Den yndigste rose er funnet

Publisert av
Svar

Den yndigste rose er funnet.

Den yndigste rose er funnet er en av Brorsons mest berømte salmer. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) fra 1985 som nummer 41 og i Landstads reviderte salmebok som nummer 130 med ni strofer. På dansk har salmen elleve strofer. Elias Blix har oversatt salmen til nynorsk med ti strofer. Salmen heter da Den fagraste rosa er funni. Den ble publisert første gang i 1870 i Nokre Salmar II. Norsk Salmebok (2013) har salmen som nummer 35 med ni strofer. Teksten er uforandret fra 1985-utgaven. Dansk Salmebog (DaS) har salmen som nummer 122 med åtte strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Den yndigste rose er funnet,
blant stiveste torner opprunnet,
Krist inn i vår ætt lot sig pode,
blant syndere fagert han grodde.

Strofen er en forvanskning av den danske teksten. Originalen har: «Vor JEsus den deyligste pode». Elias Blix har viselig nok unngått problemet med å omdikte strofen.

Vi siterer strofe en (Blix):

Den fagraste Rosa er funni,
Ho upp millom Klunger er runni:
Vaar Jesus den dyraste Blomen
Rann upp av ei Ætt under Domen.

Men ser vi på den danske teksten i original, vil likevel Blix sin oversettelse ligge midt imellom den danske utgaven og den norske oversettelsen til bokmål. Noe er gått tapt på veien.

Vi siterer strofe en (DaS):

Den yndigste rose er funden,
blandt stiveste torne oprunden,
vor Jesus, den dejligste pode,
blandt syndige mennesker gro’de.

Salmen Den yndigste rose er funden ble publisert i Nogle Julesalmer fra 1732. Her fikk salmen en egen overskrift: Jeg er en rose i Saron med henvisning til Cant. 2. v. 1. Det betyr at salmen tar utgangspunkt i Høysangen 2, 1: Jeg er Sarons rose, en lilje i dalene.

Vi siterer strofe to (NoS):

Alt siden vi tapte den ære
Guds billedes frukter å bære,
var verden forvillet og øde,
vi alle i synden var døde.

Det spesielle er imidlertid at Brorson ikke bruker ordet «pode» på samme måte i sin salme som den norske oversettelsen. Ordet er et lånord fra tysk som betyr «avlegger» eller «ung plante». Det er trolig denne betydningen Landstad har brukt da han oversatte salmen fra dansk til norsk. Men dette blir ikke riktig. For det første så er det tyske lånordet et blindspor. Det er ikke snakk om poding her. For det andre så ser vi at det danske substantivet «pode» må ha en annen betydning enn «podegrein» eller «ung plante».

Vi siterer strofe tre (NoS):

Men Gud lot en rose oppskyte,
et under i slekten frembryte,
som renser og reiser av døde
vår verdens fordervede grøde.

Brorson bruker rosen som et bilde på Jesus. Symbolikken henter han fra Salomos Høysang. Brorson er sterkt påvirket av pietismen. Hele salmen bærer preg av det. Og her i salmens første strofe er det Jesus som er bakgrunnen for tilbedelsen. At Brorson henter bildet fra Det Gamle Testamentet, er også et pietistisk trekk. Men «pode» i denne sammenheng betyr «et lite barn» eller «en liten gutt». Det benyttes parallelt med ordet «dreng», men med vekt på et «guttebarn». Med andre ord så er det Jesusbarnet Brorson skriver om i denne strofen.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Så blomstrer Guds kirke med ære,
og yndige frukter kan bære,
for Jesus dens grøde oppliver
hans kraft gjennom grenene siver.

Dette er vesentlig for forståelse av salmen at vi får tak i rosemotivet. Den yndigste rose er funnet er en julesalme og den begynner med Jesu fødsel i Betlehem. Strofen er i seg selv en allegori. I innledningsstrofen sammenlignes Jesu fødsel blant syndige mennesker med en yndig rose som vokser opp blant torner.

Vi siterer strofe fire (Blix):

Så blømer Guds kyrkja med æra
og yndeleg grøda kan bera.
I Krist skal ho anda og leva,
han væta til vokstren vil gjeva.

Bildet med rosen er gjennomført i hele salmen. Vi finner allegorien benyttet i tre lag i salmen (Anja Pedersen). Salmen kan da tematisk inndeles i tre forskjellige avdelinger. I den første strofen finner vi selve temaet og dets betydning, nemlig en hyllest til Guds Sønn. Vi har da følgende inndeling (Pedersen):

Strofe 2-5: Frelseshistorisk avsnitt
Strofe 6-8: Misjonerende avsnitt
Strofe 9-11: Individuelt avsnitt

Brorson er på mange måter preget av Kingo. Men forskjellene er likevel store både på det stilistiske og det innholdsmessige området. Mens stilen hos Kingo er pompøs og bilderik, tilstreber Brorson enkelhet og klangfullhet. Også i innhold er det forskjeller. Brorson tolker sin diktning ut fra pietismens inderlige Jesusdyrkelse. Hos Kingo er det avstand. Mens Jesus er himmelskatten hos Brorson, er han himmelhelten hos Kingo. Dermed markerer salmen også noe nytt i forhold til Kingo og ortodoksien.

Vi siterer strofe fem (NoS):

All verden nå burde seg glede
og jublende lovsanger kvede,
men mange har aldri fornemmet
at rosen i verden er kommet.

Salmen varsler innføringen av følelsen i dansk litteratur. Vi ser det allerede i den tredje verselinjen i den første strofen: Vor Jesus, den dejligste pode. Og her kommer den norske oversettelsen til kort. Men Elias Blix fanger den i sak i sin geniale gjendiktning av både strofe en og salmen for øvrig.

Vi siterer strofe fem (Blix):

No skulle vel verdi med gleda
til Frelsaren lovsongar kveda.
Men mange på klungrane glosa
og får ikkje auga på rosa.

Andre lag i salmen begynner med strofe seks. Det er strofe fem i Norsk Salmebok siden strofe tre ikke ble tatt med i gamle Landstads Salmebog.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Å, dere som går gjennom livet
Som torner og tistler så stive,
Akk, hvorfor så stolte og ranke,
fordervet i sinn og i tanke?

Dette avsnittet i salmen handler om de som ikke tror på Jesus. I stedet for å prise Herren med salmer, er de stolte «som torner og tistler så stive» (strofe 6). De har aldri skjønt «at rosen i verden er kommet» (strofe 5). Og så oppsummerer Brorson denne delen av salmen med en meget kjent strofe som på norsk går slik:

Vi siterer strofe syv (NoS):

Søk heller de lavere steder
Der ydmykt for Jesus man treder,
Da får du din Jesus i tale,
For rosene vokser i dale.

I strofe syv er vi ved selve kjernen i pietismen. Troen må bli personlig. Mennesket må vende seg bort fra sin synd og ta imot Jesus. Vi siterer den etter Blix sin oversettelse:

Vi siterer strofe syv (Blix):

Stig ned frå den sjølvgjorde hægdi
Og gråt for din Frelsar i lægdi!
Så skal du hans kjærleike kjenna,
For roser i dalane renna.

Denne verdens barn søker på feil sted. De er for stolte til å søke Jesus der han er å finne. Det er først når mennesket erkjenner sin synd, at det blir mottagelig for Guds nåde. Ydmykheten spiller en vesentlig rolle i pietismen. I salmen er det symbolsk uttrykt ved «nædrige Stæder», «Støvet» og «Dale». Skal jeg finne Jesus, må jeg bøye meg for ham i støvet på de lavtliggende steder. For rosene vokser i dalene.

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Ja, Jesus, du alltid skal være
mitt smykke, min rose, min ære,
de giftige lyster du døder
og korset så liflig forsøter.

Det kan være lett å glemme hva salmen egentlig handler om. Salmen er en lovprisning til Gud. Det er Jesu plass i frelseshistorien som skildres i salmen. Strofe en er en hyllest til Gud. Så følger syndefallet i strofe to. Strofe tre skildrer tiden etter syndefallet, frem til Jesu fødsel. Så kommer Jesu fødsel i strofe fire: «Da lot Gud en rose opskyte». I strofe fem kommer Guds kirke «som blomstrer med ære». Den får sin kraft fra Jesus osv.

Vi siterer strofe ni (NoS):

La verden kun alt fra meg tage,
la tornene rive og nage,
la hjertet kun beve og briste,
min rose jeg aldri vil miste.

I salmens siste avdeling lar Brorson hjertespråket få strømme fritt. De tre siste strofene er fulle av følelser, men det blir aldri platt. Og han blir i rosemotivet også her. Men tornene får en ny betydning. De står for det onde i verden som vil rive ham bort fra Gud. Og Brorson bruker til fulle sine sanser til å beskrive og understreke det individuelle eller personlige aspektet ved troen. Verbene i de tre strofene fremhever hva han føler. Den norske utgaven har slått sammen strofe 9 og 10 til en strofe. Vi siterer derfor disse strofene i original utgave (str 9-11):

Nu, JEsu, du stedse skal være
Min smykke, min rose og ære,
Du gandske mit hierte betager,
Din sødhed jeg finder og smager.

Min rose mig smykker og pryder,
Min rose mig glæder og fryder;
De giftige lyster hand døder,
Og korset saa liflig forsøder.

Lad verden mig alting betage,
Lad tornene rive og nage,
Lad hiertet kun daane og briste,
Min rose jeg aldrig vil miste.

Kilder:

Bibelen (fl.utg.)

