Ånd fra himlen kom med nåde

Publisert av
2

Ånd fra himlen, kom med nåde.

Salmen er diktet av Elevine Heede i 1879. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 591 med tre strofer. Melodien er også komponert av Elevine Heede og den ble laget samme året som salmen ble skrevet.

Vi siterer strofe en (NoS):

Ånd fra himlen, kom med nåde,
kom med liv og lys her ned!
La din guddomsmakt nå råde,
gjør oss vis til salighet!
Livets ord må du forklare,
så det virker hva du vil.
La oss her dets kraft erfare,
fyll vår sjel med hellig ild!

Forfatteren, oversetteren, redaktøren og læreren Elevine Heede ble født i Arendal 15. september 1820. Hennes far var en velstående urmaker i byen og Elevine fikk derfor en god utdannelse. Det var under et studieopphold i Paris at hun ble en kristen, og hun viet etter dette livet sitt til arbeidet knyttet til Metodistkirken. Da hun kom tilbake til Arendal, var hun først lærer for en pikeskole. Men fra 1874 var hun knyttet til Medodistkirkens forlagsvirksomhet i Oslo.

Vi siterer strofe to (NoS):

Herre Jesus, du vår glede,
kom med legedom og fred!
Tal til oss som er til stede,
om din store kjærlighet.
Kom til hvert bedrøvet hjerte
som på syndens byrde bær,
før dem ut av angst og smerte,
tal din fred til sjelen her!

Det er noe usikkert hvor mange originale salmer og sanger Elevine Heede egentlig har skrevet. En del av dem var ikke signert. Men det er ganske vanlig å anslå at hun skrev og oversatte omkring 200 sanger. Takket være hennes oversettelsesarbeid fra engelsk til norsk er sangene til Ira Sankey blitt kjent også på norsk grunn. Det er ofte blitt sagt om Elevine Heede at hun er glemt av kirkehistorien, men husket av Gud. Likevel er det et faktum at Elevine Heede er en av de ganske få med reformert tro som har fått innpass i de lutherske salmebøkene i Norge. Vi finner en original og en oversatt salme av Elevine Heede i Norsk Salmebok (1985). Norsk Salmebok (2013) har en egen og to oversatte sanger av henne, mens vi Sangboken finner en original og tjueen oversatte salmer og sanger. Elevine Heede døde i Oslo 6. mars 1883.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hør vår bønn, all godhets giver,
Fader, Sønn og Hellig Ånd!
Du som var og er og bliver,
rekk nå ut din allmakts hånd!
Kom til gamle, kom til unge
i din kraft og med din fred!
Så skal vi med jubel sjunge:
Herren er på dette sted!

Kilder:

Sangboken (1983)
Norsk Salmebok (1985)
Norsk Salmebok (2013)

Haakon Dahlstrøm (1991), s. 151-152
Harald Stene Dehlin (1960), s. 102-106
Oscar Lövgren (1964), sp. 283
Tobias Salmelid (1997), s. 155-156
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 887-889

Elevine Heede på Cyberhymnal

Hva er dog det som bryter frem

Publisert av

Hva er dog det som bryter frem.

Salmen er skrevet av den danske presten og salmedikteren Johannes Levinsen. Vi finner den sitert i Paul Nedergaard sin bok om Johannes Levinsen med fire strofer, men salmen er også trykket opp i en eldre utgave av danske Indre Missions Sangbog. Til tittel på salmen hadde Levinsen satt “Det ny Jerusalem.” Den danske tittelen på salmen er Hvad er dog det, der bryder frem.

Vi siterer strofe en:

Hva er dog det som bryter frem
hist over alle stjernetroppe,
enn er jo ikke solen oppe,
dog strømmer lyset hastig frem!
Det er Guds stad!
Det er vårt hjem!
Det er det ny Jerusalem.

Temaet i salmen minner litt om apostelen Johannes sine syner i Joh. Åp 21, 1-5: “Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»”

Vi siterer strofe to:

Hva er det for en flammesky,
hvor stjerne til side skyter,
og som en pil igjennom bryter,
Så mørket må aldeles fly!
Det er Guds stad!
Det er vår by!
Det er Jerusalem, det ny!

Paul Nedergaard deler Johannes Levinsen sin diktning i tre: Omvendelsestonen, helliggjørelsestonen og pilegrimstonen. Salmen Hva er dog det som bryter frem hører så avgjort med til den siste temakretsen. Allerede som ung mann var Johannes Levinsen løst fra denne verdens bånd. Han ble aldri gift og hadde heller ikke noen barn. Men det er neppe hele forklaringen.

Vi siterer strofe tre:

Se englestaden fare ned!
Eia, hvor glimrer stadens gader
Av tusen frelste myriader,
Profter og apostler med!
Det er Guds stad!
Det er vårt sted!
Det er de frelstes menighed!

Kanskje er det en sammenheng mellom Johannes Levinsen sin himmellengsel og det korte livet han fikk tildelt her på denne jorden. Hans vandring på denne jorden gikk gjennom både brennende, het ørkensand og kalde, mørke nattevandringer slik som i salmen Jerusalem, du fagre. Men Johannes Levinsen gir ikke opp. Han har smakt og sett at Herren er god. Levinsen ser forbi trengslene og frem til herligheten hos Gud. Han møter evigheten med glede og forventning: “Vær hilset stad! Vær hilset hjem! Velkommen hit Jerusalem!”

Vi siterer strofe fire:

Halleluja! Stå opp, gå frem,
La hyle, hvem som vil og klage,
Forbi, forbi er trengslens dage,
Nu bryter herligheten frem.
Vær hilset stad!
Vær hilset hjem!
Velkommen hit Jerusalem!

Kilder:

Paul Neergaard: Johannes Levinsen (1925)

Beretning om Levinsenslekten

Å om min lovsang kunne lyde

Publisert av
1

Å om min lovsang kunne lyde.

Salmen er skrevet av den tyske presten og salmedikteren Johann Mentzer i 1704 og oversatt til norsk av Birgitte Kaas Huitfeldt i 1734. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 363 med seks strofer. Salmen står plassert under temaet ”Takk og tilbedelse”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Å om min lovsang kunne lyde
som sang fra tusen stemmers kor!
Å, om mitt hjerte kunne tyde
sin glede med de rette ord
og takke Gud på verdig vis,
hans navn til evig lov og pris!

Salmen er et sterkt uttrykk for glede og takknemlighet ved å høre Herren til. På tross av store prøvelser og motgang i livet, makter Johann Mentzer å se forbi alt dette og i stedet snu sorgen til lovsang og tilbedelse av Gud.

Vi siterer strofe to (NoS):

Deg, store Fader, være ære
til evig tid for liv og sjel,
for gledenes tid hos mine kjære,
for motgang til mitt sanne vel,
for alt som meg til nytte er,
og om din din godhet budskap bær!

Johann Mentzer ble født i Jahmen i Tyskland 27. juli 1658. Han gikk på gymnas i Bautzen og studerte teologi på Universitetet i Wittenberg. Mentzer var prest flere steder før han i 1696 kom til Kemnitz i Sachsen. Her ble han til sin død 24. februar 1734.

Vi siterer strofe tre (NoS)

O Herre Jesus, deg skje ære
for denne dyre miskunns flod
for all min synd du ville bære
og sone med ditt eget blod.
Du drog med ut av mørkets garn,
ved deg jeg ble et frelst Guds barn!

Vi finner overraskende klare evangeliske toner i en salme som er skrevet så tidlig som i 1704. Bakgrunnen for dette er nok at Johann Mentzer var sterkt preget av pietismen. Han var også en nær venn av grev Zinzendorf. Men hans hjem var rammet av mye sykdom og død, og dette finner vi også igjen i hans salmer.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Den samme lov og pris og ære,
o Hellig Ånd, tilhører deg,
som ved din trøst og himmellære
til livets arving gjorde meg.
Om noe godt jeg makter her,
av deg, Guds Ånd, det virket er!

Johann Mentzer’s første hustru døde etter en tvillingfødsel fem år etter at de var blitt gift. Mannen satt igjen med seks små barn. Men etter tre år giftet Mentzer seg på nytt og fikk syv barn med sin nye hustru. Seks av disse barna døde imidlertid så en kan trygt si at sorgen og døden var en hyppig gjest i hans hjem. Bare i løpet av tre uker stod Mentzer fire ganger ved en barnegrav, skriver Aanestad om ham.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Med sang på sang jeg vil deg ære
så lenge tungen rører seg.
Jeg vil deg takkeoffer bære
så lenge hjertet slår i meg.
Når jeg ei tale mer formår,
med hjertets sukk til deg jeg går!

Vi finner ellers at Johann Mentzer har skrevet en rekke salmer. Men mange av dem er svært lange og skrevet i et språk som ikke passer for vår tid. Og den eneste av hans salmer som lever videre i dag, er denne som på tysk heter O dass ich tusend Zungen hätte. Salmen finnes også på dansk som O, havde jeg dog tusind tunger. Den ble oversatt av Frederik Rostgaard i 1731. Zinzendorf kalte for øvrig Mentzer for ”en kristen som er lutret i trengselens ovn”.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Ja, ta imot hva jeg kan bringe
av lov og pris fra jorderik.
I himlen skal det bedre klinge
når jeg er dine engler lik.
I høye kor jeg synger da
til evig tid Halleluja!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 273
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 377

Johann Mentzer på Wikipedia
Johann Mentzer HymnTime
Johann Mentzer på Hymnary.org

Til himlene rekker din miskunnhet, Gud

Publisert av
Svar

Til himlene rekker din miskunnhet, Gud.

Salmen er skrevet av den danske forfatteren og salmedikteren B.S.Ingemann i 1845. Melodien er av den danske komponisten Johan Peter Hartmann fra 1852. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 307 med fire strofer. Den står plassert under kapitteloverskriften ”Guds omsorg”. I Dansk Salmebog finner vi salmen som nummer 31. Salmen har fire strofer. Det er små avvik i teksten på norsk i forhold til den danske originalen.

Vi siterer strofe en (NoS):

Til himlene rekker din miskunnhet, Gud,
din trofasthet når dine skyer;
din rettferdshånd over bergene ut
er strakt over daler og byer.

Meta lå før døden og led av tuberkulose. På nattbordet hennes lå det en oppslått Bibel. I denne svære tiden var det spesielt ordene fra Salme 36 som var hennes trøst: ”Herre, til himmelen rekker din miskunn, din trofasthet når til skyene.” (Salme 36, 6). Hun skrev et brev til Ingemann og spurte om han kunne skrive en salme ut fra yndlingsversene hennes i Bibelen. Det ønsket kunne ikke Ingemann avslå. Kort etter kom det et brev til henne med salmen Til himlene rekker din miskunnhet, Gud. Ikke lenge etter døde Meta, men hennes siste ønske var blitt oppfylt.

Vi siterer strofe to (NoS):

Som himlenes favn er din kjærlighet, Gud,
som havenes dyp dine dommer.
Til frelsen fører du sjelene ut,
og skapningens sukk ihukommer.

Vi finner en barnlig tillit til Gud i Ingemanns salmer. ”Gud oppfattes som en kjærlig far som i sin himmel våker over våre minste skritt. Trygghet og fortrolighet preger forholdet mellom Gud og mennesker“. Ingemann kan veksle mellom “det uendelig store og det uendelige små, fra barnlig enkel idyll til bilder av kosmisk storhet”, leser vi i en dansk litteraturhistorie. I salmen Deilig er jorden blir det nesten for mye av det gode. Men i salmen Til himlene rekker din miskunnhet, Gud møter vi også Ingemann som sjelesørger med den barnlige og tillitsfulle tro til Gud i alle forhold.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hvor dyrebar er dog din miskunnhet, Gud,
hvor menneskebarnene bygger.
I mulm er kjærlighetsvinger bredt ut,
vi skjuler oss i deres skygger.

Salmen er bygger på Bibelens ord i Salme 36, 6-10: ”Herre, til himmelen rekker din miskunn, din trofasthet når til skyene. Din rettferd er som mektige fjell, som det store havdyp er dine dommer. Du berger mennesker og dyr. Herre, hvor dyrebar din miskunn er! I skyggen av dine vinger, Gud, søker menneskebarna ly. De får spise seg mette av det beste i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.” Bildet med den ”bevende due” er imidlertid hans eget og er et mesterlig uttrykk for frykten for døden, men samtidig hvilen i Gud. Familien til Beta var meget musikalsk og Ingemann kalte den for ”sangfuglfamilien på Fredrikskilde.”

Vi siterer strofe fire (NoS):

Du kveger i ørknen den tørstende sjel,
du berger den bevende due.
Hos deg er livets, det evige vell,
og lys i ditt lys skal vi skue.

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 400
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 1058-1059

B. S. Ingemann på Danske Salmbog Online

Lovsyng Herren, han er nær

Publisert av

Lovsyng Herren, han er nær.

Salmen er skrevet av Bernhard Severin Ingemann og første gang publisert hans Morgenpsalmer i 1822. Vi finner den på bokmål i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 586 og på nynorsk som nummer 587 med to strofer. Dansk Salmebog har salmen som nummer 404 med tittelen Lover Herren! han er nær. Salmen er også på to strofer i originalutgaven.

Vi siterer strofe en (NoS):

Lovsyng Herren! Han er nær!
Midt iblant oss vil han være,
når vi synger, når vi ber
i hans navn og til hans ære.
Lovsyng Herren, gamle, unge,
pris hans navn, hver barnetunge!

Dette er en av de gamle, gode barnesalmene som mange trolig har lært utenat på søndagsskolen og i barneskolen gjennom flere generasjoner. Allerede kort tid etter at Ingemann ble tilsatt ved Sorø, fikk han i oppgave å skrive en samling med morgen- og aftensalmer til bruk på skolen. De skulle erstatte Kingo og Brorsons salmer som på den tiden var mest i bruk. Egentlig var salmen diktet til torsdagen. Ingemann skrev en salme for hver dag i uken. Han var lykkelig over å ha fått stilling som lektor ved skolen, og ville prise Gud med glad sang. Salmen ble fort populær og kom tidlig med i de fleste salmeboksamlingene.

Vi siterer strofe to (NoS):

Herre, vær oss evig nær!
Vær oss nær når solen rinner,
og når sol og stjerneskjær
i den dype natt forsvinner!
La din Ånd ei fra oss vike
til vi ser deg i ditt rike!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 258
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 286-287

Bernhard Ingemann på HymnTime
Bernhard Ingemann på norske Wikipedia

Lykksalig, lykksalig

Publisert av
Svar

Lykksalig, lykksalig.

Salmen er skrevet av Bernhard Severin Ingemann i 1841 og var tidligere en av våre mest kjente begravelsessanger. Den brukes fremdeles mye i Danmark og vi finner den i Dansk Salmebog som nummer 779 med 11 strofer. Landstads reviderte salmebok (LR) har den som nummer 848 med syv strofer. Salmen er litt modernisert.

Vi siterer strofe en (LR + DS str. 2):

Lykksalig, lykksalig
hver sjel, som har fred!
Dog ingen kjenner dagen,
før solen går ned.

Godmorgen, godmorgen!
sang fuglen på kvist;
tit så den aftensolen
bag fængselets rist.

Dagens mennesker kjenner kanskje mest siste delen av strofe en: «Ingen kjenner dagen før solen går ned.» Livet er usikkert og vi vet ikke hva dagen bringer av sorg eller lykke. Men for den som tror på Jesus, er det kanskje første delen som taler sterkest. Lykkelig den som har fred i sjelen. Men det finnes også en fred med Gud. Eier du den, så er du også salig. Derfor kan Ingemann synge: «Lykksalig, lykksalig hver sjel som har fred.»

Vi siterer strofe to (LR):

Titt duftet, titt nikket
småblomster ved gry,
Før aften lå de knust
under haglværets sky.

Livet skifter fort. Ingemann bruker tre bilder for å illustere dette: Blomsten på marken, barnet i solen og fuglen på grenen. Det siste finner vi ikke i vår norske versjon, men på dansk går strofe to slik: «Godmorgen, godmorgen / sang fuglen på kvist / tit så den aftensolen / bag fængselets rist».

Vi siterer strofe tre (LR):

Titt lekte småbarnet
i morgensol rød,
Ved kveld det på leiet
så stille og død.

Flere menighetsblader siterer nettopp denne salmen selv om den ikke finnes i vår nåværende salmebok. Det betyr vel at for mange er salmen vel også en del av barnelærdommen. Jeg husker salmen fra min egen skoletid selv om det et halvt århundre siden nå. Også flere begravelsesbyråer på nettet tar med denne salmen.

Vi siterer strofe fire (LR):

På jorden ei lever
så salig en sjel
At lykken ei kan skifte
fra morgen til kveld.

Salmen regnes også som en kveldssalme. Den nevner morgen og kveld, men også morgenrøden og solnedgangen. I overført betydning brukes kvelden og solnedgangen om døden og livets avslutning. Selv om det er en fortrøstningsfull salme, har den derfor også noe trist over seg.

Vi siterer strofe fem (LR):

Som barn kan jeg frydes
i morgensol rød,
Om også jeg før aften
er stille og død.

En sitter likevel igjen med et streif av lys og oppmuntring. Ikke minst avslutningen munner ut i en anbefaling om å legge livet sitt i Herrens hender. Det er en kveldssalme «om Guds fred midt i angstfølelsen som en plutselig død kan vekke», skriver Aadland. Vår Herre skal selv bevare den «flyktende sjel».

Vi siterer strofe seks (LR):

Guds fred og god aften!
vi synger ved kveld.
Vår Herre selv bevare
hver flyktende sjel!

Slik taler også Bibelen:»Lykksalig er hver den som frykter Herren, som vandrer på hans veier. Frukten av dine henders arbeid skal du nyte; lykksalig er du, og det går dig vel.» (Salme 128, 1-2, 1930 oversettelsen). Alle mennesker har mulighet til å oppleve lykken. Men det er bare den som har fred med Gud, som både er salig og lykkelig. Da hviler det også et løfte over livet. Guds fred er sjelens sol. Den gir lys i mørke og trøster meg selv i dødens stund for Guds sol går aldri ned.

Vi siterer strofe syv (LR):

Lykksalig, lykksalig
hver sjel som har fred!
Guds fred er sjelesolen
som aldri går ned.

Kilder:

Landstads reviderte salmebok (1970)

Tobias Salmelid (1997), s. 263
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 307

Bernhard Severin Ingemann på Wikipedia
Bernhard Severin Ingemann på Danske Salmebog Online
Bernhard Severin Ingemann på Store norske leksikon
Bernhard Severin Ingemann på CyberHymnal

Juble nå, mitt glade hjerte

Publisert av

Juble nå, mitt glade hjerte.

Sangen er skrevet av Emil Gustafson i 1887. Vi finner den på svensk blant annet i Frälsningsarméns sångbok fra 1968 som nummer 315 og i Segertoner fra 1988 som nummer 534. På norsk står sangen i Nye Salmer og Sanger fra 1984 som nummer 329 under temaet «Trygghet og glede» med fem strofer. Den svenske originaltittelen er Jubla nu, mitt sälla hjärta og sangen står sitert med seks strofer. Det er usikkert hvem som har oversatt sangen til norsk. Jeg (LeH) har derfor oversatt tre strofer norsk.

Vi siterer strofe en (LeH):

Juble nå, mitt glade hjerte!
Større lykke aldri fans.
Slutt er syndesorgens smerte:
Han er min og jeg er hans.

Bjørn O. Hansen skriver følgende om Emil Gustafson : ”Det er kanskje først og fremst gjennom sitt forfatterskap at Emil Gustafson har utøvet sin store innflytelse. Hans samlede skrifter hører med til det mest særegne som kom ut av 1800-tallets vekkelsesbevegelser i Sverige. Tekstene hans er ikke lett tilgjengelige, de krever langsom lesning, ettertanke og lydhørhet. Men her finnes det rene gull.”

Vi siterer strofe to (LeH):

Nå jeg kan med barnestemme
rope: Abba, kjære far!
Med fryd jeg kan istemme,
evig selskap jeg nå har.

Emil Gustafsons sanger spenner over et stort spekter. Han skriver både om innbydelse til Kristus, tro og fortrøstning, etterfølgelse og helliggjørelse, kamp og tvil, takk og tilbedelse og ikke minst himmel og salighet. Men det ser ut som det særlig er to motivkretser som skiller seg ut. Det er lidelsens problem og brudemotivet. Mange av sangene til Emil Gustafson ender for øvrig i himmelen.

Vi siterer strofe tre (LeH) :

Og i salighetens havner
himlen er begynt for meg.
Gjennom troen deg omfavner,
som så høyt har elsket meg.

Kilder:

Förbundstoner (1911)
Nye Salmer og Sanger (1984)

I den store pottemakerens hender
Emil Gustafson på svenske Wikipedia

I østen stiger solen opp

Publisert av
2

I østen stiger solen opp.

Salmen er skrevet av Bernhard Severin Ingemann og publisert i Morgensange for Børn i 1837 med syv strofer. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 777 med fem strofer. Salmen står plassert under ”Dagens tider” i salmeboken.

Vi siterer strofe en (NoS):

I østen stiger solen opp,
den spreder gull på sky,
går over hav og bergetopp,
går over land og by.

Dette er en kjent og kjær salme for mange. I tidligere tider lærte vi den utenat i skolen og den ble ofte sunget ved dagens skolestart. Et gjennomgangsmotiv hos Ingemann er den sentrale plasseringen av solen i salmen. Utgangspunktet i morgensalmen hans er den konkrete soloppgangen i øst. Solen varsler en ny dag med gull på sky som skinner over land og by.

Vi siterer strofe to (NoS):

Den kommer fra den fagre kyst,
hvor paradiset lå,
den bringer lys og liv og lyst
til store og til små.

Men hos Ingemann er også øst paradislandet. Soloppgangens land er den fagre kyst hvor paradiset lå. Solen kommer derfor med mer enn bare lyset. Den er et bilde på selve livet som bringer lys og liv og lyst til store og til små.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Den hilser oss fra livets hjem,
hvor størst Guds lys opprant
med stjernen over Betlehem,
som Østens vise fant.

Det er som Ingemann tar utgangspunkt i selve skapelseshistorien i tidenes morgen med en hilsen fra livets hjem hvor Guds lys opprant. Men det er enda mer. Et nytt lys på himmelen, stjernen over Betlehem, var et tegn i julenatten på vår Frelser som selv kalte seg for verdens lys.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Og med Guds sol utgår fra øst
en himmelsk glans på jord,
et glimt fra paradisets kyst,
hvor livets palme gror.

Solen står derfor i salmen også som et bilde på Jesus selv. Det er han som er solers sol fra Betlehem. Men som så ofte hos Ingemann ellers, finner vi ikke konkret frelsen beskrevet slik som hos Brorson og Kingo. Det er bare antydninger. Hos Ingemann er det helst stemninger med glimt fra livets hjem som rår. Derfor blir han vel også regnet som så folkekjær. Men Ingemann kommer med lys over hverdagen og det er mye takk og lovsang i hans salmer.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Du solers sol fra Betlehem,
ha takk og lov og pris
for hvert et glimt fra lysets hjem
og fra ditt paradis!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 263
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 307

Bernhard Severin Ingemann på Wikipedia
Bernhard Severin Ingemann på Danske Salmebog Online

Dagen viker og går bort

Publisert av
Svar

Dagen viker og går bort.

Dette er en kjent kveldssalme skrevet av Dorothe Engelbretsdatter. Den ble publisert første gang i «Siælens Sang-Offer» i 1678 under tittelen «Afften Psalme». Opprinnelig var salmen på 20 strofer. I Norsk Salmebok er salmen gjengitt med 11 strofer og vi finner den som nummer 805.

Vi siterer strofe en (NoS):

Dagen viker og går bort.
Himmelen blir tung og sort.
Solen har oss alt forlatt.
Nær oss er den mørke natt.

Tittelen sier oss noe mer enn at bare dagen er på hell. Når det heter at «dagen viker og går bort», forteller det oss også noe om at livet er forgjengelig. Likesom solnedgangen varsler oss om at dagen er slutt, foregriper den også at livets sol en dag går ned. På samme måten som lyset må vike for mørkeret, må også livet en dag gi tapt for døden. Slik sett blir også salmen noe dyster, men bare tilsynelatende. Det finnes lysstreif.

Vi siterer strofe to (NoS):

Våre dager ser sin slutt,
Timeglasset renner ut.
Døden oss i hælen går.
Evigheten forestår.

Tanken på at livet en dag tar slutt, blir forsterket i denne strofen: «Våre dager ser sin slutt / Timeglasset renner ut». Vi kan tydelig lese salmen på bakgrunn av Dorothe Engelbretsdatters noe tunge livskjebne her i livet. Hun ble tidlig gift som 18-åring. Samlivet ga henne ni barn. Men av disse døde syv som ganske unge. Bare to av barna var i live da salmen ble skrevet. Døden hadde vært en hyppig gjest hos Dorothe Engelbretsdatter. Hun nevner det selv i forordet til boken sin: » Ny sorg forårsaket nye sanger.» Men selv i sorgen og savnet ser hun et lite lysglimt. Selv om jordelivet har en ende, munner strofen ut i en positiv dimensjon for troens menneske. Døden følger oss gjennom hele livet, men det er likevel en evighet i vente: «Døden oss i hælen går / Evigheten forestår.»

Vi siterer strofe tre (NoS):

At en dag jeg eldre blev,
er for meg et minnebrev:
Jeg har med min vandringsstav
kommer nærmere min grav.

Temaet bygges videre ut. I foregående strofe skriver hun at «timeglasset renner ut» og at «døden oss i hælen går». Begge verselinjene forteller oss at livet en dag tar slutt. Her i strofe tre nevnes graven for første gang nakent og brutalt. Det er en ubrytelig lov at jeg for hver eneste dag som går, «kommer nærmere min grav.» Døden er ellers et meget sentralt motiv i barokken.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Kjære sjel, kom det i hu
og bekjenn i dette nu
at du som et Adams barn
henger fast i Satans garn.

Det som kanskje slår en først er at språket virker enkelt, forståelig og moderne. Selv på bakgrunn av originalen, må vi ha lov til å hevde at dette er overraskende. Salmen er skrevet på siste halvdelen av 1600-tallet og tilhører således barokken. Denne perioden er kjent for et meget billedrikt og utbrodert språk. Stilen er også kjennetegnet ved at en elsket å sette opp motsetninger. Og mange av ordene kunne bli lange og tunge. Vi skal se litt mer på selve salmen.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Derfor også denne dag
ble det fall og nederlag.
Reis deg, gå med bønnen hen
til din Gud i himmelen.

Dette måtte være vakre toner for samtidens mennesker. En skulle få gå til Gud med sine fall og nederlag. I barokkes kristendom var angeren og syndsbekjennelsen sentrale elementer. Det var nok ikke alltid så lett å få tak i syndstilgivelsen. På denne bakgrunnen måtte Dorothe Engelbretsdatters ord virke frigjørende: «Reis deg, gå med bønnen hen / til din Gud i himmelen».

Vi siterer strofe seks (NoS):

Søk med anger nådens sti,
vend deg om og rop og si:
Gud, jeg slipper ikke deg
før du har velsignet meg.

Strofen er et godt eksempel på et annet kjennetegn for barokken. Det er botskristendommen. Og kanskje har nettopp dagens mennesker mistet noe av dette perspektivet i sine liv i dag. Det kommer enda klarere frem i originalteksten.

Vi siterer strofe seks i original:

Beed om Naade, og gjør Bood,
Aabne dine Øynens Flood,
Slip ham icke med dit skrig
Før hand faar Velsignet dig.

De gamle troende tok ikke lett på sin kristendom. En måtte forberede seg på troens vei gjennom anger og bot. Men pendelen har svinget opp gjennom kristenhetens historie. Noen perioder la mer vekt på de «loviske» elementene, mens andre vektla de rent «evangeliske». Et annet trekk ved Dorothe Engelbretsdatters diktning kommer lite frem i vår norske salmebok. Det er norskheten som hun tilførte det dansk/norske skriftspråket. Ikke alt falt nok i like god jord i Danmark. Vi tar med et eksempel fra originalteksten:

Nu min JEsu, Siælis Skat,
Tag her Lossament i Nat,
See jeg har it Hvile-sted
J mit Hierte til dig red.

Her skinner Bergensdialekten gjennom. Både «Lossament» (losji, husrom) og «it» (et) er kjente uttrykk i Bergen. Det gjorde at folk opplevde en nærhet til tekstene hennes. Boken «Siælens Sang-Offer» var faktisk så populær at den kom i hele 24 opplag frem til 1868. To av utgavene var ulovlige piratutgivelser.

Vi siterer strofe syv (NoS):

La din sterke englevakt
på mitt leie, Gud, gi akt!
Mine venner og min slekt,
ta dem i din varetekt.

Men også menigheten, ordets tjenere, hyrdene, kongen og hans råd, de bedrøvede og enkene er omfattet av Dorothe Engelbretsdatters bønn i salmen «Dagen viker og går bort».

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Still de sykes hjerteve!
Til hver motløs må du se!
Vær de faderløses trøst!
Hør de sorgbetyngtes røst!

Vi kan vel nærmest slå fast at Dorothe Engelbretsdatter er sorgens dikter fremfor noen i den norske kirken. Egentlig ble hun lenge ikke holdt for å være verdig nok til å stå i noen norsk salmebok. Det var først med Landstads Kirkesalmebog at hun ble tatt inn blant de salmene som menigheten skulle synge. Mange mente før den tid at hun hørte hjemme i det personlige andaktslivet og ikke i kirken.

Vi siterer strofe ni (NoS):

Trett er kropp og sjel og sinn,
men før jeg får slumre inn,
vil jeg i mitt hvilerom
ennu tenke meg litt om:

Men Dorothe Engelbretsdatter er også dødens dikter. Døden var hyppig gjest i hennes hus. Dorothe Engelbretsdatter fikk mange barn og de fleste av disse døde i forholdsvis ung alder. Hun var vel kjent med døden og sorgen og en kan vel med en viss rett si at dette også dannet utgangspunktet og inspirasjonen til å skrive salmer.

Vi siterer strofe ti (NoS):

Slik er jordelivet fatt.
Alt går mot den lange natt.
Jeg skal blant de dødes tall
sove i den mørke dal.

Men Dorothe Engelbretsdatter er også livets dikter. Det er det mest overraskende funn vi finner når vi studerer hennes diktning. Livet er forgjengelig. Både mannen og barna dør i tur fra henne. Dorothe Engelbretsdatter skulle snart få oppleve å sitte igjen som en ensom og barnløs enke. Men det er fremdeles håp: “Verden og dens ting forgår / Jeg til herlighet oppstår!”. Det er det kristne håp. Etter døden kommer også oppstandelsen.

Vi siterer strofe elleve (NoS):

Verden og dens ting forgår.
Jeg til herlighet oppstår!
Gud skal ved basunens lyd
kalle meg til evig fryd!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Elisabeth Aasen: Bergenske kvinner fra Sankta Sunniva til Karine Korgekone (2006)

Tobias Salmelid (red): Lundes sang- og salmeleksikon (1997)
Egil Pettersen og Elisabeth Aasen: Dorothe Engelbretsdatter. Tekster i utvalg salmer, rimbrev og leilighetsdikt (1996)
Lars Aanestad m.fl. (red): Kristen sang og musikk (1962)
H. Blom Svendsen: Streiftog gjennom salmeboken og salmeopplevelser (1959)

Dorothe Engelbretsdatter på norske Wikipedia
Dorothe Engelbretsdatter på engelske Wikipedia

Så mørk er ei natt

Publisert av

Så mørk er ei natt, så hard er ei nød.

Sangen er skrevet av Lina Sandell i 1861. På svensk heter den Så mörk är ej natt, så hård är ej nöd og vi finner den blant annet i Sionstoner (1889) som nummer 226. Sangen ble oversatt til norsk av Christian Dick i 1867 og tittelen på den norske sangen er Så mørk er ei natt, så hård er ei nød. Vi finner den i Sangboken (1928) som nummer 406 med fem strofer og i Sangboken (1962) som nummer 473 med fire strofer. På svensk finner vi sangen både med fire og fem strofer.

Vi siterer strofe en (SaB):

Så mørk er ei natt, så hard er ei nød
At Jesus ei hjelpe formår.
Mitt lys og mitt liv i mørke og død,
Den samme i dag som i går.
Se, Jesus er nær,
Om stundom han synes langt borte!

Sangen har et refreng som i den svenske utgaven gjentas etter de første fire strofene. I strofe fem er refrenget litt annerledes og her følger også den norske oversettelsen den originale svenske teksten. Slik går strofe en på svensk: ”Så mörk är ej natt, så hård är ej nöd / Att Jesus ej hjälpa formår / Mitt ljus och mitt liv i mörker och död / Densamme i dag som i går / Se, Jesus är när / fast stundom han synes mig fjärran.”

Vi siterer strofe to (SaB):

Han lyser meg gjennom dødsskyggens dal
Og selv er han bleven for meg.
En levende vei til himmelens sal.
En kilde av liv uti seg!
Se, Jesus er nær,
Om stundom han synes langt borte!

Strofen finnes ikke i den norske sangbøkene, men er oversatt fra den svenske utgaven. Jeg har valgt å oversette refrenget slik vi finner det i strofe en og to i originalen. Slik er strofen på svensk: ”Han lyser mig genom dödsskuggans dal / Och själv har han blivit för mig / En levande väg till himmelens sal / En källa av liv uti sig / Se, Jesus är när / fast stundom han synes mig fjärran.”

Vi siterer strofe tre (SaB):

Vel går det imot, å tro og ei se,
Visst koster det møye og strid!
Men Jesus som bar min evige ve,
Er også i stormen min fred!
Se, Jesus er nær,
Om stundom han synes langt borte!

Strofen er gjengitt i den norske Sangboken (1962) som strofe to. Vi finner den også i Sangboken (1983) men med en litt forandret tekst og et omskrevet refereng. Begge de norske sangbøkene har for øvrig sangen plassert under temaet ”Kamp og seier”.Vi tar også med den svenske teksten som går slik: ”Visst bär det emot att tro och ej se / Visst kostar det möda och strid / Men Jesus, som en gång burit mitt ve / Är även i stormen min frid / Se, Jesus är när / fast stundom han synes mig fjärran.”

Vi siterer strofe fire (SaB):

I Jesus jeg er alt salig og ren,
Skjønt syndene trykker meg her!
Jeg er jo hans brud, jeg er jo hans venn,
Han har meg evinnelig kjær!
Se, Jesus er nær,
Om stundom han synes langt borte!

Sangen bygger delvis på Salme 23 i Bibelen: ”Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld. Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.” (Salm 23, 1-5). Slik finner vi strofe fire på svensk: ”I honom jag är ock tvagen och ren / Fast synderna trycker mig än / Jag är ju hans brud – han håller mig kär / Och aldrig han glömmer sin vän / Se, Jesus är när / fast stundom han synes mig fjärran.”

Vi siterer strofe fem (SaB):

Og snart får jeg se min venn som han er,
Og synge en gladere sang
Når frigjort fra alt som trykker meg her,
Jeg står for hans åsyn engang.
Og da er han nær
og synes ei lengere borte.

Intet mørke er for tykt for Guds kjærlighets gjennomstrømmende lys. Det fikk også Lina Sandell erfare. Sangen er skrevet i tiden rundt drukningsulykken og farens tragiske død. Lina Sandell slet hele sitt liv med kamp, lidelse og sykdom. Men hun visste også hvor hun skulle finne trøst i anfektelsens stund: ”Så mørk er ei natt, så hård er ei nød / At Jesus ei hjelpe formår / Mitt lys og mitt liv i mørke og død / Den samme i dag som i går.”

Vi siterer den siste strofen på svensk:

Och snart får jag se min vän, som han är,
Och sjunga en gladare sång,
När frigjord från allt, som ängslar mig här,
Jag står för hans anlet´ en gång.
Och då är han när
och synes mig längre ej fjärran.

Kilder:

Bibelen (2005)

Sangboken (1928)
Sangboken (1962)

Stora Nätpsalmboken 2010