Hvo ene lader Herren råde

Hvo ene lader Herren råde.

Dette er den mest kjente salmen skrevet av den tyske salmedikteren Georg Neumark fra 1641. Salmen har stått i våre salmebøker helt fra Pontoppidans salmebok i 1740. Men på svenske har den en enda lengre historie. Gustaf Ållon oversatte salmen til svensk og publiserte den allerede i 1683 med tittelen Min själ och sinne, låt Gud råda. Salmen ble oversatt til dansk av Frederik Rostgaard i 1693. Vi finner ellers salmen som nummer 182 i Landstads reviderte samebok (LR), som nummer 750 i Landstad Kirkesalmebog (LK) og som nummer 207 med syv strofer. I Norsk Salmebok (1985) het salmen Den som i alt lèt Herren råde og her står salmen som nummer 459. Men den er nyoversatt og kan derfor ikke siteres. Salmen kom dessverre ikke med i Norsk Salmebok (2013). Vi siterer derfor salmen svakt fornorsket etter Landstad.

Vi siterer strofe en (LR):

Hvo ene lader Herren råde
Og setter all sin lit ham,
Den vil han fri fra all slags våde
Og redde av all nød og skam.
Hvo all sin lit til himlen slår,
Hans hus på sandig grunn ei står.

Georg Neumark ble født i Langensalza i Thüringen i Tyskland 16. mars 1621. Han gikk på gymnaset i Schleusingen og Gotha og etter endt skolegang, bega han seg i vei for å studere ved Universitetet i Königsberg. Men ved Magdeburg ble han og vennene hans angrepet av ranere som tok alt med unntak av en bønnebok og noen få mynter som var sydd fast til klærne hans. Uten mat og arbeid, annet enn litt penger han fikk for salget av en roman, flakket Neumark omkring i flere måneder før det lyktes ham å få seg en huslærerpost i Kiel. I takknemlighet til Gud for hans store omsorg skrev Georg Neumark i 1641 salmen som på tysk heter Wer nur den lieben Gott lässt walten.

Vi siterer strofe to (LR):

Hva hjelper oss all sorg og klage
Fordi vår lykke er så krank?
Vi bringer alt kun mer av lage
Og vinner intet ved vår ank;
Vi fyller kun vår motgangs skål
Med slikt unyttig klagemål.

Georg Neumark virket i sin huslærerpost til han hadde lagt opp så pass med penger at han kunne fortsette med sin utdannelse. Han dro tilbake til Königsberg og fullendte sine studier i juss. Da han var ferdig ved universitetet, var han en tid i Thorn, Danzig og Hamburg for han i 1651 returnerte til Thüringen. I 1652 ble Neumark bibliotekar og registrator hos hertug Wilhelm II i Weimar og siden arkivsekretær. Denne stillingen hadde han til 1681 da han måtte si opp på grunn av at han ble nesten blind. Georg Neumark døde i Weimar 18 juli 1681.

Vi siterer strofe tre (LR):

O kristen sjel, hold du kun stille
Og vær fornøyet i din Gud,
Ta av hans nådes rike kilde
Og akt hans forsyns vise bud!
Den store Gud, vår skaper, han
Best skjønner hva oss fattes kan.

I likhet med Rinkart, Rist og Gerhardt falt også Georg Neumarks liv sammen med 30-årskrigen i Tyskland. Lidelsene var store og herjingene var mange. Ulykken rammet Neumark igjen i 1646. Midt under studietiden i Königsberg mistet han igjen alt han eide i en brann. Men denne gangen klarte han seg bedre. Neumark var meget musikalsk. Og han hadde allerede skaffet seg et navn som dikter. Det betydde at han kunne livnære seg ved hjelp av sin kunst. Han ble medlem av den såkalte fruktbærererordenen i 1653 og i 1656 ble han også utnevnt til dens sekretær.

Vi siterer strofe fire (LR):

Han kjenner hva vårt beste fremmer,
Han vet den rette trøstetid;
Når han vår troskap kun fornemmer
Og merker ingen hykler-id,
Så kommer han før vi det ser,
Og meget godt oss nådig ter.

Også Paul Gerhardt diktet om Guds omsorg i sine salmer. I 1653 skrev han den kjente salmen som på norsk er oversatt med Velt alle dine veier. Den bygger på Salme 37, 5: «Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn.» Det spørs vel om ikke Gerhardts salme både har nådd lengre og er vakrere kunstnerisk utformet enn Neumarks. Men nå er det ikke rettferdig å bedømme en mann etter hans salmer. Neumark var bare 20 år gammel, Gerhardt var nærmere 50 år da han skrev sin salme. Det ligger mange års erfaring og mye lidelse i mannens liv bak ordene hans. Derfor virker det også bemerkelsesverdig at nettopp en så ung mann som Neumark, omgitt av krig og elendighet, kunne lodde så dypt i Guds omsorg og ledelse som han gjorde i sin udødelige salme.

Vi siterer strofe fem (LR):

Tenk ei i dine store plager
At Herren har deg rent forlatt
Og seg av den alene tager
Som er i lys og lykke satt!
Med tiden meget vender seg,
Den setter mål for deg og meg.

Salmen ble publisert i 1652. Samme året ble Neumark også kronet til hoffpoet. Han ble medlem av den berømte Pegnitz-ordenen («Blomsterordenen») i 1679. Georg Neumark har ellers utgitt 7 dikt- og musikk-samlinger. Den siste kom i 1681, samme året som han døde.

Vi siterer strofe seks (LR):

Det volder Gud slett ingen møye
Og koster bare ham et ord
Den som er fattig, å opphøye,
En rik å støte ned til jord;
Gud er den undergjerningsmann
Som reise opp og felle kan.

Neumark har selv fortalt om bakgrunnen for sin salme. At han fikk seg jobb som huslærer senhøstes 1641, så han som et Guds under. Vi skal bl. a. ha i tankene at en mann som Paul Gerhardt, som var født i 1607, måtte vente helt til 1651 før han endelig fikk seg en stilling som prest. Det var ikke lett å finne arbeid. På sine eldre dager skrev Georg Neumark dette om gleden da han fikk seg arbeid: «Denne hastige og liksom fra himmelen falne lykke gledet meg så hjertelig at jeg ennå samme dag til Guds ære skrev sangen Wer nur den lieben Gott lässt walten. Sannelig hadde jeg også anledning nok til å takke den guddommelige barmhjertighet for en så barmhjertig nåde.» (Holsvik). Salmen er ellers inspirert av Salme 55, 22 i Bibelen: «Kast på Herren det som tynger deg, han vil sørge for deg! Han vil aldri i evighet la den rettferdige vakle.»

Vi siterer strofe syv (LR):

Syng, bed og lyd hva Herren siger,
Vær tro og flittig i ditt kall
Og tro ved Gud din velferd stiger,
Din tro den ei beskjemmes skal.
Ti hvo sin lit til Gud har satt,
Han bliver ei av ham forlatt.

Melodien til salmen Hvo ene lade Herren råde er komponert av Georg Neumark selv. Den er kanskje mer kjent enn komponisten selv. Bach var veldig glad i denne koralligende melodien. Han benyttet den flere ganger i sinne arbeider og hans kantate Wer nur den lieben Gott lässt walten bygger nettopp på Neumarks komposisjon. Mendelssohn har også benyttet koralen i oratoriet St. Paul. De lutherske kristne har hatt en spesiell forkjærlighet for denne melodien. Det er sagt at den er benyttet i mer enn 400 forskjellige hymner eller salmer. Men selv om vi finner mye god luthersk kallsetikk i salmen, reagerer kanskje dagens kristne noe på formuleringen i Landstads reviderte salmebok: «Og tro ved Gud din velferd stiger / Din tro den ei beskjemmes skal.» Den er da også gjendiktet i Kari Arnestads vakre versjon på nynorsk fra 1973.

Vi siterer den strofen syv (LK):

Syng, bed og lyd, hva Herren siger,
Vær i ditt kall vinnskibelig
Og tro, ved Gud din velferd stiger,
Så skjer det også visselig;
Thi hvo sin lit på Gud har satt,
Han vorder ei av ham forlatt.

Kilder:

Bibelen (2005)

Landstads reviderte salmebok (1960)
Norsk Salmebok (1985)

Ivar Holsvik (1950), s. 30-31
Oscar Lövgren (1964), sp. 445
P. E. Rynning (1967), s. 352
Lars Aadland (1962), bd 1, sp. 970-971
Lars Aadland (1965), bd 2, sp. 482-483

Georg Neumark på Cyberhymnal
Georg Neumark på Wikipedia

Jesus livets rike kilde

Jesus, livets rike kilde.

Salmen er skrevet av den tyske presten, poeten og salmedikteren Johann Rist i 1642. Vi finner den i Landstads Kirkesalmebog som nummer 544, Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 596, Nynorsk Salmebok som nummer 846, Dansk Salmebog (DS) som nummer 175 og i Sangboken fra 1962 som nummer 874. Salmen Jesus, livets rike kildeber oversatt fra tysk til dansk av H. A. Brorson i 1734 og til norsk av W. A. Wexels i 1849. Vi siterer salmen etter LR litt modernisert.

Vi siterer strofe en (LR):

Jesus, livets rike kilde,
Himlens ære, glans og lyst,
Som din Fader sende ville
Oss til frelse, hjelp og trøst,
Hvorfor vil så mange sige
Nei til nådens himmerike?
Hva er verdens lyst som best
Dog imot din bryllupsfest?