Sangboken (1962)
Sangboken (1983)
Landstads reviderte salmebok (1960)

H. A. Brorson: Den yndigste rose er funden (original)
H. A. Brorson/Elias Blix: Den fagraste Rosa er funni

Anja Pedersen: En analyse av Thomas Kingo: «Hierte-Suk» og Hans Adolph Brorson: «Den yndigste er funden»

O glade pilgrimsflokk

Publisert av
Svar

O happy band of pilgrims.

Salmen er oversatt fra gresk til engelsk av John Mason Neale i 1862 med tittelen O Happy Band of Pilgrims. Det eksisterer flere alternative tekster ved siden av den offisielle etter Neale. Han har også selv brukt en annen tittel, nemlig The Pilgrims of Jesus. Den engelske teksten har åtte strofer. Salmen er oversatt til norsk av Salmebloggeren (LeH) i 2007 med seks strofer.

Vi siterer strofe en (LeH):

Å glade pilgrimsflokk,
hvis du vil fremad gå.
Med Jesus som ditt følge,
til ham din lyst vil stå.

Originalen på gresk er skrevet av Joseph, the Hymnographer, omkring år 860 etter Kristus. Han var munk og er en av de største liturgiske poeter og hymnografer i den østlige ortodokse kirken. Joseph, the Hymnographer, kalles noen ganger for «the sweet-voiced nightingale of the Church». Han ble født ca i 810 på Sicilia av kristne foreldre.

Etter at foreldrene døde, måtte Joseph flykte på grunn av arabisk invasjon og forfølgelse. Han slo seg ned i Tessalonika og da han var 15 år gammel, ble han tatt opp som munk på et kloster i Latmos. Joseph utmerket seg ved sin fromhet og biskopen av Tessalonika ordinerte ham til Hieromonk eller prestemunk. Men da Gregory fra Dekapolis besøkte Tessalonika, ble han så imponert over Joseph at han inviterte ham til klosteret Studium i Konstantinopel.

Under nye forfølgelser i 841 ble Joseph sendt til Roma for å spørre pave Leo III i den romersk-katolske kirken om hjelp i kampen for å bevare den ortodokse kirken. Men på vei til Roma ble skipet kapret av arabiske pirater og Joseph ble ført til Kreta som slave. Joseph vitnet om sin tro og han lovet Gud for at han ble funnet verdig å lide for Kristi skyld. Han førte mange av sine medfanger til Kristus. Men tidlig juledagsmorgen, i det sjette året etter at han var tatt som slave, ble han satt fri. Det fortelles at han fortsatte reisen til Rom og at han ble godt mottatt der. Fra Rom reiste han så hjem igjen til Konstantinopel hvor han bl. a. grunnla et kloster og bygde en kirke. Det var her han skrev sin første salme.

Vi siterer strofe to (LeH):

Å glede, hvis ditt arbeid,
som Jesus gjort for menn.
Å glede hvis du hungrer,
som Jesus hungret enn.

Det arbeid vi gjør for Jesus, er vår takk for Golgata. Den som hungrer for Jesu skyld, prises salig. Det fikk Joseph oppleve. Salmen handler mye om å følge Jesus og de kår en Jesu pilegrim møter her i livet. Joseph skrev og talte av erfaring. Da forfølgelsene igjen tok seg opp, ble han ført i eksil til Cherson. Her var han i 11 år. Joseph kom så tilbake til Konstantinopel i 842.

Men under Barbas ble Joseph enda en gang internert. I år 867 vendte han tilbake til Konstantinopel for siste gang. Barbas var nå død og det var trygt å oppholde seg der. I følge flere kilder hadde han enda nærmere 20 år å leve. Joseph ble gammel og han har skrevet ikke mindre enn rundt 1000 salmer.

Vi siterer strofe tre (LeH):

Det kors av Jesus båret,
han båret har for deg.
Min Jesus tornekronet,
han bar den kun for meg.

Flere mener at Joseph døde skjærtorsdag aften i 883 eller 886. Og mer evangelisk går det ikke an å skildre det som Jesus skulle gjennomgå langfredag. Også Joseph sin dødskamp var en bønnekamp. Han var spesielt opptatt av fred for kirken og nåde for sin sjel. Joseph sovnet inn i Herren gammel og mett av dager. Han fikk en naturlig død. Etter forholdene på denne tiden, ble han meget gammel. Trolig ligger hans leveår et sted mellom 67 år og 76 år.

Vi siterer strofe fire (LeH):

Den tro som Jesus favner,
det håp du lenges ved.
Guds kjærlighet og omsorg,
ha takk at du går med.

Salmen til «Joseph the hymnographer» ble oversatt av den engelske presten, poeten og akademikeren John Mason Neale. Han studerte ved Cambridge og ble prest. Neale ble ordinert og fikk tilbud om en sognepreststilling, men på grunn av dårlig helse kunne han ikke ta imot embetet. I 1846 ble han rektor eller forstander for Sackville College. Dette var ikke noe ordinært college, men nærmere et fattighus som hjalp med utdannelse for de som hadde det vanskelig.

Vi siterer strofe fem (LeH):

Her prøvelser du møter,
du sorger holder ut.
Her fristelser er mange,
og død, den bitre lut.

Heller ikke livet til John Mason Neale skulle bli så enkelt. Han ofret seg for å bevare salmene fra Østkirken for den engelskspråklige verden. Det kostet ham dyrt. Han ble beskyldt for å reformere den anglikanske kirken innenfra i katolsk retning. Og en gang var det faktisk så galt at han ble angrepet og banket opp av mobben under en begravelse. Fra tid til annen mottok han også trusler fra uregjerlige gjenger med folk som sa de ville steine ham eller brenne ned huset hans. Heldigvis ble det ikke noe av. Men Neale døde i ung alder, bare 48 år gammel.

Vi siterer strofe seks (LeH):

Å glade pilgrimsflokk,
se opp mot himlen skjønn.
Hvor slike ringe sorger,
skal få så stor en lønn.

Så kanskje «tonen fra øst» kan få oss til å feste blikket et annet sted, enn på «stormene» og prøvelsene her på denne jorden. Dette er budskapet til en Jesu pilgrim: Se opp mot himlen skjønn / Hvor slike ringe sorger / Skal få så stor en lønn.

Vi siterer strofen på engelsk:

O happy band of pilgrims,
look upward to the skies,
where such a light affliction
shall win so great a prize.

Kilder:

Tobias Salmelid (1997), s. 285
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 272-274

O happy band of pilgrims
John Mason Neale på Wikipedia
John Mason Neale på CyberHymnal

Guds kjærlighet

Publisert av
6

Guds kjærlighet er langt, langt større.

Dette er en kjent hymne skrevet av den tyskfødte pastoren og sangforfatteren Frederick Martin Lehman i 1917. Salmen The love of God, som den heter i original, er oversatt til norsk av Trygve Bjerkrheim i 1951 og vi finner den norske teksten i Sangboken (SaB) fra 1983 som nummer 76 med to strofer og refreng.

Vi siterer strofe en (SaB):

Guds kjærlighet er langt, langt større
Enn penn og tunge tolke kan.
Den når høyt over himlens stjerner
Og ned til dødens mørke land.
Så dypt vi falt, den sonet alt,
Da Jesus døden led.
Sitt fangne barn i syndens garn
Gud frelste og gav fred.

De fleste som prøver å oversette en lyrisk tekst kommer til et punkt der de enten må gi avkall på rimord i den originale teksten eller de må skrive om teksten. Både Brorson og Landstad gjorde det, men ikke Elias Blix. Trygve Bjerkrheim følger opp i Blix sin tradisjon og gjengir teksten i oversatt form hvor både metrikk og innhold er bevart. Og det er godt gjort. Salmen har opprinnelig tre strofer, men bare strofe en og tre er gjengitt i Sangboken (1983). Originalen bygger delvis på en arameisk tekst skrevet av Meir Ben Isaak Nehorai i 1096. Salmen er oversatt til minst 18 språk, bla. tysk, fransk, spansk, tagalog og cebuano.

Vi siterer strofe en på engelsk:

The love of God is greater far
Than tongue or pen can ever tell;
It goes beyond the highest star,
And reaches to the lowest hell;
The guilty pair, bowed down with care,
God gave His Son to win;
His erring child He reconciled,
And pardoned from his sin.

Vi lar Lehman selv fortelle hvordan salmen ble til:

«En dag, under et kort avbrekk i arbeidet vårt, plukket vi opp en papirlapp og satte oss på noen tomme sitronkasser som var stablet inntil veggen. Og med en liten blyantstubb la vi til de to første strofene og koret til sangen…Siden linjene (tredje strofen fra et jødisk dikt) ble funnet nedskrevet på veggen i et pasientrom på et mentalsykehus etter at pasienten var båret til graven, så var den vanlige forståelsen at denne beboeren hadde skrevet diktet i en lykkelig stund.»

Frederick M. Lehman skriver dette i boken History of the Song, The Love of God fra 1948. Han har også komponert melodien med hjelp fra sin datter Claudia L. Mays. Men historien går mye lengre bakover i tid. Strofen som ble funnet nedskrevet på veggen, var en del av et lengre dikt kalt Hadamut. Det var funnet i revidert form fra originalen på tysk. Ordene fra tredje strofen ble sitert på et friluftsmøte som Lehman var på. Og han skriver videre:

«Den fulle dybden av linjene grep oss på en slik måte av vi bestemte oss for å bevare ordene for fremtidige generasjoner. Men ikke før vi kom tilbake til California, ble vi påskyndet til å fullføre dette. Og det var på en tid hvor omstendighetene var slik at vi ble tvunget til hardt kroppslig arbeid.»

