Ved Jesu hjerte stille er

Publisert av

Ved Jesu hjerte stille er.

Sangen Ved Jesu hjerte stille er ble skrevet av Lina Sandell i 1867. Vi finner den i Frelsesarmeens sangbok (FaS) som nummer 345 med fire strofer. Her står sangen plassert under ”Hellighet”. Det er ikke oppgitt noen oversetter til sangen. Originalen har fem strofer.

Vi siterer strofe en (FaS):

Ved Jesu hjerte stille er
Tross stormene på verden.
Tross alt som enn meg trykker her,
Er han min fred på ferden.
Visst bruser dyp enn her og der,
Men over dypet han meg bær.
Ved Jesu hjerte stille er
Tross stormene på jorden.

På svensk heter sangen Vid Jesu hjärta, där är lugnt. Sangen ble første gang publisert i Ahnfelts samlinger fra 1877. Vi finner den blant annet i Sionstoner (1935) som nummer 384 under temaet “Nådens ordning: Trosliv och helgelse”, i Guds lov (1935) som nr 290 under overskriften “En kristens saliga frid och trygghet”, i Frälsningsarméns sångbok (1968) som nummer 429 under rubrikken “Erfarenhet och vittnesbörd” og i Lova Herren (1988) som nr 532 under inndelingen “Guds barns tröst i kamp och prövning”.

Vi siterer strofe to (FaS):

Her ser det ut så mangen gang
Som skulle alt gå under,
Her blandes sukk inn i min sang,
Å, Herre, mange stunder.
Dog ved ditt hjerte innen kort
Dør alle tidens mislyd bort,
Skjønt det ser ut så mangen gang
Som skulle alt gå under.

Mange av sangene til Lina Sandell er oversatt til norsk. Salmelid lister opp 35 sanger, mens Aanestad nevner ikke mindre enn 61 sanger på norsk som er skrevet av Lina Sandell. To av disse er også oversatt til nynorsk og flere er kommet til siden. Tar vi også med nyoversatte sanger, er antallet sanger på norsk av henne trolig betydelig høyere. Det er ikke kjent om sangen Ved Jesu hjerte stille er finnes i andre steder enn i Frelsesarmeens sangbok. Men vi finner at de to siste strofene av sangen er noe friere oversatt enn de to første strofene.

Vi siterer strofe tre (FaS):

Du, Herre, skal allikevel
Til sist beholde seier,
Og blott i deg min arme sjel
Sin trøst og styrke eier.
Som du har sagt, så skal det skje,
At vi av fiendens trusel kan le,
Du, Herre, skal allikevel
Til sist beholde seier.

Lina Sandell bruker mye natursymbolikk i sine sanger. Vi finner bilder fra naturen som omgir oss, men hun benytter også flere steder fugler i sine sanger. Kanskje klarest finner vi dette i Ingen er så trygg i fare: ”Tryggare kan ingen vara / Än Guds lilla barnaskara / Stjärnan ej på himlafästet / Fågeln ej i kända nästet.” Og i Bred dina vida vingar, brukes vingene som et bilde på Guds omsorg og beskyttelse. I en tidlig versjon benyttet hun til og med kylling i en av strofene: ”Bred dina vida vingar / o Jesus, över mig / och låt din lilla kyckling / få gömma sig i dig!” I siste strofen av Ved Jesu hjerte stille er bruker Lina Sandell duen som bilde på den trette vandrer som lenger hjem til Gud: ”Din trötta duva trivs ej här / I vida ødemarken / Så kom då, Herre Jesu kär / För henne hem till arken / Hon längtar från en stormig strand / Till glädjen på din högra hand / Så hämta, Herre Jesu kär, Din duva hem till arken!

Vi siterer strofe fire (FaS):

Din trette due lengter her
I golde ødemarken;
Så kom da, Herre Jesus kjær,
Og før den hjem til arken!
Jeg lengter bort fra stormene
Dit opp hvor jeg min Gud skal se.
Så hent da, Herre Jesus kjær,
Din due hjem til arken!

Kilder:

Frelsesarmeens sangbok (1977)

Tobias Salmelid (1997), s. 342-343
Lars Aadland (1965), bd 2, sp. 835-840

Det är fullbordat

No soli bakom blåe fjell

Publisert av
Svar

No soli bakom blåe fjell.

Salmen No soli bakom blåe fjell ble først publisert i Nokre Salmar i 1875. I senere utgaver finnes den både i Nokre Salmar fra 1883 og 1891. Det hviler ro og fred over denne vakre kveldsalmen til Elias Blix. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 817 med fire strofer. I Barnesalmeboken (BS) er den nummer 267.

Vi siterer strofe en (NoS):

No soli bakom blåe fjell
sitt ljose andlet gøymer,
og mørker over heimen fell,
og jordi ligg og drøymer.
Gud, lat di åsyn lysa ned,
så heilag fred
inn i vårt hjarta strøymer!

Det lir mot kveld og solen går ned: ”No soli bakom blåe fjell / sitt ljose andlet gøymer.” Vi opplever nordisk solnedgang. Det skjer ikke plutselig. Vi får tid til å omstille oss. Det går mot kveld. Solen blir borte og mørkret tar gradvis over. I «soleglad» betyr egentlig det andre leddet «glidning.» For noen er det en trist stemning når solen glar. Andre finner den romantisk og søker gjerne et svaberg sammen med sin elskede for å se solen gå ned i havet.