Johann Rist ble født i Ottensen i Tyskland, 8. mars 1607. Hans fødested var en liten landsby i nærheten av Hamburg. Hans far var Caspar Rist og han var luthersk sogneprest på stedet. Fra fødselen av hadde foreldrene til Johann Rist ønsket at han skulle bli prest, men sønnen var en sjelden allsidig og begavet mann. Han leste bl. a. jus, medisin, matematikk og teologi og studerte både i Rinteln, Rostock, Leipzig, Utrecht og Leyden.Fra 1633-1635 var Johann Rist huslærer og det var på denne tiden han ble kjent med sin hustru, Elizabeth Stapfel, som han giftet seg med i 1635. Samme året ble han også tilsatt som sogneprest i Wedel ved Elbe og denne stillingen hadde han frem til sin død, 31. august 1667.

Vi siterer strofe to (LR):

Liflig er det høytidssete
Ved ditt eget bryllupsbord,
Fred, rettferdighet og glede
Strømmer til oss på ditt ord.
Der er bot for alle smerter,
Salighet for alle hjerter;
Der så inderlig i deg
Liv og sjel forlyster seg.

Johann Rist grunnla en sangskole i Hamburg og forfattet tekster til et stort antall av sanger og hymner. Noen av dem komponerte han også melodier til. Rist har skrevet et sted mellom 600-700 salmer. Mange av dem er kjent som kirkesalmer. Hos oss er Johann Rist er representert med 5 salmer i Nynorsk Salmebok, 6 salmer i Landstads reviderte salmebok og med 7 salmer i Landstads Kirkesalmebog. I Danmark finner vi to salmer av ham i Dansk Salmebog.

Vi siterer strofe tre (LR):

Du som til din bryllupsglede
Nådig kalte også meg,
Og til bords meg ville stede
Hvor der enn er rom hos deg,
Gi meg alltid, deg til ære,
Meg til salighet å bære
Sjelens rene bryllupsdrakt,
Som din Ånd meg selv har brakt!

Salmene til Johann Rist spenner nær sagt over hele spekteret innenfor den kristne tro. Han har salmer for alle lag av folket og han skriver om nesten alle anledninger i det menneskelige liv. Ikke alle sangene er av like god kvalitet og egner seg derfor heller ikke til kirkelig bruk. Men de var heller ikke ment å bli benyttet offentlig. Likevel vil mange av salmene til Johann Rist fortsatt bli betraktet som de aller beste kirkesalmene vi har. De er bibelske, objektive og full av kristen tro. Og det er sagt at mer enn 200 av dem har vært i bruk i Tyskland. Mange av salmene til Johann Rist er blitt oversatt til andre språk.

Vi siterer strofe fire (LR):

Høyt vi lover og tilbeder
Deg , du nåderike Gud,
Som til himmerik oss leder
Ved din nådes sendebud,
Inntil alle border fylles
Og av himlens glans forgylles,
Når den dag snart skinner frem
Da du fører bruden hjem!

Ytre sett var livet til Johann Rist vellykket. Han høstet stor popularitet for sin salmediktning og han var også en høyt verdsatt profan forfatter. Johann Rist fikk et presteembete som han hadde i over 30 år og han brukte tiden på sitt prestearbeid og sin diktning. Han var gift og fikk 5 barn. Prestegården hadde en stor vakker hage og var utstyrt med et velordnet bibliotek. Men hans tid falt sammen med 30-årskrigens herjinger. Heller ikke Johann Rist ble spart. Hans prestegård ble plyndret og ødelagt. Av barna døde 2 som små og hans kone ble syk og døde i 1662. De siste leveårene var nok ikke enkle. Johann Rist ble vel kjent med motgang og prøvelser gjennom livet. Spor av dette finner vi også igjen i hans salmer.

Vi siterer en strofe fra langfredagssalmen Å hjertens ve og sorg å se:

O Jesus Krist,
Min trøst for visst,
Jeg beder deg med tåre:
Hjelp at jeg inntil min død
Lenges mot deg såre!

I 1659 utga Johann Rist en diktsamling som på norsk har fått tittelen Korsets skole. Alle lidelsene knekket til slutt mannens helse. Johann Rist døde i 1667, 60 år gammel. Men han beholdt troen på sin Frelser.

Vi siterer en strofe fra nattverdsalmen Du livets brød, Immanuel:

Du livets brød, o Jesus Krist,
Kom, gi meg deg å kjenne,
Kom, sterke kilde, som for visst
Kan all min vanmakt ende!
Du fester bolig i min sjel;
Til evig tid, Immanuel,
Skal vi til sammen blive!

Kilder:

Landstads Kirkesalmebog (1910)
Landstad reviderte salmebok (1960)
Nynorsk salmebok (1972)

Ivar Holsvik: Salmediktere i våre salmebøker (1950), s. 21-23
Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (1994), bd VIII, sp 388-394
Oscar Lövgren: Psalm & Sånglexikon (1964), sp. 565-566

Johann Rist på Wikipedia
Johann Rist på Cyberhymnal

Nådens regn nu faller ned

Nådens regn nå faller ned.

Salmen er skrevet av Eiler Hagerup. Vi finner den i H. Blom Svendsen (HbS) sin bok fra 1935 med tre strofer. Salmen er tilrettelagt for et litt mer moderne norsk av Salmebloggeren i 2008.

Vi siterer strofe en (HbS):

Kom o! hellig pinsevind!
Kom o veldig vær! å drive
Mine krefter, og å give
Meg et himmelsk hellig sinn.
Hellig Ånd meg vederkvege,
Og igjennomtrenge meg.
Rense, fruktbargjøre, lege
Sjel og legem kraft fra deg.

Eiler Hagerup var født på Kvernes på Nordmøre i 1685. Her ble han også prest etter at han kom tilbake fra teologistudiet i København. Hagerup ble senere prest i Kalundborg. Det var her han skrev de fleste av sine salmer. Fra 1731-1743 var Eiler Hagerup biskop i Nidaros. Han døde i 1743, 58 år gammel. Med prester som Thomas von Westen, Eiler Hagerup og Peder Hersleb kom pietismen inn i den norske kirken. Men «pietismens Jesus-kjærleik og Jesu-sentriske stode i det heile, og mystikkens terminologi hev me berre far etter i denne «norske» diktingi hjå Hagerup og Selmer.» (Rynning).

Vi siterer strofe to (HbS):

Gjør mitt liv en pinsefest,
Full av Ånd og Åndens glede,
Full av Åndens frukt å trede,
Som en kristen sømmer best;
Hjelp meg vel å overvinne
Verdens lyst og dårlighet,
All min attrå fast å binde
Til min Jesu herlighet.

Biskop Bang hevder at Hagerups pasjonsprekener hører til «de aller ypperste den norske kirkes menn har frembrakt». Mange av Eiler Hagerups salmer er gått tapt i en brann. Skaar omtaler håndskriftet Evangeliske Sangverk som han har funnet og lest i København. Dette er trolig et manuskript til Psalme over alle Søndage.

Vi siterer strofe tre (HbS):

Pinsefestens dager skal
Endelig fullkommen blive,
Og meg Åndens fylde give
Uti himlens frydesal.
Hver en utvalgt sjel skal være
Da en full rettferdig Ånd,
Fader, Sønn og Ånden ære
Hos vår Herre Jesu hånd.

Kilder:

Blom Svendsen (1935), s. 228-231
P. E. Rynning (1954), s. 141-143

Se solens skjønne lys og prakt

Se solens skjønne lys og prakt.

Salmen Se solens skjønne lys og prakt er skrevet av den tyske presten og teologen Christian Scriver i 1686. Den ble oversatt til norsk av Birgitte Kaas Huitfeldt i 1734. Vi har bare denne ene salmen etter Christian Scriver. På svensk heter teksten er Nu dagens sol i glans och prakt. Salmen ble oversatt fra tysk av Johan Alfred Eklund i 1911. I Norsk Salmebok (NoS) finner vi denne vakre kveldssalmen som nr 808 med fire strofer. Salmen ble også tatt inn i Norsk Salmebok fra 2013 som nummer 812 med samme antall strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Se, solens skjønne lys og prakt
har ført sitt løp til ende,
seg verden har til hvile lagt,
tenk, sjel, hva deg mon hende!
Tred frem for himlens port,
kast all bekymring bort,
la dine øyne, hu og sinn
på Jesus være rettet inn!

Strofen er i seg selv en hel andakt. En lytter skriver inn til programmet Salmer til alle tider om en prest som benyttet denne salmen i en begravelse. I stedet for en avslutning på minnesamværet etter den avdøde, tok han frem gitaren sin og sang salmen. Vi siterer:

«Det var i en begravelse innen familien. Presten skulle avslutte minnesamværet med en andakt. Han gikk på prekestolen, tok med seg gitaren og sang en salme i stedet for avslutningsandakt. Det var så spesielt fint og verdig at jeg glemmer det aldri. Og salmen heter Se solens skjønne lys og prakt

Og det er grunn til å være glad og takknemlig. Herren Jesus har båret alle våre synder bort og gjort soning for alle våre overtredelser. Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham. Vi kan med frimodighet gå frem for nådens trone: «Tred frem for himlens port / kast all bekymring bort / la dine øyne, hu og sinn / på Jesus være rettet inn!» Jesus er vår store øversteprest som er prøvet i alt.