Vi siterer strofe to på norsk (SaB):

Om alle hav med blekk ble fylte,
Var himmelens hvelv av pergament,
Og var en penn hvert strå på jorden,
Hver mann med skrivekunsten kjent.
Å skildre rett Guds kjærlighet
Vil tømme alle hav.
Og himmelens hvelv fra bryn til bryn,
Ei plass til skriften gav.

Fra andre kilder leser vi at den tredje strofen trolig ble nedskrevet 20 år tidligere, altså på slutten av 1890-årene. Lehman emigrerte sammen med familien sin til Amerika da han var fire år gammel. Familien slo seg ned i Iowa og Lehman bodde mesteparten av sin barndom her. Lehman kom til å studere teologi ved Northwestern College i Naperville i Illinois og han var pastor i Audubon i Iowa, i New London i Indiana og i Kansas City i Missouri.

Vi siterer strofe to på engelsk:

When hoary time shall pass away,
And earthly thrones and kingdoms fall,
When men who here refuse to pray,
On rocks and hills and mountains call,
God’s love so sure, shall still endure,
All measureless and strong;
Redeeming grace to Adam’s race—
The saints’ and angels’ song.

Men mesteparten av livet sitt viet han til skriving av religiøse hymner. Den første ble skrevet mens han var pastor in Kingsley i Iowa i 1898. Og den tredje strofen i salmen ble trolig skrevet ned mens han var her. I året 1917 finner vi Lehman igjen pengelens og elendig. Han tar seg arbeid som sjauer på et sitruslager. Her lemper de kasser med sitroner og appelsiner hele dagen. Og plutselig oppi alt dette kommer ordene til ham. De to første strofene og koret til Guds kjærlighet er langt, langt større ble skrevet ned. Lehman hadde flyttet til Kansas City i 1911. Det var også i Kansas City at Lehman var med å grunnlegge Nazarene Publishing House.

Hvor hentet han så inspirasjonen fra? Guds kjærlighet er skildret på mange måter gjennom hele Skriften. Den omfatter alt og han ikke skildres fullt ut med ord. «Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier», skriver Paulus i Rom 11, 33.

«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt», skriver han i 1 Kor 13, 4-7.

Men størst er den kjærligheten som Gud har vist oss gjennom Jesus Kristus: «Og Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder», leser vi i 1 Joh 4, 9 -10.

Om alt annet rokkes, vil ikke Guds kjærlighet falle bort. Konger og riker forsvinner. Ja, til og med bergene og fjellene skal rokkes. De som aldri noen gang har påkalt Herrens navn, skal en dag se opp mot fjellene: Fall ned over oss. Men Guds Ord og hans kjærlighet står fast. Det er vanskelig for oss å forstå: God’s love so sure, shall still endure / All measureless and strong / Redeeming grace to Adam’s race / The saints’ and angels’ song.

Den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Guds kjærlighet er en frelsende nåde til Adams ætt. Men den er så stor at den kan ikke måles. Nåden er sterkere enn noen jordisk makt. Få har vel klart å si det dypere og vakrere enn Lehman i denne salmen. I Bjerkrheims oversettelse lyder verselinjene slik: Guds kjærlighet er langt, langt større enn penn og tunge tolke kan / Den når høyt over himlens stjerner / Og ned til dødens mørke land.

Siste strofen i salmen har også sin egen historie. Diktet som strofen er en del av, kalles for Hadamut. Dette blir ofte lest i forbindelse med den jødiske høsttakkefesten Shavuot. Her skildres bl. a. et stort mysterium som trolig er hendelsen med de to lovtavlene på Sinai. Det skal være bakgrunnen for at diktet leses den første dagen av Shavout festen. Gjennom hele dette mektige eposet er Guds evige kjærlighet og omsorg for sitt folk hovedtema.

Vi siterer koret (SaB):

Guds kjærlighet, hvor rik og stor, –
Hvor høy og dyp – og lang!
Den priser evig englers kor, –
Og alle frelstes sang.

Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre», leser vi i Rom 8, 38-39.

Vi tar med noen sitater far annen kilde som forteller om hvilken situasjon Lehmann var i da han skrev sangen. På grunn av prøvelser av økonomisk art som Lehman måtte gå gjennom i 1917, ble han tvunget til å jobbe på et lager i Pasadena i California. En morgen han kom på arbeid, var det en sang som begynte å ta form i hans indre.

Lehman hadde meditert over Guds store og ubegrensede nåde og under en morgenpause skrev han ned de to første strofene. Da han kom hjem, satte han seg ned ved pianoet og laget toner til ordene i salmen. Men nesten all gospelsang fra denne tiden var på tre strofer. Da husker Lehman igjen et sitat fra et friluftsmøte mange år tidligere og denne strofen passet perfekt til de to strofene han allerede hadde skrevet. Originalteksten er ellers public domain.

Vi siterer strofe tre på engelsk:

Could we with ink the ocean fill,
And were the skies of parchment made,
Were every stalk on earth a quill,
And every man a scribe by trade;
To write the love of God above
Would drain the ocean dry;
Nor could the scroll contain the whole,
Though stretched from sky to sky.

Å skildre rett Guds kjærlighet / Vil tømme alle hav / Og himlens hvelv fra bryn til bryn / Ei plass til skriften gav.

Kilder:

Bibelen (1978)
Sangboken (1983)

Trygve Bjerkrheim (1987), s. 8
Tobias Salmelid (1997), s. 139-140

Cyberhymnal: F. M. Lehman
F. M. Lehman: The Love of God (1917)

Salmen på hymal.net
Salmen på timelesstruths.org

Norsk tekst publisert med tillatelse fra Lunde Forlag

Renn opp over grav

Publisert av
Svar

Renn opp over grav.

Salmen Renn opp over grav er skrevet av Elias Blix i 1883. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 859 med fem strofer. Renn opp over grav, du signa sol ble publisert i Nokre Salmar fra 1883, i andre rettede og økede utgave. Senere ble den også tatt med i Nokre Salmar fra 1891, i fjerde økede utgave. I Landstads reviderte salmebok fra 1953 finner vi salmen som nummer 642. Der er den plassert under ”24. søndag etter trefoldighet”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Renn opp over grav, du signa sol,
min Jesus, lat strålar strøyma
og lysa meg inn til nådens stol,
når her dei i grav meg gøyma!
Så heim eg kan fara i ditt ljos
og striden i glede gløyma!

Vi gjenkjenner et sentralt motiv hos Elias Blix. Det er solen. Bildet med solnedgang eller soloppgang kommer ofte igjen i salmene hans. Men her er det et overraskende poeng. Solen renn opp over grav. Og det er Jesus han tenker på. Jesus er Guds sol som lyser ham helt inn til tronen forbi død og grav: «Renn opp over grav, du signa sol / min Jesus, lat strålar strøyma / og lysa meg inn til nådens stol / når her dei i grav meg gøyma!»

Elias Blix hadde et klart program for salmediktingen sin. Han ville kristne nynorsken og vitne om sin personlige kristentro. Det var nok ikke så enkelt. Mange radikale politiske krefter jobbet for målsaken og det var nok ikke bare enkelt og forene dette med et konservativt kristent verdisyn. Men Blix var hellig overbevist om at han hadde gjort det rette. Men han fikk tåle mye kritikk for sin nynorske salmediktning, selv fra venner han hadde satt høyt.

Egil Elseth skriver i sin bok at han kan spore en utvikling av dødsmotivet i Blix sine salmer. Fra salmen Den veg til livet er så trong (1869) over No soli bakom blåe fjell (1875) til salmen Renn opp over grav (1883) er uroen for døden og engstelsen for fremtiden tonet ned til nesten en fullkommen harmoni. Det er ikke noe trist over Renn opp over grav. Men salmen er realistisk. Den lefrer ikke med døden. Mennesket kommer fra jord og vi vende tilbake til jord. Men det er ikke slutt med det. Salmen er også en salme om det kristne håp.

Vi siterer strofe to (NoS):

Eg menneske komen er av mold
og atter til mold må venda,
men lov vere Krist, vår sol og skjold
som ville meg Anden senda!
Ved honom eg stiga skal or grav,
så dauden i liv må enda!

Slik er det kristne fremtidshåp: «Ved honom eg stiga skal or grav / så dauden i liv må enda!» Det høres så enkelt og sant ut. Blix frykter ikke lenger for døden. Men det kan nok være problematisk for noen som sliter med frykt og angst fremfor det store skisma. Vi kan bortforklare døden eller vi kan gå den i møte. Blix gjør det siste. Flere peker på at det er hans nordnorske bakgrunn som har påvirket ham her. De hadde storhavet tett innpå og det skiftet fra fredelig idyll til stormfullt hav. Og noen ganger gikk det galt. Havet tok liv.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Dei døde som får i Herren døy,
Til livet dei opp skal standa
Og fara med fred frå heimsens øy
Og frelste i himmelen landa.
Gud, laga det så for Jesu blod:
I honom me ut må anda!

Vi skjønner kanskje ikke i dag hvilken betydning salmene på landsmål (nynorsk) egentlig fikk for folk. De var opplært til at det kristelige skulle uttrykkes i dansk-norsk språk. Flere geistlige var sterkt skeptiske til det nye. Nynorsk var vulgært. Ja, noe gikk faktisk så langt at de kalte landsmålet for djevelens språk. Men Blix var sikker i sin sak. Vant han målsaken, ville Norge blomstre og vi ville få en mektig vekkelse blant de unge. Blix ble ikke prest slik som han hadde drømt om. Han gikk heller ikke inn i noe forkynnerarbeid. Det er mulig han var for beskjeden. Men med salmene sine ble mannen i kirkebenken likevel forkynner, skriver Reidar Bolling i en artikkel for Salten Museum. Og det er nok rett. Blix nådde langt med sine salmer. Mange regner ham som Norges største salmedikter.