I Elias Blix sin natur er det høye fjell. Han er nok hensatt i Nordlands natur hvor fjellene er stupbratte ned mot havet. Det er litt rart at han bruker fjell og ikke hav. Men siden han forlot Nord-Norge i 30-årsalderen, er det vel naturlig at det er fjell og ikke sjø. Selv om solen går ned, er det likevel en som ikke slumrer og sover. Det er vår himmelske far: ”Gud, lat di åsyn lysa ned / så heilag fred / inn i vårt hjarta strøymer!” Derfor kan Blix trygt gå til ro for natten: Guds åsyn lyser ned. Vi finner det også i Davids Salme 139, 11 -12: «Og sier jeg: «La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt», så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset.»

Vi siterer strofe to (NoS):

Kom, Jesus, inn og med meg ver
når det til kvelden stundar!
Og lat din engel standa her
ved lægjet når eg blundar,
og vara vel min kvilestad!
Og vekk meg glad
til song med fugl i lundar!

I Blix sin kveldssalme står det englevakt: «Kom, Jesus, inn og med meg ver / når det til kvelden stundar / Og lat din engel standa her / ved lægjet når eg blundar.» De to første strofene av salmen passer derfor godt også som en godnattsang for barn. No soli bakom blåe fjell formidler himmelsk trygghet og hellig fred.

Naturen er viktig hos Elias Blix. Men den peker ofte utover seg selv. Blix overfører naturbildene til kristenlivet. Solnedgangen blir derfor et bilde på døden. Men han har et mer avklaret forhold til sin siste kveld i denne salmen enn i sine første salmer. Det er tydelig at Blix har strevet med sitt forhold til døden. Men det rare er at dette ikke er typisk for Blix. Hans ståsted var nærmest fast, da han sto frem som salmedikter. Blix visste hva han trodde på. Han vokste opp med salmebok, Bibel og huspostill. Det var moren som stod for hans kristne oppdragelse. Faren døde da Elias var 3 år gammel. Hun hadde nok lært ham om bønn og sunget med ham. Det er en sterk ballast som følger ham livet ut.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Men når eg her min nattverd held,
og livet kring meg tagnar,
eg minnast må min siste kveld,
då ikkje meir det dagnar.
Når soli neste morgon stend
opp over grend,
ho meg då inkje gagnar.

I strofe tre nevner Blix nattverden. Det var også Herrens siste måltid før han skulle lide å dø. Vegen er derfor kort til Blix egen avslutning på livet. Det er den siste kvelden. Når solen går ned, er det for siste gang. Naturen går nok mot morgen igjen, men i livet hans det ikke mere «dagnar»: Når soli neste morgon stend / opp over grend / ho meg då inkje gagnar.

Men salmen slutter ikke med det. Blix kan gå mot sin grav med hevet blikk. Han ser alltid fremover. Jesus fører ham til livsens land. Når det er slutt, er det ikke slutt. På den andre siden av døden, skal han våkne opp til en ny morgen. Det er en klassiske kobling mellom solnedgangen og livskvelden, sier Jørund Midttun i en kommentar til salmen. «Hjemme hos oss går denne salmen under navnet «Jesus-sangen», og er svært populær som aftenbønn i den yngre garde», skriver han videre. Og «jeg tror ikke jeg vet om noen annen salme som på en så enkel og jordnær, og samtidig tillitsfull måte gir uttrykk for det kristne håp.»

Vi siterer strofe fire (NoS):

Men Jesus fører meg ved hand,
eg ikkje råd skal sakna.
Han fører meg til livsens land,
der alle stormar spakna.
Når eg i grav er gøymd og duld,
for Kristi skuld
eg skal ein morgon vakna.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Bibelen (1998)

Egil Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)

Jørund Midttun: Elias Blix No soli bakom blåe fjell

Slokt er dagens lyse flammer

Publisert av
Svar

Slukt er dagens lyse flammer.

Denne vakre kveldsalmen er skrevet av Magnus Brustrup Landstad og ble første gang publisert i Hjertesuk i 1841. Vi finner den ellers i Landstads Kirkesalmebog som nummer 616 med syv strofer. Her er tittelen Slukt er Dagens lyse Flammer. I Landstad reviderte salmebok (LR) står salmen som naummer 838, mens Norsk Salmebok (NoS) har salmen som nummer 813 med syv strofer. I den siste salmeboken er tittelen på salmen er Slokt er dagens lyse flammer.

Vi siterer strofe en (LR):

Slukt er dagens lyse flammer,
Ensom i mitt stille kammer
Beder jeg min aftenbønn.
Mens vi bor i dødens dale,
Er det godt med dig å tale,
Kjære Gud, i lys og lønn.

