Forfatterarkiv: salmebloggeren

Sørg, o kjære Fader, du

Publisert av
Svar

Sørg, o kjære Fader, du.

Salmen er skrevet av Ludämilia Elisabeth i 1682. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) fra 1985 som nummer 303 med fem strofer. Salmen er oversatt til norsk av Birgitte Kaas-Huitfeldt i 1734. Melodien er ved Ludvig M. Lindeman fra omkring 1860. Vi finner også salmen i den katolske salmeboken Lov Herren (LoH) som nummer 307. Strofe en er sitert etter denne. Salmen er ellers kjent i en nyere versjon som Sørg du for meg, Fader kjær. Men det er bare verselinje en og tre i strofe en som er forandret. Den tyske teksten er for øvrig Sorge, Vater, sorge du og den gamle norske versjonen ligger nærmere opp til originalen enn den nyeste norske utgaven av salmen.

Vi sitetert strofe en (LoH):

Sørg, o kjære Fader, du,
jeg vil ikke sørge,
ikke med bekymret hu
om min fremtid spørre.
Sørg du for meg all min tid,
sørg for meg og mine,
Gud, allmektig, nådig, blid,
sørg for alle dine.

Mange har trolig et forhold til denne salmen. Og den har da også vist seg å være en kjær skatt gjennom flere århundrer. Det har trolig ikke vært meningen å utgi salmen for Ludämilia døde allerede ti år før utgivelsen i 1682. Og hvilket vitnesbyrd hun fikk avlegge på sitt dødsleie: «Etter nattverden sier hun stille: ”Min vilje er min Jesu vilje. Jeg er Guds barn. Intet, intet skal skille meg fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus”, skriver Egil Elseth om henne. Ludämilia Elisabeth ble knapt 32 år gammel.

Vi sitetert strofe to (NoS):

Sørg for legem og for sjel
til min livsvei ender,
jeg dem trygt i ve og vel
gir i dine hender.
Sørg, o kjære Gud, især
for mitt hjertes tanker,
at de, hvor som helst jeg er,
aldri fra deg vanker!

Ludämilia var en begavet, men meget from kvinne. Hun var av adelig slekt og vokste opp på slottet Heidechesburg i Thüringen. De var til sammen fem søsken og foreldrene ga barna naturlig nok den beste utdannelsen som fantes. Den første læreren deres var magister Hettvig. Han underviste i «det ene nødvendige» med utgangspunkt i Johan Arndts fire bøker om «Den sanne kristendom». Men i tillegg til oppbyggelsesskrifter, ble det også undervist i latin, logikk, tysk, matematikk og poesi. Den unge magister Hettvig var utdannet teolog og han var familiens huslærer i ni år. Etter ham kom Ahasverus Fritsch. Han var utdannet jurist, men han var også en ivrig kristen. Fritsch var en flink salmedikter og han fikk stor betydning for Ludämilia som selv har diktet over 200 salmer. I Norge er hun også kjent for salmen Jesus, Jesus, Jesus sikter fra 1668.

Vi sitetert strofe tre (NoS):

Sørg for at jeg dine ord
tro til døden lyder,
av min dåp og Jesu bord
alltid kraften nyter!
Sørg for all vår øvrighet
og for dem som lærer,
hver som på sitt arbeidssted
dagens byrder bærer.

Ludämilia ble født i 1640 og i 1671 forlovet hun seg med grev Christian Wilhelm. Alt lå vel til rette for idyll, romantikk og familielykke. Men det skulle ikke bli noe bryllup. Straks over nyttår i 1672 brøt det ut en voldsom meslingepedemi. To av Ludvmilias søstrer døde i epidemien og Ludämilia som hadde pleiet eldstesøsteren Sophie Juliane, ble selv smittet. Den 12. mars 1672 døde både Ludämilia og en yngre søster, Christiane Magdalene, samme dag. Eldstesøsteren døde allerede 14. februar, samme år. Rolig hadde Ludämilia tatt farvel med sin familie og sin forlovede.

Vi sitetert strofe fire (NoS):

Sørg for meg når opp jeg står
og til arbeid stunder,
når jeg til min hvile går
og mitt øye blunder.
Sørg du for mitt kall og stand,
hånd og munn og hjerte,
for den gjerning som jeg kan,
for min fryd og smerte!

Det fortelles at Ludämilia kanskje må ha hatt en aning om at det ikke skulle bli noe ekteskap med Christian Wilhelm. I en salme fra denne tiden røper hun indirekte at hun ikke kommer til å stå brud. Salmen er på 15 strofer og første bokstaven i hver strofe danner til sammen venninnens navn, Antonia Sibiilla. Og Ludämilia fikk rett i sin antagelse. Året etter hennes død giftet Christian Wilhelm seg med Antonia Sibiilla. Det skal visstnok gå frem av denne salmen at for Ludämilia var det ingen annen brudgom enn Jesus Kristus.

Vi sitetert strofe fem (NoS):

Sørg for gods og hus og hjem,
for mitt navn og ære;
heller ikke korset glem,
som jeg her må bære!
Sørg for meg hver stund, hvert sted
på min ferd her nede.
La meg så herfra i fred
fare til din glede.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Egil Elseth: Salmer og skjebner (1994)
Eivind Brager: Tonen som bærer (1983)

Salmer til alle tider: Sørg o kjære Fader du

Ludämilia Elisabeth på Cyberhymnal
Ludämilia Elisabeth på Wikipedia

Den store, hvite flokk

Publisert av
Svar

Den store, hvite flokk, å se.

Denne salmen ble utgitt posthumt etter H. A. Brorsons død i 1764. Det var en samling på 70 salmer som trolig alle er skrevet under Brorsons tid som biskop i Ribe fra 1741-1764. Samlingen fikk navnet Svanesang og den ble utgitt i 1765. Den har en litt mer personlig stil enn salmene som Brorson utga i 1739 under navnet Troens rare Klenodium. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 244 og i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 620 med tre strofer. Salmen står plassert under «Allehelgensdagen».

Vi siterer strofe en (NoS):

Den store, hvite flokk, å se
som tusen berge full av sne
med skog omkring
av palmesving,
for tronen, – hvem er de?
Det er den helteskare som
fra verdens store trengsel kom
og har seg todd
i Lammets blod
til himlens helligdom.
Der holder de nå kirkegang
med uopphørlig jubelklang
i høye kor,
hvor Gud han bor
blant alle englers sang.

Flere hevder at Brorson ikke skrev flere salmer etter sin kones død i 1741. Det er trolig ikke riktig. Men at samlingen fra 1739 er den siste som ble publisert mens Brorson levde, er nok mer i overensstemmelse med de biografiske data om Brorson. Den store hvite flokk å se finnes helt i slutten av Svanesang. En har derfor gjettet på at denne er en av hans siste salmer. Men det er det umulig å få rede på. Det fantes også originale melodier i barokk stil som Brorson benyttet til salmene hjemme i bispegården Taarnborg. Men også disse melodiene er gått tapt.

