Forfatterarkiv: salmebloggeren

Min heimstad i det høge er

Publisert av
Svar

Min heimstad i det høge er.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1891. Den ble publisert både i Nokre Salmar fra 1870, 1883 og 1891. I tillegg finner vi salmen i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 388 med tre strofer. Den står plassert under “4. søndag etter påske”. Nynorsk Salmebok har salmen under samme fanen, men her står salmen som nummer 302.

Vi siterer strofe en (LR):

Min heimstad i det høge er,
Til himmels stend mi lengsla.
Vel veit eg at min heimveg ber
Igjenom myki trengsla.
Men Jesus vegen drog,
Det er meg tryggja nog.
Eg er hans fylgjesvein,
So gjeng eg utan mein,
Ved honom skal eg sigra!

Himmelen er aldri langt borte i en Blix-salme, skriver Anders Aschim på sin BlixBlog. Men selv om pilegrims- og vandrermotivet ofte går igjen i Blix-salmene, er det vanskelig å trekke noen slutning fra verk til liv, skriver han videre. Aschim finner det likevel sannsynlig at siden Blix benytter motivet så ofte i salmene sine, må det ligge noe dypt personlig bak. Skulle jeg selv kanskje gjette på noen grunn, måtte det være sykdom. Blix hadde mange plager gjennom hele sitt liv og han ble heller ikke noen gammel mann. Og at Blix har opplevd mye trengsler og motgang i livet, ser vi klart av første delen av strofe en: “Min heimstad i det høge er / Til himmels stend mi lengsla / Vel veit eg at min heimveg ber / Igjenom myki trengsla.” Salmen har likevel en tvers igjennom optimistisk og fremtidsrettet tone. Blix er sikker på at han skal seire og en dag få livsens krone.

Vi siterer strofe to (LR):

Um hugsår her eg stundom sit,
Eg og ein fred fær smaka
Som stiger yver von og vit,
Den verdi ei kann taka.
Til målet fram det gjeng,
Der livsens krona heng.
Når den eg fær til arv,
Eg ikkje syrgja tarv,
Eg heve meir enn vunne.

Vi finner igjen stoff fra Jesus avskjedstale til sine disipler i salmen hos Blix. Vi tar med et avsnitt fra Joh 16, 5-15: “Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: ‘Hvor går du?’ For sorg har fylt hjertet deres, fordi jeg har sagt dere dette. Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt. Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.” Siste strofen av salmen Min heimstad i det høge er har en klar parallell til Rom 8, 38-39: “For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.”

Vi siterer strofe tre (LR):

Her er so mykjen storm og strid,
Men der er stormen stilna.
Der ser eg Gud til evig tid
Og ottast ingen skilnad.
Der ikkje tid og rom
Og makt og herredom
Og daude eller liv
Meg frå Guds kjærleik riv
I Jesu Krist, min Herre.

Kilder:

Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Egil Elseth (1989), s. 169-186

Dagens Blix for 11.9.03
Dagens Blix for 13.2.04
Dagens Blix for 24.4.05

Salmen i originalutgaven

I Edens sæle sumar

Publisert av
Svar

I Edens sæle sumar.

Salmen I Edens sæle sumar er skrevet av Elias Blix i 1870. Den foreligger i to versjoner. Den første utgaven ble publisert i Nokre Salmar, hefte II, med fjorten strofer. Neste versjon kom ut i 1883 og i 1891 i Nokre Salmar, 2. utgave og 4. utgave. Her var tre og tre strofer slått sammen til en. I tillegg ble salmen kortet ned noe slik at den til sammen ble på fire strofer. Salmen er sitert etter Nokre Salmar II (NoS II), men forsiktig modernisert.

Vi siterer strofe en (NoS II):

I Edens sæle sumar
Eit tre av rotom rann,
Og fram av kvar ein kumar
Sprang evigt liv fyr alle mann.

Vi finner ellers salmen i Nynorsk Salmebok som nummer 280 med fire strofer. Her står salmen plassert under ”2. påskedag”. Salmen I Edens sæle sumar står også i Landstads reviderte salmebok som nummer 360 med samme antall strofer og plassert under samme tema.

Vi siterer strofe to (NoS II):

So treet stod i hagen
I livsens rike blom
Alt til den myrke dagen,
Då ormen inn i Eden kom.

Elias Blix er en poet som er blitt sunget mer enn han er blitt lest, skriver Einar Økland om ham. Og vi kaller gjerne Blix-salmene for klassiske fordi de er så formgode og slitesterke. Mange av salmene hans er fast knyttet til kirkelige høytider og festdager. Og en kjenner salmene igjen selv om en ikke vet at de er skrevet av av Blix, skriver han videre i forordet til boken “Elias Blix’ beste” (1995).

Vi siterer strofe tre (NoS II):

Då Herren vegen stengde,
Som gjekk til livsens tre,
Og dauden inn seg trengde
Frå mannen ned til minste fe.

Påskesalmen I Edens sæle sumar er ikke noe unntak. Bilder fra Bibelen er knyttet sammen med motiver fra norsk natur. I denne salmen møter vi ellers et sentralt motiv hos Elias Blix. Det livstreet. Livsens tre finner vi i mange av salmene til Elias Blix. Men det er sjelden det er så gjennomført som i denne salmen. Livstreet går igjen som en rød tråd fra første til siste strofe.

Vi siterer strofe fire (NoS II):

So verdi treet misste,
Det vardt ei lenger spurt,
Og ingen staden visste;
For Eden kvarv frå jordi burt.

Vi møter livsens tre allerede i 1. Mosebok. Det var treet i Paradishagen som menneskene ikke skulle spise av: ”Herren Gud plantet en hage i Eden, et sted i øst. Der satte han mannen han hadde formet. Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, herlige å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet som gir kunnskap om godt og ondt.” (1. Mos 2, 8-9). Adam og Eva spiste og falt i synd. De ble drevet ut av Paradishagen. Med dette kom også døden inn i verden. Paradiset var tapt.

Vi siterer strofe fem (NoS II):

Men livet, verdi vantad,
Ei evig burte var;
For Herren atter plantad
På jord ein livsens aldegard.