Det er ikke ofte vi møter noen særlig kamp i Blix sine salmer. Han slet mye med sykdom i livet sitt, men han ville ikke syte og klage. Heller ikke hans to barn som døde, ser ut til å ha påvirket ham til å skrive noen salme. Folk ble ikke forarget over innholdet i salmene slik som Landstads Jeg vet meg en søvn i Jesu navn. Bakgrunnen for salmen var to barnedødsfall i familien og flere mente salmen ble for personlig.

Men det må ha varmet Blix at han nettopp fra Landstad fikk oppmuntring for salmene sine. Og Elias Blix hadde også en annen visjon for salmene sine. Han ville gi folket sitt en hel salmebok. Derfor satte han i gang med å oversette salmer fra dansk og tysk. Noen av oversettelsene var faktisk så gode at de overgikk originalene, har jeg lest et sted.

Kirkeårsplasseringen til Blix for Renn opp over grav er som vi har nevnt tidligere, ”24. søndag etter trefoldighet.” I dag kaller vi det «25. søndag etter pinse». En av tekstene for dagen er hentet fra 1. Kor 15, 42-49. Her taler Paulus om oppstandelsen fra de døde. Vi siterer vers 42 – 44a: «Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp. Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp.»

Men først og fremst er salmen en begravelsessalme, og den plassert under «Det kristne håp» i Norsk Salmebok, skriver Aschim på sin BlixBlogg. Utgaven er svært trofast mot originalen. Dette er den store nynorske begravelsessalmen, sunget i begravelsene til Ivar Aasen, Elias Blix og Arne Garborg, skriver han videre.

Salmene til Blix ble ikke godkjent uten kamp. Største problemet var å få salmene inn i gudstjenesten. Første juledag 1885 hadde en nynorskprest i Telemark fått menigheten til å synge No koma Guds englar med helsing i sky, men først i 1892 ble det med kongeleg resolusjon bestemt at Nokre Salmar kunne benyttes som et alternativ til Landstads Salmebog hvis menigheten hadde besluttet det. Blix fikk oppleve at salmene hans ble brukt i vel 100 menigheter.

Salmeboken hans forelå i 1891 som Nokre Salmar: Fjerde aukade Utgaava. Her finner vi i alt 150 salmer. Av disse er 86 originale Blix-salmer. De resterende 64, er salmer som Blix har oversatt fra andre språk. Aschim skriver på sin BlixBlog at Blix til sammen har skrevet 150 salmer, en salme for hver Salme i Bibelen. Andre oppgir at tallet er 130. Men det er likevel klart at Blix har gjort et utvalg av sine egne salmer da han skulle sette sammen salmeboken slik at den passet til alle tekstene i kirkeåret.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Jesus eg leva vil og døy,
med honom eg lid og strider.
Og må eg så visna her som høy,
han skapar då nygrors tider.
Då livet så vent or grav skal gro
Som vårull og lauv i lier.

Livsdagen til Blix ble ikke lang. I sin tale på 65-årsdagen vissste han nok at det tok til å kvelde. Vi siterer Reidar Bolling: «Elias Blix røynte seg før hardt i studietida, og han fekk svi for det da han tok til å dra på åra. Ved hundreårsskiftet fekk han og fleire minningar am at kvelden var nær. Hausten 1901 var han sjuk for ålvor og den 17. januar 1902 døyde han og vart gravlagt på Vår Frelsers Kyrkjegard. Ungdomsvenen A. Chr. Bang, som var biskop i Oslo, holdt gravtalen.» Dagen for begravelsen var en sur januardag med snøslaps. Men Blix sin egen salme Renn opp over grav, bærer bud om en evig vår med «vårgull og lauv i lier» (strofe 4).

Vi siterer strofe fem (NoS):

So slumrar eg inn i blidan lund,
Der skal ingen trong meg tyngja.
So vaknar eg opp den morgonstund
Nå Anden meg opp vil yngja.
Så leva eg skal i Kristi lys,
Hans lov i all æva syngja.

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Egil Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)

Elias Blix: Renn upp yver Grav
Dagens Blix for 2. desember 2005

Så ta da mine hender

Publisert av
Svar

Så ta da mine hender.

Dette er en av våre aller mest kjente salmer som vi finner både i Norsk Salmebok (NoS) og i Landstads reviderte salmebok. På bokmål står den i NoS som nummer 608 og på nynorsk som nummer 609 med tre strofer. Melodien er etter Friedrich Silcher fra 1842. Salmen er oversatt fra tysk til bokmål av Peter Waage i 1887 og til nynorsk av Peter Hognestad i 1909.

Vi siterer strofe en på bokmål (NoS):

Så ta da mine hender
og før meg frem
Inntil jeg salig ender
i himlens hjem!
Jeg kan ei gå alene,
nei, intet sted.
Hvor du meg fører ene,
jeg følger med.

Vi har bare en salme etter Julie Hausmann på norsk. Hun var lærer og dikter født i Riga i 1826 som datter av en tysk gymnaslærer. Kvinner i salmelitteraturen er vel gjerne lite påaktet. De fleste forsvant i glemselens hav. Men det finnes da noen få unntak som Lina Sandell og Fanny Crosby. Disse er rikt representert både med salmer og biografisk materiale.

Vi siterer strofe to på bokmål (NoS):

La intet mer meg skille
fra nåden din,
og gjør meg ganske stille,
o Jesus min.
Ved dine føtter ene
er barnet trygt,
på deg, på deg alene
min tro er bygt.

Salmen til Julie Hausmann er på tre strofer og kalles vanligvis for en bønnesalme. Men hos Landstad ble den plassert under Åndelige sanger for hjemmet. I dag synges den i kirken under høymessen så vel som under begravelse. Sangen er også en av våre mest kjente bedehussanger. Den passer utmerket som en avslutningssang og det er også der den er plassert i Norsk Salmebok.

Vi siterer strofe tre på bokmål (NoS):

Selv om jeg ei fornemmer
din sterke hånd,
min salighet dog fremmer
din gode Ånd.
Så ta da mine hender
og før meg frem
inntil jeg salig ender
i himlens hjem.

På tysk heter salmen So nimm denn meine Hände og bygger på Bibelens ord i Salme 73, 23: «Du hast meine Hand ergriffen und hältst mich.» Psalm 73,23. På norsk heter det Men jeg blir alltid hos dig, du har grepet min høire hånd. Salmen finnes for øvrig også både på engelsk og på fransk. Den engelske tittelen er O take my hand, dear Father. Salmen er oversatt fra tysk til engelsk av Hermann Brueckner.

Vi siterer strofe en på tysk:

So nimm denn meine Hände
und führe mich
bis an mein selig Ende
und ewiglich.
Ich mag allein nicht gehen,
nicht einen Schritt:
wo du wirst gehn und stehen,
da nimm mich mit.

Det fortelles at Julie von Hausmann ble forelsket i en ung tysk mann i Riga. Hun var lærer, han skulle bli misjonær. De forlovet seg og han dro først ut til Sør-Afrika. Senere skulle hun komme etter og de to skulle så gifte seg. Julie sa opp lærerjobben og dro den lange ferden med båt for å gjenforenes med sin elskede. Men det gikk ikke som de hadde tenkt. Det var vennen til hennes forlovede som møtte opp for å ta imot henne. «Han som hun hadde reist halve jordkloden rundt for å gifte seg med – er død. En heftig, tropisk feber hadde tatt livet hans for bare et par uker siden», skriver E. Brager. Det er mer sparsomt med opplysninger om Hausmann etter dette. «Vi vet imidlertid ganske sikkert at det var i sorgen over sin knuste jordiske lykke hun skrev sin berømte bønnesalme», skriver Brager videre.

Vi siterer strofe to på tysk:

In dein Erbarmen Hülle
Mein schwaches Herz
Und mach es gänzlich stille
In Freud und Schmerz.
Laß ruhn zu deinen Füßen
Dein armes Kind;
Es will die Augen schließen
Und glauben blind.

Vi aner smerten hennes gjennom salmeordene. Hun valgte imidlertid å dra hjem til Latvia igjen. Julie Hausmann hadde en svak helse livet ut. Kanskje anstrengelsen med den lange reisen og sjokket som møtte henne i Sør-Afrika var medvirkende til dette. Men hun holdt fast på troen til det siste. «Så ta da mine hender / Og før meg frem / Inntil jeg salig ender / I himlens hjem!»

Vi siterer strofe tre på tysk:

Wenn ich auch gleich nichts fühle
von deiner Macht,
du führst mich doch zum Ziele
auch durch die Nacht:
so nimm denn meine Hände
und führe mich
bis an mein selig Ende
und ewiglich!

Elseth skriver at hun måtte oppgi sin lærerstilling og vie sitt liv til å pleie sin blinde far. Selv var hun mye plaget av sykdom og søvnløshet. Det var en utrygg tilværelse som møtte henne hjemme. Hun prøvde å livnære seg som guvernante forskjellige steder, men måtte oppgi det også da helsen sviktet. Guds veier er ikke alltid så lette å forstå. Men i den norske teksten legger oversetteren disse ord i hennes munn: «La intet mer meg skille / Fra nåden din / Og gjør meg ganske stille / Du Frelser min», heter det i en litt eldre utgave. Jordiske bånd blir slitt av, men Herrens nåde står fast.