Vi siterer Bibelen fra Hebr 4, 14 -16:

«Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og nåde til hjelp i rette tid.»

Christian Scriver, som skrev salmen Der lieben Sonne Licht und Pracht, er kanskje mer kjent som forfatter av andaktslitteratur enn som salmedikter. Men denne salmen er en perle i salmelitteraturen som trolig enda kommer til å leve lenge. Hele salmen på 9 strofer ble først utgitt i Pontoppidans salmebok (1737) og vi finner den videreført i gamle Landstads Kirkesalmebog (LK) med seks strofer. Salmen står i denne salmeboken som nummer 613.

Vi siterer strofe to (NoS):

De blanke stjerner skinner vel
og skyter lyse stråler
i nattens mulm på dal og fjell;
dog meget mer tilmåler
rettferdighetens sol
meg lys fra nådens pol.
Min Jesus, han er sol og skjold,
jeg overgir meg i hans vold.

Christian Scriver ble født i Rendesburg i 1629. Han studerte i Lübeck og senere i 1647 ved Universitetet i Rostock. Scriver virket først i den lille byen Stendal i Sachsen før han i 1667 ble kalt til prest ved St Jacobs kirke i Magdeburg. Her kom han til å bli i 23 år. Salmelid (1997) skriver at Scriver var gift fire ganger, men at døden ofte var gjest i hans hus. Han ble enkemann tre ganger og av hans 14 barn var det bare tre som overlevde ham. I 1690 ble Scriver overhoffpredikant i Quedlinburg i Sachsen-Anhalt. Christian Scriver døde i Quedlinburg i 1693.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Vel lukker søvnen denne natt
så mangt et trettet øye,
dog våker en som ei blir matt
og trettes ei av møye:
Du, Jesus, våken er,
ditt øye har meg kjær.
Jeg er hos deg av hjertens grunn,
skjønt øyet lukker seg til blund.

Scrivers kanskje mest berømte verk er andaktsboken Seelen-Schatz eller Sjeleskatt på norsk. Her skriver han om den troendes anfektelser og prøvelser i denne verden. Boken er delt inn i kapitlene sjelen, sjelens kors, sjelens bønn og sjelens håp. Få har skildret troens kamp og seier slik som Christian Scriver. Vi siterer:

«Troen er ofte svak, blandet med sorg og frykt. Den synes ikke at den kan trøste seg ved sin gjenløser. Synden er så stor. Men sjelen lenges etter Kristus. Når den rett får høre om Guds nåde, sukker den: Kunne jeg bare tro det! Jeg er ikke verdig! Men hvor jeg trenger nåde. Slik er det med den sanne tro. De troende prøver seg selv. De synes ofte at de ingen tro har. Deres tro er i egne øyne bare som en ulmende gnist. Men de kjenner hungeren og tørsten i sjelen og ønsker intet annet enn å få leve og dø i Jesu Kristi samfunn.»

Vi siterer strofe fire (NoS):

Med deg vil jeg til hvile gå,
jeg er i dine hender,
du vil, min vekter, akte på
min sjel, til natten ender.
Jeg frykter ingen nød,
ei Satan eller død.
Når jeg med deg til hvile går,
med glede jeg igjen oppstår.

Salmen til Christian Scriver har sin helt bestemte tilblivelseshistorie. Blom Svendsen (1959) forteller at Scriver ved nattestid hørte en ugudelig vise ble sunget til en meget vakker tone. Han likte ikke at en så fin melodi ble misbrukt i den ondes tjeneste så han satte seg derfor ned og skrev en kristelig kveldssalme til samme melodien. Salmen ble på fem strofer og Scriver gikk lykkelig for å legge seg. På veien mot soverommet møtte han imidlertid den vonde selv. Djevelen griner imot ham og sier: «Du, Christian Scriver, du tror nok at du er en from mann du, men i virkeligheten er du min mann da.»

Christian Scriver ble opprørt og gikk tilbake til sitt kontor og skrev fire strofer til. Disse har en litt annen karakter enn salmens første del. Blom Svendsen skriver at Landstad tok med 4 strofer av første avdeling og 2 fra andre avdeling i salmeboken sin. Vi skal ta med første og siste strofen fra avdeling to.

Vi siterer den første strofen (LK):

I helvedånder, viker hen!
Her tør I intet vove,
Av dette hus er Gud en venn,
For vi skal sikre sove;
Den sterke englevakt
Oss holder vel i akt,
Og slår om oss en vogneborg,
Tross Satan, om han gjør oss sorg!

Salmen er i sin helhet oversatt fra tysk til norsk av Birgitte Christine Kaas. Hun ble født på Elingård i Onsøy 2. oktober 1682. Hennes far var godseier og amtmann Hans Kaas. I 1713 ble Birgitte Kaas gift på Fyn i Danmark med oberst Henrik Jørgen Huitfeldt. Han ble senere utnevnt til general og døde på Elingård i 1751. Hun levde sine siste år som enke og døde under mystiske omstendigheter 14. august 1761.

Birgitte Kaas skrev en rekke dikt, viser og arier i tidens stil, men alt ble flammenes rov da Elingårds brant i 1746. Hennes salmer er derimot bevart og allerede i 1734 hadde hun utgitt Nogle Aandelige Psalmer. Salmene er oversatt fra tysk. Det som kanskje er mest spesielt ved samlingen, er at 15 av de 28 salmene i boken er diktet av kvinner. En annen meget godt kjent oversettelse av Birgitte Kaas er salmen Sørg du for meg, Fader kjær skrevet av Ludämilia Elisabeth i 1682.

Vi siterer den siste strofen (LK):

Nu gå, mitt trette legem hen,
Og sov kun trygt og rolig,
Lukk dine øyne fritt igjen,
For Jesus våker trolig!
Til sist jeg slutter her:
O Jesus! din jeg er,
Deg har jeg meg i hjertet satt,
Nå, søte Jesus, en god natt!

Kampen med den onde er over. Christian Scriver har funnet tilbake til trøsten og tryggheten i Jesus. Selv om forfatteren av salmen går til ro og lukker sitt øye, er det en som alltid vokter sine: «Nå gå, mitt trette legem hen / Og sov kun trygt og rolig / Lukk dine øyne fritt igjen / For Jesus våker trolig!»

Kilder:

Bibelen (2005)

Norsk Salmebok (1985)
Norsk Salmebok (2103)

Lars Aanestad m.fl. (red): Kristen sang og musikk (1962)
H. Blom Svendsen: Streiftog gjennom salmeboken og salmeopplevelser (1959)
Tobias Salmelid (red): Lundes sang- og salmeleksikon (1997)

Salmer til alle tider
Christian Scriver på Wikipedia

Å salige stund uten like

Å salige stund uten like.

Salmen Å salige stund uten like er en av våre mest kjære og kjente påskesalmer. Den er skrevet av journalisten og salmedikteren Johan Halmrast i 1890 og den er gjengitt i Norsk Salmebok som nummer 189 med tre strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Å salige stund uten like,
han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seieren rike,
min sjel hvorfor sørger da du?
Han er ikke lenger i graven,
hvor bleknet i døden han lå;
/:jeg levende så ham i haven,
og aldri så skjønn jeg ham så.:/

Johan Halmrast var meget produktiv i sitt korte forfatterliv. På mange måter ble 1890-årene de beste årene hans. Han utga 30 romaner og skrev en rekke dikt, salmer og fortellinger. Og det var som ganske ung han skrev salmen Å salige stund uten like. Johan Halmrast ble født på Lillehammer i 1866, men han var svakhelset og fikk ikke noen annen utdannelse en folkeskolen. Som 12 åring kom han til Kristiania og fra nå av måtte han stort sett klare seg selv etter at faren gikk konkurs. Det var lite han kunne gjøre utenom skrivingen. Halmrast var blitt 24 år i 1890 da han skrev sitt mesterverk.

Vi siterer strofe to (NoS):

Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord –
tenk, jeg som er ringest blant ringe,
den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære,
å kunne jeg synge det ut!
/:Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.:/

Salmen etter ham kommer til å leve lenge. Men selv var han nok ikke klar over at han hadde skrevet en perle i salmehistorien. Fortellingene hans ble lest med en viss interesse. Verre var det med salmene. Selv drømte han om å utgi ca 600 salmer. Halmrast hadde tatt høyde for å skrive salmer til bibeltekstene etter den tredje tekstrekken. Og han sendte inn 8 prøvesalmer. Verken «Luthersk Kirketidende», «Norsk Kirkeblad» eller «For Fattig og Rik» nevnte prosjektet med et eneste ord, skriver Stoveland. Det meste Halmrast skrev ble for øvrig utgitt på eget forlag. Han gikk som oftest i underskudd. Men to salmer lever videre for ettertiden. Det er påskesalmen «Å salige stund uten like» (NoS: 189) og allehelgenssalmen «Hen over jord et pilgrimstog» (NoS: 247).