Hjertesuk inneholder 9 salmer av Landstad selv. Ellers så finner vi i samlingen flere oversatte salmer, bl. a. to tyske. «Landstad viser seg i denne sin bok ikke alene som en virkelig åndelig dikter, men også som en betydelig samler og omarbeider», skriver O. T. Moe i sin bok om M. B. Landstad. Slukt er dagens lyse flammer er en gripende sang som M. B. Landstad senere omarbeidet og tok inn i sin salmebok», skriver Moe videre.

Vi siterer strofe en (NoS):

Slokt er dagens lyse flammer,
ensom i mitt stille kammer
vil jeg be min aftenbønn.
Mens vi bor i dødens daler,
er det godt med deg å tale,
kjære Gud, i lys og lønn.

Salmen Slokt er dagens lyse flammer ble dessverre ikke funnet verdig til å bli tatt inn i Norsk Salmebok (2013). Hver fjerde Kingo-salme ble borte og hver tredje Landstad-salme ble fjernet. Og Hans Adolph Brorsons salmer ble redusert i antall. Hans salmer ble minsket med rundt 30 %. Dette er dramatiske kutt. Revisjonen angriper noe av det helt sentrale i vår salmeskatt, skriver Egil Elseth i en kommentar i avisen Vårt Land i 2008. Men samtig registerer vi vår egen Elias Blix i denne salmeboken har fått en aldri så liten renessanse.

Vi siterer strofe to (NoS):

Ja, det er en salig glede
når det lykkes oss å bede
rettelig i tro og håp;
av sin byrde hjertet trykkes,
la det nå i aften lykkes,
bøy ditt øre til mitt rop!

Vi møter både «dagens lyse flammer» og dødens mørke daler i denne salmen. Det er den klassiske motsetningen mellom liv og død, mørke og lys. Samtidig blir disse naturbildene overført på menneskesinnet: «Deg jeg gjerne ville tjene / elske deg og deg alene / men så mørk er sjelens grunn.»

Vi siterer strofe tre (NoS):

Deg jeg gjerne ville tjene,
elske deg og deg alene,
men så mørk er sjelens grunn.
Du med nåden din må dekke
all min synd, og i meg vekke
kjærlighet hver tid og stund.

Den første samlingen med salmer som Landstad ga ut i 1841, ble godt mottatt. Men det ble skrevet flere salmer fra denne tiden. I tidsskriftet Nor publiserte M.B. Landstad i 1843 hele 7 nye salmer. Av disse var 5 salmer originale. Den sjette salmen er en omarbeidelse av en dansk salme. Og den siste er en oversettelse av en tysk aftensalme, skriver O. T. Moe. Presten fra Telemark tok til å bli kjent utover landet. Forholdene skal etter hvert legge seg til rette for ham til å skrive Norges første salmebok på vårt eget språk.

Vi siterer strofe fire (NoS):

La ditt øye våke over
meg i natt imens jeg sover,
så jeg hviler søtt og trygt.
Med din miskunn følg oss trolig,
tenk på dem i lykkens bolig
og på dem i sorg og frykt!

Salmen er nærmest formet som en kveldsbønn. Først henvender dikteren seg til Gud og ber om nåde for sin sjel. Dernest ber han til Gud for dem som er i sorg og frykt.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Tenk på dem som ferdes ute
mens det stormer mot vår rute,
før dem trygt og uskadd hjem!
Dem som om på havets bølger
trofast sine plikter følger
hold du hånden over dem!

Men også de som er ute på reise og de som ferdes på havet er omsluttet av Landstads bønner. Han ser ut til å være en bønnens mann som ikke bare tenker på seg selv. Han vil at Gud skal holde sim hånd også over de som er ute slik at de kan komme seg trygt og uskadet hjem.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Dem som ynker seg i vånde,
gå med trøst og hjelp til hånde,
vær du dem en nådig Gud!
Jesus, du som for oss døde,
la den neste morgenrøde,
bringe dem et frelsens bud!

Det brukes enkle og forståelige bilder i salmen. Både «morgenrøden» og «dødens sovekammer» lar seg uten videre forstås uten problemer. Og salmen ender i himmelen: «Når endt er sorg og jammer / skal vi hisst ditt åsyn se.»

Vi siterer strofe syv (NoS):

Kom så, Herre Krist, omsider,
når med livets dag det lider,
kom og end all jordens ve!
Mørkt er dødens sovekammer,
men når endt er sorg og jammer,
skal vi hist ditt åsyn se.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1979)

O. T. Moe: M.B. Landstad. Salmedigteren (1920)
Gudrun Brauti Knutslid: Dikarpresten Magnus Brostrup Landstad (1988)
Hans Th. Landstad: M. B. Landstad på nært hold belyst med familiebrev (1989)

Carl Petters Blå Sider
Telemarksportalen
Tekst og tradisjon M. B. Landstad 1802-2002

Våkn opp du som sover

Publisert av

Våkn opp du som sover.

Salmen er skrevet av presten og salmedikteren Magnus Brostrup Landstad i 1861. Vi finner den i Landstads Kirkesalmebog som nummer 103 med fem strofer. Originaltittelen er Vaagn op, du som sover. Landstads reviderte salmebok har salmen som nummer 77, mens vi i Norsk Salmebok (NoS) finner den som nummer 15 med fem strofer under ”Advent”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde,
Krist lyser for deg!
Opp, ser du ei dagen som stråler og gløder
med lys på din vei!
Nå sov ikke lenger,
snart over deg henger
en mørkere natt,
om straks du ei favner din skatt!

