Jeg er en fremmed her i landet.
Salmen er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter i 1681. Vi finner den i Landstads Kirkesalmebog (LK) som nummer 243 med fire strofer. Melodien er fra 1657.
Vi siterer strofe en (LK):
Jeg er en fremmed her i landet,
Min fardag ligger i mitt sinn,
Min levetid er jammerblandet,
Angstbølgen driver jevnlig inn;
Sent stilles verdens trengsel dog,
Jeg løses av det plageåk.
Denne salmen ble publisert i Siælens Sang-Offer som salme nummer 19. Til overskrift hadde Dorothe Engelbretsdatter satt Lengsel effter Himmelen og det er denne tittelen som også angir salmens tema.
Vi siterer strofe to (LK):
Min sjel, din uro skal vel lettes,
Gud glemmer ikke gammel pakt,
Han lader deg alene trettes
På denne vei og nattevakt,
Å skynde deg med hårde kår
Fra fremmed egn til Faders gård.
Dorothe Engelbretsdatter var en prestedatter fra Bergen og ble selv gift med en prest. Salmer skulle dermed ikke være så fremmed for henne. Det som imidlertid ikke var så vanlig, var at en kvinne på den tiden også var opptatt med diktning. Hun skulle drive med huslige sysler og støtte sin mann. Men det er grunn til å tro at Dorothe Engelbretsdatter også gjorde det. Hun satte ni barn til verden. Men hun var altså også salmedikter. Dorothe Engelbretsdatter ble den første norske forfatter som utelukkende levde av sin diktning.
Vi siterer strofe tre (LK):
Langt borte blidelig han vinker,
Hans Ord det søte bud mig bær,
Brudsalen full av stjerner blinker,
Akk, var jeg allerede der!
Rett snart, så ender han min nød
Og sorg ved en sødsakte død.
Dorothe Engelbretsdatter opplevde mye død i familien og var også vitne til flere bybranner i Bergen. Det ligger derfor mye smerte bak hennes diktning. I salmen «Jeg er en fremmed her i landet» oppsummerer hun på en måte essensen i hennes diktning. Livet på jorden er ikke endelig. Det er en forberedelse til det evige livet. Derfor knytter hun også sammen både pilegrimsmotivet og brudemotivet i sin salme. Hun skal snart flytte til et annet sted: «Jeg er en fremmed her i landet / Min fardag ligger i mitt sinn.» Troens øye skuer allerede brudesalen: «Langt borte blidelig han vinker / Hans Ord det søte bud mig bær / Brudsalen full av stjerner blinker / Akk, var jeg allerede der!»
Vi siterer strofe fire (LK):
Kom, Jesu, når min tro er prøvet,
Kom hent hva ditt er, ta imot!
Det skal ei blive deg berøvet,
Du festet meg jo med ditt blod.
Jeg lenges, nådig Herre, hardt,
Min elskede, du kommer snart!
Kilder:
Landstads Kirkesalmebog
P. E. Rynning (1967), s. 340
Tobias Salmelid (1997), s. 79
H. Blom Svendsen (1959), s. 72-74
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 345-346
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s 48