«Å salige stund uten like» bygger på beretningen om Maria Magdalena i Bibelen. Johan Halmrast kalte opprinnelig salmen sin for «Maria Magdalenas Jubel». Maria var blitt helbredet for alvorlig sykdom. Legen og evangelisten Lukas forteller at hun hadde vært besatt av syv onde ånder. (Luk 8, 2). En gammel kirkehistorisk tradisjon forteller at hun er den samme kvinnen som salver Jesu føtter og tørker dem med sitt hår. Denne beretningen fra fariseeren Dairus hus møter vi allerede i Luk7, 37. Maria var ofte med i Jesu følge, men holdt behørig avstand som det sømmet seg en kvinne på denne tiden. Men i påskeevangeliene trer hun igjen frem fra Bibelens blader. Det sto tre kvinner og sørget ved Jesu kors. Alle bar de navnet Maria. Vi leser fra Joh 19, 25:

«Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena.»

Vi møter Maria Magdalena igjen påskedagsmorgen. Etter jødisk skikk ville Maria salve Jesu døde legeme da sabbaten var over. Johannes skriver at Maria var alene. Det er hun som kom i begivenhetenes sentrum i påskedramaet. Maria Magdalena var den første som fikk møte Jesus etter oppstandelsen. Men Lukas skriver også her at de var flere kvinner:

«Det var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, som sammen med de andre kvinnene fortalte dette til apostlene.»

Også Peter og Johannes hadde kommet til graven denne morgenen etter at kvinnene hadde fortalt at stenen var veltet bort fra graven. De fant en tom grav og var meget forvirret. Men de ruslet hjem igjen. Maria Magdalena derimot fikk en ny løpetur denne morgenen. Hun hadde vendt tilbake til graven og haven hvor den lå. Det var ikke så lett å bli ferdig med denne mannen. Hun hadde vært vitne til mange av Jesu undergjerninger. Og hun hadde opplevd å få alle sine synder tilgitt. Hva det var, vet vi ikke. Hun kalles bare «synderinnen». Men Jesus ser til hjertet. Vi siterer fra Luk 7, 47 – 48:

«Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.»»

Det er «salige stund uten like». Hun fikk et nytt møte med Jesus i haven utenfor graven, påskedags morgen. Maria møtte to engler inne i graven som spurte henne hvorfor hun gråt. Og i samme nu, da hun snur seg, møtte hun en mann som hun trodde var gartneren. Hun får det samme spørsmålet av ham: «Kvinne, hvorfor gråter du?» Og så plutselig blir alt snudd på hodet da hun gjenkjenner ham. Vi siterer fra Joh 20, 16:

««Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» ? det betyr mester.»

For en forvandling. Maria Magdalena har møtt den oppstandne Herren, Jesus Kristus.

Vi siterer strofe to på dansk:

Han lever, og jeg må nu bringe
hans venner det salige ord –
o, jeg, som er ringest blandt ringe,
den mindste han kender på jord.
Tænk, jeg skal hans hilsen frembære,
o, kunne jeg synge den ud!
Mer kunne ej engle begære
end gå med så saligt et bud!

Det ligger nok noe av Johan Halmrast egen livssjebne bak disse ordene. Han ble ikke regnet for å være noen stor forfatter. I litteraturhistorien er han glemt. Størsteparten av sitt liv var han vanfør. Han var så godt som uten venner, med unntak av noen fra Frelsesarmeen. Her hadde han møtt varme, hjerterom og forståelse. Og fra deres suppekjøkken ble han servert mat da sulten knuget.

Men salmen lever etter ham. Den kom med i den danske samlingen «Hjemlandstoner» i 1895 og senere i den svenske sangsamlingen «Från alla land» i 1897, skriver Enstad. Frelsesarmeen gjorde salmen kjent over hele Norden. Norske misjonærer bar salmen videre ut. Den ble oversatt til santali i 1930 og til gassisk i 1939. Salmen er også oversatt til kinesisk. Og Kristian Wendelborgs glade melodi har gjort salmen kjent over store deler av verden.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Å salige stund uten like,
han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike,
min sjel, hvorfor sørger da du?
Du søkte din trøst i den døde,
og dvelte ved gravnatten kun;
/:så fikk du den levende møte,
å salige, salige stund!:/

Selv døde Johan Halmrast i ensomhet. Høsten 1912 fikk han en lungebetennelse som raskt gjorde slutt på hans forholdsvis korte liv. Johan Halmrast døde 22. november 1912. Han ble 47 år gammel. Bare noen få fra familien og fire offiserer fra Frelsesarmeen fulgte ham til graven. Det ble funnet to fulle sekker med håndskrevene manuskripter blant Johan Halmrast etterlatte eiendeler. De ble brent ulest. Men salmen hans er udødelig. Den ble oversatt til nynorsk av Bernt Støylen i 1920 og vi finner den i Nynorsk Salmebok (NyS) som nummer 683 med tre strofer.

Vi siterer strofe tre (NyS):

Å sælaste stund utan like,
Han liver, han liver enno!
Han sigrande stend i sitt rike!
Mitt hjarta, kvi syrgjer du so?
Ved gravi du trøyst vilde vinna
Og søkte den sorgfyllte grunn,
So fekk du den livande finna;
Å sælaste, sælaste stund!

Kilder:

Bibelen (2005)

Norsk Salmebok (1985)
Nynorsk Salmebok (1972)

Egil Elseth (1994), s. 94 – 97
P. E. Rynning (1967), s. 309 og s. 343
Tobias Salmelid (1997), s. 146 og s. 448
Bjarne Stoveland (2000), s. 66 – 74
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 827 – 828
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 88

Nils-Petter Enstad: … så fikk du den levende møte (1990)

Johan Halmrast på Wikipedia
Johan Halmrast på Store norske leksikon

Jesus du som har meg kjær

Jesus, du som har meg kjær.

Salmen er skrevet av den kjente engelske presten, poeten og kirkelederen Charles Wesley i 1740. Vi finner den i Sangboken (SaB) som nummer 380 med fire strofer. Den står plassert under temaet «Kamp og seier». Tittelen i original på engelsk er Jesus, lover of my soul. Salmen er oversatt til norsk av H. P. Bergh (str.1-3) i 1874 og av Karl Marthinussen (str. 4) i 1939.

Vi siterer strofe en (SaB):

Jesus, du som har meg kjær,
Til ditt hjerte vil jeg fly,
Høyt går havets bølger her,
Truende er stormens gny.
Skjul meg i din frelserfavn
Inntil stormen legger seg!
Før meg inn i himlens havn,
La meg ankre trygt hos deg!

Charles Wesley regnes som metodismens grunnlegger, men salmene hans er kjent langt utover metodismens rekker. Sammen med Fanny Crosby og Isaac Watts er han en av de tre største salmediktere i den engelskspråklige verden. Charles Wesley har skrevet rundt 6.000 salmer. Salmen blir av mange regnet som en av Wesleys ypperste salmer. Noen hevder til og med at den er den flotteste hymnen som noen gang er skrevet på engelsk.

Vi siterer strofe en på engelsk:

Jesus, lover of my soul,
let me to Thy bosom fly,
While the nearer waters roll,
while the tempest still is high.
Hide me, O my Savior, hide,
till the storm of life is past;
Safe into the haven guide;
O receive my soul at last.

Det er en dypt personlig salme, men folk vil likevel kjenne seg igjen i den. Og siden innholdet også har en viss allmenn karakter, vil trolig teksten heller ikke oppleves alt for nær. Salmen bygger ellers på en vel kjent variant av vandrermotivet. Wesley har lagt reisen til havs. Vi seiler på livets bølger og møter både stormer og motgang. Men vi er trygge i Jesu frelserfavn. Han leder oss frem til den himmelske havn hvor vi kan ankre opp og gå i land. På den måten har den første strofen rammet inn hele livsseilasen vår. Jesus leder sine frem til de er hjemme i himmelen. Det er målet for reisen.

Vi siterer strofe to (SaB):

Annen tilflukt jeg ei vet,
Hjelpeløs jeg flyr til deg,
Du kan gi meg liv og fred,
Du, kun du, kan hjelpe meg.
Verden ingen trøst kan by,
All min lit til deg er satt,
Skjul meg i din vinges ly,
Vær mitt lys i mørke natt!

Mange har funnet trøst og oppmuntring i denne salmen. En soldat under den amerikanske borgerkrigen fikk et helt spesielt forhold til denne hymnen. En del år etter krigen var han på en reise opp Potomac-eleven. Folk ombord var turister både fra Nordstatene og Sørstatene. De hadde kjempet på hver sin side i en blodig krig hvor over 600.000 mennesker mistet livet fra 1861 til 1865. Det var en sommerkveld i 1881 og en tidligere Nordstat-soldat begynte å synge. En av hymnene var Jesus, lover of my soul. Han var ferdig med 2 strofer av salmen som vi på norsk kaller «Jesus, du som har meg kjær». En av tilhørerne syntes det var noe kjent med stemmen. Han baner seg vei gjennom folkemengden for å spørre sangeren om noe. «Unnskyld, men var ikke De aktivt med under siste krig?» Han forteller at han var plukket ut som krypskytter for å drepe fienden. Han hadde allerede hevet geværet for å skyte da han hørte at soldaten sang Jesus, lover of my soul. Det ble for sterkt. Han klarte ikke å drepe den gangen. Salmen reddet soldatens liv. Møtet mellom de to gjorde dem til venner for livet. Det er Bjarne Stoveland som forteller denne historien i en kommentar til salmen.

Vi siterer strofe to på engelsk:

Other refuge have I none,
hangs my helpless soul on thee;
leave, ah! leave me not alone,
still support and comfort me.
All my trust on thee is stayed,
all my help from thee I bring;
cover my defenseless head
with the shadow of thy wing.