Salmen er kommentert av en rekke salmekjennere av både nyere og eldre dato. Salmelid skriver et dette er en kjent adventsalmen av M. B. Landstad, mens Stene beskriver salmen som en kombinasjon av vekkelsestonen og frelsesforkynnelsen. Elseth skriver at Landstad med denne salmen motbeviser det noen hevdet, at mennesket ikke hadde behov for omvendelse, mens Blom Svendsen holder denne salmen frem som en stor salme av Landstad. Både de lyse tonene ved kristenlivet og de mørke og tunge dagene får være med å farge denne salmen.

Vi siterer strofe to (NoS):

I jorderiks daler hvor tåkene henger,
og kinnen er våt,
der lyder så ofte de sørgende strenger
av sukk og av gråt.
Å, hør disse toner
om verdens forsoner,
om seier og fred!
Vår Herre er kommet her ned!

Landstad får frem budskapet på en meget virkningsfull måte i sin salme med kontrastene mellom liv og død, lys og mørke, dag og natt og sukk/gråt og seier/fred. Det finnes bare to veier og to utganger fra dette livet. Den som ikke våkner opp, vil snart oppleve en enda mørkere natt. Han maler rikig nok ikke dette ut med veldig sterke penselstrøk. Men det er likevel liten tvil om at det er fortapelsen Landstad her snakker om. På den lyse siden finner vi de som lytter til det glade budskap om forsoningen i Jesus Kristus. Vel opplever de både sorg og tårer her i dette livet, men Gud vender det til sist til seier og fred.

Vi siterer strofe tre (NoS):

I jorderiks daler hvor tornene sårer,
er tungsomt å gå.
Der lengter så mange med sukk og med tårer
til freden å få.
Nå stanse du tåren,
Guds glede med våren
i Kristus vi har.
Stå opp, du som sover, vær snar!

Vi ser også at Landstad i denne salmen benytter seg av en variant av ”pilegrimsmotivet”. Astri Bjørnå beskriver det i sin utmerkede masteroppgave fra 2011 som ”tåkedalsmotivet”. I ”jorderiks daler” finner vi både torner som gir oss blodige sår og tåke som hidrer oss i å se klart. Dette er symptomatisk for den troendes vandring på denne jorden. Vi møter både savn, sorg, tvil, anfektelse og fristelser her i denne verden. Men Gud vi til slutt utfri oss fra alle vansker så sant vi holder oss til ham: ”Nå stanse du tåren / Guds glede med våren / i Kristus vi har / Stå opp, du som sover, vær snar!”

Vi siterer strofe fire (NoS):

Lukk opp dine øyne og løft dem til himlen,
se, dagen er her!
Å, gled deg som barnet, og bland deg i vrimlen,
for Herren er nær!
Hvor syndene tynger,
i dagningen synger
på fuglenes vis
de ventende sjeler Guds pris!

En av de gamle episteltekstene for denne søndagen var hentet fra Rom 13,11- 14: ”Dessuten vet dere hvilken tid det nå er: Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. Natten er snart slutt, og dagen er nær. La oss derfor legge bort mørkets gjerninger og kle oss i lysets rustning. La oss leve sømmelig som på lyse dagen, ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, strid og misunnelse. Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekker begjær.” Vi ser klart at disse tonene også får klinge med i Landstads salme, men åpningsordene er hentet fra Ef 5, 14: ”Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.” I tillegg finner vi bilder hentet fra Salme 84 i Bibelen: ”Når de vandrer gjennem tåredalen, gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse.” (Salme 84,7) (1930-utg). Det er også paralleller til Salme 23: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.» (Salme 23, 4). Og det er Jesus som er verdens sol og frelser: ”Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.” (Joh 14, 6).

Vi siterer strofe fem (NoS):

Ja, Gud være lovet for dagen som skinner
fra himmelen ned!
Nå sannheten, veien og livet vi finner
og vandrer med fred.
Lys for oss, o Kriste!
La aldri oss miste
ditt ledende spor,
din nådes det lysende ord!

Kilder:

Bibelen (2005)
Bibelen (1930)

Norsk Salmebok (1985)

Astri Bjørnå (2011), s. 54-55
H. Blom Svendsen (1959), s. 104-106
Egil Elseth (1997), s. 179
Tobias Salmelid (1997), s. 422
John Stene (1933), s. 118

Magnus Brostrup Landstad på Wikipedia

Vi kaster atter garnet

Publisert av

Vi kaster atter garnet.

Salmen er skrevet av M. B. Landstad i 1861. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR)som nummer 500 og i Nynorsk Salmebok som nummer 826. I begge salmebøkene står salmen plassert under “5. søndag etter trefoldighet”. Salmen har fem strofer.

Vi siterer strofe en (LR):

Vi kaster atter garnet,
O, Herre, på ditt bud,
For vi vil fange sjele
Og drage dem til Gud.
Men mangen ærlig Peter
Har sine garn utsatt
Og har dog intet fanget
Den hele lange natt.