Den store hvite flokk å se er oversatt til mange språk bl. a. til tysk og engelsk. Det er to forskjellige melodier knyttet til salmen. Men den som har overlevd vandringen over Atlanterhavet til Nord-Amerika, er en norsk folketone fra Heddal (1600) i Telemark. Den ble senere arrangert av Edvard Grieg (1907) og det er også denne melodien vi benytter her hjemme i Norge til denne salmen. Edvard Grieg ønsket at salmen Den store, hvite flokk, å se skulle bli sunget i hans egen begravelse.

Salmen har kun tre strofer hvorav strofe en skiller seg ut fra det to påfølgende. Det kan vi se av følgende sitat fra en dansk utgave av salmen: «Den store, hvide flok vi se / Som tusen berge ful av sne / Med skov omkring av palmesving / For tronen. Hvo er det?» Vi ser at Brorson bruker nordisk natur til å skildre omgivelsene rundt den himmelske skare. Det volder ham heller ikke noen problemer å kombinere dette med palmegrener. Og ser vi nærmere etter, finner vi at Brorsons salmer i det hele ofte er konkrete i sitt språk. Det er hans måte å anskueliggjøre stoffet på slik at vi får en nærhet til innholdet i salmen. Ikke minst sansene spiller inn her.

Vi siterer strofe to (NoS):

Her gikk de under stor forakt,
men se dem nå i deres prakt
for tronen stå
med kronen på
i himlens prestedrakt!
Sant er det, i så mangen nød
en tårestrøm på kinnet fløt,
men Gud har dem
straks de kom hjem,
avtørret på sitt skjød.
Fra syd og nord, fra øst og vest
de samles til hans løvsalsfest,
og Lammet selv
ved livets elv
er både vert og gjest.

Etter at Brorson i strofe en har skildret den store hvite flokk som er frelst i himmelen etter den store trengsel, skildrer han i strofe to deres liv på jorden i kontrast til den himmelske herlighet hjemme hos Gud. Jeg vet ikke noe som virker så sterkt på mitt sinn som nettopp disse verselinjene. Og når vi også tenker på Brorsons harde liv og kall, skjønner vi at dette ikke bare er fagre ord til pynt i kirken.

Det fortelles at H. A. Brorson en dag i sin bispetid i Ribe fikk besøk av en eldre kristen. Vedkommende sier til biskopen: «De skriver så vakkert om korset i deres salmer. Mon tro om de selv har opplevd det.» Brorson tar sin medkristen i hånden og fører ham opp i loftsværelset i sin bolig. Her viser han ham sin lamme og sinnssyke sønn Nicolai som ble syk allerede som 11 – åring. Noe mer forklaring var unødvendig. Dette var et kors som Brorson måtte bære hele sitt liv.

Men også mennesker sto Brorson i mot. Han ble både hånet og latterliggjort, ikke minst av presten Hersleb. Av den stive lutherske ortodoksi ble det hevdet at Brorson ikke var riktig luthersk, når han med Erik Pontoppidans katekisme kunne hevde at en kristen både kan og skal gjøre gode gjerninger. Også Brorsons kontakt med hernhuttene falt mange tungt for brystet. Men verst var nok kritikken fra biskop Herseb.

Det ser ut for at Brorsons helse i 1746 nådde et punkt hvor han faktisk ble forhindret i å utføre alle sine embetsplikter. Steffen Arndal skriver i sin bok at i en innberetning til Fredrik V i 1746 betegner bispekollegaen ham som «en god, men enfoldig og ved svaghed og hypokondri fast uduelig mand.» Dette er en lite rosende omtale, men det er kanskje like mye Herslebs irritasjon over å ble nedstemt av kollegiets pietistiske flertall, skriver Arndal videre. Brorson la ellers i sitt liv og virke både som prest, prost og biskop vekt på å utføre alle sine plikter med den største flid.

Noen av vanskelighetene som Brorson møtte, kan trolig forklare følgende verselinjer i salmen: «Her gikk de under stor forakt / men se dem nå i deres prakt / for tronen stå / med kronen på / i himlens prestedrakt!» Ut over dette er også Brorson godt kjent med den kamp og strid han har her i denne verden. Som kristen kan vi ikke vente å få sympati fra verdens barn når det gjelder det som har med Gud å gjøre. Vi vil alltid være en gjest i denne verden. Men det fritar oss ikke fra å løpe fra vårt himmelske kall også på denne jorden.

De neste verselinjene er Brorson av egen erfaring vel kjent med. Vi opplever mange skuffelser og sorger i denne verden. Den er underlagt synden og heller ikke en kristen blir spart for lidelser som følger med liv og død. Vi opplever ting som er smertefulle. Men det er ikke unormalt. Betydelig verre var det nok i Brorsons samtid. Mange av hans barn døde svært tidlig. Men enda tyngre var det nok å ha et barn som var sinnsykt. Her var dommen hard. Det var en straffedom fra Gud og det fantes heller ingen behandling for sinnssykdom på denne tiden. Da kan vi lettere forstå trøsten i ordene:

Sant er det, i så mangen nød
en tårestrøm på kinnet fløt,
men Gud har dem
straks de kom hjem,
avtørret på sitt skjød.

Men slutten av salmestrofen har en lykkelig utgang som ikke bare skildrer Brorsons sinnssteming. Den henter sitt innhold fra Åpenbaringsboken i Bibelen.

Vi siterer strofe tre (NoS) :

Til lykke, kjempesamling, ja,
nå tusenfold til lykke da,
at du var her
så tro især
og slapp så vel herfra!
Du har foraktet verdens trøst,
så lev da evig vel, og høst
hva du har sådd
med sukk og gråt,
blant tusen englers lyst!
Oppløft din røst, slå palmetakt
og syng av himmelsk kraft og makt:
Pris være deg
evindelig,
vår Gud og Lammet, sagt!

Så mange har prøvd å skildre dette opp gjennom tidene. Og Brorson er ingen ringe poet der han skriver om himmelens løvsalsfest. Denne høytiden ble hvert år i Israel feiret ved slutten av vin- og frukthøsten. Det er således en gledes- og takkefest hvor folk etter gammel skikk levde i løvhytter. Hvor mye større vil da ikke festen i himmelen være? Det er denne evige glede vi får skildret her. Vi leser om den store hvite flokk i Joh Åp 7, 13-17:

«En av de eldste tok da ordet og spurte meg: Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra? Herre, svarte jeg, du vet det. Da sa han til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, solen skal ikke falle på dem, og ingen brennende hete. For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.»

Kilder:

Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1970)
Norsk Salmebok (1985)

Egil Elseth: Hans Adolph Brorson. Pietisten og poeten (1984)
Steffen Arndal: H. A. Brorsons liv og salmedigtning (1994)

Ingen er så trygg i fare

Publisert av
Svar

Ingen er så trygg i fare.

Sangen handler om Guds barns trygghet og er av de tidligste og mest kjente sangene til Lina Sandell. I følge Anne Marie Riiber er den ofte blitt kalt for Sveriges åndelige nasjonalsang. Originaltittelen er Tryggare kan ingen vara, men Lina Sandell har hele sitt liv kalt den for Guds barns trygghet. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 487 med fem strofer. På nynorsk står den som nummer 488 med tittelen Ingen er så trygg på ferda. Den er oversatt til nynorsk av Nils Lavik i 1927.