I desperasjon, redsel og ensomhet klarte ikke mannen presset. Han hadde vakt den natten og den eneste tilflukt han visste om var Herren selv. Også leiren hvor de andre soldatene lå og sov, ble spart den natten. Det ble ikke noe angrep. Soldaten ble bønnhørt: «Cover my defenseless head / with the shadow of thy wing.» På norsk er det blitt litt annerledes: «Skjul meg i din vinges ly / Vær mitt lys i mørke natt.»

Vi siterer strofe tre (SaB):

Mer enn alt du er for meg,
I hver nød med hjelpen nær.
Styrk den svake på hans vei,
Reis opp den som fallen er!
O velsignede Guds Lam,
Du er idel hellighet,
Jeg er full av synd og skam,
Du er min rettferdighet.

Salmen er oversatt til svensk med tittelen Jesus, du som älskar mig. Svenske Wikipedia har publisert 25 salmer/sangtitler av Charles Wesley. Men vi finner vår salme i Frälsningsarméns sångbok og i Psalmer och Sånger (1987). I Norsk Salmebok finner vi kun de tre Wesley-salmene Høyr kor englar syng frå sky (NoS: 50), O Jesus Krist, jeg flyr til deg (NoS: 394) og Dyp av nåde er hos deg (NoS: 624). I den danske salmeboken er det to Wesley-salmer. Men metodistkirken i Danmark utga i 2006 samlingen Salmer og sange og her er Charles Wesley representert med hele 36 oversatte salmer.

Vi siterer strofe tre på engelsk:

Wilt Thou not regard my call?
Wilt Thou not accept my prayer?
Lo! I sink, I faint, I fall-
Lo! on Thee I cast my care;
Reach me out Thy gracious hand!
While I of Thy strength receive,
Hoping against hope I stand,
dying, and behold, I live.

Salmen Jesus, du som har meg kjær er sunget ofte i sorg og begravelse i Norge. Og da et engelsk krigsskip i 1939 førte dronning Mauds båre fra London til Oslo spilte skipsorkesteret melodien som Joseph Parry laget til salmen Jesus, lover of my soul. «Christian Biography Resources» forteller videre at det ikke finnes noen salme som oftere hviskes inn i en døendes ører er nettopp Jesus, lover of my soul. Den er en av de fire mest elskede hymner på engelsk. Da «The Sunday at Home» i 1887 inviterte leserne til å stemme på de mest populære hymnene, var disse øverst på listen: «Rock of Ages»; «Abide with Me»; «Jesu, Lover of my Soul» og «Just as I am.» Men jeg ville tro at også «How great tho art» og «Amazing Grace» ville blande seg inn i det gode selskap i dag.

Vi siterer strofe fire på engelsk:

Thou, O Christ, art all I want,
more than all in thee I find;
raise the fallen, cheer the faint,
heal the sick, and lead the blind.
Just and holy is thy name,
I am all unrighteousness;
false and full of sin I am;
thou art full of truth and grace.

Det er litt uklart hva som er den egentlige bakgrunnen for denne salmen. Men det er oftest tre historier som går igjen: En fugl som flykter inn gjennom Charles Wesleys åpne vindu og gjemmer seg under hans jakke, en diskusjon mellom Toldplay og Wesley som ender med at de går hjem og skriver hver sin salme, en flukt fra mobben som var rasende på Wesley for hans taler. Jeg går for den siste. Denne bakgrunnen finner vi bl. a. på Cyberhymnal og den er referert av Sankey. Charles Wesley var i Irland og hadde holdt møte i Killyleagh i County Down. Her ble han angrepet av en folkemengde som ikke likte hans forkynnelse. Han søkte tilflukt på en gård som het Island Barn Farm. Konen på gården fikk Wesley til å gjemme seg i melkehuset. Mobben kom etter og forlangte at hun utleverte flyktningen. Konen prøvde å roe de ned ved å tilby dem forfriskninger. Så gikk hun ned til melkehuset i haven og førte Wesley ut av et vindu på baksiden. Han skjulte seg under en hekk hvor det rant en liten bekk. Det var her Charles Wesley skrev sin udødelige salme, fortelles det.

Vi siterer strofe fem på engelsk:

Plenteous grace with Thee is found,
Grace to cover all my sin;
Let the healing streams abound;
Make and keep me pure within;
Thou of life the Fountain art,
Freely let me take of Thee:
Spring Thou up within my heart!
Rise to all eternity!

Kilder:

Sangboken (1962)
Norsk salmebok (1985)

Bjarne Stoveland: Alle tiders sanger. Historien bak de 14 mest kjente sangene. (2000)

Wikipedia: Charles Wesley
Wikipedia: Jesus, du som älskar mig
Cyberhymnal: The lover of my soul

For tronen hist

For tronen hist der hos min Gud.

Salmen ble opprinnelig skrevet av Charitie Lees Bancroft i 1863 til en melodi komponert av William Batchelder Bradbury i 1861. Tittelen på den opprinnelige melodien var Golden Chain. Det finnes to alternative melodier til hymnen og det er Sagina og Duane Street. Salmen fikk nye vinger å fly på etter at Vikki Cook laget en ny fengende melodi til sangen i 1993. Before the throne of God above er også sunget mye i Norge. Salmen ble ellers gjendiktet og til dels oversatt til norsk av Salmebloggeren (LeH) i 2008 med tittelen For tronen hist der hos min Gud.

Vi siterer strofe en (LeH):

For tronen hist der hos min Gud,
Et forsvar sterkt og godt har jeg,
En prest hos Gud i kjærlighet,
Som alltid går i bønn for meg.
Mitt navn er risset i hans hånd,
Mitt navn i hjertet skrevet er,
Ei noe skiller meg fra ham,
Han står i himlen for meg der.

Salmen er på tre strofer, men noen ganger siteres den med seks strofer. Stofen er da delt opp i to hvor de fire første verselinjene blir strofe én, mens de fire siste verselinjene blir refrenget. Dette gjentas i alle de tre strofene, men da med 1b, 2b og 3b som refreng. Salmen var opprinnelig på tre åttelinjede strofer med åtte stavelser i hver linje gjennom hele sangen.

Salmen Before the throne of God above er etter Cyberhymnal bygget over Åp 14, 4-6, men jeg har i gjendiktningen av salmen også benyttet meg av Hebr 4, 14-16 hvor det står følgende sitert etter 2005 utgaven av Bibelen:

Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og nåde til hjelp i rette tid.

Vår himmelske øversteprest er prøvet i alt i like måte som vi, men dog uten synd. Derfor har han også medynk med oss i vår svakhet. Men han er også vår talsmann og forsvarer ovenfor Gud når vi anklages av den vonde og av vår gamle syndige natur. Kristus er prest til evig tid etter øverstepresten Melkisedeks vis. Men Jesus kongedømme og prestdømme er til evig tid. Det bygger heller ikke på loven som i det gamle testamentet, Hebr 7, 22-25:

Derfor er den også så mye bedre, den pakten Jesus går god for. Dessuten har det vært flere slike prester, for døden hindret dem i å fortsette. Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.

Første del av strofe en bygger på dette mektige kapitlet om Jesu forbønnstjeneste hos Gud:

For tronen hist der hos min Gud,
Et forsvar sterkt og godt har jeg,
En prest hos Gud i kjærlighet,
Som alltid går i bønn for meg.

Charitie Lees Smith Bancroft ble født i 1841 i Bloomfield, County Dublin, som barn nummer fire av George Sidney Smith og Charlotte Lees. Faren var prest i Church of Ireland. Han var sogneprest i Aghalurcher fra 1836 – 1867. Charitie giftet seg med Arthur Bancroft i 1869, men allerede i 1860 hadde hun skrevet sin første salme. Det var hymnen «O for the roles of whiteness». De fleste salmene hennes ble publisert i «Within the Veil» i 1867.

Vi siterer strofe to (LeH):

Når Satan frister meg til synd,
Og all min skyld han drager fram,
Jeg ser mot himlen til min Gud,
Som gjorde slutt på syndens skam.
Min Frelser døde for min synd,
Min sjel så syndig den gikk fri,
Hos Gud hans liv er evig nok,
Å se på ham og meg tilgi.

I denne strofen finner vi hele evangeliet i et nøtteskall. Hvem kan anklage Guds utvalgte. Og hvem kan fordømme den som tar sin tilflukt i Jesus Kristus. Ren og rettferdig / Himmelen verdig / Er jeg i verdens frelser alt nu / Ordet forkynner / At mine synder / Kommer Han aldri mere i hu. Det samme vitner Paulus om i Rom 8, 31-35:

Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham? Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?

Jeg kan ikke finne så mye mer om Charitie Lees Smith Bancroft og hennes liv som gift. De engelske sidene om henne som jeg har lest, sier at det er sparsomt med opplysninger om henne. Hun døde 20. juni 1923, 82 år gammel. Men hun er begravet i Mountain View Cemetery i Oakland, California. Så en eller annen gang har hun utvandret til Amerika. På gravstein står det også tilføyet et nytt familienavn. Hennes fulle navn er oppgitt til Charitie de Cheney Lees Smith Bancroft så det ser ut til at hun er blitt enke for annen gang. Men den mest berømte salmen hennes lever videre.