Men Gud hadde tenkt ut en plan for å redde menneskene. Jesus skulle rette opp det som fallet førte med seg. Det som er nytt, er at Elias Blix også bruker bildet med treet om Jesus. Han er veien, sannheten og livet. Jesus er den gode hyrde. Han er livets vann, men Jesus som livets tre leser vi ikke om i Bibelen. Dette er et flott bilde. Herren plantet et nytt tre på jorden. På denne måten binder Blix sammen det nye og det gamle testamentet i Bibelen. Jesus er livsens tre: ”Men livet, verdi vantad / Ei evig burte var / For Herren atter plantad / På jord ein livsens aldegard.” Ordet aldegard er en gammel benevnelse for frukthage.

Vi siterer strofe seks (NoS II):

Or Kristi grav er runnet
Det tre på herleg vis,
Og livet atter funnet,
Som døydde ut i Paradis.

Ved Jesu oppstandelse fra de døde, er tilstanden fra Paradis gjenopprettet. Døden har ikke lenger makt over livet. Oppstandelsens krefter er sterkere enn dødens makt: ”Or Kristi grav er runnet / Det tre på herleg vis / Og livet atter funnet / Som døydde ut i Paradis.”

Vi siterer strofe syv (NoS II):

Det med si kruna skygger
So vida yver jord.
Og reid i greinom bygger
Dei fuglar små i sud og nord.

Fuglene som bygger reder i treet peker trolig på beretning fra det nye testamentet der Jesus forteller om sennepsfrøet. ”En lignelse til la han fram: «Himmelriket er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø, men når det har vokst opp, er det større enn andre hagevekster, så det blir til et tre, og himmelens fugler kommer og bygger rede i grenene på det.» (Matt 13, 31-32).

Vi siterer strofe åtte (NoS II):

Det stend med evig trygge,
Er fredlyst ved Guds Ord;
Og Gud er sol og skygge,
Og Anden fell som dogg til jord.

I fire strofer skildrer så dikteren egenskapene ved dette treet. Dets grener breder seg ut over jorden (Det med si kruna skygger / So vida yver jord), det står evig trygt, det står om alle stormer og det står imellom graver. Det er naturlig å tolke dette på Guds rike og kraften i Guds Ord: ”Det stend med evig trygge / Er fredlyst ved Guds Ord / Og Gud er sol og skygge / Og Anden fell som dogg til jord.”

Vi siterer strofe ni (NoS II):

Det stend, um alle stormar
For fram og mot det fall.
Og aldri eiterormar
Den dyre frugt forgifta skal.

Trolig kan vi også lese dette sakramentalt. Ormen (den vonde) forgiftet frukten på livets tre. Synden kom inn i verden. Men treet står også i dødens hage. Det har røde druer som kan vekke liv av døde opp. Elias Blix tenker her sannsynligvis på nattverden som gir oss livsfellesskapet med Kristus.

Vi siterer strofe ti (NoS II):

Det stend imillom graver,
Men ned frå kvar ein knupp
Dei raude druvor laver,
Som vekkja liv av daude upp.

Eden kommer igjen i slutten av salmen. Det gjør den også i Bibelen. Paradis som inneholdt livsens tre skal igjen blir sentrum i Guds hage. Vi finner det i Johannes åpenbaring: ”Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene. Det skal ikke lenger finnes noen forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans tjenere skal tjene ham. De skal se hans ansikt og de skal ha hans navn på sin panne. Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet.” (Åp 22, 1-5).

Vi siterer strofe elleve (NoS II):

So bløma daudens hagar
Som Eden fyrr i aust,
Og Herrens åker lagar
Seg til ein herleg livsens haust.

Lenger nede i kapittelet i Johannes åpenbaring møter vi igjen livets tre. Bare de som har vasket sine kåper rene får spise av livets frukt og gå inn gjennom portene til Guds evige bolig. Det er et bilde på frelsen. Forsoningen i Kristus er inngangsbilletten. Den som har tatt imot Jesus, får del i Guds rike: ”Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn. Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.» Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann uten betaling.” (Åp 22, 14-17).

Vi siterer strofe tolv (NoS II):

Ein engel treet gjæter
Med severdet gjort av eld
Men inn kvar syndar læter,
Som seg i tru til Jesum held.

Blix setter en engel til å vokte livsens tre. Han har et sverd av ild. Vi møter engelen i 1. Mosebok. Der fikk ingen komme tilbake etter fallet. I strofe tolv lar dikteren alle syndere som har tatt sin tilflukt til Jesus, komme inn.

Vi siterer strofe tretten (NoS II):

Men den som fyrst fekk smaka
Den druva, treet ber,
Han lengtar ei tilbaka,
Han liva vil og døya der.

Påskesalmen I Edens sæle sumar er en favoritt mellom hymnologer, men så lite sunget i norske menigheter at den ikke kom med i Norsk Salmebok, skriver Anders Aschim om salmen. Det synes vi er litt synd. Salmen er så gjennomført i sitt motiv og så optimistsk i sin tone at den absolutt burde høre hjemme i salmeboken. Men vi undrer oss kanskje litt over hvorfor scenen er sommer og ikke våren. Det betyr vel kanskje at at gudsrikes krefter allerede er brutt frem. Livet står allerede i full blomst. Sommeren er et bilde på det fullendte Guds rike. Det er Jesus, treet fra Golgata, som gir det evige liv. Da er det grunn til lovsang.

Vi siterer strofe fjorten (NoS II):

So bløm med evig æra,
Du tre frå Golgata!
I Paradis me læra
At lova deg, Halleluja!

Kilder:

Nynorsk Salmebok (1972)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Anders Aschim (2008), side 171-175
Einar Økland (red), (1995): Elias Blix’ beste

Dagens Blix for 27.8.03
Dagens Blix for 22.9.08

Min hyrde det er Herren god

Publisert av
Svar

Min hyrde, det er Herren god.

Salmen er skrevet av Anders Christensen Arrebo i 1627. Vi finner den i Landstads Kirkesalmebog som nummer 374. Her står salmen plassert under 2. søndag etter påske og den er sitert med seks strofer. Tittelen på salmen er ”Herren han er min hyrde god”. I Landstads reviderte salmebok (LR) finner vi salmen som nummer 518 plassert under ”7. søndag efter trefoldighet”. Salmen har opprinnelig seks strofer som hos Landstad.

Vi siterer strofe en (LR):

Min hyrde, det er Herren god,
Min vekter og min nærer;
Ti har jeg alltid trøstig mod
Han meg alt godt beskjærer.
Jeg skal ei fattes livets brød
Med hjelp og glede i all nød –
Vel meg for sådan Herre!

Salmen er skrevet med bakgrunn i Salme 23 i Bibelen: ”Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.” (Salme 23, 1-3). Det virker kanskje litt merkelig for moderne mennesker å skrive en salme med utgangspunkt i en salme fra Bibelen. Men på Arrebos tid var dette nytt. Hans salmesamling over kong Davids salmer kom til å bli epokegjørende. Ikke bare innholdsmessig, men også i form kom hans arbeid til å få stor betydning. Arrebo regnes som den danske kunstdiktningens far. Diktningen ble videreført av Kingo i Danmark. Og Arrebos arbeid med salmene fikk stor betydning for den norske salmediktningen. Dikteren Petter Dass satte Arrebo meget høyt.

Vi siterer strofe to (LR):

Som hyrden driver sine får
På deilig gressgang grønne
Og med dem hen til bekken går
Og til de vanne skjønne,
Så gjør min hyrde, Jesus Krist;
Han føder sjel og legem visst,
Hver får sin mat og drikke.

Arrebo satte seg som mål å innføre salmesangen blant fiskerne i Nord-Norge. Han skriver at nordmennene er glade i sang og musikk og han håpte på at han skulle få dem til å bruke sine instrumenter til salmesang. Flere av Arrebro’s bearbeidelser av David’s salmer gikk inn i det syttende hundreårs salmebøker. Tre av dem havnet til slutt i Kingo’s salmebok. I Landstads reviderte salmebok finner vi to, LR 356: Om salighet og glede (Salme 118) og LR 518: Min hyrde, det er Herren god (Salme 23).

Vi siterer strofe tre (LR):

Om lyst til syndig ting jeg får,
Min sjel skal han omvende
Og lege hvert mitt hjertesår,
Selv tage meg ved hende
Og lede meg så trygg og fri
Ved ordet på rettvishets sti
For sitt navns skyld og ære.

Arrebo ble avsatt fra sitt bispeembete etter en rettssak. Mange mener at han ble uskyldig fradømt kappe og krage. Arrebo flyttet til Malmø hvor han bodde fra 1623-1626. Her kom han til å arbeide mye med diktning. Rynning navngir 32 salmer etter Anders Arrebo. Han er kanskje mest kjent for sin gjendikting av Davids salmer. Men Arrebo fikk en viss oppreisning da han ble prest i Vordingborg fra 1626-1637. Her døde han også 12. mars 1637, 50 år gammel.

Vi siterer strofe fire (LR):

Hvi skulle jeg da frykte mer
Når du går meg til hånde
Og rette vei meg nådig ter
Alt med ditt ord og ånde?
Tross motgang og all verdens nød,
Tross helved og den bitre død
Din kjepp og stav meg trøster.

For mange av dagens mennesker er det trolig salmebok og Bibel som er den viktigste kilden til kunnskap om hyrde og hjord. Det står som et bilde på forholdet mellom Herren og hans menighet her på denne jorden: ”Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.” Hyrden passer på at sauene får mat, drikke og hvile. Og han beskytter dem mot farer: ”Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider.” (Salme 23, 4-6).

Vi siterer strofe fem (LR):

Du er min vert, jeg er din gjest,
Din duk du for meg breder,
Og metter meg med føde best
Og intet ondt tilsteder;
Din salve er meg sjelebot,
Fra hovded flyter den til fot,
Mitt beger og går over.

En av bibeltekstene for andre søndag etter påske er hentet fra Joh 10, 11-16. Jesus omtaler seg selv som den gode hyrde. I den nyeste Bibelen er dette oversatt med den gode gjeteren. Om nødvendig gir han sitt eget liv for sauene sine: ”Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.”

Vi siterer strofe seks (LR):

Så skal jeg nyte mangelund
Din godhet her i live,
Din store nåde og miskunn
Hos meg skal stetse blive,
Og siden skal til evig tid
Jeg se i lys ditt ansikt blid –
Ei ende får de dager.

Kilder:

Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Den frie norske salmesiden
Anders Christensen Arrebo på Wikipeda
Anders Christensen Arrebo på Danske Salmebog Online

All ære til Gud for hans kjærlighet stor

Publisert av
Svar

All ære til Gud for hans kjærlighet stor.

Sangen er skrevet av Fanny Crosby i 1875. Vi finner den i Misjonsforbundets sangbok, Nye Salmer og Sanger (SoS), fra 1984 som nummer 356 med tre strofer og refreng. Den engelske tittelen er To God be the glory. Salmebloggeren (LeH) har oversatt strofe en og koret til norsk i 2012. Sangen er ellers oversatt til norsk av Ingulf Diesen i 1955.

Vi siterer strofe en (LeH):

All ære til Gud for hans kjærlighet stor,
han elsket oss høyt, sin Sønn ga til jord.
Han ofret sitt liv slik at frelsen ble min
Og åpnet den port som til himlen går inn.

Selv om hun var blind hele sitt liv, takket Fanny Crosby Gud for alt. Hun kunne ikke tenke seg noe annet liv. Selv om hun til tider slet økonomisk, levde hun fullt og helt etter ordene i Fil 4, 4-6: ”Gled eder i Herren alltid! atter vil jeg si: Gled eder! Eders saktmodighet bli vitterlig for alle mennesker! Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse” Det gjorde Fanny. Hun la sin sak i Herrens hånd og ventet på ham. Derfor kunne hun prise Gud for alt.

Vi siterer koret (LeH):

Pris skje Gud, pris skje Gud,
syng lovsang her nede.
Pris skje Gud, pris skje Gud,
la folket seg glede
Å kom nå til Jesus, Guds Sønn og vår bror
Og gi ham all ære, hans frelse er stor.

Guds kjærlighet til oss og vår omsorg for hverandre er omtalt mange steder i Bibelen. Apostelen Peter uttrykker det slik: ”Og ha fremfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfolighet av synder. Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr!” (1. Pet 4, 8-9). Også Paulus skriver om kjærligheten: ”Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blant dem er kjærligheten.” (1. Kor 13, 13). Ja, kjærligheten skjuler virkelig en mangfoldighet av synder.

Vi siterer strofe to:

O perfect redemption, the purchase of blood,
To every believer the promise of God;
The vilest offender who truly believes,
That moment from Jesus a pardon receives.

Jesus frelser oss ikke bare delvis. Det er fullkommen forløsning i Jesus Kristus. Den som vender seg bort fra sin synd, får et helt nytt liv i Jesus. Store ting han har lært oss og store ting han har gjort for oss. Derfor kan også vår glede i Jesus Guds Sønn være fullkommen. Men renere, høyere og større er undringen, synger Fanny Crosby, når hun etter den siste transportetappen skal få se Jesus som han er. Da skal hun også fysisk få se ham selv om hun her på denne jorden var blind og omgitt av jordisk mørke.

Vi siterer strofe tre:

Great things He has taught us, great things He has done,
And great our rejoicing through Jesus the Son;
But purer, and higher, and greater will be
Our wonder, our transport, when Jesus we see.

Kilder:

Bibelen (2005)
Nye Salmer og Sanger (1984)

Sangen på CyberHymnal

Gud signe vårt dyre fedreland

Publisert av
Svar

Gud signe vårt dyre fedreland.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1890 og publisert første gang i Nokre Salmar, fjerde utgave, som kom ut i 1891. Gud signe vårt dyre fedreland synges vel nesten like ofte som nasjonalsangen Ja, vi elsker dette landet. Salmen blir ofte omtalt som fedrelandssalmen. Det er en salme som forener norskdom og kristendom med natur og nasjonalfølelse. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 739 med syv strofer under temaet «Folk og fedreland».

Vi siterer strofe en (NoS):

Gud signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma!
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma!

Det Norske Samlaget skriver på en forfatterlink til Arne Garborg at Gud signe vårt dyre fedreland er skrevet av Arne Garborg. Men det er nok en misforståelse. Arne Garborgs salme heter Gud signe Noregs land og kom ut i 1878. Men denne salmen fikk på langt nær samme utbredelse som Gud signe vårt dyre fedreland. En engelskspråklig side kaller Gud signe vårt dyre fedreland for Norges National Hymn, men det er heller ikke riktig. Vår National Hymn er Ja, vi elsker dette landet. Og etter Riksmålsordboken er Ja, vi elsker Norges nasjonalsang og Gud signe vårt dyre fedreland, Norges fedrelandssalme.

Vi siterer strofe to (NoS):

Vårt heimland lenge i myrker låg,
og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud, du i nåde til oss såg,
din kjærleik oss ikkje gløymde.
Du sende ditt ord til Noregs fjell,
og ljos over landet strøymde.

«En nasjonalsang eller fedrelandssang er skrevet for å uttrykke et folks nasjonalfølelse eller samhørigheten med fedrelandet. Noen lands sanger er formet som en hyllest til eller lykkeønskning for statsoverhodet eller andre nasjonale symboler,» skriver Wikipedia om nasjonalsangen. «Mange land har flere sanger av nasjonalsangkarakter, men som regel er bare en av dem er anerkjent av landets myndigheter som landets offisielle nasjonalsang,» står det videre. Det merkelige er at «i 1819 ble Sønner av Norge kåret til Norges nasjonalsang. Ja, vi elsker dette landet som kom i 1864, er aldri formelt erklært som nasjonalsang, selv om den gjennom bruk i dag er etablert som Nasjonalsangen. Til tider har flere vært i bruk. Etter Ole Vig lever diktet Blant alle lande, som han skrev som en fedrelandssang,» heter det videre hos Wikipedia.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Og Noreg det ligg vel langt i nord,
og vetteren varer lenge;
men ljoset og livet i ditt ord,
det ingen kan setja stenge.
Om fjellet er høgt og dalen trong,
ditt ord har då her sitt gjenge.

Elias Blix har skrevet flere salmer av nasjonal karakter. No livnar det i lundar ble utgitt i 1875 og synges svært ofte hos oss under feiringen av nasjonaldagen. Det samme kan en vel til en viss grad også si om Å, eg veit meg eit land fra 1896. Men denne siste fedrelandssalmen taler mer spesielt om nordnorsk natur og er ikke så samlende for landet som de tre første vi har nevnt her.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Så blømde vårt land i ljos og fred,
det grodde så grønt i lider.
Men atter seig natt på landet ned
med trældom og tunge tider.
Og folket det sukka etter ljos,
og du lyste opp om sider.

Hos Elias Blix går naturen hånd i hånd med både det nasjonale og det kristelige. Det er ingen motsetning mellom naturen og Gud, men Gud er heller ikke i naturen. Den naturlige gudsåpenbaring vitner bare om at det finnes en Gud som har skapt naturen. Hos Blix finner vi at landet kan blomstre som en hage. Landets folk kan bo sammen som brødre fordi Gud binder dem sammen. Og salmene til Elias Blix er ofte fulle av natursymbolikk. Vinter må vike for vårsol. Og lyset og livet er sterkere enn vinter og mørke. Guds Ord er som vårsolen. Lysets krefter vil seire: «Men, Gud, du i nåde til oss såg / Din kjærleik oss ikkje gløymde / Du sende ditt ord til Noregs fjell / Og ljos over landet strøymde.»

Vi siterer strofe fem (NoS):

Og morgonen rann, og mørkret kvarv,
som lenge vår lukka skygde.
Du atter oss gav vår fridomsarv
og honom i trengsla trygde.
Du verna vårt folk og gav oss fred,
og landet med lov me bygde.

Det er en enkel og folkelig symbolikk i salmen som folk flest forstår. Dette forklarer vel også noe av den enestående popularitet som salmen fikk. Symbolikken med ljoset og livet går igjen i flere av strofene: «Og Noreg det ligg vel langt i nord / Og vinteren varer lenge / Men ljoset og livet i ditt ord / Det ingen kan setja stenge».

Vi siterer strofe seks (NoS):

Vil Gud ikkje vera byggningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja by og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss Gud så me kan bu
i heimen med fred og hyggja.

Vi ser også at allitterasjonene understreker budskapet i salmen. Ligg – langt, vinteren – varer, ljoset – livet, setja – stenge er alle bokstavrim hvor første konsonant i hvert trykksterkt ord begynner på samme bokstav. Igjen er det de lyse, livgivende kreftene som seirer. Så er da også Elias Blix vårens dikter fremfor noen. Og feiringen av nasjonaldagen faller sammen med våren og den lyse årstiden: «No livnar det i lundar / No lauvast det i li / Den heile skapning stundar / No fram til sumars tid.»

I denne salmen står vårens krefter som et symbol på hvordan Guds Ord skaper liv og lys i mennesket. I No livnar det i lundar er ikke det nasjonale bygd så sterkt ut som i Gud signe vårt dyre fedreland. Men Blix benytter her et annet symbol. Han bruker den «tørre jord» som et bilde på vårt fattige hjerte uten Guds Ord: «Så sende Gud sin Ande / Som dogg på tørre jord / Då vakna liv i landet / Då grøddest vent Guds ord» Men naturen har ingen egenverdi hos Elias Blix. Den vitner om at det er en Skaper, men det kan aldri skape. Det er bare Gud som kan skape liv gjennom den Hellige Ånd. Men våren hos Elias Blix peker utover seg selv og på det evige Guds rike: «Du vår med ljose dagar / Med lengting, liv og song / Du spår at Gud oss lagar / Ein betre vår ein gong».

Den samlingen av salmer som kom ut i 1891, var faktisk en hel liten salmebok. Og denne gangen hadde Elias Blix satt sitt navn på den. Her hadde han samlet hele 150 originale salmer. Året etter ble den godkjent til kirkebruk ved siden av Landstads Kirkesalmebog. For første gang i vår historie ble salmer diktet, gjendiktet og oversatt av bare en mann autorisert som kirkesalmebok. Og i tillegg til dette var den altså skrevet på landsmål (nynorsk). I salmen Gud signe vårt dyre fedreland er det Gud som står vakt om vårt land og gir oss fred: «Du verna vårt folk og gav oss fred / Og landet med lov me bygde». Men hvis Gud ikke får bygge landet, så er vårt arbeid forgjeves. Salmen avsluttes like optimistisk som den begynte med ønske om Guds velsignelse over land og folk.

Vi siterer strofe syv (NoS):

No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
Så signa då Gud det gode såd,
til groren ein gong er mogen!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Egil Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)
Riksmålsordboken (1977)

Om nasjonalsangen
Gud signe vårt dyre fedreland i original

Den blomstringstid nu kommer

Publisert av
Svar

Den blomstertid nu kommer.

Dette er en kjent sommersalme skrevet av presten og salmedikteren Israel Kolmodin i 1694. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 763 med fem strofer og i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 394 med seks strofer. I Norsk Salmebok står salmen under rubrikken ”Årstidene”, mens Landstads reviderte salmebok har plassert den under ”4. søndag etter påske”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Den blomstertid nå kommer
med lyst og glede stor,
den kjære, lyse sommer
da gress og grøde gror.
Nå rører solens armer
ved alt som før var dødt,
de blide stråler varmer
og alt på ny blir født.

Første strofen kan leses og synges som en lovprisning til naturen og sommeren. Det er noe lyst og optimistisk over disse linjene som fyller oss med varme og glede. Mange har funnet inspirasjon fra strofen til vakre blogger om blomster og hager. Årstiden kommer til oss med lys, varme, stråler og sol. Vinteren er over og det som før var dødt, er våknet til live igjen. Det blomstrer og gror rundt oss.

Vi siterer strofe to (NoS):

De fagre blomsterenger
og åkrer rad på rad,
de grønne urtesenger
og trær som skyter blad,
hver blomst, hver spire minner
oss om å ta imot
det lys som alltid skinner
fra Gud, vår Skaper god.

Mens første strofen er holdt i en nøytral tone der Gud ikke er nevnt ved et ord, får vi i andre strofen presentert ham som vår Skaper. Det er Gud som er opphavet til alt det gode. Naturen rundt oss er ikke blitt til av seg selv, men som et resultat av Guds skapende hånd. Gud sa og det ble. Derfor kan også det vakre i naturen fortelle oss om Gud. Den minner oss om at Gud er lys fra evighet av: ”Hver blomst, hver spire minner / oss om å ta imot / det lys som alltid skinner / fra Gud, vår Skaper god.”

Vi siterer strofe tre (NoS):

Vi hører fugler sjunge
med herlig jubellyd!
Skal ikke da vår tunge
lovsynge Gud med fryd?
Min sjel, opphøy Guds ære
med lov og gledesang!
Han vil oss nådig være
som før så mang en gang.

Salmen brukes ofte ved skoleavslutninger i Sverige. Det er gjerne de tre første strofene som da benyttes. Fuglene synger og kvitrer og understreker det vakre og fullkomne i Guds skaperverk. Skulle ikke vi da som mennesker ha enda større grad til å opphøye og lovsynge Gud med vår sang?

Vi siterer strofen på svensk:

Man hörer fåglar sjunga
med mångahanda ljud,
skall icke då vår tunga
lovsäga Herren Gud?
Min själ, upphöj Guds ära,
stäm upp din glädjesång
till den som vill oss nära
och fröjda på en gång!

En mener salmen er inspirert av naturen på Gotland i Sverige. Israel Kolmodin var biskop her på den tiden salmen ble skrevet og han vandret ofte i områdene rundt Hångers Källa. Denne kilden og naturen rundt er fredet som et naturreservat i dag. Det klare og friske vannet skulle etter tradisjonen virke både forfriskende og foryngende på folk. Og egnen omkring er kjent for sin meget vakre natur.

Vi siterer strofe fire (NoS str 5):

Du kjære Herre Kriste,
du sol med klarest skinn,
la hjerte-isen briste
og smelte i vårt sinn!
La dine budord følges,
og mett oss med ditt ord,
la nådens lys ei dølges
for oss på denne jord!

Strofen står som siste vers i Norsk Salmebok. Det er strofe fire og seks som har byttet plass. Og strofen som originalt står som nummer fem, er heller ikke tatt med i Norsk Salmebok. Vi har derfor fulgt tradisjonen fra Landstad og sitert strofen på sin opprinnelige plass. På norsk er strofen skrevet om i forhold til originalen.

Vi siterer strofen på dansk:

Du Herre Jesu Kriste,
vor glædes sol og skin,
bliv hos os til vort sidste,
opvarm vort kolde sind!
Giv kærlighed vort hjerte,
forny vor sjæl og ånd,
vend bort al sorg og smerte
alt med din milde hånd!

Salmen er kjent under tittelen ”Nu blomstertiden kommer” på dansk. Strofe en går da slik: «Nu blomstertiden kommer / med lyst og ynde stor / sig nærmer bliden sommer / da græs og urter gror / nu varmer sol i lide / og hvad der lå som dødt / med hver den dag, mon skride / står op som atter født.»

Vi siterer strofen på svensk:

Du milde Jesu Kriste,
Vår glädjesol och sköld,
Ditt ljus och hägn ej briste,
Uppvärm vårt sinnes köld.
Giv kärlekseld i hjärta
Men dämpa lustans brand;
Vänd bort all sorg och smärta
Med mild och mäktig hand.

Israel Kolmodin ble født i Enköpig i Sverige 24. desember 1643. Han fikk en meget solid utdannelse og studerte både ved universitetene i Lund og i Uppsala. Etter at Kolmodin var ferdig med studiene i Sverige, reiste han til Tyskland hvor han leste videre ved flere universiteter. Etter endt studieopphold i Tyskland ble Israel Kolmodin så ordinert til prest i Sverige. Han var pastor ved domkirken i Uppsala, professor ved Uppsala universitet og fra 1692-1709 biskop i Visby på Gotland. Israel Kolmodin døde i Visby 19. april 1709, vel 65 år gammel.

Vi siterer strofe fem (LR):

Du Sarons rene lilje,
Guds blomst i grønne dal,
Du vende dig til vilje
Mitt hjertes attrå all!
La dugg av Sion komme,
At min vansmekted’ ånd
Må stå som rosens blomme
I lys på Libanon!

Dette er salmens mest poetiske parti og det er synd at strofen ikke står i Norsk Salmebok. Men det er Magnus Brostrup Landstad som oversatte salmen ”Den blomstertid nu kommer” til norsk i 1861 og tok den med i sin salmebok. Salmen ble første gang publisert på svensk i Den svenska psalmboken i 1695 og senere bearbeidet av Johan Olof Wallin i 1819 og Britt G. Hallqvist i 1979. Vi finner salmen som nummer 394 i 1819 års psalmbok, som nummer 474 i 1937 års psalmbok og som nummer 199 i 1986 års psalmbok.

Vi siterer strofen på svensk:

Du Sarons blomster sköna,
Du lilja i grön dal,
Ack, värdes själen kröna
Med alla dygders tal.
Av Sion må hon fuktas
Med nådens dagg, att hon
Förskönas och befruktas
Som ros på Libanon.

Jesus fremstilles som Sarons blomst. Salmisten ber om å bli bevart i troen slik at han kan stå uskyldig for Gud som den reneste linje. Men uten vann vil livet død. Likesom rosene i Libanon trenger drikke, må sjelen fuktes med nådens dugg for at ikke livet i Gud skal dø ut: ”Av Sion må hon fuktas / Med nådens dagg, att hon / Förskönas och befruktas / Som ros på Libanon.” Salmen er også oversatt til engelsk som ”The summer days of beauty”.

Vi siterer strofe seks (NoS str 5):

Gud signe årets grøde
i alle verdens land!
Gud gi oss daglig føde
fra jord og hav og strand,
og hjelp oss du å dele
med andre det vi har,
vårt liv, vår jord, det hele
er ditt, vår Gud og Far!

Den svenske hymnologen E. Liedgren påpeker at siste strofen kan virke noe krass på nåtidslesere, forteller Aanestad. I den karoliniske salmeboken står den under rubrikken ”Om jordens fruktbarhet”. Den påfølgende avdelingen i salmeboken er ”I hungersnød”. Og det er nettopp dette som er bakgrunnen. Han skriver: ”Det är barkbrödets och svältårens Sverige, som så gärna låter tanken glida över från markens luftiga gräs och urter till tunga näringsbekymren och den fjerde bönen i Fadervår.”

Vi siterer strofen på svensk:

Välsigna årets gröda
Och vattna du vårt land.
Giv oss nödtorftig föda,
Välsigna sjö och strand.
Av himlen drype fetma,
Bespisande vår jord,
Och flöde nådens sötma
Till oss av livets ord.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Tobias Salmelid (1997), s. 66 og s. 225
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 72-73
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 50

Salmen på svensk
«Den blomstertid nu kommer» på Wikipedia

Israel Kolmodin på Wikipedia
Israel Kolmidin på Den danske salmebog Online

Jeg løfter mine hender

Publisert av
Svar

Jeg løfter mine hender.

Salmen ”Jag lyfter mina händer” er skrevet i 1694 og bygger på salme 121 i Bibelen. Vi finner den som nummer 33 i Den svenska psalmboken (SP) fra 1819 og som nummer 238 i 1986-års psalmbok. Salmen står sitert med tre strofer og den er plassert under ”Skapelsen og forsynet”.

Vi siterer strofe en (SP):

Jag lyfter mina händer
Upp till Guds berg och hus,
Från dem han hjälpen sänder
Och skickar ut sitt ljus.
Mig Herren hjälp bejakar,
Som jord och himmel gjort:
Min bön han ej försakar
Men skyddar mig alltfort.

Salmen er skrevet av Jakob Arrhenius og videre bearbeidet av Jesper Swedberg. Denne versjonen er i hovedsak bevart i 300 år siden ingen annen opphavsmann er angitt etter dette. Salmen er den eneste salmen av Arrhenius som har vært i bruk i Norge, men Jakob Arrhenius er verken representert i Landstads reviderte salmebok eller i Norsk Salmebok med noen salme. På svensk er salmen er av de mest kjære originale salmene etter Arrhemius. Han er representert med 17 salmer i Den svenska psalmboken fra 1819. I 1986 års psalmbok er det imidlertid bare 3 originale og 4 bearbeidede og oversatte salmer etter Arrhenius.

Vi siterer strofe en etter Wikisource (WS):

Jag lyfter mina händer
Upp till Guds berg och hus,
Från dem han hjälpen sänder
Och skickar ut sitt ljus.
Mig Herren alltid leder,
Som jord och himmel gjort;
Han hör mig när jag beder,
Och skyddar mig alltfort.

Jakob Arrhenius ble født i Linköping 31. oktober 1642 og er kjent både som salmedikter og som professor i historie i Uppsala. Aanestad skriver at han også flink forretningsmann som fikk orden på universitetets arkiver og økonomi. Jakob Arrhenius overlot sitt professorat til sin eldste sønn, Lars, i 1716 og døde på Hembringe gård 13. april 1725, 82 år gammel.

Vi siterer strofe to (WS):

Han låter mina fötter
Ej slinta, ty han är
En väktare ej trötter
Och blir mig alltid när.
Han nådigt mig bevarar
Och skyddar mig från fall,
Mig dag och natt försvarar,
Välsignar ock mitt kall.

Salmen ”Jag lyfter mina händer” kan synges som en lovprisning til Gud for hans storhet og beskyttende kraft. Den er inspirert av Salme 121 hvor det i den nyeste norske Bibelen heter: ”Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord. Han lar ikke din fot bli ustø, din vokter blunder ikke. Nei, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge, han er ved din høyre hånd. Solen skal ikke stikke deg om dagen og månen ikke skade deg om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt og verne om ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.” (Salme 121, 1-8).

Vi siterer strofe tre (WS):

Allt ont han från mig vänder
Och frälsar kropp och själ.
Vad än som här mig händer,
Så slutar det dock väl.
Min utgång han bevarar,
Min ingång likaså:
Sin nåd Gud aldrig sparar
För dem med honom stå.

Kilder:

Bibelen (2005)
Den svenska psalmboken (1930)

Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 130-131 og sp. 1066

Jakob Arrhenius på Wikipedia

Gud skal all ting lage

Publisert av
Svar

Gud skal all ting lage.

Dette er en salme skrevet av den tyske presten og salmedikteren Ernst Stockmann i 1701. Salmen ble oversatt til dansk av Hans Adolph Brorson i 1734. Vi finner den på nynorsk i Norsk Salmebok som nummer 481 med tre strofer og på bokmål i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 513 med seks strofer. Hos Landstad står salmen plassert under ”7. søndag etter trefoldighet”. Salmen er ellers svakt fornorsket av Salmebloggeren i 2016.

Vi siterer strofe en (LR):

Gud skal all ting lage,
Som meg alle dage
Favner i sitt skjød.
Han som meg utvalgte
og blant sine talte
før enn jeg ble født,
Han jo vet
I kjærlighet,
Som i livet så i døden,
Hva jeg har fornøden.

Salmen ble tatt med i Magnus Brustrup Landstads Udkast til Kirke-Salmebog i 1861 og ble senere trykket opp i Landstads Kirkesalmebog i 1870 med seks strofer. Salmen er opprinnelig på syv strofer og det var strofe tre som var utelatt hos Landstad. I Dansk Salmebog finner vi salmen som nummer 34 med seks strofer i Brorsons oversettelse. Salmen ble oversatt til nynorsk av Anders Hovden i 1924. Vi finner den i Nynorsk Salmebok som nummer 397 med fem strofer. Det er denne versjonen som ligger til grunn for utgaven i Norsk Salmebok.

Vi siterer strofe to (LR):

Gud skal all ting lage,
Som så mang en plage
Bort fra meg har vendt,
Nådig oppholdt livet,
Mat og drikke givet
Som deg meg har tjent;
Og når titt
En annen sitt
Fikk med sukk og bitter smerte,
Gledet han mitt hjerte.

Både nynorskutgaven og bokmålsutgaven er fine og fortrøstningsfulle tekster. Men de skiller seg litt fra Brorsons danske oversettelse av salmen som på tysk heter «Gott, der wirds wohl machen». Det er spesielt siste delen av strofen som er forskjellig. Landstad ligger nærmere opp til Brorson enn Hovden.

Vi siterer strofe tre (LR):

Gud skal all ting lage,
Deg ved hånden tage
Når du synke skal;
Når du vil fortvile,
Finner ingen hvile
I din motgangs dal,
Gud da vil
Selv trede til,
Da skal all din jammer endes,
Som et strå forbrennes.

Ernst Stockmann ble født i Lützen i Tyskland 18. april 1634. Han studerte teologi ved Universitetet i Jena og tok magistergraden i 1658. Ernst Stockmann var sogneprest i Naumberg, superintendent (biskop) i Allstädt og kirkeråd i Weimar. Han døde i Eisenach 28. april 1712, 78 år gammel.

Vi siterer strofe fire (LR):

Gud skal all ting lage,
Han seg alle dage
Sterk i svake ter;
Skulle eller kunne
Noen gå til grunne
Som til Herren ser?
Alle steds
Da vel tilfreds!
Alle ting står i hans hender,
All din trang han kjenner.

Stockmann var vel kjent med motgang og prøvelser. Han var sønn av presten Paul Stockmann, men faren døde allerede i 1636, bare 34 år gammel. Ernst var på denne tiden 2 år. Og gutten hadde nok ofte gjennom livet selv fått bruk for ordet som salmen bygger på. I Bibelen finner vi ordet i Salme 37, 5. «Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn.» I en litt eldre utgave står det slik: «Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.»

Vi siterer strofe fem (LR):

Gud skal all ting lage,
Han den gamle drage
Mektig overvant;
Fører han enn sine
Gjennom kors og pine
Underlig i blant –
Deg bered
Til strid og fred,
Til å give og å tage;
Gud skal all ting lage.

Ernst Stockmann utga i 1660 salmesamlingen Poetische Schrift-Lust, Oder Hundert Geistliche Madrigalen. Og i 1668 kom andre del av verket med 100 nye salmer. Det er her vi finner salmen som vi kjenner fra våre salmebøker, Gott, der wirds wohl machen, skriver Aanestad. Salmen ble tatt med i Freylingshausens salmebok i 1704 og herfra vandret den videre til Danmark og Norge. Salmen ble publisert blant annet i Pontoppidans, Guldbergs, Lammers, Jensens og Wexels salmebøker før den ble tatt inn i Landstads Kirkesalmebog.

Vi siterer strofe seks (LR):

Gud skal all ting lage,
Når du enn skal smake
Dødens beske skål,
Da vil han det gjøre,
Selv vil han deg føre
Til ditt rette mål.
La den pakt
Kun stå ved makt
At du skal til graven drage,
Gud vil sjelen tage.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Nynorsk Salmebok (1972)

Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 976-977
P. E. Rynning (1967), s. 91 og s. 358
Tobias Salmelid (1997), s. 137 og s. 375
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 43

Ernst Stockmann på Wikipedia
Ernst Stockmann på Danske Salmebog Online

Tårer kan ei frelse

Publisert av
Svar

Tårer kan ei frelse.

Sangen er skrevet av Robert Lowry i 1868. Den er trolig oversatt til dansk i 1896 og til norsk i 1906. Vi finner sangen i Sangboken (SaB) som nummer 227 med fire strofer. Tittelen på engelsk er Weeping will not save me.

Vi siterer strofer en (SaB):

Tårer kan ei frelse,
Om ditt kinn var daglig våt,
Ei det gav for synden råd,
Hjertet renses ei ved gråt.
Tårer kan ei frelse.

Den amerikanske musikeren og baptistpresten Robert Lowry ble født i Philadelphia 12. mars 1826. Han fikk sin utdannelse ved Lewisbury Universtity og arbeidet her i seks år som professor i retorikk før han ble predikant. Han var prest i en kirke i West Chester og tjenestegjorde videre ved kirker i Pennsylvania, New York og New Jersey.

Vi siterer strofe to (SaB):

Gjerning kan ei frelse.
Alt det beste du formår,
Ei mot lovens krav forslår,
Ei ved det du himlen når.
Gjerning kan ei frelse.

På svensk finnes Lowry representert med fire tonsettinger i 1986 års psalmbok og ytterligere noen også i Frälsningsarméns sångbok fra 1990. Han døde i Plainfield i New Jersey 25. november 1899, 73 år gammel.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Venting kan ei frelse.
Om med all din trang du går,
Venter, lengter år for år,
Like fjernt fra Gud du står.
Venting kan ei frelse.

Robert Lowry skrev både tekst og musikk til kjente amerikanske hymner som Shall We Gather at the River, Nothing But the Blood og Christ Arose. På norsk er han kjent for blant annet å ha skrevet sangene Jesus i graven lå og Tårer kan ei frelse. Robert Lowry har redigert over et dusin bøker med hymner og gospelsanger.

Vi siterer strofe fire (SaB):

Tro på Krist kan frelse.
Han har alt så vel fullbrakt,
Knekket døds og helvets makt,
Stiftet fredens nye pakt.
Tro på Krist kan frelse.

Kilder:

Sangboken (1968)

Tobias Salmelid (1997), s. 258
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 287-288 og sp. 1080

Robert Lowry på Wikipedia
Robert Lowry på CyberHymnal

Syng da så det giver klang

Publisert av
Svar

Syng da så det giver klang.

Salmen er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter i 1678. Vi siterer salmen etter en fornorsket utgave (ViG) av salmen ved Vilhelm Gravdal fra 2008. Melodien er Sørg du for meg, Fader kjær som vi finner i Norsk Salmebok som nummer 303.

Vi siterer strofe en (ViG):

Syng da så det giver klang,
Og i luften lyder,
Jesus med sin himmelgang,
Skyer gjennombryter.
Over alle englekor,
Han med kraft er gangen,
Og opp i det høye for,
Ja tok fengslet fangen.

Dorothe Engelbretsdatter ble født i Bergen 16. januar 1634. Hennes far var rektor og senere sogneprest i Domkirken i Bergen. Som ung oppholdt hun seg 3 år i København og mottok sterke impulser derfra. Dorothe Engelbretsdatter ble i 1652 gift med farens kapellan og senere etterfølger som prest i Domkirken.

Vi siterer strofe to (ViG):

Nu er Djevel, synd og død,
Av deg Jesus bundet,
Verden, helvete, og nød,
Har du overvunnet.
Himmel-hersker vi med takk,
Deg ei kan berømme,
Som kullkastet dette pakk,
Med ditt herredømme.

Dorothe Engelbretsdatter debuterte som forfatter med samlingen Siælens Sang-Offer i 1678. Da hadde hun allerede mistet syv av sine ni barn i ung alder. På mange måter er det riktig å si at sorgen gjorde henne til dikter. Selv sier hun dette om sin første diktsamling: ”Din tugtende Haand drog Sukke af mit steenhaarde Hierte, Taare af mine tørre Øine og Psalmer af min tillukte Mund – Ny Sorg foraarsagede nye sange.”

Vi siterer strofe tre (ViG):

O jeg er så vel tilfreds,
Kristus er min glede,
Og på jorden allesteds,
Må nu folket kvede.
Må jeg se din herlighet,
Du som triumferer,
Da fra verden jeg i fred,
Villig fort marsjerer.

I 1685 utga Dorothe Engelbretsdatter sine andre store diktsamling med tittelen Taare-Offer. Hun regnes som en av Norges største kvinnelige salmediktere gjennom tidene. Dorothe Engelbretsdatter var også ”den første i Norge som ga ut tekster til norske folketoner.” (Aadland). Både Petter Dass og Thomas Kingo hyllet henne som en stor salmedikter. Dorothe Engelbretsdatter døde i Bergen 19. februar 1716.

Vi siterer strofe fire (ViG):

Her er jeg en fremmed gjest,
Så som mine fedre,
Himmerik meg tjener best,
Der er jeg langt bedre.
Der kan jeg for tronen stå,
Og med engletunge
Ja med krans, og krone på,
Deg lovsanger synge.

Kilder:

Tobias Salmelid (1997), s. 79
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 545-546

Salmen i originalversjonen