Kategoriarkiv: Uncategorized

Eg ved den djupe gravi stend

Publisert av
Svar

Eg ved den djupe gravi stend.

Salmen er skrevet av Anders Hovden i 1924. Vi finner den i Nynork Salmebok (NyS) som nummer 573. Her står salmen oppført med 5 strofer. «Eg ved den djupe gravi steng» er en av de vakreste gravferdssalmene vi finner hos Anders Hovden.

Vi siterer strofe en (NyS):

Eg ved den djupe gravi stend,
med våren lyser over grend
og sjø og skogar glitrar.
Ein barneflokk hev mist si mor
og stend og græt so sårt i kor,
men alle fuglar kvitrar.

Anders Hovden er prest på Toten og han skal i begravelse. En minnes han ekstra godt for den hadde gjort stort inntrykk. Hovden hadde fått melding om ei mor som var død. Hun etterlot seg 10 sørgende barn. Moren var 44 år og de fleste av barna var små. Det bare 2 som var blitt konfirmert. Minste barnet var bare 2 år. Moren døde fra den stote barneflokken så alt for tidlig. Vi kan godt forstå at dette må ha brent seg fast i minnet for alltid: «Ein barneflokk hev mist si mor/og stend og græt so sårt i kor.» Det var en sorgens dag. Men så er det plutselig noe som fanger prestens oppmerksomhet.

Vi sitrer strofe to (NyS):

Eit fagert fivreld, kvitt å sjå,
i solglans flaksar til og frå
og over gravi driver.
Nyst berre det ei åma var,
no hev det fenge vengepar,
og millom blom det sviver.

Med utgangspunkt i den nakne og kalde grav, skjer det noe i dikterens sinn. Det flyr en hvit sommerfugl over graven. Og naturinntrykkene er gjerne sterke hos Hovden. Det er sol, vår, blomster og fuglesang. Naturen våkner til nytt liv og minner oss om et liv på andre siden av død og grav.

Vi siterer strofe tre (NyS):

Skal upp or grav, or gråt og gru
vår sjel mot evigt liv seg snu
frå alt som tungt oss trengjer?
Skal eg få sviva fri og glad
imillom himlens stjernerad,
skal sjeli mi få venger?

Likesom åmen har fått vinger og flyr av sted, skal også den døde en gang vekkes opp. Først kommer sorgen med gråt og gru. Men så skal sjelen «mot evig liv seg snu. Bildene er klare og enkle. Språket er lett å forstå: «Skal eg få sviva fri og glad/imillom himlens stjernerad/skal sjeli mi få venger?»

Vi siterer stofe fire (NyS):

Å, finst det nokon stad eit land
dit dauden ikkje koma kann
og ikkje gråt og tåra?
Der all vår liding fær sitt stogg,
og tåror eimar burt som dogg
i smil mot morgonklåra?

På samme måte er både våren og gudshagen hos Blix er et bilde på livet hos Gud etter døden. Da alt det gamle er blitt borte. Og det er ingen gråt eller sorg. Så er også sommerfuglen eller fivrellet hos Hovden et bilde på den rene og fullkomme livet hos Gud i evigheten. Det som i strofe tre og fire hadde spørsmålstegn etter seg, åpnes med en salig visshet: «Ja Jesus, når eg nemner deg/din himmel herleg opnar seg». Og rekken av naturbilder er ført til endes. Han ser himlen åpne seg og livsens land stige frem. Det er evig sommer. Vakrere kan det ikke bli sagt: «eg livsens land ser stiga/I nådens klænad, rein og kvit/til evig sumar sviv eg dit/der aldri sol skal siga. For en fornyelse av salmene. For et vakkert nynorsk språk. For en ordkunstner. For en lys og befriende kristendom.

Vi siterer strofe fem (NyS):

Ja, Jesus, når eg nemner deg,
din himmel herleg opnar seg,
eg livsens land ser stiga.
I nådens klædnad, rein og kvit,
til evig sumar sviv eg dit
der aldri sol skal siga!

Kilder:


Nynorsk Salmebok

Jens Kåre Engeset: Anders Hovden, diktarprest og folketalar (Samlaget 2002)

Kirken den er et gammelt hus.

Publisert av
Svar

Kirken den er et gammelt hus.

Dette er en kjent salme av den kjente danske presten og salmedikteren N.F.S. Grundtvig. Salmen ble skrevet i 1837 og vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) fra 1985 som nummer 689 med 7 strofer. I Norsk Salmebok fra 2013 står den oppført som nummer 530. I den første salmeboken står salmen plassert under kapitteloverskriften «Kirkevigsel og kirkejubileum.» Melodien er opogitt til å Ludvig M. Lindeman 1840.