I siste strofen av hymnen skriver hun om «the risen Lamb». Det er ikke så kjent her hos oss. Vi snakker helst om Guds Lam eller om «Gud og Lammet». I den engelskspråklige verden er derimot «the risen Lamb» godt kjent. Det er både sanger, foretak og kunst som bærer dette navnet. På norsk ble det derimot til «Guds dyre Lam» som forteller meg hva det kostet for Jesus å kjøpe meg fri fra synd og skyld. Han måtte gå i døden for min synd.

Vi siterer strofe tre (LeH):

For tronen der Guds dyre Lam,
En plettfri ren rettferdighet,
Hans navn er alltid den JEG ER,
Min himlens konge nådefull.
Jeg er i ham og skal ei dø,
Min sjel er gjenløst i hans blod,
Mitt liv er skjult med Kristus hist,
Med Krist’ min Frelser og min Gud.

Kilder:

Bibelen (2005)

Charitie Lees Smith på Wikipedia
Charitie Lees Smith på Cyberhymnal
Charitie L. S. Bancroft: Before the throne of God above

YouTube: Before the throne of God above

Det er makt i de foldede hender

Det er makt i de foldede hender.

Salmen ble skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1955 og hører til en av de mest kjente sangene han har skrevet. Den ble sunget inn på grammofonplate av den svenske sangeren Lage Wedin og spilt utallige ganger i Ønskekonserten i NRK radio. Utover på 1960-tallet lå den som nummer en, av de mest ønskede sangene. Salmen er tatt med i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 631 med tre strofer. På svensk heter salmen Det finns kraft uti bedjande händer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Det er makt i de foldede hender.
I seg selv er de svake og små.
Men mot allmaktens Gud du dem vender,
han har lovet at svar skal du få.

Bakgrunnen for salmen er egentlig et sitat fra en tale på et formiddagsmøte i 1954. Det var misjonær Jon Berg som talte om bønn og en setning fra talen festet seg i dikterens sinn: «Fronten med dei falda hender er den veldigste stormakt i verda«. Trygve Bjerkrheim skrev det ned på et lite blomsterkort som han fant i sitt franske nytestamente.

Bjerkrheim ville gjerne ha skrevet en sang om bønn med utgangspunkt i det Jon Berg sa i talen sin, men det ble ikke noe av før en sommernatt i 1955. Da våknet han midt på natten og kom til å tenke på ordene fra formiddagsmøtet. Det tok til å tone i dikteren: «Det er makt i de foldede hender«. Og Trygve Bjerkrheim skrudde på nattlampen og skrev ned to strofer og et refreng. Deretter la han seg til å sove igjen.

Vi siterer refrenget (NoS):

Det er svar underveis, engler kommer med bud.
Om det drøyer, det fram dog skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg, og du hjelpen skal få!

Han lå på sykehuset i Drammen, Berner Maudal. Pasienten var veldig dårlig og han hadde store smerter. Men en natt var det en strofe fra Ønskekonserten som plutselig dukket opp i hans sinn: «Kall på meg! Og du hjelpen skal få! Verselinjen er fra sangen «Det er makt i de foldede hender«. Og mens han lå der foldet han sine hender og bad til Gud. Berner opplevde at smertene forsvant og han fikk si ja til Jesus der og da. Han ble et nytt menneske. Og siden lå han alltid med hendene foldet. Og konen hans spurte: «Hvorfor gjør du det?» Og han svarer: «Jo, fordi det er makt i de foldede hender». Etter dette måtte de spille sangen på grammofon for ham hver eneste dag.

Dikteren og hans hustru besøkte Berner en dag før påske i 1965. De hadde hørt at han hadde vært alvorlig syk. Nå var han kommet hjem fra sykehuset. Men når de stiger inn i sykerommet, brister Berner ut i gråt i det han sier: «Gud velsigne deg! Eg har venta på deg, og no var det gildt at du kom, Trygve, for eg vil so gjerne få takka deg for songen». Og så fortalte han hvordan sangen «Det er makt i de foldede hender» hadde vært til hjelp for ham i den dypeste nød. Berner ville så gjerne leve videre, men Gud ville det annerledes. En vårdag i mai 1965 ble han stedt til hvile ved Frogner kirke i Lier. Seremonien ble innledet med sangen «Det er makt i de foldede hender«.

Vi kan kanskje stoppe litt opp ved språket. To av de mest kjente diktene etter Trygve Bjerkrheim ble begge skrevet på 1950-tallet. «Han tek ikkje glansen av livet» er fra 1950. Den ble skrevet på nynorsk. Og fem år senere kom «Det er makt i de foldede hender«. Den var på bokmål. Talen i 1955 var uten tvil på nynorsk. En kan undre seg litt, men det viser vel egentlig i en sum at dikteren er en ordkunstner av de sjeldne. Det er få poeter som veksler mellom målformene så suverent som Trygve Bjerkrheim. Mange holder seg enten til nynorsk eller til bokmål.

Sangen hadde opprinnelig bare to strofer. Begge handler om bønn og begge begynner med ordene: «Det er makt i de foldede hender«. Mange andre sangforfattere benytter samme teknikken. Gjentagelsen understreker temaet i sangen. Vi finner også samme virkemiddel i barnesangene og i gospelsangene. Sangen blir ikke dårligere av den grunn. Det er enkelt, sterkt og ekte. Det er makt i de foldede hender. Men ikke alle får svar på sine bønner her i dette livet.

Gud utfordrer oss til å være utholdende i bønnen. Det er ikke i vår makt å se hva som skjer. Men Skriften sier likevel at: «En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning«. Jak 5, 16. I den nyeste Bibel-utgaven heter det: «Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye«. Det er noe som rører seg ved nådens trone. En bønn i Jesu navn, er etter Faderens hjerte.

Vi siterer strofe to (NoS):

Du som ber for ditt barn, dine kjære,
er i forbønn fra år og til år,
om du tålmodets lekse må lære,
himlens bønnesvar engang du får.

Den første som satte melodi til sangen var Egil Haugen på Drotningborg. Senere laget Øivind Tønnesen en ny tone til sangen. Det er denne melodien som benyttes i Norsk Salmebok. Men også oberst i Frelsesarmeen, Jens Linderud, hadde skrevet en melodi til sangen. En dag kommer han opp på kontoret til Trygve Bjerkrheim i Grensen 19 i Oslo. Kunne han få bruke teksten til denne melodien? Det fikk han. Og så sier Linderud: «Min kone og jeg vil gjerne høre om du ikke ville skrive et vers til. Det skulle være til dem som ber for sine barn». Og en dag oppunder jul i 1957 kom han tilbake for å spørre om teksten. Den var ferdig. Verset er opprinnelig strofe to i salmen.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Det er makt i de foldede hender
når i Frelserens navn du får be.
Og engang når du livsløpet ender,
hvert et bønnesvar klart skal du se.

Jens Linderud gikk, glad og fornøyd med teksten til den tredje strofen. Det var siste gang Bjerkrheim så ham. En tid etter hadde Linderud en møteserie i Egersund. Han hadde arbeidet blant unge her i flere år tidligere. Nå var han utslitt og førtidspensjonert. Det var hjertet som hadde sviktet. Før han skulle på møtet en kveld, hadde han satt seg ned i en lenestol for å hvile litt i hjemmet der han bodde. Og plutselig faller hodet hans tilbake. Linderud døde virkelig på post. Han var forfremmet til herligheten. Men strofen han ba om, lever videre.

Kilder:

Norsk Salmebok (2013)
Bibelen (flere utgaver)

Trygve Bjerkrheim (red): Slik ble sangen til (1972)
Trygve Bjerkrheim: Det er makt i de foldede hender (1979)
Arne Prøis: I regnbuens glans. Arne Prøis i samtale med Trygve Bjerkrheim (1991)

Sangen er gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag

Ver ikkje redd

Ver ikkje redd.

Trygve Bjerkrheim har gitt ut en rekke diktsamlinger. Nummer 15 i rekken kom ut i 1979. Den fikk tittelen Mot soloppgangen. Her finner vi blant annet diktet Ver ikkje redd. Det ble tonesatt av Gunnstein Draugedalen samme året. I Sangboken (SaB) finner vi sangen som nummer 387. Her er tilblivelsesåret oppgitt til 1971. Sangen har fire strofer.

Vi siterer strofe en:

Ver ikkje redd! Du har ein Frelsar
Som kjøpte deg til Gud med blodet sitt.
Kvar ein som kjem, han varmt velkomen helsar.
Guds barn du vert. Eit evig liv er ditt.

Strofen er sitert med tegnsetting slik vi finner den i Sangboken fra 1983. Trygve Bjerkrheim overlot rettighetene til alt han hadde skrevet, til Lunde Forlag. Det er også dette forlaget som har trykt opp Sangboken. Vi skal se litt mer på oppbygningen av sangen Ver ikkje redd.

Tittelen på verket gjengis i begynnelsen av alle de fire strofene i sangen. Det er det som er temaet eller utgangspunktet for videre refleksjon. Og Trygve Bjerkrheim er ikke alene med å bruke gjentagelsen som et litterært virkemiddel. Sangen taper ikke sin kraft av den grunn – snarere tvert imot.

Leser vi Bibelen med tanke på frykt eller redsel, vil vi legge merke til noe eiendommelig. Uttrykket Ver ikkje redd gjentas gjennom hele Bibelen, like fra Mosebøkene og til og med Johannes Åpenbaring. Vi siterer den nynorske teksten fra 1. Mos 15, 1:

«Ei tid etter at dette hadde hendt, kom Herrens ord til Abram i eit syn, og det lydde så: «Ver ikkje redd, Abram! Eg er ditt skjold; løna di skal verta overlag stor.»» (1878 utg).