Vi finner salmen også i sangbøkene. I Sangboken (1962) står den oppført under “Arbeid i Guds rike”, også her med fem strofer. Rynning oppgir at bakgrunnen for salmen er Luk 5, 1-11. Det stemmer godt overens med prekenteksten for “6. søndag etter pinse” eller “Apostelsøndagen” som den også kalles. I den gamle tekstrekken var dette prekentekst for “5. søndag etter trefoldighet”.

Vi siterer strofe to (LR):

Ja natten ligger over
Det dype folkehav,
Og i de kolde bårer
Er mørkt som i en grav.
Frimodigheten brister,
Og tvilen tager til –
Hvor lenge, å hvor lenge
Før du oss hjelpe vil!

Avsnittet i Bibelen som salmen henter sitt stoff fra, er Peters fiskefangst. Fra gammelt av er dette også lest som et eksempel på hvordan en kan samle sjeler til Gud. Jesus ville at apostlene skulle bli menneskefiskere. De skulle føre andre til Jesus slik at de kunne komme til tro på ham.

Vi siterer strofe tre (LR):

Drag ut, drag ut på dypet.
Kast garnet til en drett!
Så lyder din befaling
Til ham som sitter trett.
Han sitter trett ved stranden
Av frukteslsøst besvær,
Men se, nu treder Herren,
Den sterke Gud ham nær!

“En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garna. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten. Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garna til fangst!» «Mester,» svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ingenting fått. Men på ditt ord vil jeg sette garna.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garna holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.“ (Luk 5, 1-11).

Vi siterer strofe fire (LR):

Da reiser seg den svake
Og går i Jesu navn:
Javel, på ditt ord vender
På dypet vi vår stavn!
Å se, hvor nu det lykkes,
Hvor fangsten den er stor!
Det var imot forhåpning,
Det var på Herrens ord.

Jesu instrukser om å reise ut å dypet og sette garna der var mot all fornuft. Fiskerne hadde strevd hele natten uten å få noe fisk. Nå var det morgen og fiskerne hadde gitt seg for natten. De holdt på å gjøre garnene reine til neste gang til skulle ut. Men Jesus ba dem dra ut nå. Når Jesus kaller oss til handling, må vi reagere raskt. Men på ditt ord vil vi sette garna, svarer Peter. Og de fikk en stor fangst, mer enn de kunne fatte og forstå.

Vi siterer strofe fem (LR):

På ditt ord, Herre kjære,
Så skal det atter skje,
Om vi ei lever dagen
Da vi kan fangsten se.
Der kommer bedre tider
Da båten bliver full;
Guds fangst vi visst skal vorde
Og han vår Herre hull.

Kilder:

Bibelen (2005)

Landstads reviderte salmebok (1960)

Tobias Salmelid (1997), s. 243-245
Karen Kampmann Bothner (1963), s. 64-83
Ivar Holsvik (1950), s. 103-109
P. E. Rynning (1967), s. 295 og 348-349

Landstad på Wikipedia
Landstad på CyberHymnal

Kjærlighet er lysets kilde

Publisert av
2

Kjærlighet er lysets kilde.

Salmen er skrevet av N. F. S. Grundtvig i 1853. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 223 med tre strofer. Her står den under «Pinse». I Landstads reviderte salmebok (LR) står salmen som nummer 206 og her er den plassert under «4. søndag etter Kristi åpenbarings dag».

Vi siterer strofe en (NoS):

Kjærlighet er lysets kilde,
kjærlighet er livets rot.
Derfor er Guds råd så milde,
derfor er Guds Ånd så god.
Jesus har den selv forklaret,
Ånden har den åpenbaret,
den kan kjennes i Guds fred
og det håp vi trøstes ved.

Salmen er på mange måter en pinsesalme. Den forklarer den Hellige Ånds oppgave. Samtidig er dens tema kjærligheten. Alle tre strofene innledes med et utsagn om kjærligheten: Kjærlighet er lysets kilde. Kjærlighet er livets krone. Kjærlighet er lovens fylde. Salmen brukes derfor også ofte til bryllup og brudevielse. Men salmen er i senere tid også blitt mer vanlig å benytte i begravelser. Salmen taler både om «det håp vi trøstes ved» og om «sjelens beste venn».

Vi siterer strofe to (NoS):

Kjærlighet er livets krone,
kjærlighet er lysets glans.
Derfor sitter på Guds trone
Jesus nå med strålekrans,
han som lyset er og livet,
har for oss seg selv hengivet,
han forblir og lever ved
Guds, sin Faders kjærlighet.