Vi sitererer strofe en (NoS):

Kirken den er et gammelt hus,
står om enn tårnene faller;
tårnene mange sank i grus,
klokker enn kimer og kaller,
kaller på gammel og på ung,
mest dog på sjelen trett og tung,
syk for den evige hvile.

Det kan være litt vanskelig for oss å forstå. Kirken den er et gammelt hus. Men den står selv om alt rundt den faller i grus. Mennesket, kirken og Guds hus er knyttet tett sammen hos Grundtvig. Vi sier gjerne at Ordet kommer først. Slik er det ikke hos Grundtvig. Han setter mennesket først. Deretter en kristen. Og det er gjennomført også i de kristne forsamlinger. En kan selv velge hvilken kirke en vil tilhøre og hvilken prest en vil ha. Hos oss er gjerne et sogn en geografisk enhet med egen sogneprest.

Vi siterer strofe to (NoS):

Himlenes Gud visst ei bebor
hus våre hender kan bygge,
Arkepaulunet var på jord
kun av hans tempel en skygge,
selv dog en bolig underfull
bygde ham seg i oss av muld,
reiste av gruset i nåde

«Den mageløse oppdagelse» hos Grundvig førte til at han satte mennesket før Ordet. Guds Ånd var der før Ordet ble forkynt. Det var der i trosbekjennelsen, dåpen og nattverden. Likevel ble ikke Bibelen og Guds Ord tilsidesatt. Gud kommer til oss i Ordet og vekker det til live ved den Hellige Ånd.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Vi er Guds hus og kirke nu,
bygget av levende stener,
som under kors med ærlig hu
troen og dåpen forener.
Var vi på jord ei mer enn to,
bygge dog ville han og bo
hos oss med hele sin nåde.

Grundvig setter heller ikke så klart skille mellom troende og ikke troende som vi gjør her i Norge. Fordi mennesket og det menneskelige settes øverst hos ham, virker det berikende på ham. Og her har vi trolig noe å lære. Vi bør være forsiktig med å skremme vekk de som har avvikende tro. Kanskje hvis vi omslutter de med ekte kjærlighet fra Gud, så et det også lettere for annerledes tenkende å komme frem til en levende tro på Herren. Men det er bare Guds Ånd som kan skape en levende tro.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Samles vi kan da med vår drott
selv i den laveste hytte,
finne med Peter der er godt,
tok ei all verden i bytte.
Ånd er og liv i hver en stund
ordet til oss av Jesu munn,
ordet kun helliger huset.

Trolig kan det berike våre liv om vi lar ekte kristen nestekjærlighet bli løftet frem i våre menigheter. Det er så lett å plassere mennesker i en bås. Jesus så forbi det ytre ved mennesket. Han kunne gå til tolleren og han kunne gå til synderinnen. Og ikke minst fariseerne på Jesu tid satte grenser for hvem en skulle omgås. Grundtvig så også mennesket først.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Dog våre hus med kirkenavn
bygget til Frelserens ære,
der han de små tar mildt i favn,
er oss som hjemmet så kjære.
Herlige ting i dem er sagt,
der har han gjort med oss sin pakt,
han som oss himmerik skjenker!

Kanskje vi oftere ser synderen. Mange av oss ble kanskje båret til dåpen da vi var små. Det første frøet til levende tro var allerede sådd i oss. I min generasjon var det både søndagsskole og kristendomsundervisning i skolen. At det skulle være noe annet enn den Gud vi fikk høre om var utenkelig. Likevel var det få som i voksen alder og etter konfirmasjonen fortsatte å leve som en kristen. Det var så mye annet som lokket. Det navnet som vi var døpt til og senere ble opplyst om, og ble minnet om i skole og kirke, kom på avstand. Troens liv døde ut.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Fonten oss minner om vår dåp,
altret om nattverdens nåde,
alt med Guds ord om tro og håp
og om Guds kjærlighets gåte,
huset om ham hvis ord består:
Kristus, i dag alt som i går
evig Guds Sønn, vår gjenløser!

Men det er også mange hos oss som ikke får til livene sine. De lengter kanskje etter noe mer som kan gi håp og mening. Forfatteren av disse linjene var en slik. Og det var ordene fra en kristen bror for over 50 år siden som førte meg til tro: Kom bli med. Vi samles om Ordet over en kopp kaffe, samtaler og ber. Etter noen møter var livet mitt fullstendig forandret. Kom bli med, kom og se: «Verden vel ei, men dere ser / Alt hva jeg sier, se det skjer / Fred være med dere alle!»

Vi siterer strofe syv (NoS):

Give da Gud, at hvor vi bor,
alltid når klokkene ringer;
samles vi må om Jesu ord,
der hvor fra himlen det klinger:
«Verden vel ei, men dere ser:
Alt hva jeg sier, se det skjer!
Fred være med dere alle!»