Vi siterer strofe en på nynorsk (NoS):

Så tak då mine hender
og før du meg
til ferdi heim seg vender,
min Gud, til deg!
Eg kan’kje gå åleine
det minste steg.
Du er mi von, den eine,
styr du min veg!

Tyske kilder forteller en litt annen historie. Hausmann tilbrakte fire år i Biarritz i Sør-Frankrike. Her bodde hun hos sin yngste søster Organstin. Og i 1870 reiste hun til St Petersburg hvor hennes eldste søster oppholdt seg. Her tok hun seg av husholdningen, men hun drev også med litt undervisning i musikk både i og utenfor hjemmet. Og i Tyskland ble hun bedt om å få offentliggjøre salmer hun hadde skrevet i ledige stunder. Jeg vet ikke om noen av disse foreligger på norsk.

Vi siterer strofe to på nynorsk (NoS):

Å, lat di miskunn gøyma
mitt hjarta mildt,
så det seg sjølv kan gløyma
og verta stilt!
Lat barnet ditt få kvila,
ja, ber det du!
Då kan det roleg smila
og trygt deg tru.

Salmen har vært til rik velsignelse for mange mennesker. De fire siste verselinjene er identiske med de fire første verselinjene i første strofen. Det understreker budskapet i salmen: «Så ta da mine hender / og før meg frem / inntil jeg salig ender / i himlens hjem».

Vi siterer strofe tre på nynorsk (NoS):

Og skulle natti dylja
di store makt,
eg veit du fram vil fylgja
som du har sagt.
Så tak då mine hender,
og før du meg
til ferdi heim seg vender,
min Gud, til deg!

Kilder:

Bibelen (1930)

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1953)

Eivind Brager: Tonen som bærer (1983)
Egil Elseth: Salmer og skjebner (1994)
Oscar Lövgren (1964), sp. 271-272
Tobias Salmelid (1997), s. 154 og 387
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 874-875
Lars Aanestad (1965), bd 2. sp. 1024

Julie von Hausmann på tyske Wikipedia
Salmen i originaloversettelse etter Hognestad

Som den gylne sol frembryter

Publisert av
Svar

Som den gylne sol frembryter.

Salmen er skrevet av Thomas Kingo i 1689. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 172 med syv strofer. I Landstads reviderte salmebok står salmen som nummer 341 under «1. påskedag». Salmen Som den gylne sol frembryter blir av mange regnet som Kingos mestersalme. Den var opprinnelig på 10 strofer. Denne salmen er trolig også den ypperste påskesalmen vi har i vår kirke.

Vi siterer strofe en (NoS):

Som den gylne sol frembryter
gjennom den kullsorte sky
og sin stråleglans utskyter,
så at natt og mulm må fly,
så min Jesus av sin grav
og det dype dødens hav
oppstod ærefull av døde
imot påskemorgenrøde.

Her ser vi hvor mesterlig Kingo skildrer påskens drama i hvitt og sort. Uttrykkene som den gylne sol og den kullsorte sky, viser oss kontrastene i første delen av strofen. Og på samme måten må dødens natt og mørke vike plassen for oppstandelsens stråleglans i den siste halvdelen av strofen. Kingo blir tiltrukket av motsetningene og det er mye slik dualisme også i hans liv. I denne salmen er det ikke bare døden som er skildret. Kingo viser oss også hvor sentral oppstandelsen er for den kristne tro.

Vi siterer strofe to (NoS):

Takk, du store seierherre,
takk, du livets himmelhelt,
som ei døden kunne sperre
i det helvedmørke telt!
Takk fordi at opp du stod
og fikk døden under fot!
Ingen tunge kan den glede
med tilbørlig lovsang kvede.

Kingosalmen Som den gylne sol frembryter er en salme om oppstandelsen. Døden kunne ikke holde på Jesus. Han var den store seierherren fra Golgata. Jesus er selve livets himmelhelt som verken døden eller helvetet kunne sperre inne. Og her bryter oppstandelsesgleden løs og blir til takk og tilbedelse: «Takk fordi at opp du stod / og fikk døden under fot / Ingen tunge kan den glede / med tilbørlig lovsang kvede.»

Vi siterer strofe tre (NoS):

Ligger jeg i syndens veie,
ligger jeg i armod ned,
ligger jeg på sykdoms leie,
ligger jeg i usselhet,
ligger jeg fortrengt, forhatt,
og av verden helt forlatt,
skal jeg hus i graven tage,
å, her er dog håp tilbake!

Student Christian Ulrik Hansen var sentral i den danske motstandskampen mot tysk okkupasjon under den andre verdenskrig. Han ble fører for gruppe nummer 4 i motstandsgruppen Holger Danske. Men i februar 1944 ble han tatt til fange av Gestapo i Aalborg og satt flere måneder fengslet. Tross tortur og harde forhør, røpet han ingen andre i motstandskampen. Den 18. juni 1944 ble han, sammen med 7 andre fanger, dømt til døden ved skyting.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Synd og død og alle pile
som av Satan skytes kan,
ligger brutt der du fikk hvile
hist i gravens mørke land.
Der begrov du dem og gav
meg en sikker trøstestav,
så ved din oppreisnings ære
jeg skal seiers palmer bære.

De dødsdømte fikk lov til å skrive brev til de etterlatte, kort før de ble henrettet. Christian Ulrik Hansen fikk skrevet to brev. Fra Viborgs historie har vi klippet dette: «Af brevene fremgik, at Chr. U. havde et afklaret forhold til dødsdommen. I sit sidste brev til vennerne skrev han om døden: Når man som jeg er ung og elsker livet, er det tungt at sige farvel. Tungt at sige farvel til den pige, man holder af, de kære derhjemme og vennerne. Det er tungt men langt fra meningsløst. For at et folk skal leve, må nødvendigvis nogen kunne dø.»» I et annet brev kommer Christian Ulrik Hansen også inn på sin kristne tro. Egil Elseth forteller boken Salmer og skjebner en gripende historie om den unge teologistudenten: «Jeg har levd og vil dø i troen på ham som sa: Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. En morgen lyder det en salve. Chr. Hansen er ikke mer … la geværsalvene knitre, la dem pine og piske, la bare langfredagsmørket senke seg over landet – vi lurer dem påskemorgen, når den gylne sol frembryter gjennom den kullsorte sky. Farvel gutter – og på gjensyn, håper jeg. Gud være med dere!» Christian.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Du til livet meg skal vekke,
det er din oppreisnings kraft,
la kun jordens støv meg dekke,
ormer tære all min saft,
ild og vann oppsluke meg,
dog jeg dør i tro til deg,
at mitt liv, når du befaler,
reises opp fra dødens daler.

Men i Folk & Forsvar 2005 står det enda en opplysning om Christian Hansen. Det var utarbeidet fluktplaner fra dødscellen før henrettelsen. Vi siterer: «I mellomtiden forsøker andre fra Holger Danskegruppen å befri deres leder, idol og forbilde, Christian Ulrik Hansen, som satt fanget hos Gestapo i Aalborg. Motstandsfolkene når helt inn til hans celle, ikledd murertøy, men Christian Uha (som de halte ham) ville ikke flykte, da det kunne bety døden for alle øvrige kameratene som var tatt til fange (de ble likevel alle skutt). Gestapo får ytterligere nøstet opp i Holger Danskegruppen, som må gå under jorden.»

Vi siterer strofe seks (NoS):

Herre Jesus, gi meg nåde
ved din gode Hellig Ånd,
at jeg så min gang kan råde
og veiledes ved din hånd
at jeg ei skal falle hen
i det dødens svelg igjen
hvorav du meg engang rykte
da du døden undertrykte.

Christian Ulrik Hansen ble henrettet i Ryvangen den 23. juni 1944. De øvrige dødsdømte fra gruppen ble henrettet 9. august 1944. Jeg vet ikke noe om de andre fangene. Men under torturen og i dødens stund trøstet Christian seg selv og andre med Kingos salme Som den gylne sol frembryter. Oppstandelsestroen ga ham håp midt i mørket og fortvilelsen. Han døde i troen på Jesus.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Takk for all din fødsels glede,
takk for ditt det guddoms ord,
takk for dåpens hellig væte,
takk for nåden på ditt bord!
Takk for dødens bitre ve,
takk for din oppstandelse,
takk for himlen du har inne,
der skal jeg deg se og finne.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Egil Elseth: Til paradis med sang (1985)
Egil Elseth: Salmer og skjebner. Vers på veien gjennom kirkeåret (1994)
Egil Elseth: Thomas Kingo. Veversønnen som ble salmedikter (1985)

Folk og Forsvar 2005: De befridde oss

Når mitt øye trett av møye

Publisert av
Svar

Når mitt øye, trett av møye.

Salmen ble utgitt i Svanesang i 1765. Etter Brorsons død, ble det funnet en rekke etterlatte papirer og flere av privat karakter. Det var trolig ikke meningen at disse skulle publiseres. Salmene ble brukt hjemme i bispeboligen til privat oppbyggelse. Brorson holdt daglige husandakter i hjemmet så lenge han levde. Her ble det også sunget salmer, bl. a. fra hans egne verker. Mange mener at salmen Når mitt øye, trett av møye er skrevet på bakgrunn av mange triste hendelser i Brorsons liv og famile. Vi finner ellers salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 849 med fem strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Når mitt øye,
trett av møye, 
mørkt og vått av tåreregn,
ser med lengsel 
fra sitt fengsel
opp mot Salems blide egn,
å, hvor svinner da min ve 
bare ved der opp å se!