Vi siterer strofe en (NoS):

Ingen er så trygg i fare
som Guds lille barneskare,
fuglen ei i skjul bak løvet,
stjernen ei høyt over støvet.

«Tryggare kan ingen vara er den eldste av alle Lina Sandell-salmene som er bevart og fortsatt synges i dag», skriver Per Harling i sin bok. Trolig ble den skrevet omkring 1850, da Lina Sandell var i slutten av tenårene. Det foreligger to tidlige manuskripter til sangen oppbevart på Lund universitetsbibliotek med en litt annen svensk tekst enn den vi har i dag, men den første offisielle publiseringen av sangen er fra Andeliga Daggdroppar. Sangen ble publisert anonymt. Denne diktsamlingen ble gitt ut i 1855, men Lina Sandell hadde debutert som dikter allerede i 1853 med Vårblommor. Hun var da 21 år gammel.

Vi siterer strofe to (NoS):

Herren selv vil sine berge.
Han er deres skjold og verge.
Over dem han seg forbarmer,
bærer dem på faderarmer.

Noen har hevdet at Tryggare kan ingen vara ble skrevet etter at faren til Lina Sandell druknet. Denne teorien støttes av bl. a. av Cyberhymnal. Denne hendelsen gikk sterkt inn på henne, men vi har ikke noe belegg for å si at den virket noe inn på sangen. Faren døde i 1858 og sangen hadde stort sett funnet sin endelige form allerede i 1855. Riktignok ble den redigert en gang senere, men det var så sent som i 1873.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Ingen nød og ingen lykke
skal av Herrens hånd dem rykke.
Han, den beste venn blandt venner,
sine barns bekymring kjenner.

«Det var Fredrik Engelke som sørget for den endelige versjonen (av) Guds lilla barnaskara da sangen ble trykt i Lofsånger och andeliga wisor i 1873» (Per Harling). I boken sin skriver han også at Engelke endret Linas linjer i det tredje verset. Der originalen hadde: Ty han älskar sina vänner, och de sinas nöd han känner, skrev Fredrik Engelke i stedet: Han vår vän för andra vänner, sina barns bekymmer känner.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Gled deg da, du lille skare!
Jakobs Gud skal deg bevare.
For hans allmakts ord må alle
fiender til jorden falle.

Lina Sandell gikk merkelig nok med på disse forandringene. Det er også Engelke som satte et så tydelig fokus på barna i denne salmen. Trolig var ikke Tryggare kan ingen vara myntet spesielt på barna. Lina Sandell tenkte nok snarere på barnekåret i Gud, skriver Per Harling. På norsk heter sangen Ingen er så trygg i fare. I versjonen med seks vers, så er vers fire skrevet av Engelke:

Våre hodehår han teller,
hver en tåre som vi feller.
Han oss føder og oss kleder,
midt i sorgen han oss gleder.

På svensk ser verset slik ut:

Se Han räknar håren alla,
Som från deras huvud falla,
Han oss föder och oss kläder,
Under sorgen Han oss gläder.

Det var også Fredrik Engelke som foreslo å bytte ut de krisnas lilla skara med Guds lilla barnaskara i det første verset av sangen. Endringen ble godkjent av Lina Sandell. Den fikk da den versjonen som vi kjenner i dag:

Tryggare kan ingen vara,
Än Guds lilla barnaskara,
Stjärnan ej på himlafästet,
Fågeln ej i kända nästet.

I norsk i oversettelse fra 1873 ble oversettelsen slik, korrigert ut fra gjeldende rettskrivning: «Ingen er så trygg i fare / som Guds lille barneskare / fuglen ei i skjul bak løvet / stjernen ei høyt over støvet.» På denne måten får sangen mer et preg av at den også passer for barn. Selv er jeg veldig glad i dette verset og jeg synger det hver kveld sammen med min sønn når vi skal gå til ro. Ingen er så trygg i fare er også en våre vanligste dåpssalmer i kirken.

Hva har så denne salmen å si oss i dag? For det første så tror jeg at salmen mer appellerer til barn i den norske oversettelsen enn i den svenske originalen. Teksten er noe lettere på norsk. Og trolig er feil betoning på de fire første stavelsene i originalen, årsak til at salmen på folkemunne i Sverige fikk navnet trygga räkan med bakgrunn i teksten trygga-ra-kan. På norsk er også «Herren sina trogna vårdar / Uti Sions helga gårder» byttet ut med «Herren selv vil sine berge / Han er deres skjold og verge» som er lettere å forstå for barn.

Men ellers er det jo naturmotivet sammen med Guds barns trygghet slik som det mange steder er skildret i Bibelen, ikke minst i Salme 23, som er det sentrale i Tryggare kan ingen vara. Det er trolig herfra også at linjene För Hans vilja måste alla/Fiender till jorden falla er hentet fra.

Men tradisjonen vil ha det til at Lina satt oppe i et asketre på prestegården i Fröderyd da hun skrev denne sangen. Faren kalte det for Yggrasil etter verdenstreet i norrøn mytologi. Men Lina søkte ofte tilflukt hit og det er tydelig at Ingen er så trygg i fare er skrevet ut fra en sterk naturopplevelse. Hun har også skrevet et langt dikt på rundt 20 vers om dette treet. Tittelen er Den gamla asken og Oscar Lövgren mener det er en sammenheng mellom dette diktet som er skrevet i 1846 og sangen Tryggare kan ingen vara. Lina Sandell skriver om fuglen i redet og om stjernene på himmelhvelvingen.

Naturen var et gjennomgående og sentralt motiv i Lina Sandells tidlige diktning. Hun lot seg inspirere av skaperverket og hun så Guds finger og hans allmakt i naturen. Det er trygt og godt å få høre Herren til. Gud er god: «Hva han tar og hva han giver, samme Fader han forbliver.»

Men Lina Sandell er også et barn av sin tid. Da ulykken rammet henne i farens tragiske død i 1858, så hun på det som en Guds gjerning. Lina var med faren på båtreisen over Vätteren og var selv øyenvitne til hendelsen. «Jesus har tatt fra meg det kjæreste jeg hadde her på jorden», skriver hun. Det er altså slik at hun snarere tolket tragedien ut fra sangen, enn at tragedien var opphav til sangen.

Og så er bønnen alltid sentral hos Lina Sandell. Det hadde hun lært hjemme. Både morgen og kveld ble innledet med bønn og bibellesing i prestegården. Kvelden før ulykken hadde Lina og faren lest fra Salme 77, 20: «Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.» Lina undret seg over at de fikk et slikt ord om storm og bølger da dagen hadde vært så deilig og fredfull. Faren svarte: «Det kan være annerledes om morgenen enn det synes om kvelden.» Og slik gikk det. Neste morgen ble faren slukt av Vätternes bølger.