Den er bare språklige nyanser mellom de to norske utgavene av salmen i LR og NoS. Vi finner den også i Dansk Salmebog som nummer 696. Nikolaj Frederik Severin Grundtvig er en av Danmarks aller største salmediktere. Han er representer med ikke mindre enn 163 originale salmer i Dansk Salmebog. I tillegg er det 91 oversatte salmer av ham i den danske salmeboken. Det betyr at nesten hver tredje salme i den danske salmebokken har vært innom hans hånd. Salmen Kjærlighet er lysets kilde ble for øvrig første gang publisert i Fest-Psalmer i 1853 og ble senere tatt inn i Wexels og Landstads salmebøker i fornorsket form. Hovden oversatte salmen til nynorsk som Kjærleik, det er ljosens kjelde. Vi finner salmen i Nynorsk Salmebok som nummer 166 med tre strofer. På bokmål er det i NoS gjort rettinger i strofe tre i overensstemmelse med den danske originalen.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Kjærlighet er lovens fylde
og fullkommenhetens bånd,
den er hva vår Gud vi skylder,
den er frukten av hans Ånd.
Derfor med Guds-kjærligheten
vokser opp om kapp Guds-freden.
Vi skal også bli ved den
ett med sjelens beste venn.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

P. E. Rynning (1967), s. 165 og s. 343
Tobias Salmelid (1997), s. 131-133
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 791-802
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 89-90

Nikolaj Frederik Severin Grundtvig på Den Danske Salmebog Online

Far verden farvel

Publisert av
Svar

Far, verden, far vel.

Salmen er skrevet av Thomas Kingo i 1681 og vi finner den i Norsk Salmebok som nummer 406 med ni strofer og i Landstads reviderte salmebok som nummer 463 med syv strofer. Landstad har salmen under «1. søndag etter trefoldighet» mens Norsk Salmebok (NoS) har plassert den under «Lydighet og etterfølgelse».

Vi siterer strofe en (NoS):

Far, verden, far vel!
Jeg vil ikke lenger være din trell.
De byrder du byltet og lesset meg på,
dem kaster jeg fra meg og vil dem forsmå.
Jeg river meg løs for jeg kjeder meg ved
forfengelighet,
forfengelighet!

Salmen står i Dansk Salmebog som nummer 614. Her finner vi den også med ni strofer. Salmen er opprinnelig på 15 strofer og den danske salmeboken har ikke mindre enn 82 originale salmer av Thomas Kingo. Han regnes som en av Danmarks aller største salmediktere. I Norsk Salmebok finner vi 24 salmer av Thomas Kingo.

Vi siterer strofe to (NoS):

Hva er det vel alt,
som verden så listig har sminket og malt?
Det er bare skygger og drivende sky,
det er bare bobler som brister på ny,
det er bare gynge-is, svik og fortred,
forfengelighet,
forfengelighet!

Verden med alt dens vesen og forfengelighet er ikke varige verdier. Det ser fint ut, men når det kommer til stykket, er det bare bedrag. Sminken dekker over alle rynker og pletter. Men under fasaden, er huden den samme. Verden er som såpebobler som før eller siden brister og forsvinner. Far, verden, far vel. Kingo kaster det fra seg som skrap. Denne verdens glans er bare forfengelighet.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hva er mine år,
som smygende svinner og snikende går?
Hva er min bekymring, mitt tyngende sinn,
min sorg og min glede og tankens spinn?
Hva er vel mitt arbeid, min møye, min sved?
Forfengelighet!
Forfengelighet!

Og hvilken forskjell gjør vel all min bekymring for timelige ting. Det fører ikke noe sted hen. Men det er menneskelig. Jesus vet om det også: «Kom til meg alle dere som strever og har tunge byrder å bære. Hos meg skal dere finne hvile.» Andre ganger refser han oss: «Hvem kan med all sin bekymring legge en alen til sin livslenge.» Men i neste nu er han der med trøsten igjen: «Bekymre dere ikke for den dagen i morgen. Hver dag har nok med sin egen plage.»

Vi siterer strofe fire (NoS):

Å rikdom og gull,
du jorderiks avgud i skinnende muld!
Du er dog av verdens mest skuffende ting,
som vokser og minker og veksles omkring,
Hva er du når man deg i solen har sett?
Forfengelighet!
Forfengelighet!

Det mangler ikke på advarsler mot rikdom og penger i Bibelen. Ofte blir den omtalt som mammon. Den er denne verdens gud fremfor noen. Mange setter all sin lit til rikdom og gull. Men Kingo har nok rett: «Du er dog av verdens mest skuffende ting.» Det har også Skriften mange eksempler på: «Skaff dere ikke venner ved den urettferdige mammon.» Når pengene er borte, forsvinner også vennene. Jesus viser en ny og bedre vei: «Samle dere skatter i himmelen hvor verken tyver eller røvere bryter seg inn og stjeler.»

Vi siterer strofe fem (NoS):

Akk, ære og glans,
hva er vel din blendende krone og krans?
Misunnelse sitter deg alltid på rygg,
du hemmelig støttes og sjelden er trygg,
Så ofte du snubler hvor andre de gled –
forfengelighet,
forfengelighet!

Flere har pekt på at strofen minner om hva som skjedde med Griffenfeldt. Kingos gode venn, Peder Schumacher, eller Griffenfeldt som han kalte seg, var falt i unåde hos kongen. Han hadde jobbet seg oppover i systemet og var blitt kabinettsekretær. Griffenfeldt var blitt en av rikets ledende menn. Men så blir han anklaget for landsforræderi og dømt til døden. Rett før Griffenfeldt skulle henrettes, kommer det bud om at han var benådet. Straffen ble omgjort til livsvarig fengsel. Hans tragiske skjebne skal ha sjokkert Kingo. Vi finner tydelige spor av Griffenfeldts skjebne i strofen. Rikdom og berømmelse er kortvarige gleder. Bak en vellykket fasade sitter misunnelsen. Den har ført mange ut i ulykke. Salmen er derfor en advarsel om å sette sin lit til det forgjengelige her i denne verden.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Akk, kjødelig lyst,
din giftige leppe så mange har kyst!
Ditt fengende knusk og din flyvende gnist
ble mange til evige luer til sist.
Din skål ligner honning, men drikken er led –
forfengelighet,
forfengelighet!

Kingo er Danmarks største barokkdikter. Samtidig har han beholdt sin meget sterke posisjon i dag fordi han fremdeles virker aktuell og fremtrer mer folkelig enn mye av den barokke diktningen. Det er en fin balansegang. Danmark har modernisert ham mer forsiktig enn her i Norge. Språklige hensyn gjør at vi på norsk ikke får frem hele storheten i Kingos salme. Men utgaven i Norsk Salmebok ligger likevel nærmere opp til originalen enn i Landstads reviderte salmebok hvor enda større deler av salmen var skrevet om. I forhold til den danske teksten, har den norske versjonen litt andre strofer. Rekkefølgen på flere av strofene er også byttet om sammenlignet med originalen.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Så far da, far vel!
du skal ikke lenger forføre min sjel.
Du dårende verden, jeg sier deg av
og senker deg ned i forglemmelsens hav.
Jeg lengter mot dagen da sorg blir til sang
i Abrahams fang,
i Abrahams fang.

Aanestad påpeker også flere andre mulige påvirkningskilder for salmen. Han nevner en tysk salme med omtrent samme navn som trolig Kingo må ha kjent til. Det er en viss likhet, men samtidig skriver han at det ikke var uvanlig i tiden å skrive nye salmer med utgangspunkt i en kjent salmetittel. Og vi vil legge til at et slikt utgangspunkt ikke gjør salmen mindre. Poetisk regnes salmen Far, verden, far vel! som en av Thomas Kingos aller beste salmer. Innholdsmessig står den heller ikke tilbake for noen. Men det er ikke til å stikke under en stol at salmen har mistet noe av sin poetiske kraft i den norske oversettelsen fra dansk. Landstad har likevel klart å beholde enderimene og rimmøsteret (aa-bb-ccc) i salmen og det er ellers godt gjort.

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Der skal mine år
begynne i evighets deilige vår.
Der skal ikke dagen ved solrenning gry
og månen formørkes i ne og i ny.
Min Jesus er solen, og sæl er min sang
i Abrahams fang,
i Abrahams fang.

Den aller viktigste inspirasjonskilden for Kingos salme er trolig Bibelen selv. Ordene om forfengelighet er hentet fra Predikerens Bok. Bedre enn å stole på egen makt og rikdom, er det å sette sin lit til Herren: «Tenk på din skaper før sølvsnoren slites og gullskålen brister, før krukken knuses ved kilden, og hjulet knekker og faller i brønnen, før støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud, som gav den. Alt er tomhet, sier Forkynneren. Ja, alt er bare tomhet.» Forkynneren 12, 6-8. Her hadde eldre bibelutgaver forfænglighed i stedet for tomhet som de nyere bibeloversettelsene har: «Det er idel Forfængelighed, sagde Prædikeren, det er altsammen Forfængelighed«. (Pred 12, 8 – 1853 utg). Uttrykket Abrahams fang finner vi i beretningen om den rike mann og Lasarus i Luk 16: «Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og glede dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som hette Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Og hundene kom og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet.» (Luk 16, 19-22)

Vi siterer strofe ni (NoS):

Min glede og fryd
forfriskes av englebasunenes lyd.
Ja, Gud han er gleden for meg og for dem.
Far opp da, min sjel, og all verdslighet glem!
Men glem ei at gleden er lykkelig lang
i Abrahams fang,
i Abrahams fang!

De gamle prekentekstene for 1. søndag etter trefoldighet er hentet fra Luk 16, Luk 12 og Matt 16. Alle stedene advarer Jesus mot rikdom og havesyke. Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Luk 16, 24-28 taler om å følge etter Jesus: «Deretter sa Jesus til disiplene: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler og skal da gi enhver igjen etter det han har gjort. Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.»»

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 108
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp 594
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 215-216

Thomas Kingo på NetHymnal
Thomas Kingo på Store Norske Leksikon
Thomas Kingo på Wikipedia

Thomas Kingo på Danske Salmebog Online

Sorgen og gleden de vandrer

Publisert av
2

Sorgen og gleden de vandrer til hope.

Denne Kingo-salmen ble utgitt i 1674 i Thomas Kingos samling av salmer med tittelen Aandelige Siunge-Koor, I. Vi finner salmen i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 181 med syv strofer. Den står plassert under «2. søndag etter Kristi åpenbarings dag». I Norsk Salmebok (NoS) er salmen nummer 463. Her er den plassert under temaet «Trengsel og trøst» med syv strofer.

Vi siterer strofe en (LR):

Sorgen og gleden de vandrer til hope,
Lykke og ulykke ganger på rad.
Medgang og motgang hverandre tilrope,
Solskinn og skyer de følges og ad.
Jorderiks gull
Er prektig muld,
Himlen er ene av salighet full.