Det som slår meg når jeg leser denne strofen, er dens meget personlige stil. Den skiller seg ellers ut fra de andre salmene i Svanesang. Men himmelperspektivet og pilegrimsmotivet er sterkt i fokus som i mange av salmene fra Svanesang. Livet på denne jorden betraktes som et fengsel. Men Brorson prøver å se forbi alt dette mørke og triste og «opp mot Salems blide egne». Salem står her som et bilde på himmelen. Bare et blikk opp dit hjelper på Brorsons sinns-stemning «Å, hvor svinner da min ve / Bare ved der opp å se!»

Vi siterer strofe to (NoS):

Jeg fornemmer
folkestemmer,
alle slags blant englers lyd,
som mitt øre
snart skal høre
i Guds lovsangs fulle fryd –
Å, hvor sier da min sjel
verden gladelig farvel!

La oss se litt nærmere på strofe tre i salmen. Den er på mange måter spesiell ved at strofen benytter samtlige sanser. Det er nesten slik at Brorson i et himmelsk syn skuer inn i himmelen på en slik måte at han både hører lyder, kjenner lukter og smaker fra evighetens luft.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Ja, jeg skuer
dine druer,
paradis, den livets frukt; 
dine søte
roser møte 
neg alt nå med deres lukt, 
gir til tidens åndedrag 
evighetens luft og smak.

Denne skuen av den skjulte og himmelske verden er typisk for Brorsons salmer. Han kan med hele sitt sanseapparat bli hensatt i en helt annen virkelighet enn denne jordiske. Det synes å være klart at dette også virker inn på hans liv her og nå. Og mye av symbolikken er hentet fra Salomos Høysang i Bibelen. Ellers så er også rosemotivet sentralt i denne salmen. Men her er det forenet med luktesansen. Det er kun i denne salmen i hele Svanesang at luktesansen opptrer.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Lammets klare
brudeskare
ser jeg midt i paradis,
ser den svømme
som i strømme
av Guds glade lov og pris!
Snevre vei og korte tid,
å, hvor er din ende blid!

Høydepunket i salmen blir likevel strofe fire. Midt i Paradis ser Brorson «Lammets klare brudeskare». Denne skaren av bruder står nok som et bilde på de frelste i himmelen. Lammet er et bilde på Jesus. I strofe to hører han også mange stemmer: «Jeg fornemmer folkestemmer / Alle slags blant englers lyd». Det er frelste fra alle nasjoner og alle tungemål. Først hører Brorson fjern lovsang (strofe to), så kjenner han duften av rosen (strofe tre), før han i strofe fire formelig kan se den frelste himmelske brudeskare i et overjordisk himmelsk syn. Men tiden er kort, så er han fremme: «Snevre vei og korte tid / Å, hvor er din ende blid!»

Det er denne skaren, så stor at ingen kunne telle den, apostelen Johannes skildrer i Joh. Åp 7, 9-12: Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegrener i hendene. Og de ropte med høy røst: Seieren kommer fra vår Gud, han som sitter på tronen, og fra Lammet.»

«Alle englene sto rundt tronen og de eldste og de fire skapningene. De kastet seg ned for tronen med ansiktet mot jorden, tilba Gud og sa: Amen. All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen.»

Vi siterer strofe fem (NoS):

Nådens kilde,
Jesus milde,
se hvordan det her er fatt!
Se hvor dines
lengsel pines
nå i tidens mørke natt!
Når, o store Frelser, da
vil du hente meg herfra?

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Egil Elseth: Hans Adolph Brorson. Pietisten og poeten(1984)
Steffen Arndal: H. A. Brorsons liv og salmedigtning (1994)

Velt alle dine veier

Publisert av
4

Velt alle dine veier.

Salmen er skrevet av den kjente tyske presten og salmedikteren Paul Gerhardt i 1653. Den er oversatt til bokmål av Magnus Brostrup Landstad i 1861 og til nynorsk av Anders Hovden i 1923. Salmen Velt alle dine veier bygger på Salme 37, 5 i Bibelen hvor det heter: «Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn.» (2011). I gammel oversettelse het det: «Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.» (1930). Den nynorske salmeteksten er Velt all din veg og vande. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 460 med tolv strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Velt alle dine veier
og all din hjertesorg
på ham som evig eier
den hele himlens borg.
Han som kan stormen binde
og bryte bølgen blå,
han skal og veien finne,
den vei hvor du kan gå.

Allerede 250 år før Fanny Crosby, Lina Sandell og C. O. Rosenius skrev sine salmer og sanger hadde den kjente tyske presten og dikteren Paul Gerhardt skrevet om forsoningen i Jesus Kristus og om den kamp og anfektelse den kristne må regne med om han vil nå frem til den evige hvile hos Gud. Paul Gerhardt levde fra 1607 til 1676 og han regnes som en av den lutherske kirkes fremste salmediktere.

Vi siterer strofe to (NoS):

På Herren du deg støtte
om det deg vel skal gå,
hans gjerning må du nytte
om din skal kunne stå;
av sorg og selvgjort plage
det kommer intet ut;
for intet kan du tage,
alt kan du få av Gud.

Den tyske tittelen på salmen Velt alle dine veier er Befiel du deine Wege. Allerede den første strofen slår an tonen. Vi kan gå til Herren med alt. Han vet best hvilken kurs vi skal velge. Derfor kan vi hvile i Guds omsorg på tross av den sorg og fortvilelse vi eventuelt må oppleve på vår vei gjennom livet.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Din trofasthet og nåde,
o Fader, vet og ser
hvordan du best skal råde
med oss i alt som skjer.
Hva du har valgt å gjøre,
det står som fjell så fast,
ditt råd skal du utføre
om jord og himmel brast.

Landstad har mesterlig klart å beholde det såkalte «akrostikon» i sin norske oversettelse av den tyske salmen. Denne måten å dikte på var meget populær blant poeter på denne tiden. Det ligger da et skjult budskap i ordene utover den vanlige teksten. I denne sammenhengen danner begynnelsesordene i hver av de tolv strofene et budskap. Vi må ta med to ord i strofe to. Da får vi: «Velt på Herren din vei og håp på ham, han skal det gjør(e)» (Salme 37, 5). Tilsvarende på tysk danner det første ordet i hvert vers i salmen Befiel du deine Wege følgende: «Befiel dem Herrn dein Weg und hoff auf ihn; er wird’s wohl mach.» I Luther-Bibelen (1545) står det så godt som det samme: «Befiel dem Herrn deine Wege und hoffe auf ihn; er wird’s wohl machen.» (Psalm 37, 5).

Vi siterer strofe fire (NoS):

Vei har du alle steder,
og hjelp i all vår trang.
Velsignelser du spreder
og lys på all din gang.
Din vilje ingen hindrer,
din omhu blir ei trett
før gledestråler tindrer
i øyne som har grett.

La oss først se hvordan det var å leve i Tyskland på denne tiden. Situasjonen var meget dyster. Paul Gerhard har nettopp gjennomlevet 30-årskrigen med all dens død og grusomheter. Krigen, som varte fra 1618 – 1648, var en religionskrig og den var en av de mest blodige krigene i Europas historie. Hele tyske landsbyer ble rasert og i tillegg til drepte i krigen, tok også pest og sykdom (tuberkulose) livet av svært mange. Spebarnsdødeligheten var meget høy og flere steder var folketilveksten i Tyskland negativ. Det døde flere mennesker enn det ble født.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Og om alt Satans rike
vil stride Gud imot,
skal Herren aldri vike,
han trår det under fot.
Det gode han vil sende,
og det som er hans mål,
det skal så sikkert hende,
når bare vi gir tål.

Også Paul Gerhardt var omgitt av døden. Hans far døde da han var 12 år gammel og moren to år senere. Paul Gerhard opplevde krigen fra han var 11 år til han var blitt 41 år så det er klart det satte dype spor hos ham. Men han deltok ikke selv i krigen. Likevel fikk han merke dens følger på nært hold. «Hans eneste bror døde under krigen, barndomshjemmet ble brent av og i Wittenberg var det pest», forteller Ph. D. Kurt Ettrup Larsen.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Håp da, min sjel, i faren,
til Gud din tillit sett,
han frir deg ut av snaren,
hvor ille du er stedt!
Snart skal hans time komme,
da lysner himlens grunn,
din ventetid er omme!
Å, hvilken gledestund!

Den unge Paul Gerhardt ble sendt på kostskole og her fikk han sin skolegang. I 1628 begynte han på sin presteutdannelse og den trakk ut i langdrag på grunn av krigen. Men Paul Gerhardt klarte å ta sin teologiske embetseksamen i Wittenberg i 1642. I tidsrommet 1643 – 1651 var han huslærer i Berlin. Danske kilder oppgir at Paul Gerhardt ble ordinert til prest i 1651 og at han så flyttet til Mittenwalde for å være prest og prost. Tyske kilder sier at han var prost i Mittenwalde fra 1651 til 1657 så det ser ut til at disse opplysningene er korrekte. Salmen ble nok skrevet i Mittenwalde da.

Vi siterer strofe syv (NoS):

På høyden opp! Se lenger,
gi sorgen en god dag!
Kast bort all tvil som stenger
og volder hjertenag!
Er du ei her i skolen?
Se, over himlens hvelv
er Gud på kongestolen.
La ham få råde selv!