Astri Valen-Sendstad har tatt med i boken sin noen ord som Lina Sandell senere skrev i et brev til en venn. Vi siterer:

«Han var lykkelig, men jeg… Først kunne jeg ikke fatte hva som som hadde skjedd da jeg så far falle overbord. Men da dette ble klart for meg, ble jeg grepet av en usigelig smerte og angst. Jeg kunne ikke si ett ord, ikke felle en tåre; jeg var som følelsesløs og lammet. Men da sa en deltagende kristen: Det er Herren! Det er Jesus som har gjort dette! Og ved det dyre Jesus-navnet kom følelser og liv tilbake. Jeg kunne gå ned i kahytten og gråte og be; ja, til slutt kunne jeg til og med takke for dette. Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet!»

Vi har nok noe å lære her. Vel trodde de før mer på skjebnen enn vi gjør i dag: «Det som skjer, det skjer. Jeg kan ikke si det mer.» Men de hvilte i dette også: «Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet.» Derfor kunne Lina Sandell midt i ulykken takke og be. Hennes far hadde nådd frem til målet. Faren ble funnet av noen fiskere noen dager senere. Han ble ført til Fröderyd og begravet der. Men det var bare legemet. Han var flyttet hjem, hjem til Herren. Vi kan ane litt av himmelmotivet hos Lina Sandell i siste strofen.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Hva han tar, og hva han giver,
samme Fader han forbliver,
og hans mål er dette ene:
Barnets sanne vel alene.

Lina Sandell døde i 1903, 71 år gammel. Hennes siste ord var: «Nu all sorg jag kastar, som min själ belastar – Jesus uppå dig!» På hennes gravstein på Solna kirkegård i Stockholm står hennes egne ord:

Tryggare kan ingen vara
än Guds lilla barnaskara.

Vi siterer innledningen til siste kapittel i Oscar Lövgren sin bok: «Det var alltid en levende sannhet for Lina Sandell, det hun har sunget i en av sine mest kjente sanger: Jag är en gjäst och främling. Og alltid var hun beredt til å bryte opp fra jordens liv. Mange ganger og på mange vis gav hun uttrykk for sin lengsel etter å flytte hjem. Hjemmet i himmelen var for henne en like stor realitet som hjemmet her på jorden.» Et bedre skussmål enn dette, kan ikke noe menneske her på denne jorden få.

Vi siterer strofe fem på svensk:

Vad han tar och vad han giver,
samme Fader han dock bliver,
och hans mål är blott det ena:
barnets sanna väl allena.

Kilder:

Bibelen (1930)
Norsk Salmebok (1985)

Anne Marie Rieber: Lina Sandell (1948)
Oscar Lövgren: Lina Sandell (1966)
Nils Sundgren og Gerd Grønvold Saue:
Blott en dag. Lina Sandells liv og sanger (1980)
Astri Valen-Sendstad: Lina Sandell. Et dikterliv til Herrens ære (1995)
Per Harling: Blott en dag. Lina Sandell og hennes sanger (2004)

Lina Sandell på Wikipedia
Lina Sandell på Cyberhymnal

Nå bør ei synden mere

Publisert av
Svar

Nå bør ei synden mere.

Salmen er skrevet av den danske presten og salmedikteren Thomas Kingo i 1699. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 407 med fire strofer og i Landstads reviderte salmebok som nummer 511 med tre strofer under «6. søndag etter trefoldighet».

Vi siterer strofe en (NoS):

Nå bør ei synden mere
med makt og herredom
i kropp og sjel regjere,
men daglig kastes om!
For jeg i dåpen er
av Gud til nåde taget,
har djevelen forsaget
og hele helveds hær.

Salmen er spesiell både rent historisk og saklig i sitt innhold. For det første så er ikke dette en salme som er typisk for Kingos samtid. Han er forut for sin tid på mange måter. Salmen kan etter sitt innhold snarere knyttes fremover til pietismen enn bakover til ortodoksien. Den understreker at troen også må få konsekvenser i den enkeltes liv: «Nå bør ei synden mere / med makt og herredom / i kropp og sjel regjere / men daglig kastes om!». Som kristne er vi «korsfestet med Kristus». Det livet vi lever her, lever vi ikke for oss selv, men i troen på ham.

Vi siterer strofe to (NoS):

Vil jeg på dåpen lite
og på min Jesu død,
da må jeg også vite
hva Jesus Kristus bød:
Å kaste bolt og bånd
på synden når den fødes,
så den må daglig dødes
ved Herrens Hellig Ånd!

For det andre: Også Hans Nielsen Hauge var glad i denne salmen. Han kom i store vekkelser rundt om i landet og understreket nettopp dette med kristen liv og vandel. Men det var ikke lov for lekfolk å forkynne Guds Ord på grunn av den såkalte konventikkelplakaten. Loven ble innført i 1741 og forbød legpredikanter «å avholde gudelige forsamlinger» (konventikler) uten sogneprestens godkjennelse. Hauge ble arrestert i Ål i Hallingdal og ført til arresten. Men de verdslige ønsket å holde moro med ham og lensmannskonen bød ham opp til dans. Hauge sa ja til dansen på en betingelse, at spillemannen tok felen sin og akkompagnerte Hauge når hans sang. Det var nettopp Kingo-salmen som Hauge hadde i tankene. Med klar stemme fremførte han: «Nå bør ei synden mere / med makt og herredom / i kropp og sjel regjere / men daglig kastes om!» Lensmannsfruen slapp Hauges hånd og det ble stille i forsamlingen. Så talte Hauge Guds Ord til dem.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hva trøst er det å lære
at Jesus Krist oppstod,
om stadig jeg vil være
en synder uten bot,
om jeg ei selv oppstår
og med all hjertens glede
vil synden undertrede
ved ham som alt formår.

For det tredje: Dette er den eneste Kingo-salmen som vi finner i 1819-års psalmbok. Johan Olof Wallin oversatte salmen til svensk og tok den inn i sin svenske salmebok. Tittelen på salmen er Nu skall ej synden mere. Salmen har ellers vært publisert både i Kingos, Pontoppidans, Guldbergs, Lammers, Jensens, Wexels, Hauges og Landstads salmebøker og er fremdeles like aktuell i dag.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Ja, hjelp at jeg korsfester
den gamle Adam så
at aldri han blir mester,
og hjelp meg at jeg må
i live være død
fra synd, fra skam, fra laster,
som meg i døden kaster,
hjelp, Jesus, av den nød!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

P. E. Rynning (1967), s. 204
Tobias Salmelid (1997), s. 298
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 532-533

Thomas Kingo på Wikipedia
Thomas Kingo på HymnTime

Salmen på Den Danske Salmebog Online

Bred dina vida vingar

Publisert av
Svar

Bred dina vida vingar.

Salmen ble skrevet av Lina Sandell og publisert første i Korn åt små fåglar i 1865. Dens eneståendes popularitet har nok sammenheng med at den synges ved livets inngang, så vel som ved livets utgang. Og Bred dina vida vingar brukes i tillegg også som bryllupssang her hos oss. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 816 og i Sangboken (SaB) som nummer 791 med to strofer. Salmen ble oversatt til norsk av Trygve Bjerkrheim i 1950.

Vi siterer strofe en (SaB):

Brei dine vide venger,
Å Jesus, over meg,
Og lat meg stilt få kvila
I ve og vel hos deg!
Ver du meg råd og visdom
Og lat meg kvar ein dag
Av bare nåde leva,
Til siste andedrag!

Men Bred dina vida vingar er nok aller mest kjent som en kveldsalme. Og har en først blitt kjent med salmen som barn, følger den en livet ut. Per Harling kommenterer den slik i sin bok om Lina Sandell: «I Sverige har man alltid hatt en forkjærlighet for kveldssalmene. Det har kanskje sammenheng med den gamle, gode tradisjonen å avslutte dagen med salmesang. Kveldsalmen fremfor noen er for de fleste av oss nettopp Bred dina vida vingar. De siste hundre årene har mange barn sovnet inn mens foreldrene har sittet på sengekanten og nynnet denne salmen.»

Vi siterer strofe to (SaB):

Forlat meg alle synder
Og reins meg i ditt blod!
Gjev meg eit heilagt huglag,
Ein vilje ny og god!
Tak i di rike omsorg
Oss alle, store, små,
Og lat i fred oss atter
Til nattekvila gå!

Men det som er merkelig i denne salmen, er at Jesus er utstyrt med vinger: «Bred dina vida vingar / O Jesus øver mig». Det har ingen gjort før. Vi kjenner ikke til verken i salmer eller i bildende kunst at Jesus har vinger. Engler er utstyrt med vinger, men ikke Jesus. Vi finner ham på kne med foldede hender. Og Jesus fremstilles med åpne armer, med håndflatene vendt utover. Vi kan se hans sår-merkede hender. Det forteller oss om soningen, Jesu død for våre synder. Og han er avbildet med løftede hender for å fortelle oss at han har all makt i himmelen og på jorden. Jesu hender velsigner. Han la hendene på de små barna og velsignet dem. Og Jesu hender rørte ved mennesket og helbredet fra sykdom. Han tok endog mennesker i hånden og reiste dem opp fra de døde.

Men at Jesus skulle ha vinger, det er helt unikt. Det er bare Lina Sandell som har gjort det. Men som alltid, kjenner hun sin Bibel: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.» (Matt 23, 37)

Jesus bruker bildet om hønen og kyllingen om seg selv. Og han kjente det fra Skriftene, Det gamle Testamentet. Vi finner det flere steder bl. a. i Salme 91, 4: «Han dekker deg med sine fjær, under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern.»

Bildet av Gud som en fugl med beskyttende vinger møter vi i tidlige bønner hos kristne filosofer og munker, men aldri i noen salmer, sier Per Harling. Lina Sandell er den første. Men hun brukte faktisk bildet fra Bibelen direkte i en tidlig versjon av sangen fra 1880:

Bred dina vida vingar,
o Jesus, över mig
och låt din lilla kyckling
få gömma sig i dig!

Per Harling kommenterer sangen slik:

«Jeg synes det er litt synd at ikke Lina beholdt den første versjonen. Den er så rett på sak, og man forstår umiddelbart hva som menes med den vingekledde Jesus.»

Vi siterer strofe en (NoS):

Bred dina vida vingar,
o Jesus, över mig
och låt mig stilla vila
i ve och väl hos dig!
Bliv du mitt allt i alla,
min visdom och mitt råd,
och låt mig alla dagar
få leva blott av nåd!

Og igjen finner vi et kjent tema som går igjen i salmene til Lina Sandell: Gud har omsorg for oss. Men denne gangen er det Jesus som fremstilles med moderlige egenskaper. Mange svensker vegret seg til å begynne med å synge denne sangen. I Skåne fikk den da også tilnavnet «Hönsapsalman».

Også den andre strofen i salmen ble gjenstand for endringer. Opprinnelig var den slik:

Välsigna fader, moder,
och mina syskon små
och låt i frid oss åter
till nattens vila gå.

Strofen ble gjort mer generelt i den endelige versjonen slik at det også tar med dem som eventuelt ikke har noen mor eller far. Og så er hele salmen nærmest formet som en barnebønn. Igjen finner vi et meget sentralt tema hos Lina Sandell. Det er bønnen.

Men hva har så denne salmen å si oss i dag?

Vi har allerede vært inne på at sangen ble utformet slik at den mer ble en generell bønn. Det er en bønn om å få hvile i Gud for Jesu skyld. Og det er en bønn om å få leve slik som Jesus ville. Lina Sandell var veldig opptatt av at hun levde til Guds ære. Hun så på diktingen sin som et kall. Sangen var gitt henne fra Gud.

Så er det også en sang til helliggjørelse og etterfølgelse. Men først må vi bli renset i Jesu blod. Hun kan ikke leve et hellig liv hvis hun ikke først har mottatt syndenes forlatelse for Jesu skyld. Enda en gang møter vi et sentralt tema i sangene hennes: Jeg har fred med Gud for Jesu skyld. Min Gud han er en forsonet Gud. Lina Sandell kunne også sin teologi.

Vi siterer strofe to (NoS):

Förlåt mig alla synder
och två mig i ditt blod!
Giv mig ett heligt sinne,
en vilja ny och god!
Tag i din vård och hägnad
oss alla, stora, små,
och låt i frid oss åter
till nattens vila gå!

Først rettferdiggjørelse, så helliggjørelse. Så enkelt kan den vanskelige leksen uttrykkes. Barna skjønte det og de voksne også. Da kan jeg få hvile. Og da kan vi alle, hver eneste en, trygt gå til hvile i Jesu navn til vi en gang står frelst i det himmelske hjem for evig og alltid.

Kilder:

Bibelen (1978)
Norsk Salmebok (1985)
Sangboken (1962)

Anne Marie Rieber: Lina Sandell (1948)
Oscar Lövgren: Lina Sandell (1966)
Nils Sundgren og Gerd Grønvold Saue: Blott en dag. Lina Sandells liv og sanger (1980)
Astri Valen-Sendstad: Lina Sandell. Et dikterliv til Herrens ære (1995)
Per Harling: Blott en dag. Lina Sandell og hennes sanger (2004)

LinaSandell

Lina Sandell på NetHymnal

Aldri er jeg uten våde

Publisert av
Svar

Aldri er jeg uten våde.

Salmen er skrevet av Thomas Kingo i 1681. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 432 med fem strofer. Melodien er ved Ludvig M. Lindeman fra 1871. Salmen er plassert under ”Tvil og anfektelse” i salmeboken. Vår nyeste salmebok fra 2013 har salmen som nummer 465 med fem strofer plassert under temaet ”Trengsel og trøst”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Aldri er jeg uten våde,
aldri dog foruten nåde,
alltid har jeg sukk og ve,
alltid kan jeg Jesus se.

Teksten til salmen er hentet fra Aandelige Siunge-Kors, Anden Part, fra 1681. Thomas Kingo har skrevet Hierte-Suk som tittel på salmen. I originalversjonen begynner salmen med ordene Aldrig er jeg uden Vaade. Salmen ble tatt inn i den danske salmeboken i 1855, mens Landstad for første gang i Norge publiserte den i sin salmebok i 1861 med en del endringer. Salmen inneholder helt sentrale tanker for vår tro, men regnes samtidig som en av Kingos mest personlige salmer.