Gud ville gi ham Kanaans land i eige og hans ætt skulle bli talløs som himmelens stjerner. Abraham trodde Herren, og derfor regnet Herren ham som rettferdig, står det. Det var løftenes land. Også de troende i dag, har løftet om et evig rike hjemme hos Gud.

Og ordet lyder: Ver ikkje redd! Det går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. I vår nynorske utgave er det gjengitt 120 ganger. Det er et ord til oss hver tredje dag gjennom hele året. Bjerkrheim var nok på trygg bibelsk grunn da han skrev Ver ikkje redd.

Men på samme måten som inngangen var velsignet med et Ver ikkje redd, så er også utgangen i Den Hellige Skrift beseglet med et Ver ikkje redd. Det er endetiden og lidelsene i den siste tid som er tegnet opp her. Vi siterer fra Åp 1, 17-19:

«Då eg såg han, fall eg ned for føtene hans som eg var død. Men han la høgre handa si på meg og sa: Ver ikkje redd! Eg er den fyrste og den siste og den levande. Eg var død, men sjå, eg lever i all æve og har nyklane til døden og dødsriket. Skriv opp det du har sett, det som no er og det som heretter skal koma.»

Det er et ord fra Gud selv: Ver ikkje redd! «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket. Skriv derfor ned det du har sett, det som er nå, og det som skal komme heretter», leser vi i bokmålsutgaven.

Siste ordet i Bibelen ble talt til menigheten i Smyrna. De fikk også høre et Vær ikke redd. Vi siterer det etter nynorsk-utgaven siden det nok er dette språket Bjerkrheim kjente seg mest hjemme i. Det taler om lidelsen, men også om seieren og livets krone, Åp 2, 10:

«Ver ikkje redd for det du skal lida! Djevelen kjem til å kasta nokre av dykk i fengsel, så de skal setjast på prøve, og de skal lida vondt i ti dagar. Ver tru til døden, så skal eg gje deg livsens krone!»

Ver ikkje redd! Du har ein Frelsar / som kjøpte deg til Gud med blodet sitt / Kvar ein som kjem, han varmt velkomen helsar / Guds barn du vert. Eit evig liv er ditt. Slik skriver Trygve Bjerkrheim. Vær ikke redd for å gå til Jesus. Han tar imot alle. Det er invitasjonen, som å komme hjem – å være ønsket velkommen.

Andre strofen skildrer frelsesgrunnen: Ver ikkje redd! Di synd er sona. Originalen har en bindestrek eller tankestrek her: Ver ikkje redd! – di synd er sona. Det henger nøye sammen. Bjerkrheim tør nesten ikke å bruke punktum engang. Han skynder seg til å tilføye: Du trenger ikke å være redd lenger for din synd er sonet. Samtidig stanser han opp i undring. Er det sant, ja, det er virkelig sant.

Vi siterer strofe to (SaB):

Ver ikkje redd! Di synd er sona,
Di gjeld betalt, og Jesus leid din død.
For Kristi skuld du kvila kan, og vona.
Han sjølv di rettferd er, og livsens brød.

Jesus gikk i døden i mitt sted. Mine synder er sonet en gang for alle. Det er ikke mulig å skrive mer evangelisk enn dette. Det er forsoningens mysterium. Skyldbrevet ble naglet til korset med Jesus. Det er han som er min rettferdighet. I en vekkelsessang som Arne Aano satte tone til står det slik:

Det er nok, det som Jesus gjorde,
det er nok, det som han har sagt.
Han har sona di synd, den store,
og deg vunni så rein ei drakt.

Det er nok: Ver ikkje redd! Di synd er sona. Så enkelt kan det bli sagt. Det var mange som hørte seg frelst under Arne Aano sin talerstol. Han forkynte evangeliet og sang det inn i alles hjerter. Det kan trolig ikke sterkt nok understrekes hvilken ånd som følger med den kristne sangen. Og Bjerkrheims kristne lyrikk er som skapt for sang. Hans språk er veldig musikalsk.

Også en annen i Bibelen ble møtt med ordene: Ver ikkje redd! Det var den fattige enken i Sarepta. Da Elia kom til byporten, så han en fattig enke som gikk og sanket ved. Elia ropte til henne:

Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» Da hun gikk for å hente vann, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit; jeg har bare en neve mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker noen vedpinner og vil gå hjem og lage mat til meg og sønnen min. Så kan vi spise og legge oss til å dø.» (1. Kong 17, 8-12)

Men hva skjedde? Fordi enken i Sarepta ga profeten mat da han spurte henne om det, gjorde Gud det slik at hennes krukke aldri ble tom. Det var alltid nok av mel og olje. Vi leser videre fra 1. Kong 17, 13-16:

Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia.

«Ver ikkje redd!» Når Gud går med, er det ingen grunn til å frykte. Det er lett å si det, men kanskje ikke alltid så lett å leve etter det. Men Trygve Bjerkrheim hadde nok opplevd dette i sitt eget liv. Det er ikke alle mennesker gitt å få leve i Herrens velsignelse med sitt liv slik som ham.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Ver ikkje redd! For faderhanda
Deg verna vil. Den armen fast deg held.
Han skal deg losa til du står på stranda.
For Kristi verk i tid og æva gjeld.

Strofe en taler om omvendelsen. I neste strofen møter vi frelsens objektive grunnlag. Og i tredje strofen møter vi Gud som leder og beskytter sitt barn gjennom livet. Originalen har i-ending. Den er blitt borte i fornorskningen: Ver ikkje redd, for faderhandi / deg verna vil, – den armen fast deg held / Han skal deg losa, til du stend på strandi / For Kristi verk i tid og æva gjeld. For meg blir «stranda» nesten litt for hverdagslig. Rimparet handi – strandi er godt, poetisk og høytidelig. Gud vil lose den troende over livets fjord, til han står frelst på den himmelske strand.

Mange går nok og er redde for fremtiden. Det kan være så mange ting som skygger for frimodigheten, alt fra svik og skyld til angst og depresjoner. Lindis Kvalsund Myklebust forteller en gripende historie fra sitt eget liv i «Frå mørke til lys». Hun var en lykkelig tobarnsmor som fikk snudd livet sitt opp ned av sykdom med angst og depresjoner.

Mange innleggelser og all verdens medisiner hjalp ikke. Ekteskapet gikk i stykker og hun flyttet hjem til sine gamle foreldre. Moren døde og selv fikk hun kreft. Men i alt holdt hun fast på sin kristne tro.

Få trodde at Lindis skulle bli frisk. Men hun visste at det var andre som ba til Gud for henne. Ved et par anledninger ble det også bedt for henne med håndspåleggelse. Og det var noen ord som hadde brent seg fast: «Du skal komme styrket ut av dette. Det er jeg sikker på!» Og plutselig en dag skjer det en forandring i hennes liv. Hun blir gradvis bedre og til slutt helt frisk. I alle disse årene var det noen ord fra Bibelen som stadig dukket opp igjen i hennes sinn. Vi siterer dem fra bokmålsutgaven (1978) av Jes 41,10:

Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd.

Ikke alle opplever å bli helbredet fra sykdom. Men Jesus har lovet at han ikke skal svikte eller forlate oss en eneste dag, hvis vi holder oss til ham. Også julenatt lød det et «frykt ikke». Hyrdene på marken fikk høre englesang og englebudskap. De ble meget forferdet da Herrens herlighet lyste om dem, står det. Men så leser vi videre fra Luk 2, 10:

Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste / og fred på jorden / blant mennesker som har Guds velbehag!»

Jesus kom til jorden for å frelse deg og meg. Den samme Frelseren skal også gå med meg alle dager så lenge verden står. Nils Frykman synger om det i en sang som på norsk går slik: Min fremtidsdag er lys og lang / den rekker bakom tidens tvang / der Gud og Lammet selv jeg ser / og ingen nød skal være mer.

Dikteren har kanskje hentet bildet med «livsens-hagen» fra et sted som for ham var paradis på jord. I alle fall satt han ofte der. Og mye av poesien han skrev tar også utgangspunkt i naturen. Det var en liten hage med en allé på Fjellhaug Skoler, hvor Bjerkrheim bodde i mange år. Bildet er kanskje ikke så veldig originalt. På bokmål finner vi ofte uttrykket «livets hage». I paradisets hage sto det et tre, livsens tre. Hos Bjerkrheim er det blitt til «livsens-hagen». Det står som et bilde på himmelen.

Trygve Bjerkrheim har uttalt en gang at det verste med å bli gammel, er at vennene blir borte. De dør. I strofen kommer han også inn på døden. Og vi kjenner uttrykk fra mange kort om vennskap: «Gode venner er blomster i livets hage» . Men også vennene blir borte. Bjerkrheim blir ofte kalt for «vårens og håpets dikter». Det er ikke høsten som dominerer hos ham. Høsten er ikke det siste. Også den bærer bud om en evig vår. Ver ikkje redd for framtidsdagen / for solefallet og di siste stund! Jesus forlater oss aldri. Heller ikke døden blir det siste. Det er en himmel i vente.

Vi siterer strofe fire (SaB):

Ver ikkje redd for framtidsdagen,
For solefallet og di siste stund!
Frelsare fører deg til livsens-hagen.
Der du for evig stend på sikker grunn.