Og Paul Gerhardt skulle smertelig få erfare ordene i sin egen salme. I 1655, to år etter at salmen ble skrevet, giftet han seg. Men ekteskapelig lykke skulle snart bli vendt til den ytterste sorg og fortvilelse. Fire av hans fem barn døde innen det første leveåret. Og som om ikke det skulle være nok, hans hustru døde i 1668 av tuberkulose etter bare 13 års samliv, vel 45 år gammel. Paul Gerhardt fikk bruk for sine egne ord.

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Ham kan du trygt la styre
i alt som her skal skje.
Hans dommer, de er dyre,
i undring får du se
at han vil allting vende
som fyller deg med frykt,
og føre alt til ende
så underfullt og trygt.

Det er vel 400 år siden Paul Gerhardt ble født. Jubileet ble markert mange steder rundt om i Tyskland og også her hjemme i Norge. Og Paul Gerhardt er ikke noen hvem som helst. Han regnes som Tysklands største salmedikter. Oscar Lövgren karakteriserer ham slik: «Vid sidan av Luther är han den evangeliska kristenhetens främsta psalmdiktare med sin förening av enkelhet, innerlighet och folklighet.»

Vi siterer strofe ni (NoS):

Han dryger vel til tider
og venter med sin trøst,
er skjult for den som lider,
og tier med sin røst,
som om han i sitt hjerte
var vendt en annen vei,
og ikke så din smerte
og ikke enset deg.

Hva har så denne salmen å si oss i dag? I Sangboken (1983) står salmen under temaet «Guds omsorg, tro og tillit» og det er vel liten tvil om at det nettopp er en salme til trøst og oppmuntring. Og salmen har vist seg å ha en utrolig slitestyrke. I mer enn 350 år har den talt til mennesker i forskjellige livssituasjoner. Her er det nok å leve på og til å dø på. Og bak linjene merker vi at dette er selvopplevd. Det var nok av sorg og smerte i Paul Gerhards liv. Men bitterhet fører ikke noe steds hen. Det eneste som hjelper er å sette sin vei i Herrens hånd og stole på ham.

Vi siterer strofe ti (NoS):

Skal tårer da utøses,
vær tro om alt er stengt!
Vær trygg, min sjel, du løses
når du det minst har tenkt.
Da grønnes hjertebladet,
den sne som tiner bort,
har ei den minste skade
Guds fagre blomster gjort.

Salmen vitner om sorg, tvil, lidelse, tårer og død, men også om Guds nåde og trofasthet, om hans trøst og velsignelse og om en «lykksalig ende på all vår strid og nød.» Salmen munner ut i en bønn til Herren.

Vi siterer strofe elleve (NoS):

Det gir deg kraft og glede
på all din pilgrimsgang,
og troens strid hernede
blir fylt av trøstesang.
Gud selv vil gi deg palmen
og seirens søte frukt.
Du synger takkesalmen,
og all din sorg er slukt!

Dette er en salme som handler om å stole på Herren. Det er ingen andre å gå til. Vi forstår stykkevis og delt. Men en dag skal vi få skue Herren slik som han er. Da skal vi forstå alle hvorfor. Så «samles våre veier til sist i himlen inn».

Vi siterer strofe tolv (NoS):

Gjør en lykksalig ende
på all vår strid og nød!
Ja, Herre, ta i hende
vår sak inntil vår død!
La troen vinne seier,
og led oss trinn for trinn,
så samles våre veier
til sist i himlen inn.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Luther-Bibelen (1545)

Bibelen (1930)
Bibelen (1978)
Bibelen (2011)

Ph. D. Kurt Ettrup Larsen: Paul Gerhardt 400 år (2007)
Mitteldeutcher Rundfunk: Ich bin ein Gast auf Erden (2007)
James Kiefer: Paul Gerhardt. Hymnwriter (2006)
Carl Petter Opsahl: Hymnologi 2. Reformasjonen og salmesang (2002)
Jørund Midttun: Velt alle dine veie (2001)
Theodore Brown Hewitt: Paul Gerhardt as a Hymn Writer and his Influence on English Hymnody (1976)
Oscar Lövgren: Psalm- och sånglexikon (1964)

Kilder uten tidsangivelse:

Jørgen Ebert: Gamle danske sange – med tekst av Paul Gerhardt
Rosemarie Schröder, Reinhard Junghans: Paul Gerhard 1607-1676
Sigrid C. Hallberg Larsen: Paul Gerhardt. Biografi
Haugianeren: Paul Gerhards levnetsbeskrivelse. Hva hans familiebibel forteller oss
Haugianeren: Levnetsbeskrivelse og testamente Teologinet: Paul Gerhardt fyller 400 år

Paul Gerhardt på CyberHymnal
Paul Gerhardt på Wikipedia

Salmen spilt på YouTube

Blott en dag

Publisert av
2

Blott en dag.

Denne Lina Sandell-salmen ble skrevet i 1865. I Norsk Salmebok (NoS) finner vi salmen som nummer 490 med tre strofer. Her står den oppført i svensk originaltekst, mens den i Sangboken (SaB) er oversatt til norsk av Trygve Bjerkrheim. Sammen med Ingen er så trygg i fare og Bred dina vida vingar utgjør den de mest kjente og kjære av Lina Sandell sine salmer.

Vi siterer strofe en (SaB):

Blott en dag, et øyeblikk om gangen,
hvilken trøst for min forsakte ånd!
Skulle da bekymring ta meg fangen?
Allting hviler i min faders hånd.
Han som har for meg et faderhjerte,
av sitt rike forråd vil han gi.
Hver en dag dens del av fryd og smerte,
hva jeg trenger all min tid.

Blott en dag ble publisert i kalenderen Korsblomman. Første utgaven av dette bladet var i 1865. Lina Sandell redigerte Korsblomman i hele 37 år av sitt liv og hun nedla en betydelig innsats i dette arbeidet. Bladet var på ca 70 sider og hver årgang bestod av velskrevne biografiske skisser og nyskrevne sanger fra Lina Sandells hånd. Hun var redaktør av Korsblomman helt frem til julen 1902. Lina Sandell døde sommeren 1903. Oscar Lövgren regner Korsblomman som Lina Sandells mest betydningsfulle litterære verk sammen med salmene hennes.

Vi siterer strofe to (SaB):

Selv han alle dager nær vil være,
for hver særskilt dag med særskilt trøst.
Hver en dags bekymring vil han bære,
stille stormen med sin allmakts røst.
Og sin dyre eiendom bevare,
denne omsorg har han tatt på seg.
Til din dag skal og din styrke svare,
dette løftet gav han meg.

Blott en dag har en bestemt forhistorie. Salmen var Lina Sandells sluttkommentar til en fortelling om et gammelt veggur som plutselig stoppet. Uret finnes i dag utstilt i Sandell-museet ved Fröderyd prestegård hvor Lina Sandell vokste opp. Urskiven i fortellingen, foretok en grundig undersøkelse av hva som feilet klokken, og kom frem til at det var pendelen sin skyld. Pendelen streiket, men forsvarte seg med at den ikke orket mer. Den hadde regnet ut at den i løpet av et døgn måtte svinge frem og tilbake hele 86.400 ganger og det ble for slitsomt.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Hjelp meg da å hvile trygt og stille
blott i dine løfter, Herre kjær,
og ei troens rike trøst forspille,
som i livets ord meg lovet er!
Hjelp meg, Gud, å nynne på den sangen
så mitt hjerte mer og mer den kan:
Blott en dag, et øyeblikk om gangen,
til jeg når ditt gode land!

Urskiven foreslo at pendelen skulle prøve å svinge frem og tilbake 6 ganger. Men etter dette forsøket forklarte pendelen at det ikke var seks eller seksti ganger den gruet seg for, men seks millioner ganger. Urskiven kom da frem til den konklusjonen at det ikke var arbeidet i seg selv som forårsaket denne uroen, men snarere bekymringen for arbeidet. Klok som den var, foreslo den at pendelen ikke skulle tenke så mye på de millioner av ganger den måtte pendle. Vi siterer:

«Det kreves ikke mer av deg enn at du tar en sving om gangen. Og hvor ofte du enn må gå samme vei frem og tilbake, vil du alltid få et øyeblikk hver gang.»

Pendelen lyttet oppmerksom på urskivens resonnement og etter en stund tok den så på nytt fatt med sitt tålmodige arbeid igjen. Vi siterer de to første verselinjene i salmen slik de forelå i 1865:

«En dag, ett ögonblick i sänder,
Vad tröst evad som kommer på!»

Noen vil kanskje legge merke til at disse verselinjene har en mindre stavelse i hver linje enn slik vi synger salmen i dag. Lina Sandell har selv en kommentar til fortellingen om pendelen og urskiven: «Det er dåraktig å la det nåværende øyeblikket tynges av det fremtidige. Vi behøve ikke gå gjennom mer enn en dag, en time om gangen, og for hver dag får vi ny nåde, ny kraft og ny hjelp.»

Oscar Ahnfelt ville sette melodi til salmen og han mente den ble lettere å synge med en stavelse til i hver linje. Lina Sandell aksepterte dette og 1872-versjonen ble da slik som vi har den i dag.

Vi siterer strofe en (NoS):

Blott en dag, ett ögonblick i sänder,
vilken tröst vad än som kommer på!
Allt ju vilar i min Faders händer,
skulle jag, som barn, väl ängslas då?
Han som bär för mig en faders hjärta,
giver ju åt varje nyfödd dag
dess beskärda del av fröjd och smärta,
möda, vila och behag.

