Forfatterarkiv: salmebloggeren

Verdens ørken mørk og tåket

Publisert av
Svar

Verdens ørken, mørk og tåket.

Salmen er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter og ble publisert i Sang- og Taare-Offer i 1699. Vi finner salmen i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 215 med seks strofer.

Vi siterer strofe en (LR):

Verdens ørken, mørk og tåket,
Er så full av pinlig tvang
At en kristen under åket
Nær fortvilet mangen gang;
Korset trykker tungt på bryst,
Hjertet fatter ei Guds trøst,
I sin angst det titt vil briste,
Det fikk selv Guds helgner friste.

Salmen er opprinnelig på seksten strofer. Salmens undertittel, Jammerdalens Tragtamenter, viser til den troendes vandring i verden under kors og trengsel. Vel er vandringen tung og vanskelig: ”Trang er veien, porten snever / Megen trengsel faller der”.

Vi siterer strofe to (LR):

Ingen blant den syndig skare
Kan på roser nå dit frem
Hvor der ikke mer er fare,
Men hvor freden har sitt hjem.
Opp til strid med Åndens sverd.
Paradiset er det verd!
Her må hver på tro og love
Alt for seiersprisen vove.

Men det finnes også håp i salmen: ”Alt mitt håp til deg jeg fester / Jesus, Jesus, kjære mester!” Som den beste av Dorothe Engelbretsdatter sine salmer regnes ellers Dagen viker og går bort, men Norsk Salmebok har også tatt med salmen Når verden med sin glede sviker av Dorothe Engelbretsdatter. Salmen er svakt normalisert.

Vi siterer strofe tre (LR):

Nød bør lære folk å bede
Og å løfte troens skjold,
Men i korsets ild her nede
Åndens iver titt blir kold,
Bønnen lunken, håpet svakt,
Rett som Gud oss foruretter
Nå han hjelpen litt utsetter.

Dorothe Engelbretsdatter var et bønnemenneske. Den var et sentralt element i hennes liv. Både morgenen og kvelden innledes med salmer og bønn. Og det er tårer, ofte mye tårer. Det er ikke uten grunn at Dorothe Engelbretsdatter kalte sitt andre store verk for nettopp «Taare-Offer».

Vi siterer strofe fire (LR):

Alltid vil man vel i glede
med ham opp på Tabor gå,
Akk men nødig vil man trede
ned i haven hvor han lå
Full av vånde, trett og mod,
Bad og klaget, svedet blod
For å frelse meg og andre
Den vei vil man nødig vandre.

Både Petter Dass, Ludvig Holberg og Thomas Kingo var meget begeistret for Dorothe Engelbretsdatters diktning. Ludvig Holberg kalte henne «den største Poetinde, som de Nordiske Riger have haft». Ikke alle har i ettertid vært like milde i sin bedømmelse av henne. De synes kanskje det var vel sentimentalt og for personlig skrevet. Men at mye av det Dorothe Engelbrettsdatter har skevet, er selvopplevd og ble mottatt som nært og fortrøstningsfullt hos den jevne mann og kvinne, det kan ingen ta ifra henne.

Vi siterer strofe fem (LR):

Trang er veien, porten snever,
Megen trengsel faller der,
Synderhjertet det utkrever,
Skal det komme himlen nær.
Tungt og tornet, striden het
Lindres ved tålmodighet;
Men den urt og himmelgave
Vokser ei i hvermanns have.

Så er det tålmodigheten da. Den er kanskje en av de største kristne dyder. Dorothe Engelbretsdatter var kjent med den smale vei og den trange port. Hun visste også at det er lett å tro på Herren i medgang: «Alltid vil man vel i glede / med ham opp på Tabor gå / Akk men nødig vil man trede / ned i haven hvor han lå.» Det ser ut til at Dorothe Engelbretsdatter lærte seg den leksen. Hun døde i 1716 og ble begravet i koret i Domkirken i Bergen.

Vi siterer strofe seks (LR):

Gud tilgive meg min dvelen!
Jeg vil med min Frelser gå!
O miskunn deg over sjelen!
Det står saligheten på.
Tidens pinsel endes dog
Under kistens tunge lokk,
Alt mitt håp til deg jeg fester,
Jesus, Jesus, kjære mester!

Kilder:

Dorothe Engelbretsdatter
Sang- og Taare-Offer, 1699

Landstads reviderte salmebok (1960)

Om selve salmeteksten
Om Dorothe Engelbretsdatter

Av dypest nød jeg rope må

Publisert av
Svar

Av dypest nød jeg rope må.

Salmen er skrevet av Martin Luther i 1524 og er en gjendiktning av salme 130 i Bibelen. Luther har også skrevet melodien til salmen samme år. På tysk heter salmen Aus tiefer Noth schrei ich zu dir. Salmen Av dypest nød jeg rope må er oversatt til norsk av Magnus Brostrup Landstad i 1855. Til Danmark kom salmen allerede i 1528, men den nyeste danske utgaven bygger på Peder Hjort’s oversettelse fra 1843. Den danske tittelen på salmen er Af dybsens nød, o Gud, til dig. På svensk heter salmen Ur djupen ropar jag till dig og den første svenske oversettelsen av salmen ble gjort av Olaus Petri i 1536. Salmen har fem strofer. Vi finner den som nummer 237 i Norsk Salmebok (NoS).

Vi siterer strofe en (NoS):

Av dypest nød jeg rope må,
o Herre, du meg høre!
Ditt nådens øre akte på
den bønn jeg frem vil føre!
Om ei i nåde du ser bort
fra all den synd som her er gjort,
hvem kan da frelsen finne?

Salmen er også oversatt til nynorsk av Elias Blix i 1891. Det er grunn til å tro at han kjente til både Kingos og Landstads gjendiktninger, skriver Anders Aschim på Blix-bloggen sin 20. februar 2005. Hos Blix ble salmen plassert på 2. søndag i faste. Kjerneordet i salmen er Salme 130, 1: «Fra dypet roper jeg til deg, Herre.» (2005, 1978, 1930 utg). Nynorskbibelen har her: «Frå djupet ropar eg til deg, Herre.» (2005, 1978 utg) eller Or djupet ropar eg på deg, Herre (1938-utg).

Vi siterer strofen på nynorsk (Blix):

Or Djupsens Naud eg ropa maa,
Aa Herre, du maa høyra!
Mi Bøn so mildt du merke paa
Med Miskunns opne Øyra!
For um du Synder agta vil
Og Misgjerd leggja Merke til,
Kven kann fyr deg daa standa?

Luther kaller salmen Av dypest nød jeg rope må for en paulinsk salme. Det har trolig sammenheng med hans søken etter å finne en nådig Gud og hans «nyoppdagelse» av Romerbrevet og kapittel 1,17. Vi siterer fra Rom 1, 16 – 17: «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet; for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker; for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved tro skal han leve«. Luther har lagt inn nådebegrepet i sin salme på en slik måte at det ikke skal være noen tvil. Ingen blir frelst ved lovgjerninger. Det er bare i troen på Kristus at vi blir erklært rettferdig.

Vi siterer strofe to (NoS):

For deg kun nåden gjelde kan
til synden å forlate.
Min gjerning hjelper ei et grann
og bøter ei min skade.
For deg er ingen funnet ren;
deg må vi frykte, hver og en,
og hente trøst av nåden.

I de første hundreårene etter reformasjonen skulle alle gudstjenester i Danmark starte med Luthers salme Af dybsens nød, o Gud, til dig mit bange råb jeg vender. Det viser klart hvilken betydning nettopp denne salmen fikk. Jeg kan tro mine synders forlatelse av Jesu nåde alene. Selvrettferdighet og all verdens botsgjerninger eller religiøse ritualer hjelper ikke. Min eneste trøst er Guds Ord og frelsen i Kristus.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Til Gud jeg derfor holder meg
i mine synders våde,
mitt hjerte ene trøster seg
til Jesu dyre nåde,
som er meg i hans ord tilsagt,
det står til evig tid ved makt,
på nåden, Gud, jeg venter.

Luther gjendiktet flere av salmene i Bibelen som han brukte i sin gudstjeneste. Dette ser vi tydelig i salmene Av dypest nød jeg rope må som er diktet over Salme 130, og Vår Gud han er så fast en borg som er en gjendiktning av Salme 46. Luther var spesielt glad i Salme 130. Han gjorde seg ekstra flid med denne salmen og den er regnet som den lutherske reformasjonens eksempelsalme. Salmen ble første gang sunget ved Fredrik den Vise’s begravelse, 9. mai 1525.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Og varer det til langt på kveld,
ja, helt til nattens ende,
skal aldri jeg allikevel
fortvilet bort meg vende.
Så gjør Guds sanne Israel
når det får tukt av Herren selv:
det venter på Guds time.

Martin Luther ble født 10. november 1483 i Eisleben i Tyskland. Han gikk på skole i Mansfeld, Magdeburg og Eisenach, hvor han ble student 1501. På universitetet i Erfurt studerte Luther humanistiske fag, samt musikk. Han tok den filosofiske doktorgraden i 1505 og begynte deretter å studere jus etter farens ønske. Men et tordenvær med lynnedslag i nærheten av ham, skremte ham til å avlegge klosterløftet. Han ble opptatt som augustinermunk i Erfurt i 1505. Han studerte teologi i klosteret og ble viet til prest i 1507. I 1508 ble han utnevnt til professor ved universitetet i Wittenberg. En reise til Roma fra 1510-1511 vakte hans skepsis overfor Romerkirkens praksis, og førte til nye teologiske studier. I 1512 avla han den teologiske doktorgraden. Men stadige anfektelser førte til nye studier av Romerbrevet og det er her han oppdager at frelsen ikke avhenger av ham, men av Jesu gjerning for oss. Martin Luther døde i Eisleben 18. februar 1546, 63 år gammel. Salmen Av dypest nød jeg rope må ble sunget i hans begravelse.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Om enn vår synd er tung og stor,
langt større er Guds nåde.
Den hjelp han gir oss i sitt ord,
er uten mål og måte.
Tross all den synd som her er til,
han hyrden er som frelse vil
og fri sitt folk av nøden.

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Bjarne Stoveland: Min sjel, min sjel, lov Herren (1992)

Martin Luther på Wikipedia
Martin Luther på Cyberhymnal
Ur djupet ropar jag till dig
Af dybsens nød, o Gud, til dig
Or Djupsens Naud eg ropa maa
Aus tiefer Not schrei’ ich zu dir
From depths of woe I raise to Thee

Out of the depths I cry to Thee (YouTubbe)

Når verden med sin glede sviker

Publisert av
Svar

Når verden med sin glede sviker.

Salmen er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter i 1681. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 848 og i Landstads reviderte salmebok som nummer 482. Mens salmen i den førstnevnte salmeboken står sitert med ni strofer, finner vi den i den andre salmeboken med seks strofer. I Landstads reviderte salmebok er salmen plassert under 3. søndag etter trefoldighet.

Vi siterer strofe en (NoS):

Når verden med sin glede sviker,
når lykken ikke alltid ler,
når kors fra alle hjørner kiker
og stirrende inn til meg ser,
da vet jeg ingen bedre råd,
enn fly til Jesus med min gråt.

Det er kanskje ikke så lett for det moderne mennesket å skjønne hva Dorothe Engelbretsdatter egentlig legger i tittelen «Når verden med sin glede sviker». Mens døden ellers et meget sentralt motiv i barokken, er det ikke den som står i fokus her. Kanskje det mer er en annerkjennelse av at livet er ufullkomment. Det er mye sorg i denne verden. Og vi opplever motgang og trengsler. Men Dorothe Engelbretsdatter går til Jesus med smerten: «Når verden med sin glede sviker / når lykken ikke alltid ler,» … «da vet jeg ingen bedre råd / enn fly til Jesus med min gråt.»

Vi siterer strofe to (NoS):

Han skjønner best min ringe evne
og ser jeg er av vek natur,
langt mere enn jeg selv kan nevne,
jeg skrøpelige kreatur;
jeg er dog kun som bare støv,
og bever ofte som et løv.

Men hvordan opplever så en barokkdikter alle disse vanskene og motgangene. Dorothe Engelbretsdatter ser på sykdom og trengsler som noe som er sendt oss fra Gud. Det er en del av Guds plan. Han svikter oss ikke og løper ikke fra sine løfter. Når Gud sender oss prøvelser, så gjør han set i faderlig omsorg: «Sitt løfte ei han bort vil rykke / om han iblant enn bøyer meg / jo krummer’ tre, jo bedre krykke / jo mere han så faderlig» …

Vi siterer strofe tre (NoS):

Sitt løfte ei han bort vil rykke,
om han iblant enn bøyer meg,
jo krummer’ tre, jo bedre krykke,
jo mere han så faderlig
vil kue kjødtes syndig kvist,
jo større fryd jeg venter hist.

Dorthe Engelbrettsdatter valgte nok en litt tyngre vei å gå enn den danske salmedikteren Birgitte Boye. Sistnevnte fulgte en tysk moteretning og fikk premie for sin diktning. Dorthe Engelbrettsdatter sitter imidlertid ofte med tårer i øynene når hun skriver. «Nye sorger skapte nye sanger», skriver hun.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Og derfor vil jeg tanken svinge
til deg som i det høye bor,
så mine sukk kan sterke klinge
dit opp til helligdommens kor;
til paradis med lengsel står,
når trett av livet her jeg går.

Men hva er alle denne verdens lykke og rikdom å regne mot den evige glede i himmelens rike: «La verdens piler meg ei skremme / hvor hardt den buen spenne vil / hva kan all verdens pine klemme / mot gleden som er oventil.» En dag hos Gud er bedre enn tusen år på jorden.

Vi siterer strofe fem (NoS):

La verdens piler meg ei skremme,
hvor hardt den buen spenne vil,
hva kan all verdens pine klemme,
mot gleden som er oventil?
En dag hos deg er bedre kår,
enn sveve her i tusen år.

Og en dag skal hun få lønn for strevet. Gud oppdrar oss med kors og trengsel for sitt rike. Vi opplever sykdom, nød og smerte. Det er likevel en vinning for hennes sjel: «Et evig liv den derved når / hvis herlighet ei ende får.»

Vi siterer strofe seks (NoS):

Om døden sikter på mitt hjerte,
jeg er dog som hans skyte-pel,
da gjør han bare kroppen smerte,
en vinning er det for min sjel,
et evig liv den derved når,
hvis herlighet ei ende får.

En av de gamle tekstene for 3. søndag etter trefoldighet finner vi hos Luk 15, 1-10. Bibelordet handler om det tapte får og om den tapte sølvpenningen. Det er noe som er viktigere enn alt annet. Om vi vinner all verdens rikdom, er det for ingen ting å regne sammenlignet med Guds rike: ”Og alle toldere og syndere holdt sig nær til ham for å høre ham. Og både fariseerne og de skriftlærde knurret sig imellem og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem! Da talte han denne lignelse til dem: Hvilket menneske iblandt eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går efter det han har mistet, til han finner det? Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede, og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled eder med mig, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet! Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over én synder som omvender sig, mere enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse. Eller hvilken kvinne som har ti sølvpenninger og mister én av dem, tender ikke lys og feier sitt hus og leter med flid til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og grannekvinner sammen og sier: Gled eder med mig, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet! Således, sier jeg eder, blir det glede for Guds engler over én synder som omvender sig.” (1930).

Vi siterer strofe syv (NoS):

Den jammer her er ei å regne,
mot himmelrikets ro og fryd.
Om jeg på jorden alle vegne
må føre mang en klagelyd,
da får min stemme bedre klang
i paradis, blant englesang.

Salmen handler dypest sett om det kristne håpet. Det finnes noe på den andre siden av død og grav. Allerede salmens tittel antyder at det er noe som ikke er varig. Når verden med sin glede sviker. De jordiske verdiene er kort varighet mot gleden hjemme hos Gud i hans evige rike. På den måten får salmen også en viss oppdragende og forberedende karakter.

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Å, når skal forløsning komme,
da jeg fra denne gråtedal
får flytte til deg, blant de fromme,
og tjene i din frydesal!
Dørvokterske å være der,
langt heller enn en dronning her!

Salmen handler nok om det tunge og vanskelige livet her på denne jorden. Men Dorothe Engelbretsdatter skriver også om livet etter døden. Det er for så vidt overraskende for mye av barokkdiktningen er akk og ve. Dikterne skildret gjerne de mer mørke sidene ved livet. Men her skinner håpet igjennom. Det er bare smerten som er over med døden: ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer … Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.” (Åp 21, 1 og 4). (2011).

Vi siterer strofe ni (NoS):

Hvor søtt skal mine øyne blunde
i graven, med god ro og mak,
fra alle verdens smertestunder,
og hvile inntil dommens dag,
til røsten bringer meg det bud:
Stå opp, du døde, kom her ut!

Kilder:

Bibelen (1930)
Bibelen (2011)

Norsk Salmebok (1984)

Tobias Salmelid (1997), s. 304
H. Blom Svendsen (1959), s. 72-74, 167
P. E. Rynning (1967), s. 340

Dorothe Engelbretsdatter på Wikipedia
Dorothe Engelbretsdatter på Store norske leksikon

Vi fryder oss av hjertens grunn

Publisert av
Svar

Vi fryder oss av hjertens grunn.

Salmen er skrevet av Peder M. Offvid i 1648 etter en tysk salme fra 1607. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 231. Salmen står plassert under ”Treenighetssøndag” og den er sitert med fem strofer. Denne dagen omtales også som ”1. søndag etter pinse”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Vi fryder oss av hjertens grunn
og jubler høyt i denne stund!
På tronen sitter nå Guds Sønn!
I himlen hører han vår bønn!

En av evangelietekstene for trefoldighetssøndag er misjonsbefalingen i Matt 28, 16-18: ”Men de elleve disiplene drog til det fjellet i Galilea hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilbad ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”

Vi siterer strofe to (NoS):

Se, ved Guds høyre sitter han
som levde her, vår frelser sann.
I himmel og på jord all makt
skal være Sønnen underlagt.

Rynning mener at Offvid fortjener en større plass i vår salmebok. Til nå har vi bare en oversatt tysk salme av Offvid i salmeboken. Og det er salmen ”Vi fryder oss av hjertens grunn”. Peder Matthissøn Offvid er en bonde og salmedikter fra Innherad i Nord-Trøndelag. Han var gift med Maline Samuelsdatter og salmen «Min sjel o Gud skal love deg» er skrevet over hennes akrostikon.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Men han som så opphøyet er,
vi alltid være hos oss her.
Og hva oss enn skal komme på,
hans trøst og seier skal vi få.

Offvid regnes som den første norske bonden som har utgitt salmesamlinger. Salmene hans har en lys og optimistisk tone. Han venter ingen snarlig dommedag, men håper på alt godt for fremtiden. (Blom Svendsen). Og Peder Offvid er den første nordmannen som yter et større tilskudd til salmesangen i den evangeliske kirken i Norge, skriver Rynning. Han var en av de mest produktive forfatterne i sin samtid.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Ja, himlen hører oss nå til,
ved deg, Guds Sønn, vår broder mild!
Kom, led oss gjennom jordens dal
til lovsang i din himmelsal!

Salmesamlingen Aandens Glæde inneholder 87 salmer, hvorav 29 salmer er originale. De andre har Offvid oversatt fra tysk. Peder Matthissøn Offvid har skrevet 6 originale salmer som kom inn i salmebøkene på 1600-tallet. Kingos salmebok hadde to av hans oversettelser, nemlig ”Oppstanden er Kristus vår Herre” og ”Deg takker vi, o Herre Krist”.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Vær lovet, Fader, Sønn og Ånd!
forén oss du i troens bånd!
O Gud, din pris i himlens kor
skal høres overalt på jord!

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

H. Blom Svendsen (1935), s. 127-132
P. E. Rynning (1954), bd. 1, s.72-80
P. E. Rynning (1967), s. 352

Tobias Salmelid (1997), s. 311
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 47
Lars Aanestad (1965), bd. 2, sp. 583-584

Peder Offvid på Den frie norske salmesiden

En liten stund med Jesus

Publisert av
Svar

En liten stund med Jesus.

Sangen er skrevet av den engelske sangforfatteren Anne Louise Ashley-Greenstreet i 1871. Den ble til dels oversatt og til dels fritt bearbeidet på svensk av Lina Sandell i 1879 og videre oversatt til norsk i 1902. Vi finner sangen i den norske Sangboken (SaB) som nummer 503 med seks strofer. Melodien er ved Oscar Ahnfelt fra 1872. Det benyttes også to andre toner. Sangen kan synges både til en tone William H. Doane og til en melodi av Christian Sinding. Den ble revidert på norsk i 1948.

Vi siterer strofe en (SaB):

En liten stund med Jesus,
å, hvor den jevner alt!
Så lyst og lett blir livet
som før var mørkt og kaldt.
Når jeg blir trett på veien
av alt som møter meg –
En liten stund med Jesus,
og alt forandrer seg.

I tillegg til engelsk finner vi sangen i alle fall både på norsk, dansk og svensk. På dansk er begynnelsesordene En liden stund med Jesus, o, hvor den jævner alt, mens de tilsvarende på svensk er En liten stund med Jesus, o, vad den jämnar allt. Vi finner også sangen på nynorsk. Her er tittelen Ei lita stund med Jesus. Og i en nyere bokmåloversettelse er tittelen forandret til En stille stund med Jesus. På engelsk er for øvrig sangtittelen A little talk with Jesus. Aadland hevder at Lina Sandells versjon både formelt og innholdsmessig er betydelig bedre enn originalutgaven.

Vi siterer strofe to (SaB):

En liten stund med Jesus
når synden volder ve,
Og vantro vil meg hindre
på Ordet blott å se –
En liten stund med Jesus,
og byrden løftes av
Og faller fra min skulder
i Kristi åpne grav.

Hver strofe innledes med de samme ordene: En liten stund med Jesus. Det viser oss noe av det som var viktig i kristenlivet til Lina Sandell, nemlig bønnen. Her søker og finner hun kraft til vandringen med Herren. I strofe to ser vi også en klar parallell til John Bunyan berømte allegori Pilgrims Progress. I denne boken leser vi om Kristen som får løftet av den tunge byrden ved korset. Den faller av ryggen hans og ruller ned i en åpen grav. Han ser den aldri mer.

Vi siterer strofe tre (SaB):

En liten stund med Jesus,
og hjertets uro flyr,
Og blikket vendes oppad
fra jordens ståk og styr
Til livets arv der oppe,
som evig skal bestå
Når himlene og jorden
i dommen skal forgå.

Sangen ble til i en vanskelig tid. Den ble skrevet i en ”trengsels- og prøvelsestid”, forteller Aadland videre. Den har derfor fått overskriften ”In Affliction”. Og det er heller ikke å komme forbi: Som livet ellers består også kristenlivet av både bølgedaler og bakketopper. Det skal vi i grunnen være glad for. Er det ikke noen kamp, er det heller ikke noe liv. Da er vi lunkne kristne som befinner oss i en situasjon av tilfredshet eller likegyldighet. Jesus oppfordrer oss i Bibelen om å kjempe for å komme inn i Guds rike: ”På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste. Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det.»” (Luk 13, 22-24).

Vi siterer strofe fire (SaB):

En liten stund med Jesus,
å hvilken fred den gir,
Når hjerteløse dommer
som salt i såret svir.
Når misforstått og motløs
jeg selv fra venner går,
En liten stund med Jesus –
den leger alle sår.

Vi finner sangen plassert under temaet ”Bibel og bønn”. Det er vel også kanskje bakgrunnen for at utgiverne av Sangboken (1983) forandret tittelen fra «en liten stund» til «en stille stund». Det personlige andaktslivet er viktig for å holde troen frisk og levende. Det fikk også Emmaus-vandrerne oppleve: ”De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» (Luk 24, 32). Teksten er ellers skrevet jeg-form og gir uttrykk for personlige og selvopplevde opplevelser. Lina Sandell skriver at hun både ble såret og misforstått av venner. Men hun finner trøst i alt hos Herren. En liten stund med Jesus / den leger alle sår.

Vi siterer strofe fem (SaB):

En liten stund med Jesus,
den bringer kraft med seg,
Den gir meg lyst å vandre
på Herrens viljes veg.
Den gir meg mot å leve
og lide for hans navn,
Og sjelen får en forsmak
på hvilen i hans favn.

På svensk ble denne salmen publisert for første gang i 1879 i poesikalenderen Korsblomman. Den ble snart meget populær og ble tatt inn i mange sangbøker. Melodien var skrevet 10 år tidligere og publisert i Ahnfelts sanger. I Norge var den først kjent som tonen til salmen Hos Gud er idel glede. Oversettelsen er svært fri og Lina Sandell betraktet sangen nærmest som sin egen.

Vi siterer strofe seks (SaB):

Så gi meg, Gud, den nåde
at ofte jeg må få
En liten stund med Jesus
i hjemmets stille vrå!
Mitt hjertes dype lengsel
er denne ene blott:
En evighet med Jesus –
og alt, ja alt er godt.

Kilder:

Sangboken (1962)

Tobias Salmelid (1997), s. 101 og s. 130
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 775

Anne Louise Ashley-Greenstreet på Wikipedia
Salmen En liten stund med Jesus på Wikipedia
Salmen A little talk with Jesus på Wikipedia
Salmen Et lille øjeblik med Jesus på dansk

Har sorg og frykt mitt lys utslukt

Publisert av
Svar

Har sorg og frykt mitt lys utslukt.

Salmen er skrevet av Bernhard Severin Ingemann i 1825 og vi finner den i Høimesse-Psalmer som ble utgitt samme år. I Landstads reviderte salmebok (LR) står salmen som nummer 362 og den står gjengitt med fem strofer. Hos Landstad finner vi salmen oppført under 1. søndag etter påske.

Vi siterer strofe en (LR):

Har sorg og frykt mitt lys utslukt
Og er for gleden døren lukt
I mørke hjertekammer,
O Frelser, til bekymret sinn,
Du går ad lukte dører inn
Du ender brått min jammer.

Vi finner også salmen gjengitt hos Grundtvig, men da med fire av de originale fem strofene. Salmen står så godt som uforandret både hos Grundtvig og Landstad, men på norsk er den justert for gjeldende rettskrivning. Salmen bygger på beretningen om disiplene som satt sorgtunge bak lukkede dører: ”Har Sorg og Frygt mit Lys utslukt / Og er for Glæde Døren lukt / I mørke Hjerte-Kammer / O Frelser, til bekymret Sind / Du gaaer ad lukte Dørre ind / Du ender al min Jammer.” Vi har gjengitt salmen etter Landstad med forsiktig justering for nyere rettskriving.

Vi siterer strofe to (LR):

Du bringer lys, du bringer fred,
Du bringer håp og kjærlighet,
Du bringer trøst i nøden;
Korsnaglet hånd utrekker du,
Jeg tror og kommer deg ihu
I livet og i døden.

En av bibeltekstene for 1. søndag etter påske finner vi i Joh 20, 19-31. Vi siterer første delen fra vers 19-23: ”Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»” Jesus åpenbarer seg for redde disipler som av frykt for jødene hadde lukket seg inne bak stengte dører. Alle med unntak av Tomas var der.

Vi siterer strofe tre (LR):

Oppstandne, når jeg deg kun ser,
Ei sørger jeg og frykter mer,
Hva enn jeg her skal lide;
De største sorger blev meg små,
Når dine naglegap jeg så,
Og såret i din side.

Tomas kunne ikke forstå at Jesus var stått opp fra de døde. Han kunne ikke tro uten at han fikk se såret i Jesu side og hans naglemerkede hender. Åtte dager senere fikk han en spesiell hilsen av Mesteren selv. Tomas fikk kjenne og se både Jesu side og Jesu hender. Vi siterer fra Joh 20, 24-29: ”Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren,» sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.» Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden din og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Vi siterer strofe fire (LR):

Men akk, er lyset lenge slukt,
Og er fra deg jeg utelukt
Og skuer ei ditt komme,
O lær meg tro hva ei jeg så,
Og trygg ditt ord å lite på
Til savnets tid er omme.

Bernhard Severin Ingemann regnes som en av de fire store innen dansk salmediktning. Det kan derfor være interessant å se hvordan dette er nedfelt i de norske salmebøkene. Teller vi opp, ser vi at Landstad opprinnelig bare tok med salmene Lover Herren, han er nær og En Gud og alles Fader. Men med Landstads reviderte salmebok fikk Ingemann egentlig en renessanse. Her ble det tatt med ikke mindre enn 8 salmer av Ingemann. John Stene lot seg begeistre: «Og det er gledelig at Ingemanns lyse barnligfromme salmetone får klinge med. Om den ikke er så sterk, så har den så ren en klang.» Men hvordan gikk de så videre med Ingemann. Ikke så værst, egentlig. De to nyeste salmebøkene våre har begge 7 salmer av ham. Flere er også oversatt til nynorsk og til samisk.

Vi siterer strofe fem (LR):

Engang du og hos meg vil stå,
Du også meg vil tenke på,
Jeg skal din Ånd mottage
Og i ditt rike, i din fred
Jeg skue skal din herlighet,
Deg prise alle dage.

Kilder:

Bibelen (2005)

Landstads Kirkesalmebog (1910)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Norsk Salmebok (1985)
Norsk Salmebok (2013)

John Stene (1933), s. 88-89
Tobias Salmelid (1997), s. 192-193
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 1040-1044

Bernhard Severin Ingemann på Wikipedia
Bernhard Severin Ingemann på Nethymnal

Alt lov og pris og ære bør

Publisert av
Svar

Alt lov og pris og ære bør.

Salmen Alt lov og pris og ære bør er skrevet av den tyske juristen og salmedikteren Johann Jakob Schütz i 1675. Vi finner den på nynorsk som nummer 266 i Norsk Salmebok (NoS) med seks strofer og som nummer 598 på bokmål i Landstads reviderte salmebok (LR) med syv strofer. NoS har salmen plassert under ”Guds storhet og herlighet” mens LR har salmen under ”20. søndag etter trefoldighet”.

Vi siterer strofe en på nynorsk (NoS):

Alt lov, all pris og ære ver
vår store Gud og Fader,
den Gud som alle under gjer
og hjelper alle stader,
den Gud som styrkjer oss i strid
og trøystar oss i trengselstid.
Gjev Herren lov og ære!

På tysk heter salmen Sei Lob und Ehr dem höchsten Gut. Salmen ble oversatt til dansk av Hans Adolph Brorson og publisert i Troens rare Klenodie i 1742. På engelsk finner vi den blant annet i en oversettelse utført av Frances E. Cox i 1864. Den engelske tittelen på salmen er Sing praise to God who reigns above. På norsk ble den oversatt til bokmål av Magnus Brostrup Landstad og tatt med både i hans utkast og i hans salmebok fra 1869. Landstad oversatte åtte strofer av salmen, mens vi på nynorsk finner den med fem strofer ved Bernt Støylen fra 1918.

Vi siterer strofe en på bokmål (LR):

All lov og pris og ære bør
All godhets Gud og Fader,
Den Gud som alle undre gjør
Og leger alle skader.
I største nød han sender trøst
Og hjelp i all vår ve og brøst
Gi Herren lov og ære!

Johann Jakob Schütz ble født i Frankfurt am Main 7. september 1640. Han vokste opp som sønn av en advokat og etter å ha avlagt studenteksamen ved Frankfurt Gymnasium, studerte han jus i Tübingen fra 1659. Schütz gjorde ferdig studiene i 1665 med doktorgrad. Han avla eksamen både i sivilrett og kirkerett. Etter å ha avsluttet sine studier, arbeidet Johann Jakob Schütz som advokat i Frankfurt. Her jobbet han også som vitenskapelig forfatter og oversetter. I de senere årene fikk han tittel som riksråd. Schütz synes å ha vært en mann med betydelig juridisk kunnskap og kristelig fromhet.

Vi siterer strofe to (NoS):

Deg prisar alle englekor,
du som i himlen tronar,
deg lovar all den vide jord
med alle millionar.
For du har allting, smått og stort,
så kjærleg tenkt, så herleg gjort.
Gjev Herren lov og ære!

Møtet med Philipp Jacob Spener, som i 1666 kom som prest til byen Frankfurt, skulle få en avgjørende betydning i livet til Schütz. Dette førte til at Schütz etter kort tid begynte på et omfattende program for kirkereformer. Han holdt pietistiske husmøter i sitt eget hjem. Til å begynne med var det bare menn med her. Senere fikk også kvinnene sin plass på husmøtene. Også Spener gikk ivrig på disse samlingene. Aanestad skriver at Spener hevder han har lært mer kristendom av Schütz enn av noen annen.

Vi siterer strofe tre (LR):

I nøden ropte jeg til Gud:
Akk Herre, hør min klage!
Da drog du meg av nøden ut
Og endte all min plage;
Og derfor deg jeg takke vil!
Men hjelp meg alle, hjelp dog til
Å give Herren ære!

Samarbeidet mellom Schütz og Spener gikk fint de første årene. Men de kom gradvis til å utvikle seg i hver sin retning. For Spener hadde kontakten med kirken alltid vært av største betydning både av religiøse og teologiske grunner. Situasjonen til Schütz var en litt annen. Han ble selv snart en sentral person og leder for pietistiske grupper. Og fra midten av syttitallet søkte hans krets også etter en gradvis atskillelse fra den protestantiske og lutherske kirke. Til slutt førte hans synspunkter ham selv i isolasjon. Til tross for forsøk på mekling fra Spener, valgte Schïtz å bryte ut i 1683. Og etter at Spener reiste til Dresden i 1686, brøt Schültz til slutt helt med kirken.

Vi siterer strofe fire (LR):

Han aldri har sitt folk forlatt
I noen nød og fare,
Han våker trolig dag og natt
Sin arme hjord å vare.
Han har dem som ved moders hånd
I kjærlighetens ledebånd
Gi Herren lov og ære!

Schütz døde uten at han fikk den siste nattverden, og han fikk heller ikke noen kirkelig begravelse. I sin religiøse tro var Schütz helt fylt med millenariske ideer. Han delte den eskatologiske forventningen av tusenårsriket sammen med andre samtidige inkludert Johann Wilhelm Petersen og Johann Jacob Zimmermann. Og da amerikaneren William Penn i 1677 oppholdt seg i Frankfurt for å vinne støtte for en kristen ideell tilstand, vurderte en sirkel rundt Schütz alvorlig en mulig utvandring til Amerika. Det ble også samlet inn penger, men midlene ble i stedet brukt til migrering av kvekere fra Krefeld.

Vi siterer strofe fem (LR):

Når der i verdens største høst
Er ei et strå å vinne
Av noen redning eller trøst,
Da lader han seg finne;
Da er det just hans rette tid,
Da kommer han så mild og blid
Gi Herren lov og ære!

Johann Jacob Schütz var også sosialt engasjert. Han grunnla i 1679 waisenhus og arbeidshus for fattige foreldreløse barn. Cyberhymnal oppgir ellers fem salmer av ham: Die Wollust dieser Welt, Scheuet ihr ihr matten Glieder, Sei Lob und Ehr dem höchsten Gut, So komm geliebte Todes-Stand og Was mich auf dieser Welt betrübt. Men vi har bare bare en salme etter Schütz på norsk. Salmen Alt lov og pris og ære bør bygger blant annet på Moses lovsang i 5. Mos 32, 3: ”Herrens navn vil jeg forkynne, og dere skal gi vår Gud ære.”

Vi siterer strofe seks (LR):

Jeg til hver stund på livets gang
Din miskunnhet kunngjøre,
Så man din lov med frydesang
Skal alle vegne høre.
Min sjel og ånd, oppmuntre deg,
Og alle krefter samle seg
Og give Herren ære!

Schütz dannet i 1676 separatistiske sirkler fordi han mente Speners reformer ikke gikk langt nok. Og hans juridiske arbeid kom etter dette mer og mer i bakgrunnen. Schütz hadde kommet frem til at det var vanskelig for en jurist å holde seg borte fra synd. Aanestad skriver at Schütz trakk seg tilbake fra sitt yrke som advokat på grunnn av store fristelser. Han mente at arbeidet som advokat kunne føre til skade for hans sjel. Men Schütz arvet en del penger og det tillot ham å gi avkall på faglige aktiviteter. Men selv om han etter hvert ble isolert, fant Jakob Schütz imidlertid støtte for sitt syn hos sin kone og sin yngste av i alt fem døtre. Han døde i Frankfurt am Main, 21. mai 1690.

Vi siterer strofe syv (NoS str 6):

Ja, de som kjenner Kristi namn,
gjev Herren lov og ære!
Og de som kviler i Guds famn,
gjev Herren lov og ære!
Gjer kvar ein svikar-gud til spott!
Gud Herren eine er vår drott.
Gjev Herren lov og ære!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Tobias Salmelid (1997), s. 350
Lars Aanestad (1965), db 2, sp. 877-878
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 44

Johann Jakob Schütz på CyberHymnal
Johann Jakob Schütz på tyske Wikipedia

Akk nu er mitt arme hjerte

Publisert av
Svar

Akk nu er mitt arme hjerte.

Sangen er skrevet av Hans Utbø og vi finner den i Storm og Stille fra 1880 med fem strofer. Tittelen på sangen er “Hvilen i Gud” og sangen står oppført under temaet “Kamp og seier”. Melodien som er oppgitt er Jeg behøver dig, o Jesu.

Vi siterer strofe en (SoS):

Akk, nu er mitt arme hjerte
trett av verden sorg og lyst!
Stille, – stille, – la meg hvile
ved min Faders varme bryst.
Kun hos ham mitt hjerte finner
Trøst og fred for alle savn.
Stille, – stille, – la meg hvile
i vår Herres Jesu navn!

Sangen handler om å finne fred med Gud. I første omgang kan det se ut som en sang om tvil og anfektelse. Men temaet er oppgitt allerede i tittelen: Fred med Gud. Våre tanker kan gjøre oss trette og sorgfulle. Men de kan ikke frelse. Det er bare hos Jesus at hjertet finner fred og hvile.

Vi siterer strofe to (SoS):

Akk, jeg grundet sterkt og lenge,
hvor jeg kunne hvile så.
At den fantes kun hos Jesus
kunne hjertet ei forstå.
Alltid søkte jeg min hvile
i min egen kamp og strid,
men forgjeves var min søken,
skjønt jeg brukte all min flid.

Dikteren skriver at han søkte fred i seg selv. Men hans egen kamp, strid og møye var ikke til noen hjelp. Vår søken etter en frelsesgrunn i vårt eget hjerte, fører ikke frem selv om vi bruker all vår kraft og flid på å finne freden.

Vi siterer strofe tre (SoS):

Kun i Jesu bitre smerte,
kun i Jesu marterdød
var det salig ro å finne
og en evig hvile sød.
O, når syn jeg fikk på dette:
at for meg han led og stred –
o, da fikk mitt arme hjerte
salig hvile, stille fred!

Etter mye kamp og strid skjønner dikteren at grunnlaget for frelsen allerede er lagt i Jesu soning og død. Da fikk han også fred i hjertet: “O når syn jeg fikk på dette / at for meg han led og stred / o da fikk mitt arme hjerte / salig hvile stille fred!”

Vi siterer strofe fire (SoS):

Stille, – stille, – la meg hvile
hos min Jesus nu i fred!
Intet da skal hjertet engste:
Han er min rettferdighed!
Alle lovens krav forstummer:
Han har nu fullkommet alt!
Stille, – stille, – la meg hvile:
Han har all min synd betalt!

Hans Utbø ble født i Seljord i Telemark 14. oktober 1849. Faren var lærer i hjembygden og det viste seg snart også at sønnen var en oppvakt gutt. Han kom inn på lærerseminaret i Holt og avsluttet sin utdannelse her i 1869. To år senere overtok han jobben etter faren i Seljord og virket her frem til sin død i 1875. Han var også kirkesanger ved hovedkirken i Seljord fra 1869 til 1875. Hans Utbø døde av blodstyrtning i Seljord i Telemark 19. oktober 1875, 26 år gammel. Han er for ettertiden husket for diktsamlingen Storm og Stille som kon ut etter hans død, men Hans Utbø har også forfattet flere vakre og velskrevne kristelige fortellinger.

Vi siterer strofe fem (SoS):

O min Jesus, la meg hvile
som Johannes ved ditt bryst!
Kjære, la mitt trette hjerte
finne der sin beste trøst!
La så synd og Satan true, –
Intet meg forstyrre kan:
for jeg har til alle tider
like trofast frelsermann!

Kilder:

Storm og Stille (1880)
Tobias Salmelid (1997), s. 410
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp 1087-1088

Norges land og folk (Bratsberg)

Å hvor er så god en hyrde

Publisert av
Svar

Å hvor er så god en hyrde.

Salmen er skrevet av Petter Dass omkring år 1700. Vi finner den i Evangelie-Sange under ”2den søndag efter Paaske” med fire strofer. Salmen er skrevet til søndagens evangelium som er tatt fra Joh 10. Petter Dass har satt som overskrift ”Dend goede hyrde.” Melodien som er oppgitt er Werde munter, mein Gemüthe & c. Originaltittelen er Ah! hvor er saa god en hyrde.

Vi siterer strofe en (ES):

Å hvor er så god en hyrde
Som Guds Sønn vår frelsermann
Der godvillig lar seg myrde
Så hans får befries kan.
Men en leiesvenn er så
Snart han hører ulven grå
Tar han flukt og tøver ikke
Setter sine får i stikke.

En av prekentekstene for denne søndagen er hentet fra Johannesevangeliet: ”Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke hyrde, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, likesom Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen. Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem skal jeg lede; de skal høre min røst, og det skal bli én hjord og én hyrde.” (Joh 10, 11-16).

Vi siterer strofe to (ES):

For når ulven da begynner
Gjør han en forvirret splid
Noen får han river sønder
Andre spredes hit og dit
Men o kjære, Jesus Krist
Du vår beste hyrde visst
Dine får du kjenner alle
Og lar deg dem vel befale.

Salmen står også i Petter Dass – Samlede verker III fra 1692. Disse ble ikke utgitt i Petter Dass sin levetid. Han opplevde bare å få publisert et dikt før sin død. Det var Dølevisen. Til overskrift på salmen, som vi har kalt Å hvor er så god en hyrde, var 2den Søndag efter Paaske Evangelium Joh. 10 . C. V. 11 Dend goede Hyrde.

Vi siterer strofe tre (ES):

Likesom den himmelfader
Deg erkjenner for en sønn
Du deg og dertil forlader
At han er din fader skjønn
Likeså det også går
Med ditt hjertenskjære får
Du best kjenner alle dine
For du for dem lot deg pine.

Petter Dass benytter hyrdemotivet flere steder i sine salmer. I tillegg til salmen Å hvor er så god en hyrde finner vi også en strofe i den vakre salmen O Herre! La ditt rike hvor to verselinjer går slik: ”La all din hjord seg glede / Dens hyrder du beklede.» (Sitert etter Lov Herren). Her er hyrdemotivet brukt om de helliges samfunn. Hjorden er menigheten og hyrdene er dens ledere eller prester. I salmen Å hvor er så god en hyrde er derimot hyrden Jesus selv og sauen eller fåret er den enkelte troende. Hyrden kjenner alle fårene sine og de følger etter ham. Jesus er den gode hyrde gir sitt liv for sin hjord. (strofe en).

Vi siterer strofe fire (ES):

Dine får de vil deg følge
De bekjenner fritt ditt navn
For sin Gud de vil ei dølge
Men innflyer til din favn
Andre får du haver okk
Som er av en annen flokk
Dem du også hit vil føre
Til en hjord og hyrde gjøre.

Kilder:

Bibelen (1978)

Salmen i original
Petter Dass samlede verker III

Jesus alene mitt hjerte skal eie

Publisert av
Svar

Jesus alene mitt hjerte skal eie.

Dette er en kjent sang skrevet av den svenske metodistpastoren Gustaf Blom i 1884. Melodien er ved Carl M. Bellman fra 1792. Sangen har fire strofer og et refreng. Den har opprinnelig to kor. Vi finner ellers sangen i en eldre utgave av Frelsesarmeens sangbok (FaS) som nummer 389. Sangen står her plassert under temaet ”Vitnesbyrd og lovprisning”. Originalen har for øvrig fem strofer.

Vi siterer strofe en (FaS):

Jesus alene mitt hjerte skal eie,
Jesus alene der inne skal bo,
Ingen ting her kan hans godhet oppveie,
Kun hos min Jesus min sjel finner ro.

På svensk heter sangen Jesus allena mitt hjärta skall äga. Men det er til dels stor variasjon i de forskjellige norske utgavene av sangen. Vi har derfor valgt å sitere den etter frelsesarmeens sangbok da forfatteren også var offiser i Stockholms Corps av Frelsesarmeen da sangen ble skrevet. Den ble første gang publisert i Stridsropet i begynnelsen av mai 1884. Strofe 1, 2 og 4, samt refrenget er så å si identiske med den svenske teksten.

Vi siterer refrenget (FaS):

Ei bør jeg sørge, ei bør jeg klage,
Jesus, min broder, er alltid meg nær,
Og han har lovt han vil hånd om meg tage,
Tross all stormer mot hjemmet det bær.

Gustaf Blom ble født rundt 1860 er kjent både som frelsesarmeoffiser og pastor i Svenska Missionsförbundet. Det er ikke så lett å eksakt lese ut opplysningene om ham da de ofte er blitt sammenblandet med informasjon om Fredrik Arvid Blo(o)m som også arbeidet i Frelsesarmeen i Sverige på samme tid. Men G. Blom ble trolig etter en tid med i misjonsforbundet i Stockholm før han flyttet til USA og virket der. Han reiste så tilbake til Sverige og arbeidet en stund for fredssaken før han så igjen gikk inn i Svenska Missionsförbundets tjeneste. Senere ble han baptist og døde på et i sykehus i Uddevalla i 1928.

Vi siterer strofe to (FaS):

Jesus alene mitt liv skal tilhøre,
Han er min brudgom, og jeg er hans brud.
Jeg vil blott stadig hans vilje utføre,
Får jeg i himlen det snehvite skrud.

Aadland skriver at Gustaf Blom ble med i Frelsesarmeens arbeid i Stockholm på 1880-tallet. Han var trolig da i 20 årene og født muligens på 60-tallet, men alt dette er usikre opplysninger. Det eneste vi vet med sikkerhet er at Blom var aktiv i Frelsesarmeen da han skrev sangen sin i 1884. Men vi må gå til den svenske originalutgaven for å se om organisasjonen muligens også har satt sine spor i sangteksten. Og det første vi legger merke til er nettopp overgivelsen. Botsbenken og innvielse til tjeneste for Herren er sentralt hos Frelsesarmeen. Men frelse og deretter aktiv etterfølgelse og tjeneste i Guds rike er jo for så vidt også sentralt i alle andre kristne kirkesamfunn.

Vi siterer strofe tre (FaS):

Jesus alene er nok for mitt hjerte,
Når under striden jeg føler meg svak.
Livsflodens vanne kan mildne hver smerte,
Nåden er ny for hver eneste dag.

Brudemystikken er kanskje ikke så mye tema hos alle kirkesamfunn. Men hos Frelsesarmeen er den det. Jesus er brudgommen og den troende hans brud. Det står det også mye om i Bibelen. Vi finner både uttrykk som ”Lammets bryllup” og lignelsen om ”Brudgommen og de ti brudepikene”. Det er både alvor og fest over disse begivenhetene.

Vi siterer strofe fire (FaS):

Jesus alene skal sist etter striden
Føre meg inn i den himmelske havn,
Glemt er all trengsel og møye i tiden,
Salig jeg hviler i Frelserens favn.

Men kanskje det sterke uttrykk for budskapet i sangen finner vi på en side hos Wikipedia. De skriver at en gruppe frelsessoldater en søndag i mai 1884 hadde tatt båten fra Stockholm til Uppsala hvor de hadde hatt møter. Sent på natten reiser de tilbake til Stockholm. Men en kvinnelig kadett, med navnet Hilda, har på seg en genser med innskriften Jesus allena brodert på. Det ble bakgrunnen for sangen Jesus allena mitt hjärta skall äga. Og det er det som kristendom egentlig også handler om, Jesus og ham alene.

Vi siterer refrenget (FaS):

Ei bør jeg sørge, ei bør jeg klage,
Jesus, min venn, er jo alltid meg nær,
Aldri vil han meg i trengsel forsage,
Trofast i livet og døden han er.

Kilder:

Frelsesarmeens Sangbok (1948)

Tobias Salmelid (1997), s. 38
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp.253 og sp.1087

Sangen i original på Wikisource med fem strofer
Om bakgrunnen for sangen på svenske Wikipedia