Kilder:

Bibelen (1978)
Sangboken (1983)
Norsk Salmebok (1984)

Trygve Bjerkrheim: Det er makt i de foldede hender (1979)
Arne Prøis: I regnbuens glans. Arne Prøis i samtale med Trygve Bjerkrheim (1991)
Lindis Kvalsund Myklebust: Frå mørke til lys

Sangen er gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag

Han tek ikkje glansen av livet

Han tek ikkje glansen av livet.

Denne salmen skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1950. Vi finner den i Sangboken som nummer 168 og i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 355 med fem strofer. Salmen Han tek ikkje glansen av livet og den vakre bønnesangen Det er makt i de foldede hender er vel de som har nådd lengst ut til folk, ikke minst på grunn av programposten Ønskekonserten i NRK.

Vi siterer strofe en (NoS):

Han tek ikkje glansen av livet,
den Frelsar som kallar på deg.
Fyrst då kan for alvor du leva
når han får deg fylgja på veg.

Og Trygve Bjerkrheim sitt navn ruver høyt i den norske sangheimen. I Sangboken er omtrent hver tiende sang signert Trygve Bjerkrheim og i Norsk Salmebok (1985) var det tre sanger og syv oversatte verk etter ham. Men i vår nyeste salmebok fra 2013 ble Trygve Bjerkrheim imidlertid kraftig oppdatert. Her finner vi hele fem salmer og ni oversatte verk av ham. Det som gjør Bjerkrheim så kjær, er hans ekte og glade kristendom kombinert med hans enkle, men velklingende språk. Her er det hjertespråket som taler, ikledd vakker og forståelig poesi.

Det er så visst ikke grunn til å henge med hodet for en som har tatt imot Jesus. Bjerkrheim fant sin Gud i unge år og Herren var hans trygge og faste følgesvenn gjennom et meget langt og innholdsrikt liv. Sangen blir større og større etter hvert som årene går. Jeg fikk også møte Trygve Bjerkrheim i mine unge år og jeg vet ikke om noen mann med en sterkere utstråling enn ham. Livssamfunnet med Jesus satte sine dype spor i ham. Ansiktet hans hadde en egen glans og varme som er helt unikt.

Og hvilket liv og hvilken vandring fikk ikke Trygve Bjerkrheim oppleve her på jorden. Etter at han var utdannet som teolog på Menighetsfakultetet, gikk han inn i tjeneste i en misjonsorganisasjon som til fulle visste å sette pris på hans evner og utrusning. Han var først tilsatt på Fjellhaug skoler som timelærer og fast fra 1931 til 1936. Fra 1936 til 1970 var han redaktør for misjonsbladet Utsyn med fast kontor i Grensen 19 i Oslo. I tillegg var han redaktør for juleheftet «Ved Juletid» fra 1931 til 1972. Han var også redaktør for den populære juleserien med Når lysene tennes fra 1960 til 1999. Og Trygve Bjerkrheim var med å grunnla og ledet Norea Radio. Når han da i tillegg ga ut en rekke diktsamlinger, prosabøker, bibelfortolkninger, biografiske bøker og faktisk en hel ny utgave Det Nye Testamentet (Acta-utgaven), kan det ta pusten av de fleste. Og dette er bare det målbare arbeidet. Hans utstrakte reisevirksomhet både hjemme og ute må også nevnes. I Japan satte han dype spor etter seg på Bibelskolen i Kobe.

Salmen Han tek ikkje glansen av livet kom tidlig inn i de fleste kristne sangbøkene. Allerede i 1962 var sangen publisert i Sangboken. Jeg husker enda fra min barndom og ungdom at vi snakket om hvilken melodi vi skulle bruke til den på bedehuset. Det var mange som mente sangen var finere på «den nye melodien». Det er trolig Egil Haugens vakre melodi fra 1960 vi snakker om da. Den er kommet inn i Sangboken (1983) som den offisielle tonen til sangen.

Melodien til Han tek ikkje glansen av livet har nok også sin egen historie. Men tilblivelseshistorien til denne sangen er likevel helt spesiell. Det hele startet i Oslo vinteren 1921-22. Det året gikk en ung jente fra Edland i Telemark på ungdomsskolen på Fjellhaug. Hun het Signe Edland og Bjerkrheim husker henne godt fra den tiden han selv bodde på Fjellhaug skoler. Etter krigen kom hun tilbake til Fjellhaug, og denne gangen for å gå på Bibelskolen. Trygve Bjerkrheim hadde henne som elev i Bibel-klassen. Han kjente også søsteren Margit fra Fjellhaug. Signe hadde vært lærer et år i Lyngen i Troms da hun kom til Fjellhaug for andre gang. Det er til minne om henne at sangen ble skrevet. Derfor er også Han tek ikkje glansen av livet omtalt som Signe-sangen. Det ser ut til at disse ordene har vært Signes livsmotto i livet. Ble hun utfordret i sin kristne tro, kunne hun svare kontant:

Jesus tek ikkje glansen av livet!

Og det er så sant som det er sagt. Det finnes ingen grunn til mismot for den som tror på Jesus. Han tek ikkje glansen av livet. Og det ble også sagt om Trygve Bjerkrheim etter hans bortgang: «Han tok ikke glansen fra Jesus». Bjerkrheim var en beskjeden, takknemlig og mild mann som kunne oppmuntre og inspirere folk. Han ønsket å leve til Frelserens ære. Trygve Bjerkrheim døde i 2001, 96 år gammel.

Signe Edland fikk et smertelig sykeleie. En stund utpå nyåret 1950 fikk Trygve Bjerkrheim en trist og uventet melding. Signe Edland ligger på Menighetssøsterhjemmets sykehus i Oslo. Hun har fått kreft. Du må komme å besøke henne. Og det var nok med urolig hjerte han ga seg i vei. Bjerkrheim glemmer aldri ordene som møtte ham: «Ingen skal sjå meg fella ei tåre fordi om eg lyt døy ung«. De tok farvel og avtalte at Bjerkrheim skulle ta en tur til Edland en gang til våren.

Trygve Bjerkrheim skulle tale på en 17. mai-fest i Nissedal og hadde tenkt å besøke Signe Edland etterpå siden han var i Telemark. Men det gikk ikke. Han måtte ta på seg å være festtaler i en 70-årsdag lørdagen etterpå. Derfor måtte han besøke Signe først. På den måten kom han til å få sitte ved Signes dødsleie. Moren og Trygve gikk ned på kjøkkenet for å prate litt sammen. Da de kom tilbake til sykesengen, var Signe blitt dårligere. De skjønte det var den siste striden. Moren sier til datteren:

Signe, Jesus dreg båten i land

Etter en stund gjentar moren de samme ordene og sier: «Signe, Jesus dreg båten i land». Det sank ned i diktersjelen. Her langt inne i en fjellbygd i Telemark ble det første frøet til en sang sådd. Signes dødskamp var hard, men kort. Hun døde denne kvelden. Bjerkrheim måtte dra videre neste dag. Ordene fulgte ham og mens han satt i en solbakke i Kviteseid og ventet på bussen til Nissedal, formet de seg til poesi.

Vi siterer strofe to (NoS):

Du høyrer dei dårande røyster
som lovar deg gullglim og glans,
men ingen legg lys over vegen
som Jesus og kjærleiken hans.

Sangen er oversatt til mange språk. Den er blant annet utgitt på svensk, dansk, islandsk, færøysk, engelsk, tysk og japansk. Og sangen finnes gjengitt i de fleste norske sang- og salmebøker som er i bruk i dag. Det tok heller ikke så lang tid før den ble tatt med i Norsk Salmebok. Relativt sett er ikke 35 år mye når vi leser salmehistorien.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Han hjelper i brattaste bakkar
og stør deg når vegen vert smal.
Han signar dei sollyse sletter,
og lyser i dødsskuggens dal.

Verdens glitter og stas falmer og blir borte. De er ikke varige verdier og kan ikke sammenlignes med «Jesus og kjærleiken hans»: Da kan for alvor du leva, når han får deg fylgja på veg. Selv synes Trygve Bjerkrheim det var enkle og enfoldige ord han hadde formet. Men lite ble forandret i teksten som ble skrevet ned i Kviteseid i 1950. Han opplyser at «døden sin dal» ble byttet ut med «døds-skuggens dal».

Vi siterer strofe fire (NoS):

Han fører deg frelst over fjorden,
heilt fram til den himmelske strand.
Når døden sin brotsjø du møter,
vil Jesus dra båten i land.

Det mangler ikke på poetiske uttrykk i sangen. Vi møter «brattaste bakkar» og «sollyse sletter». Både i motgang og i medgang går Herren med. Like inn i «dødsskuggens dal» er det håp. Jesus fører oss frelst gjennom livet. Han vil dra båten i land ved «den himmelske strand». Det er enkelt, forståelig og vakkert.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Han tek ikkje glansen av livet,
han gyller din morgen og kveld
og opnar ei dør til dei salar
der æveleg høgtid du held.

Kilder:

Sangboken (1962)
Sangboken (1983)

Norsk Salmebok (1985)
Norsk Salmebok (2013)

Trygve Bjerkrheim: Det er makt i de foldede hender (1979)
Arne Prøis: I regnbuens glans. Arne Prøis i samtale med Trygve Bjerkrheim (1991)

Sangen er gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag