livet meg skal vekke,
det er din oppreisnings kraft,
la kun jordens støv meg dekke,
ormer tære all min saft,
ild og vann oppsluke meg,
dog jeg dør i tro til deg,
at mitt liv, når du befaler,
reises opp fra dødens daler.

Men i Folk & Forsvar 2005 står det enda en opplysning om Christian Hansen. Det var utarbeidet fluktplaner fra dødscellen før henrettelsen. Vi siterer: «I mellomtiden forsøker andre fra Holger Danskegruppen å befri deres leder, idol og forbilde, Christian Ulrik Hansen, som satt fanget hos Gestapo i Aalborg. Motstandsfolkene når helt inn til hans celle, ikledd murertøy, men Christian Uha (som de halte ham) ville ikke flykte, da det kunne bety døden for alle øvrige kameratene som var tatt til fange (de ble likevel alle skutt). Gestapo får ytterligere nøstet opp i Holger Danskegruppen, som må gå under jorden.»

Vi siterer strofe seks (NoS):

Herre Jesus, gi meg nåde
ved din gode Hellig Ånd,
at jeg så min gang kan råde
og veiledes ved din hånd
at jeg ei skal falle hen
i det dødens svelg igjen
hvorav du meg engang rykte
da du døden undertrykte.

Christian Ulrik Hansen ble henrettet i Ryvangen den 23. juni 1944. De øvrige dødsdømte fra gruppen ble henrettet 9. august 1944. Jeg vet ikke noe om de andre fangene. Men under torturen og i dødens stund trøstet Christian seg selv og andre med Kingos salme Som den gylne sol frembryter. Oppstandelsestroen ga ham håp midt i mørket og fortvilelsen. Han døde i troen på Jesus.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Takk for all din fødsels glede,
takk for ditt det guddoms ord,
takk for dåpens hellig væte,
takk for nåden på ditt bord!
Takk for dødens bitre ve,
takk for din oppstandelse,
takk for himlen du har inne,
der skal jeg deg se og finne.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Egil Elseth: Til paradis med sang (1985)
Egil Elseth: Salmer og skjebner. Vers på veien gjennom kirkeåret (1994)
Egil Elseth: Thomas Kingo. Veversønnen som ble salmedikter (1985)

Folk og Forsvar 2005: De befridde oss