Vi siterer strofe to (NoS):

Alltid trykker mine synder,
alltid Jesus hjelp forkynner,
alltid står jeg under tvang,
alltid er jeg full av sang.

Det som er mest iøynefallende for salmen, er dens oppstilling av ordparene «aldri» og «alltid». Samtidig danner annenhver verselinje en motsats til det foregående: ”Aldri er jeg uten våde / aldri dog foruten nåde.” Disse kontrastene var for øvrig en svært vanlig måte å skrive på i barokken, men hos Kingo blir det en ekstra virkningsfull måte å få frem det sentrale ved troens vesen. Jeg er fremdeles en kristen selv om jeg opplever tunge tider. Troens øye kan likevel se ham: ”Alltid har jeg sukk og ve / alltid kan jeg Jesus se”.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Snart i sorg, snart vel til mote,
snart i fall og snart på fote,
ofte uten sinnets ro,
alltid fylt av Jesu tro.

Mange har også understreket at dualismen i Kingos salmer trolig også har noe med hans temperament å gjøre. Det var ofte voldsomme svingninger i hans liv og han møtte i rikelig monn både motgang og medgang på sin jordiske vandring. At det er sentralt tankestoff hos ham, ser vi også av salmen Sorgen og gleden de vandrer til hope som delvis bygger på det sammen tema. Spesielt i strofe tre ser vi klare paralleller mellom disse to salmene.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Så er sorg til glede lenket,
så er drikken for meg skjenket,
besk og søt i livets skål,
dette er mitt levnets mål.

Ser vi bort fra påskesalmene til Thomas Kingo, finner vi likevel at det er noe uforløst over diktningen hans. Det er liksom de mørkeste sidene ved livet ikke helt vil slippe taket. Flere ganger ser vi at angst og uro, sorg og synd, sukk og ve nesten er i ferd med å få overtaket. Derfor munner også salmen ut i en bønn om at Gud vil gi ham styrke slik at troens glede må få overtaket i hans liv.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Jesus, jeg med gråt vil bede:
Hjelp du til at troens glede
fremfor synd og sorger må
alltid overvekten få!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

P. E. Rynning (1967), s. 20
Tobias Salmelid (1997), s. 12
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 47
Anne Kristin Asmundtveit (1995), s. 47-48

Salmen på Arkiv for dansk litteratur

Jeg tilflukt hos Jesus har funnet

Publisert av
Svar

Jeg tilflukt hos Jesus har funnet.

Sangen er skrevet av Anders Nilsson i 1886. Vi finner den i Sangboken (SaB) som nummer 352 og i Ære være Gud som nummer 431 med tre strofer. Originaltittelen på svensk er «En tilflykt hos Jesus jag funnit».

Vi siterer strofe en (SaB):

Jeg tilflukt hos Jesus har funnet,
En tilflukt i glede og sorg.
For meg har han kjempet og vunnet,
Forsoningen er nå min borg.
Der finner jeg redning i nøden,
Hvor ille det har gått,
Ja, hvile og trygghet i døden.
For straffen har Jesus utstått.

Predikanten og sangforfatteren Anders Nilsson ble født i Östraby i Skåne i Sverige 10. november 1849. Som ung gikk Anders Nilsson i håndverkerlære, men tidlig fulgte han foreldrene til Amerika hvor han studerte teologi ved Augustana teologiske seminar. Han lengtet imidlertid tilbake til Sverige hvor han forsatte sine studier i tre år ved Lund Universitet. Men i 1876 ble han kalt til predikant ved Västra Skånes Missionsförening. Han avbrøt derfor studiene sine, giftet seg og gikk for fult inn i forkynnergjerningen både som reisepredikant og som sangevangelist. Anders Nilsson har skrevet et stort antall åndelige sanger som ble utgitt i årene 1880-1881. Han döde 22. oktober 1912, nær 63 år gammel.

Vi siterer strofe to (SaB):

Som Jesus kan ingen husvale,
Og ingen det mener så vel.
Slett ingen så kjærlig kan tale
Med trøst for min sårede sjel.
Nei, venner de kunne visst mene
Det vel og gi meg råd,
Men hjelpe kan Jesus alene.
Med nåden han stanser min gråt.

Anders Nilsson virket også mange år som predikant i Norge. Lars Aanestad skriver om ham at det er ingen svensk predikant i det 19. århundre som har betydd mer for mange nordmenn enn Anders Nilsson. På folkemunne ble han bare kalt for Svenske-Nilsson, skriver Aanesatd videre. Anders Nilsson forkynte i Bamle hvor det også var mange svensker som jobbet i gruvene der. Men han virket også i bygdene rundt omkring i Drangedal, Tørdal, Vrådal og i Treungen. Det sies at han også for lenger sørover og kom helt til Kritiansand. Blant kjente personer som kom til bevisst liv i Gud ved hans forkynnelse, kan vi nevne predikanten Ole Brattekaas.

Vi siterer strofe tre (SaB):

I Frelserens lydighet står jeg
Rettferdig og ren for min Gud.
Se, Kristi fortjeneste får jeg
Til prydelse – jeg er hans brud.
Elendig, fortapt og fordervet,
Se, det er min attest!
Ved arven som Kristus ervervet,
Jeg er både konge og prest.

Kilder:

Sangboken (1983)
Ære være Gud (1884)

Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 1072
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 505-505

Anders Nilsson

Anders Nilsson på Wikipedia
Anders Nilsson på Hymnary.org

Vær i korset tro og stille

Publisert av
Svar

Vær i korset tro og stille.

Salmen er skrevet av den tyske presten og salmedikteren Benjamin Prätorius i 1659. Vi finner den i Landstads Kirkesalmebog som nummer 270 med syv strofer og i Landstads reviderte salmebok som nummer 252 med seks strofer. Ære være Gud (ÆvG) har salmen som nummer 533 med fem strofer. Salmen står her plassert under temaet «det kristne livet». Den tyske tittelen er Sei getrau bis and das Ende. Salmen er oversatt til dansk av Hans Adolph Brorson i 1734.

Vi siterer strofe en (ÆvG):

Vær i korset tro og stille!
Tenk hva Jesus for deg led!
La deg ingen jammer skille
fra hans kjærlighet og fred!
Tenk hvor tung en vei han gikk
før han deg tilbake fikk!
Da fra ham du vendte hjertet,
tenk, hvor dypt det ham har smertet!

Benjamn Prätorius var sønn av Andreas Prätorius, sogneprest i Obergreieslau nær Weissenfels i Sachsen. Han ble født på Obergreisslau, 1. januar, 1636. I 1637 ble hans far utnevnt til sogneprest i Gross-Lissa nær Delitzsch i Sachsen. Benjamin ble student i teologi og tok MA-graden, trolig i Leipzig. I ekteskapsregisteret i i Gross-Lista i 1657, er han beskrevet som «regelmessig ordinert erstatning og fremtidig etterfølger av denne menigheten». Han er aldri omtalt som pastorerstatning. Det er sannsynlig at han døde en gang i 1674, men registrene over dødsfall i denne perioden er tapt så vi kan ikke fastsette den eksakte dato.

Vi siterer strofe to (ÆvG):

Vær dog tro i troens strider,
uforandret, uforsagt!
Stol på Jesus alle tider,
så du fra den nådepakt
Herren har i dåpen gjort,
aldri, aldri viker bort!
Søk din Frelser alle dager,
ham og det som ham behager!

Ifølge Wetzel ble Prätorius kronet som en poet 15. februar 1661. Han omtaler seg selv som «Poeta Caes.» og senere som «Kais. gekrönter Poeta» Hans salmer dukket opp i Jauchtzendes Libanon og i Spielende Myrten-Aue. Forordet til sistnevnte bærer signaturen som «CP Caes. Und Diener am Wort daselbst». Den eneste hymnen som er oversatt til engelsk er Sei getreu bis an das Ende. Den engelske tittelen er The Reward of the Faithful.

Vi siterer strofe tre (ÆvG):

Vær dog tro i kjærligheten
til din Gud av all din sjel!
Elsk din neste, og isteden
for hans vrede unn ham vel!
Tenk hvor Jesus bad for dem
som ham pinte – hvert et lem!
Gud din brøde ut vil slette,
bli ham også lik i dette!

Det bibelske grunnlaget for salmen er Åp. 2,10: ”Vær ikke redd for det du skal lide! Djevelen skal kaste noen av dere i fengsel for at dere skal bli satt på prøve, og i ti dager skal dere lide trengsler. Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans.” Det er strke ord til trøst og oppmuntring for oss: ”Vær ikke redd for det du skal lide – Vær tro til døden”. Lidelsene i denne verden er for intet å regne mot livets seierskrans.

Vi siterer strofe fire (ÆvG):

Vær dog tro i håp å vinne!
Kan du ingen utgang se,
Gud skal snart et middel finne
til å ende all din ve.
Håp kun stadig, Gud er her,
han deg har av hjertet kjær:
Håp at Gud din sak vil fremme,
håpet skal deg ei beskjemme.

Salmen Vær i korset tro og stille er mer en salme om håp enn om trengsel. Den bygger på en bearbeidelse av salmen med tittelen Sei getrau i deinem Leiden. Brorson tok salmen inn i Nogle Psalmer om Troens Frugt i 1734. Men Benjamin Prätorius er en dikter vi vel kanskje ikke kjenner så mye til. Vi vet likevel at han er fra Weißenfels i Sachsen og ble predikant i 1657. Fra 15. februar 1661 ble Prätorius trent av Theodor Securius til å bli dikter. Han publiserte to samlinger av salmer: Jauchzender Libanon (1659) og Spielende Myrtenaue (1664). I disse to samlingene finner vi til sammen 188 salmer. Flere av dem har funnet veien til forskjellige salmebøker. Hans mest kjente salme er sannsynlig Wohl mir, Jesus, meine Freude, lebet noch und schafft mir Ruh.

Vi siterer strofe fem (ÆvG):

Vær dog tro til siste ende,
før til seier hver en strid!
La det smerte, la det brenne,
det er kun en liten tid!
All vår strid og trengsel her
aldri verdt å nevnes er
mot den herlighet som venter
når som brud han hjem oss henter.

Kilder:

Ære være Gud (1984)

Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 694
Lars Aanestad (1965), bd. 2, sp. 1164

Benjamin Praetorius

Benjamin Prätorius på hymnary.org

Gud Faders navn og ære

Publisert av
Svar

Gud Faders navn og ære.

Salmen er skrevet av Thomas Kingo i 1689 og oversatt til norsk av Magnus Brostrup Landstad i 1861. Norsk Salmebok (NoS) har den som nummer 688. Vi finner ellers salmen i Landstads reviderte salmebok som nummer 171 med syv strofer. Den er plassert under «1. søndag etter Kristi åpenbarings dag».

Vi siterer strofe en (NoS):

Gud Faders navn og ære,
hans hus og helligdom
skal Jesu omsorg være;
derfor til oss han kom.

Originaltittelen er O Himle, hvad for Vaade. Salmen ble publisert i Vinterparten i 1689 med 26 strofer. Landstad oversatte de syv siste strofene og kalte salmen for Gud Faders Navn og Ære. Salmen ble for øvrig tatt med både i Wexels og i Hauges salmebøker.

Vi siterer strofe to (NoS):

Fra alle jordens ender
han dem forsamle skal
som Herrens ære kjenner,
ja, et utallig tall!

Salmen er utformet som en samtale mellom Maria og Jesus hvor Maria bebreider seg selv for at hun ikke bedre tok vare på Jesus da han som liten gutt ble vekke fra foreldrene. Hennes del av dialogen er strofe 1-17, men dette avsnittet er utelatt i Landstads utgave av salmen. Jesu svar finner vi i strofe 18-26. Her forklarer han hvorfor det var viktig for ham å være i Herrens hus (tempelet). Bakgrunnen for salmen finner vi hos evangelisten Lukas, kapittel 2.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Et tempel har han bygget
og grunnet med sitt blod.
Det får ei Satan rygget,
det står på klippen god.

Landstad har omdiktet salmen og gjort den noe mer generell. Det ser vi blant annet når vi sammenligner med originalen: «Et Tempel skal Jeg bygge / Og grunde med mit Blood / Som Satan ey skal rygge / Det faar saa sterk en Food.» Dansk Salmebog har for øvrig Kingosalmen Hvor stor er dog den glæde fra Jesu tempelbesøk. Denne salmen finner vi i Landstads reviderte salmebok som nummer 170 med seks strofer. Salmen bygger på det samme skriftgrunnlaget i Bibelen.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Hver sjel som ham mon savne,
skal i Guds kirkes bo
ham søke og omfavne
og finne trøst og ro.

Landstads Kirkesalmebog har salmen som nummer 197 under «Første Søndag etter hellig Tre-Kongers Dag». Her står salmen under «Til Høimesse». Salmeboken oppgir at en av evangelietekstene for denne søndagen var hentet fra Luk 2. Prekenteksten handler om Jesus som tolvåring i tempelet: “Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem. Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.” (Luk 2, 42- 52).

Vi siterer strofe fem (NoS):

Der vil han alltid blive
forklaret i sitt ord
og sakramenter give
av nådens rike bord.

Det er ikke uvanlig at en salme blir forandret i bruk og plassering i salmebøkene over tid. Slik er det også med salmen Gud Faders navn og ære. Norsk Salmebok har plassert salmen tematisk som første salmen under «Kirkevigsel og kirkejubileum». Det er sikkert en klok beslutning. Tempelet står da som et bilde på kirken eller den kristne menighet.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Der vil han sjeler løse
av alle syndens bånd,
der vil han trøst utøse
i hver bekymret ånd.

Gudshuset er viktig i den troendes liv. Her hører vi Guds Ord forkynt og her møter vi andre mennesker i et kristent fellesskap: «Der vil han sjeler løse / av alle syndens bånd / der vil han trøst utøse / i hver bekymret ånd.» Vi trenger dette på vår vandring. Jesus møter oss i bønnen, Ordet og sakramentet. Det er næring for sjelen på vei mot det himmelske hjem.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Der, Jesus, vil du finnes.
Vel dem som søker deg!
Av dem skal kronen vinnes –
o, Herre, hjelp du meg!

Kilder:

Bibelen (2011)

Norsk Salmebok (1985)
P. E. Rynning (1967), s. 230

Salmen på Arkiv for dansk litteratur

Sannhets tolk og taler

Publisert av
Svar

Sannhets tolk og taler.

Salmen er skrevet av Benjamin Schmolck i 1715. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 214 med seks strofer og i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 437 med syv strofer. Salmen er en av våre aller mest kjente pinsesalmer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Sannhets tolk og taler,
trøst i sorgens daler,
råds og styrkes Ånd,
sterke guddomsfinger,
fredens overbringer,
liv i dødens land!
Gi oss kraft
og livsens saft,
la oss eie himmelens glede
rikelig her nede!

Den tyske originaltittelen er Schmückt das Fest mit Maien. Salmen ble oversatt til norsk av Magnus Brostrup Landstad i 1861 og vi finner salmen i Landstads Kirkesalmebog som nummer 433 med syv strofer. Her er tittelen på salmen Sørgendes Husvaler. Salmen er opprinnelig på ni strofer. Landstad strøk strofe en og lot i stedet salmen ta til med strofe to i den tyske teksten som begynner med Tröster der Betrübten. I tillegg ble strofe seks og syv slått sammen til en strofe og dette er blitt stående for ettertiden. Salmen er plassert under «1. pinsedag» som i LR, men i den siste salmeboken er første og andre verselinje byttet om.

Vi siterer strofe en (LR):

Sannhets tolk og taler,
Sørgendes husvaler,
Råds og Styrkes Ånd,
Sterke guddomsfinger,
Fredens overbringer,
Liv i dødens land!
Gi oss kraft
Og livsens saft,
La oss all din himmelgave
Overflødig have!

Benjamin Schmolck var en tysk prestesønn, født i Brauchitschdorf i Schlesien 21. desember 1672. Han mistet sin mor da han var fire år gammel, men hans far oppmuntret ham til studier. Etter at Benjamin hadde avlagt eksamen ved gymnaset i Liegnitz, studerte han fra 1693 til 1697 teologi ved universitetet i Leipzig. Benjamin Schmolck ble i 1702 ordinert som diakon ved Friedenkirche i Schweidnitz. Fra 1708 ble han utnevnt til erkediakon og i 1712 forfremmet til senior diakon på samme sted.

Vi siterer strofe to (NoS):

Gi oss glød på tunge
til å tale, sjunge
Herrens pris på jord!
Gjør til bønn oss rede,
selv du for oss trede
frem med skjulte ord!
Gi oss mot,
vår talsmann god,
gi oss kraften fra det høye,
trøst oss i vår møye!

Benjamin Schmolck ble tilsatt som sogneprest i Fredskirken i Schweidnitz i 1714. Han kom til å oppholde seg for resten av livet her. Men livet var fullt av mange sorger. I 1716 ble byen ødelagt av brann og mange av dem som stod ham nærmest døde. Han mistet også to av sine døtre. Og en søndag i 1730 blir han selv rammet av sykdom. Benjamin Schmolck blir delvis lammet, men fortsetter tross store smerter sitt arbeid inntil han får slag fem år senere. Etter dette er han lenket til sykesengen i to år, lammet, blind og stum. Han fikk likevel besøk av folk som kom for å bli velsignet av ham. Benjamin Schmolck døde i Schweidnitz på årsdagen for sin bryllupsdag, 12. februar 1737, 65 år gammel.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Himmellys la skinne!
Nådebrønn, la rinne
vann for tørstig sinn!
Nådesalve, leg meg!
Himmelmakt beveg meg,
led til Gud meg inn!
Meg omskygg,
Guds tempel bygg,
slik at alterilden brenner
når jeg Gud bekjenner!

Benjamin Schmolck var en elsket prest og en fredens mann som ikke likte stridigheter. Likevel var hans tid preget av kamp og mange kirker ble ødelagt av jesuittene. Men Benjamin Schmolck fortsatte sin prestegjerning og han skrev salmer. De fleste av hans salmer og åndelige sanger finnes i forskjellige bøker utgitt fra 1704 til 1734. Schmolck skulle bli den mest populære salmedikteren i sin tid og er blitt kalt både for «den andre Paul Gerhardt» og «The Silesian Rist».

Vi siterer strofe fire (NoS):

Fyll med ånd vårt virke,
sign oss i din kirke,
led i lys oss frem!
Hjelp oss i vår jammer,
gjør vårt hjertekammer
til et lysets hjem!
Løs vår ånd
fra syndens bånd,
la oss fri i Kristus finnes,
til Guds hjerte bindes!

To av hans salmer ble opprinnelig foreslått fjernet fra Norsk Salmebok (2013) og dette ble også stående for ettertiden. Det var salmene Hvorfor sørger du, min sjel og Di tyngre kors, di betre bøner. Benjamin Schmolck hadde for øvrig fire salmer i Landstads reviderte salmebok og tre salmer i Norsk Salmebok (1985). Schmolck står dermed bare igjen med en salme i den nye salmeboken. Det er pinsesalmen Sannhets tolk og taler. Vi synes det er litt trist. John Stene skriver ellers at salmene Sannhets tolk og taler og Hvorfor sørger du min sjel hører med til våre aller beste salmer.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Gi i korset styrke,
lys i dødens mørke,
trøst på trengsels vei!
Løft du til det høye
hjerte, ånd og øye
og forlat oss ei
når i død
og siste nød
Satan skyter skrekk i bringe –
hjelp vi kan ham tvinge!

Salmene til Benjamin Schmolck er preget av dyp religiøs varme og ånder av kjærlighet og hengivenhet til Frelseren. Han har ikke den enkle og konsise stil som vi finner hos Paul Gerhardt og heller ikke hans rike poetiske bildebruk og kraft. Men flere av hans salmer er preget av stor varme og intens følelse, til tross for at mange er av mindre verdi. Han skrev en rekke salmer, særlig i sine senere år, og det synes å ha vært bevisst å produsere mye. Alt i alt skrev han cirka 900 salmer, i tillegg til et stort antall åndelige sanger. Hymnologen, biskop Skaar, hevder at Schmolck skrev hele 1183 salmer og åndelige sanger. Flere av salmene er blitt oversatt til mange språk.

Vi siterer strofe seks (NoS):

La oss da så lenge
fast ved Jesus henge,
stå i nådens stand,
at vårt liv forskjønnes,
i det gode grønnes
som et fruktbart land,
til vi når
Guds rikes vår,
Paradisets roser bryter,
evig der oss fryder.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Norsk Salmebok (2013)
Landstads reviderte salmebok (1960)

P. E. Rynning (1967), s. 276
Tobias Salmelid (1997), s. 347
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 56
Lars Aanestad (1965), bd 2. sp. 861-863

Benjamin Schmolk

Benjamin Schmolck på Wikipedia
Benjamin Schmolck på Cyberhymnal
Benjamin Schmolck på Danske Salmebog Online