Oscar Lövgren hevder i sin bok om Lina Sandell at fortellingen om veggklokken er oversatt til svensk fra engelsk. Han mener at bibelstitatet: «Som din dag, så skall din kraft ock vara» er oversatt fra den engelske Bibelen hvor det i 5. Mos 33, 25 står: «As thy days, so shall thy strength be.» Men Per Harling skriver i sin bok om Lina Sandell at dette kan være feil. Det forelå to alternative bibeloversettelser fra 1863: «Din ålder, vare som din ungdom» og «Ock efter dina dagar, skull din makt vara.» Denne siste oversettelsen er så godt som identisk med vår norske 1978-oversettelse: «Som dine dager er, skal din styrke være.» 5. Mos 33, 25.

Vi siterer strofe to (NoS):

Själv han är mig alla dagar nära,
för var särskild tid med särskild nåd.
Varje dags bekymmer vill han bära,
han som heter både Kraft och Råd.
Att sin dyra egendom bevara,
denna omsorg har han lagt på sig.
«Som din dag, så skall din kraft ock vara,»
detta löfte gav han mig.

Lina Sandell var også språkmektig. Hun snakket tysk og engelsk og hun hadde også studert fransk, og litt gresk, hebraisk og latin slik at det var mulig for henne å sammenligne flere oversettelser av Bibelen. Her var hun langt forut for sin tid.

Det var ikke vanlig at en kvinne på denne tiden hadde et eget arbeid utenfor hjemmet. Lina Sandell ble Sveriges første kvinnelige forlagsdirektør. Hun publiserte en rekke artikler og skrifter for Evangeliska Fosterlands-Stiftelsen (EFS) i tillegg til alle sangene hun skrev. Og hun giftet seg med en kristen foretningsmann. Det skulle ikke en embetsdatter gjøre. Hun skulle gifte seg med en prest slik som hennes tre søstrer.

Også på et annet felt er Lina Sandell i utakt med sin samtid. Hun bruker morsbilder for å beskrive Guds vesen. Det var det mange som ikke likte. I Oscar Ahnfelts «Andlige Sånger» fra 1872, er «modershjärta» forsvunnet og erstattet med «faders hjärta.» Opprinnelig het det: «Han, som har mer än modershjärta.» I 1872 er dett byttet ut til: «Han, som bär för mig en faders hjärta.» «Modershjärta» ble «sensurert». Men i herrnhutisk kristendomsforståelse, var bruk av morsbegrepet helt vanlig. Og vi finner det også i Bibelen i sangene om herrens lidende tjener:

«Kan en kvinne glemme sitt diende barn
og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?
Og selv om en mor kan glemme,
så vil jeg aldri glemme deg.»

Lina Sandell var på trygg bibelsk grunn. Men Per Harling sier i sin bok at Lina Sandell selv trolig har byttet ut «modershjärta» med «faders hjärta.» Hun har kanskje sine grunner for å gjøre det og det kan være at Oscar Ahnfelt også hadde sagt at folk flest helst assosierer Gud med en far og ikke en mor.

Hva har så salmen å si oss i dag?

Den er først og fremst en fortrøstningssalme. Salmen forteller om Guds omsorg for oss mennesker. Men det er en meget smertefull erfaring for Lina Sandell. Hun har lært det gjennom mye lidelse. Fire i hennes nærmeste familie er allerede døde. Faren hennes omkom i en tragisk drukningsulykke og to år etter det dør også moren.

Lina var spesielt knyttet til faren og han hadde vært både hennes lærer, rådgiver og sjelesørger. Nå er han borte og savnet kjennes ekstra sterkt i og med at han forsvinner rett foran øynene på henne. Faren stod på dekk og bad Lina komme opp til ham. Idet han skal ta hennes hånd, kommer en kraftig sjø og faren forsvinner i bølgene.

Men også de to eldste søstrene er borte. Charlotte døde i 1859, bare 36 år gammel. Og Christina døde i 1863, 44 år gammel. Begge døde av tuberkulose, eller tærings som de kalte det på denne tiden. Lina Sandell hadde sittet ved tre dødsleier og hadde vært sterkt involvert i pleie og omsorg. Likevel ble ikke Lina Sandell bitter. Hun hadde funnet trøst i Guds Ord. Og Lina Sandell kjente sin Bibel. Hun siterte ofte fra den i sine sanger. Vi siterer fra Matt 6,34: «Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.»

Vi får bare en dag om gangen. Det hadde Lina Sandell lært. Hun hadde vært syk fra hun var et lite barn og få trodde hun kom til å leve opp. Tidlig fikk hun diagnosen «nervefeber» som gav henne lange sykeleier. Hun var plaget med smerter i brystet, feber, kramper og kraftløshet. Og det var i perioder veldig tungt å puste. Dette slet hun med hele sitt liv.

P.O. Nissen antyder at Lina Sandell også hadde tuberkulose som sine søstrer. Det er mulig at salmen «Blott en dag» også er skrevet på bakgrunn av hennes egen sykdomshistorie. Lina Sandell visste ikke hva morgendagen ville bringe, om hun fikk leve eller om Herren ville hente henne hjem til seg. Tid og tider var i Guds hånd. Lina Sandell har selv sagt det slik: «Vi sørger for morgendagen før morgendagen har kommet. Og likevel har Herren sagt: Det er nok at hver dag har sin egen plage.» I Lina Sandells dagbok har hun skrevet et sted at det Gud ikke hjelper oss ut av, det hjelper han oss igjennom. Det er nesten blitt en talemåte her hos oss: «Vi får ta en dag om gangen.»

«Blott en dag» er blitt tittelen på Per Harlings bok om Lina Sandell i norsk oversettelse. På svensk er originaltittelen «Ett ögonblick i sänder.» Det hadde Lina Sandell fått erfart i sitt liv: «Som din dag, så skal din styrke være.» Verset stod ikke i 1930-utgaven av den norske Bibelen. Der het det: «Og din hvile så lang som dine dager!» Verset er ikke streket under i min fars Bibel. Men han kunne sangen til Lina Sandell: «Som din dag, så skal din styrke være.» Derimot var 5. Mos 33, 27 streket under: «En bolig er den eldgamle Gud, og her nede er evige armer.» «Som folkets teologi, er dets sanger», heter det. Dette gjelder i høyeste grad Lina Sandell. Salmene hennes har vært med å prege mange generasjoner av kristne. Salmen Blott en dag er også en av våre mest benyttede begravelsessanger.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hjälp mig då att vila tryggt och stilla
blott vid dina löften, Herre kär,
ej min tro och ej den tröst förspilla,
som i ordet mig förvarad är.
Hjälp mig, Herre, att vad helst mig händer,
taga ur din trogna fadershand
blott en dag, ett ögonblick i sänder,
tills jag nått det goda land.

Både bønnen og det himmelske hjemland er sentrale tema i Lina Sandells sanger. Blott en dag er heller ikke noe unntak fra dette.

Kilder:

Bibelen (1930)
Bibelen (1978)
Bibelen (2005)

Sangboken (1962)
Norsk Salmebok (1985)

Anne Marie Rieber: Lina Sandell (1948)
Oscar Lövgren: Lina Sandell (1966)

Nils Sundgren og Gerd Grønvold Saue: Blott en dag. Lina Sandells liv og sanger (1980)
Astri Valen-Sendstad: Lina Sandell. Et dikterliv til Herrens ære (1995)
Per Harling: Blott en dag. Lina Sandell og hennes sanger (2004)

Lina Sandell på Wikipedia
Blott en dag på Cyberhymnal
Blott en dag på Wikipedia

Sangen er sitert med tillatelse fra Lunde Forlag.

Jeg vil synge en sang

Publisert av
Svar

Dette er en liten åndelig vise skrevet av Leif Haugen i 2007 etter inspirasjon fra tekster og oversettelser av Lina Sandell og Fanny Crosby. Sangen ble første gang publisert på weblogg.no 31. mars 2007 og senere revidert 28. april 2007 med tre strofer til egen melodi fra 2007.

Vi siterer strofe en:

Jeg vil synge en sang,
om mitt himmelske hjem,
der min Herre meg venter en gang.
Å hvor salig den stad,
når jeg dit kommer frem,
jeg min Gud der får skue så glad.

Leif Haugen ble født i Heddal i Telemark 12. juli 1949. Etter fullført grunnutdanning reiste han til Bergen og tok lærerutdanning delvis på Universitetet i Bergen og delvis på Norsk Lærerakademi med fagene kristendomskunnskap, pedagogikk og nordisk språk og litteratur. Han ble cand. mag. i 1977 og arbeidet en rekke år både i barneskolen, ungdomsskolen og i den kristne folkehøgskolen.

Vi siterer strofe to:

Her på jorden i sorg,
øyet ofte er vått,
der hos Jesus, hans skjold og hans borg.
Da er striden her slutt,
ingen død kommer brått,
for min Frelser alt døden har brutt.

Haugen avla hovedfagseksamen i informasjonsvitenskap og ble cand. polit. i 1992. Etter dette arbeidet han flere år i den videregående skolen, hovedsakelig med fagene norsk og data før han fra 1998 begynte å undervise på den polytekniske høgskolen i datafag. Leif Haugen er ellers kjent som salmeblogger og har skrevet en rekke artikler om salmene og deres tilblivelse. Han har også oversatt en del salmer fra andre språk i tillegg til at han selv har skrevet noen enkle tekster på norsk.

Vi siterer strofe tre:

For jeg vet om en strand,
om en stad over sky,
der Guds Ånd giver lys til det land.
Ingen synd eller savn,
i Guds hellige by,
jeg for evig er frelst i hans navn.

Kilder:

Salmebloggen til Leif Haugen (nedlagt)