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)


Danmarkhistorien.dk: Grundtvigs kristendomssyn

Jesus för världen givit sitt liv.

Publisert av
1

Jesus för världen givit sitt liv.

Salmen er skrevet av den svenske sangforfatteren Lina Sandell i 1880. Den har stått i flere norsk sangbøker og er også utgitt på plate av Carola Häggkvist i 1998. Navnet på albumet er «Blott en dag». Melodien er ved Fredrik A. Ekström fra 1860. Sangen er på 3 strofer og er oppført under «Pasjonstiden». Den engelske utgaven av salmen er plassert under «Easter».

Vi siterer strofe en:

Jesus för världen givit sitt liv:
öppnade ögon, Herre, mig giv.
Mig att förlossa offrar han sig,
då han på korset dör ock för mig.

Det er kanskje litt unødvendig å ta med salmen her. Den er allerede kommentert av flere. Men da vi skulle ta med enda en salme av Lina Sandell, var det ingen utvei utenom denne. Den er helt sentral i Lina Sandell’s sanger og forfatterskap, nemlig forsoningen i Jesus Kristus. Alt annet hun skriver og synger, har sitt utspring i dette. Jesus døde for meg. Han døde ikke bare for verden, men ha ga sitt liv for meg.

Vi siterer strofe to:

O vilken kärlek, underbar, sann!
Aldrig har någon älskat som han.
Frälst genom honom, lycklig och fri,
vill jag hans egen evigt nu bli.

Kanskje litt underlig å tenke på at denne sangen også ganske tidlig ble publisert i en sangbok for barn, nemlig «Svensk söndagsskolsångbok» fra 1908. Noen hevder den opprinnelig er skrevet for barn. Men det er i alle fall et faktum at det falt naturlig for Lina Sandell også å snakke om Jesu død og lidelse til barn. Han ofret seg selv da han døde på korset. Da kan vi, enten vi er barn eller voksne, få tjene ham med våre liv: «Lär mig att leva, leva för dig,
glad i din kärlek, offrande mig.»

Vi siterer strofe tre:

Tag mig då, Herre, upp till ditt barn,
lös mig från alla frestarens garn.
Lär mig att leva, leva för dig,
glad i din kärlek, offrande mig.

Kilder:


Norske og svenske sangbøker

Svenske og norske Wikipedia

Kom ord fra Gud med ånd og liv

Publisert av
4

Kom ord fra Gud med ånd og liv.

Salmen er skrevet av M. B. Landsstad i 1861. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 555 med fem strofer. I Sangboken står den som nummer 35. Vi finner også salmen i eldre salmebøker som Landstads Kirkesalmebog, Landstad reviderte Salmebok og i Nynorsk Salmebok.

Vi siterer strofe en (NoS):

Kom ord fra Gud med ånd og liv
og varm den opp, som kold og stiv
i dødens søvn er sovnet hen,
gjør levende vår sjel igjen!

Melodien er en gammel tone fra 1000 tallet. Den er oppgitt som Erfurt 1524 og Wittenberg 1533. For den som vil lytte til melodien, så er det mulig å søke den opp på YouTube. Den er en av våre mest kjente toner.

Vi siterer strofe to (NoS):

Kom, ord fra Gud, kom hellig sæd,
Og søk deg her et stille sted
i hjertebunnen, tårevætt
og renset for å vokse rett!

Salmen har likheter med en annen salme som Luther oversatte til tysk i 1524 og Landstad til norsk i 1855. Tittelen på denne salmen er «Kom Hellig Ånd med skapermakt». Men den er en pinsesalme, mens vår salme er en åpningssalme.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Det hjelpe Gud, vi får hans ord
i våre hjerters magre jord,
med Åndens varme, nådens regn
til frukt i Guds, vår Herres hegn!

Det brukes kjente bilder fra Bibelen i salmen. Hjertet står for vårt åndelige liv. Her skal det bli sådd slik at det får spire og gro. På åkeren er det kornet som blir sådd. I hjerteåkeren er det Guds Ord. Regnet vanner åkeren. Hjerteåkeren blir vætet med tårer.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Du bar til oss i fulle fang
det gode såkorn dagen lang.
Og ble det sådd med gråt i røst,
så ta med gledesang din høst!

Det vel ikke tårer som skaper liv av det som blir sådd i hjertet. Det er Den Hellige Ånd som får det til å vokse. Uten den kan vi ikke leve som troende. Får ånden gjort sin gjerning, blir det også høstet. Den ble gjerne målt i fold. Det var en urgammel måte å måle brutto avkastning på. Vi finner det omtalt i GT og tidligere også i det nye testamentet i eldre oversettelser. Sår du 1000 liter korn og høster 5000, så har du 5 fold. Det er et mål på 5 ganger innsatsen. 100 fold er da veldig mye og kanskje et mål på det fullkomne.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Om enn vår tid er mørk og kold,
Gi tretti, seksti, hundre fold!
Det minste er i armod stort,
ha takk for hva du alt har gjort!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

E. Rynning (1967) s. 170
Tobias Salmelid (1997), s 226 og 229

Min død er meg til gode

Publisert av
Svar

Min død er meg til gode.

Salmen er skrevet av H. A. Brorson i 1742 etter tysk forelegg fra 1609. Hymnary.org oppgir forfatteren til å være Anna Gräfin von Stolberg. Salmen er på 7 strofer. Den engelske oversettelsen er «For me to live is Jesus, to die is gain to me». På tysk heter salmen «Christus, der ist mein leben». Salmen er publisert i «Ein schön geistlich Gesanguch», Jena, 1609. Det er en salme ved dødsleiet. Oppgitt melodi er M. Vulpius 1609. Salmen kan synges til «O Jesu for din pine» eller «Se nu hvor Jesus treder.»

Vi siterer strofe en:

Min død er meg til gode,
For Jesus er min venn,
Så dør jeg vel til mode
Fra verdens jammer hen.

Det er en salme med en litt merkelig start kanskje. Eller er vi for godt vant. Vi tenker gjerne at hovedbudskapet står i tittelen på salmen. Men i dette tilfellet er det bare delvis. Salmen handler om døden. Hvordan skal den kunne være meg til nytte. Men det er nettopp dette salmen prøver å få frem. Det er en salme som passer til et dødsleie.

Vi siterer strofe to:

Jeg dør med frydetanker,
For jeg er Jesu lem,
Jeg letter glad mitt anker,
Og seiler trøstig hjem.

Det er kjente og kjære bilder som benyttes i salmen. Men det blir ikke platt selv om salmisten skriver om hjerte og smerte. Når den døende lider i smerte, så går hans sukk til Herrens eget hjerte. Det er her han finner trøsten.

Vi siterer strofe tre:

Nå har jeg overvunnet
Og stridt den gode strid,
I Jesus har jeg funnet
Min Fader mild og blid.

Salmen blir en bønn til Jesus om å få dø salig og gå hjem til Jesus. Vi finner således at vandrermotivet går igjen i hele salmen. Jorden er ikke det blivende sted. Men der hvor havnen vanligvis er et bilde på den himmelske strand, så er det ikke slik her. Salmisten letter glad sitt anker og seiler trøstig hjem. Det ser ut til at striden alt er over. Det er ikke noen stormfull reise over et farlig hav.

Vi siterer strofe fire:

Når jeg for ve og smerte
Ei mere tale må,
Så la deg rett til hjerte
Mitt hjertes sukk da gå!

Å sovne inn med ro og fred er ikke alle forunt. For noen er det en hard strid. Men salmen taler nettopp til den som har det vanskelig i dødens stund. Når jeg hverken kan se, tale eller høre, så er likevel Gud med meg. Det er en som har gått i døden for meg. Han er min Frelses klippe og trøst i all min sorg. Han leder meg i troen til jeg skal få møte ham på den andre siden av død og grav.

Vi siterer strofe fem:

Når livets lys utslukkes,
All verden bliver sort,
Når jeg skal dø og rykkes
Fra tidens jammer bort:

Salmen går nesten gjennom trinn for trinn alle de trengslene vi møter som troende på denne jorden. Vers for leser/synger vi om jammer, strid, sukk og ve. Men det er håp. Den som har Jesus som venn, kan dø med håp: «Han letter glad sitt anker og seiler trøstig hjem».

Vi siterer strofe seks:

Da la meg sove stille
Med et fornøyet sinn
Og Gud hengiven vilje
I Jesu armer inn!

Strofe fem og strofe seks er tett knyttet sammen. Det er vist ved et kolon på slutten av strofe fem. Første strofen skildrer døden, mens neste strofe peker på livet i Gud. Salmen avsluttes med en bønn om å bli hos Jesus i troen til «jeg deg hist kan se!».

Vi siterer strofe syv:

O du min frelses klippe
Og trøst i all min ve,
La troen deg ei slippe,
Før jeg deg hist kan se!

Kilder:

Hymnary.org

Med Gud eg trygg og glad kan gå

Publisert av
2

Med Gud eg trygg og glad kan gå.

Salmen er skrevet av Bernt Støylen og utgitt første gang i Salmar og Songar fra 1920. Salmen er også publisert i Nynorsk Salmebok fra 1925 og 1927. Med Gud eg trygg og glad kan gå finner vi ellers i Nynorsk Salmebok (NyS) fra 1972 som nummer 402 med 5 strofer. Den kan synges til melodi B av Johan Muren.

Vi siterer strofe en (NyS):

Med Gud eg trygg og glad kan gå
Kva veg og leid eg fara må
I myrker eller klåra.
I vind og vêr, på sjø og land,
Eg legg mi sak i Herrens hand,
Han stiller storm og båra.

Det er flere salmer med lignende tekst. Vi kan feks. nevne to oversatte tekster av C. O. Rosenius: «Med Gud og hans vennskap» og «Men Gud ved vår sida». Men enda klarere er kanskje den oversatte Brorsonsalmen «Hvor Gud meg fører, går jeg glad.» Denne salmen ble publisert av den tyske presten Lampertus Gedicke så tidlig som i 1711 og altså senere oversatt fra dansk til norsk av Landstad. Det er en fortrøstningsfull salme som forteller oss at vi i troen kan være trygge og glade for Guds vilje er det beste for våre liv. Teksten bygger på Salme 31 i Bibelen. I Norsk Salmebok fra 1985 lyder første del av strofe en slik: «Hvor Gud meg fører, går jeg glad/han, ikke jeg skal råde/jeg alle tider kaller hva/min Gud meg sender, nåde.»

Vi siterer strofe to (NyS):

I stilla høyrer eg hans røyst,
I stormen giv han hjarta trøyst,
Han styrker von og lengsel.
Om natt og dag han er meg nær,
Vert vegen myrk, han ljoset er,
Han lettar all mi trengsel.

Det er en salme bygget på et kjent motiv i salmehistorien, nemlig vandrermotivet. Snart er salmisten på sjøen og snart vandrer han på jorden. Men Gud er med ham i stormen og er lyset om natten. Og det overføres til troens liv: Gud hjelper ham i trengslen.

Vi siterer strofe tre (NyS):

Vert vegen trong og byrda tung,
Min Gud, å gjer meg atter ung
Og ber meg høgt på venger!
Som flyttfugl fer frå framand strand,
Eg lengter til det gode land,
Til Edens sæle enger.

Vandrermotivet bygges videre ut i strofe tre. Om vegen er tung å gå, så gjør Gud ham som en ung mann. Det er lettere å gå når Gud er med. Men her kommer det også inn noe nytt. Gud bærer ham høyt på vinger. Det er et bilde som vi finner flere steder. Gud bærer ham på vinger som ørnen. Og vi leser også i Bibelen om Guds beskyttende vinger. Men flyttfuglen tilfører salmen et evighetperspektiv. Flyyfuglen drar til fremmed strand, men den flytter også hjem igjen. Det fører tanken til at vi vander som fremmed her på jorden. Vi er på vandring til «Edens sæle enger». Bildet om Gudshagen er ellers et kjent motiv hos Elias Blix.

Vi siterer strofe fire (NyS):

Om vegen fell meg lang og leid,
Um titt han tek på ville heid,
Og klunger vil meg såra,
Om eg frå mine skiljast må,
Du Herre sjølv må med oss gå,
Og turka kvar ei tåra!

Første del av strofe fire tilfører ikke salmen noe nytt. Men i siste delen av strofen er salmisten inne på døden. Gud er også med oss i døden: «Om eg frå mine skiljast må/Du Herre sjølv må med oss gå/Og turka kvar ei tåra!» I dødsskyggens dal er det Bibelens ord som taler til oss. Det er hyrdesalmen fremfor noen, Salme 23, 4: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg.»

Vi siterer strofe fem (NyS):

I daudens natt og skuggedal
Din hyrdingstav meg trøsta skal,
So inkje vondt meg skader.
«Ver ikke redd, eg med deg er!
Mi rettferds høgre hand deg ber,
Eg er din Gud og Fader.»

Kilder:

Bibelen

P. E. Rynning: Norsk Salmeleksikon (1967), s 184

Norsk Salmebok (1985)
Nynorsk Salmebok (1972)

Deg lysets Fader lover vi

Publisert av
Svar

Deg lysets Fader, lover vi.

Dette er en salme skrevet av Calvin Weiss Laufer i 1931. Den ble oversatt til norsk av Trygve Bjerkrheim i 1954 og vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) fra 1985 som nummer 278 med tre strofer. I Norsk Salmebok fra 2013 er salmen nummer 285. Originaltittelen er «Thee, holy Father, we adore». Tidligere biskop Sigurd Lunde var veldig begeistret for denne oversettelsen. Han har en gang uttalt at han tror denne salmen kommer til bli sunget i himmelen.

Vi siterer strofe en (NoS):

Deg, lysets Fader, lover vi,
din pris skal uten ende bli.
Halleluja! halleluja!
Med englehærers hyllingskor
vi jubler mot vår konge stor.
Halleluja! halleluja!
halleluja! halleluja!
halleluja!

Calvin Laufer var en amerikansk presbyteriansk prest og forfatter som levde fra 1874 til 1938. Han er kjent både som musiker og salmedikter. Laufer hadde også en ledende stilling i styret for litteratur og undervisning.

Vi siterer strofe to (NoS):

Du fyller himmel, jord og hav,
og evig er din herskerstav.
Halleluja! halleluja!
Dog, hvor de møtes, dine små,
der lar du nådens trone stå.
Halleluja! halleluja!
Halleluja! halleluja!
halleluja!

Salmen er utformet som en lovsang til Gud. Hvert par av verselinjer er omsluttet av et dobbel halleluja. Dette går igjen i alle tre strofer. Vi vet ikke om det er origialt. Men hver strofe avsluttes i tillegg med tre halleluja. Det forsterker budskapet i salmen som er en lovsang på en trist bakgrunn. Salmen ble skrevet under en stor sorg som rammet Laufers familie. Men gjennom alt dette fikk han nåde til kjenne Guds trøst og godhet midt i det vonde og vanskelige han hadde opplevd. Laufer er for øvrig kjent som «musikkpresten i den presbyterianske kirken.» (Aanestad)

Vi siterer strofe tre (NoS):

Vår sjel seg løfter over jord
og synger med i himlens kor.
Halleluja! halleluja!
Vi tilber deg i hellig skrud,
du er til evig tid vår Gud!
Halleluja! halleluja!
Halleluja! halleluja!
halleluja!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid: Lundes sang- og salmeleksikon (1997) s. 65 og 247
Lars Aanestad: Kristen sang og musikk, bd 1, (1962), sp. 446
Lars Aanestad: Kristen sang og musikk, bd 2,  (1965), sp. 231-232
Gunnar Bonaksen: Historien bak sangene. Syng med, bind 3 (2006), s. 220-221

Sitert med tillatelse fra Lunde forlag

O store Gud vi lover deg

Publisert av
2

O store Gud, vi lover deg.

Salmen er opprinnelig en latinsk lovsang fra 300 tallet. Den ble oversatt til tysk av Martin Luther i 1531. Vi finner den på norsk i Norsk Salmebok fra 1985 som numner 261 med 13 strofer. Salmen ble oversatt til norsk av Magnus Brostrup Landsstad i 1861. I Landstads Salmebog finner vi også salmen gjengitt med 13 strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

O store Gud, vi lover deg,
til evig tid vi takker deg!
All verden sanner det og vet
at du er Gud av evighet.

Salmen bygger på den latinsk teksten i Te Deum laudamus som er en hyllest til den treenige Gud. Hos oss er den kortet ned til 11 strofer i Landstads reviderte salmebok, men utvidet til 13 strofer både i Norsk Salmebok (NoS) fra 1985 og i Norsk Salmebok fra 2013. I den siste salmeboken finner vi også salmen på nynorsk. Salmen står oppført som 275 i den nyeste salmeboken. Vi har valgt å sitere salmen etter 1985 utgaven hvor salmen står som nummer 261.

Vi siterer strofe to (NoS):

Deg priser himlens englehær,
den skare som for tronen er,
og sangen av serafer går
så langt som himlens hvelving når:

Salmen er svært populær i den katolske kirken. Her synges den i utallige prosesjoner. Lengden på salmen gjør også at den er egnet til nettopp dette formål. Men samtidig er den også  mettet med innhold. Salmen er både en lovsang og en trosbekjennelse.

Vi siterer strofe tre (NoS):

«Du hellig, hellig, hellig er,
Gud Sebaot, vår Herre kjær,
og full er himmel, full er jord
av all din guddomsære stor!»

Det er knyttet flere historier til hymen som danner utgangspunktet for vår norske salme. Tittelen på latin har kortformen Te Deum. Ser vi på oppstillingen i Wikipedia, finner vi store avsnitt gjenngitt nesten ordrett fra latin på norsk. Det er med andre ord liten tvil om at oversettelsen i store trekk er korrekt.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Profeter og apostler glad
og dine vitner rad på rad,
de står for deg i livsens sal
med takkesang i tusentall.

Landstad har i sin oversettelse beholdt hymneformen.  Hymnen er en høystemt lov- eller takkesang til Guds ære. I kirkehistorien går hymnen langt tilbake i tid. Det var en av de største kirkefedre som sto bak denne diktformen, nemlig Ambrosius.

Vi siteter strofe fem (NoS):

Din kristenhet på denne jord
bekjenner deg og på deg tror
som Faderen av evighet,
hvis makt ei mål og ende vet,

Med herfra og til utformingen av den latinske hymen, er de historiske spor svært dunkle. I følge en svært gammel legende skal det være nevnte Ambrosius av Milano som skrev ned de første strofene da han i 387 døpte Augustin. Han begynte å synge hymnen nærmest etter en guddommelig inngivelse, skriver Wikipedia.

Vi siterer strofe seks:

og Sønnen, som til verden kom
og frelste oss fra død og dom,
og trøsteren, Den Hellig Ånd,
høylovet over alle land.

Det er i alle fall sikkert at hymnen er flott i alt sitt innhold og utforming. Men det er ikke alt. I følge den samme legenden var det Augustin som stemte i og sang de siste strofene i hymnen som er en fantastisk lovsang til den treenige Gud. Det ser vi kanskje klarest her i strofe fem til syv.

Vi siterer strofe syv:

Og Kristus ærens konge prud!
Du er Guds Sønn og evig Gud.
Din kjærlighet var uten svik,
I kjød og blod du ble oss lik.

På bakgrunn av det vi her har skrevet har da Te Deum fått navnet etter kirkefedrene. Den er blitt kalt for Ambrosiushymen eller også Ambrosius- og Augustinhymnen. Men i hvem som egentlig er dikteren er ikke bevist.

Vi siterer strofe åtte:

Den hårde dødens brodd du brøt
og vant oss livet ved din død.
Deg binder ikke dødens bånd,
du sitter ved Guds høyre hånd.

Det  er også anført at Augustin skal ha oversatt en gammel hymme fra den orientalske kirken til latin. Et det rett, er hymen enda eldre enn tidligere antatt. Men uansett opphav, har vi med en av de aller eldste hymene i kirkehistorien å gjøre.

Vi siterer strofe ni:

Du kommer med Guds velde stor
og holder dommedag på jord.
Så hjelp oss, Herre, vær vår trøst,
for du har oss så dyrt forløst.

Te Deum er bare de to første ordene i den latinske teksten. I følge Wikipedia er begynnerordene: «Te Deum laudamus. te Dominum confitemur.» Oversatt til norsk blir det: Deg, Gud, lover vi. Deg, Herre, bekjenner vi.»

Vi siterer strofe ti:

Å, gi oss rom blant frelstes tall
i faderhusets høytidshall.
Ditt folk til hjelp, o Herre kom!
Velsign din arv og eiendom!

Ut fra det vi har skrevet tidligere, ser vi klart at hymen og salmen er mye mer enn en lovsang. Den er også en bekjennelse. Men vi tør å gå enda lengre. Salmen er også en troslære i kortform. Hele frelseshistorien er beskrevet i salmen. Den viser oss også hvordan vi skal leve som troens barn.

Vi siterer strofe elleve:

Ja bær oss, led oss, vis oss vei
til vi en dag får skue deg!
Vi søker glade til din favn,
hver dag velsigner vi ditt navn.

Vi skal derfor ikke dvele mer ved salmens tilblivelse. Det viktigste er dens innhold. Sammen med Guds Ord skal salmen lede oss på veien mot Guds rike. Mange salmer peker på kampen, striden og fristelsen. Denne salmen har en lysere tone. Selv om den i strofe ni «holder dommedag», er det ikke det som er dominerende.

Vi siterer strofe tolv:

O Herre, stå for oss på vakt,
la ingen synd i oss få makt!
Vi ber deg: Se i miskunn hit!
Til deg vi setter all vår lit.

Salmen avsluttes med et Amen. Avslutningsstrofene får dermed preg av en bønn. Det er en bønn om Guds miskunn og barmhjertighet. Men det er også en bønn om nåde og at den må vare livet ut til vi står frelst hjemme hos Gud i evighet.

Vi siterer strofe tretten:

Så vær oss nådig, Herre Gud,
ja, vær oss nådig livet ut!
Du, Herre, er alt håp vi vet.
Vi rokkes ei i evighet.
Amen.

Kilder:

Bibelen (2005)

Norsk Salmebok (1985)

Norsk Salmebok (2013)

Wikipedia: Te Deum

Eg ser deg Gud

Publisert av
Svar

Eg ser deg, Gud.

Salmen er skrevet av Johannes Barstad og ble første gang publisert i tidsskriftet og oppbyggelsesbladet «Stille Stunder» i 1899. Senere, i 1904, ble den også tatt med i salmesamlingen «Kvæde». Men det tok litt tid før den kom inn i de offisielle salmebøkene.

Vi siterer strofe en (NoS):

Eg ser deg, Gud, i kvar den blom som tirer
i fagre fargar mellom stein og strå,
som alle opp mot sol og himmel stirer
med bjarte smil som barneaugo små.

Vi finner salmen i Nynorsk Salmebok fra 1972 som nummer 700 og i Norsk Salmebok fra 1985 som nummer 287. I Norsk Salmebok (NoS) fra 2013 står den også som nummer 287 med 6 strofer. Den er plassert under temaet «Guds skaperverk» i salmeboken vår fra 1985.

Vi siterer strofe to (NoS):

Eg ser deg, Gud, i kvar den bekk som skumar
i kvite fossar mellom knaus og koll
og kler i brudeskaut den unge sumar
og syng sitt liv utover vang og voll.

Tanken om at Gud åpenbarer finner vi mange steder. Både Bibelen og Salmene taler mange steder om Gud. Den naturlige gudsåpenbaring viser til Gud som Skaperen. Den er nedlagt i alle mennesker.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Eg ser deg, Gud, i kvar den tind som syner
eit bilet av din stordom og din glans,
når soli honom med sin gullkrans kryner,
og snøen bind av sylv sin glitrekrans.

Også denne salmen har dette som tema. Salmisten priser Gud for skaperverket. For den troende blir det en bekreftelse på troen. Noe så vakkeryøt kan da ikke ha blitt til av seg selv.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Eg ser deg, Gud, i kvar den sky som rodar
så reint og høgt i friske morgonstund,
og i det gull som eg i kvelden skodar,
når dagen trøytnar mot sin kvilemund.

Naturopplevelsen blir ikke en opplevelse i seg selv. Takken for det vakre går tilbake til Gud. Men ansvaret for å ta vare på skaperverket, går tilbake til oss.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Eg ser deg, Gud i alt det liv som yrer
kring jordi all og høgt i stjernesveim.
Eg ser kor vel du skipar alt og styrer
som kjærleg fader i ein barneheim.

Når vi sitter med denne flotte salmen foran oss, er det naturlig å tenke på Petter Dass. Han har fått hedersplassen i salmeboken vår og står som salme nummer. «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» er en lovprisning til Gud for skaperverket. Og ut av salmen vokser det frem en takk til Gud også for frelsen i Jesus Kristus. Den finner vi bare i Guds Ord. Gud elsker oss. Han ga sin Sønn til soning for våre synder. Vi finner en liten hentydning til det i den siste strofen: «og i mitt auga skjelver ei gledetåre, for du har oss kjær.» Temaet i salmen blir understreket ved at «Eg ser deg, Gud» blir gjentatt i første verselinje gjennom hele salmen.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Eg ser deg, Gud, og i mitt auga skjelver
ei gledetåre, for du har oss kjær
og over oss så fager himmel kvelver
og gav til heim oss slik ei fager verd.

Kilder:

Bibelen (2005)

Nynorsk Salmebok (1972)
Norsk Salmebok (1985)
Norsk Salmebok (2013)

Gunnar Bonsaksen (2006), s. 255
Tobias Salmelid (1997), s. 90

Johannes Barstad på Wikepedia

Høgt frå den himmelske klåre

Publisert av
Svar

Høgt frå den himmelske klåre.

Salmen er skrevet av den tyske presten Friedrich Wilhelm Krummacher i 1842. Salmen ble først oversatt til bokmål i 1846 og siden til nynorsk av Anders Hovden i 1925. Vi finner salmen i Nynorsk Salmebok (NyS) fra 1972 som nummer 694 med fire strofer. Salmen er svakt språklig normalisert av Salmebloggeren i 2022.

Vi siterer strofe en (NyS):

Høgt frå det himmelske klåre
Faderens auga kan sjå
Både ditt smil og di tåre,
Hjarta, kvi ottast du då!

Originalen heter «Hoch aus den himmlischen Höhen» og den norske teksten står også i Norsk Salmebok fra 2013 som nummer 487 med fire strofer. Her er den plassert under temaet.

Vi siterer strofe to (NyS):

Om deg eit stormver vil herje,
Fiendehærar deg nå
Vara han vil deg, og verje,
Hjarta, kvi ottast du då!

Salmen er både en lovsang og en trøstesalme. Gud er med oss både når dagene er onde og når de er onde. Både i smil og i tåre, i gråt og i klage, i lengsel og i smerte, ja i alle situasjoner, så er det ingen grunn til å være engstelig. Gud taler inn i vår situasjon: «Hjarta, kvi ottast du då.»

Vi siterer strofe tre (NyS):

Græt du, han tørkar di tåre,
Klagar du, lyder han på,
Lækjer for alt som kan såre,
Hjarta, kvi ottast du då!

Bekymringer tapper oss for krefter og gjør oss motløse. Det er i stillhet ved Herrens føtter vi får kraft: «I stillhet og tillit skal deres styrke være.» (Jes 30:15)

Vi siterer strofe fire (NyS):

Lyt du enn lengta og stunde
Krona og kransen å nå,
Søtt i hans fang skal du blunde.
Hjarta, kvi ottast du då!

Kilde:

Norsk Salmebok (2013)
Norsk Salmebok (1985)
Nynorsk Salmebok (1972)

Gunnar Bonsaksen (2006), s. 257-258
Tobias Salmelid (1997), s. 186 og s. 236
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 1004 og sp. 1006-1007
Lars Aanestad (1965), bd. 2, sp. 168-169

Friedrich Wilhelm Krummacher på Wikipedia
Anders Hovden på Wikipedia