Tiden rundt denne publiseringen var full av dramatikk i Kingos liv. Prosten i Kirkehelsinge, Peder Jakobsen Worm dør, og Kingo som var hans kapellan, kunne arve stillingen etter ham. Prost Worm var gift for tredje gang og hadde mange barn. Overtok han embetet, måtte han også gifte seg med enken etter prosten, Sille Balkenborg. Dette tiltalte ham vel egentlig for hun var relativ ung, bare fem år eldre enn ham.

Vi siterer strofe en (NoS):

Sorgen og gleden de vandrer til hope,
lykke og ulykke kommer på rad.
Medgang så ofte på motgang vil rope,
solskinn og skyer de følges òg ad.
Jorderiks gull
er prektig muld.
Himlen er ene av salighet full.

Men allerede måneden etter, i 1668, dør også sognepresten i Slangerup. Søren Poulsen var prest på Kingos hjemsted. Kingo hadde tidligere, i et personlig brev til kongen, bedt om å få sogneprestembetet i Slangerup når det måtte bli ledig. Og kongen hadde svart ja på hans anmodning. Problemet var bare de to enkene. Men etter forhandlinger med enken etter Poulsen, ble hennes krav på pensjon løst.

Vi siterer strofe to (LR):

Alle ting har sin foranderlig lykke,
Alle kan finne en sorg i sin barm.
Ofte er bryst under dyrebart smykke
Fulle av sorger og hemmelig harm.
Alle har sitt,
Stort eller litt,
Himlen alene for sorgen er kvitt.

Kingo overtok embetet i Slangerup og fridde til enken etter Worm. Han fikk ja fra henne og etter at hennes sørgeår var omme, giftet de seg. Sille Balkenborg fikk en forsørger og Thomas Kingo fikk seg en kone. Men Sille hadde imidlertid også en stesønn etter Worms første kone. Han het Jakob Worm og var nå rektor ved latinskolen i Slangerup. Det skulle snart vise seg at han skulle bli en pest og en plage for Kingo.

Vi siterer strofe to (NoS):

Alle ting har en foranderlig lykke,
alle kan finne en sorg i sin barm.
Ofte er bryst under dyrebart smykke
tynget av sorger og hemmelig harm.
Alle har sitt,
stort eller litt,
himlen alene for sorgen er kvitt.

Bare et halvt års tid etter at Kingo hadde giftet seg, ble livet hans imidlertid snudd opp ned enda en gang. Sille Balkenborg dør fra ham. Og Kingo stod alene tilbake med en stor barneflokk. Han klarte å komme igjennom et år som enkemann. Da gifter han seg på nytt med en 16 år eldre enke. De fleste mener det var et gammeldags fornuftsekteskap. Hun trengte en forsørger og Kingo hadde bruk for noen til å ta seg av hans mor og den store barneflokken.

Vi siterer strofe tre (LR):

Velde og visdom og timelig ære,
Styrke og ungdom i blomstrende år
Høyt over andre kan hovedet bære,
Faller dog av og i tiden forgår,
Alle ting må
Enden oppnå,
Himmelens salighet ene skal stå.

Kingo hadde ellers også sitt å stri med på det indre plan. «Hele sitt liv måtte han kjempe med sitt temperament og sterke lidenskaper,» skriver Eivind Brager om Kingo i sin bok. Ikke minst i Worm-saken kom dette klart til syne. Han besvarte Worms spotteviser med å slå tilbake med samme mynt. Også i hans bispetid i Odense var Worm der med sine skandaledikt. Men da Jakob Worm også skrev bespottelig om kongen, var hans dager talte. Worm ble dømt til døden. Kingo gikk imidlertid i forbønn for sin gamle fiende. Straffen ble omgjort til livsvarig fengsel og Jakob Worm ble sendt til Trankebar. Kingo var endelig kvitt sin plageånd gjennom 20 år.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Velde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende vår
høyt over andre sitt hode kan bære,
Faller dog sammen i alderdoms år.
Alle ting må
en gang forgå,
himmelens salighet, den skal bestå.

Men feil var det nok på begge sider. «Alle har sitt / Stort eller litt / Himlen alene for sorger er kvitt». Livet går opp og ned her i verden. Og også store åndshøvdinger her på denne jorden, har sine feil og syndige tilbøyeligheter. «Sorgen og gleden de vandrer til hope / Lykke og ulykke kommer på rad» viser også med tydelighet at livet til Kingo ikke alltid var noen dans på roser.

Vi siterer strofe fire (LR):

Deiligste roser på tornebusk gløder,
Skjønneste blomster har tærende gift,
Titt under rosenkinn hjertene bløder
For at dog skjebnen så selsomt er skift.
Ulykkers vann
Bruser om strand,
Himlen alene er salighets land.

Her finner vi igjen rosemotivet. Det er ellers Brorson som gjør den til hovedmotiv i sine salmer. Hos ham står rosen som et bilde på Kristus, som f. eks. i salmen Den yndigste rose er funnet. Men noen ganger kan rosen få en dobbel betydning. Rosen blant tornene kan også stå for alt som er vakkert her på jorden. Men dypest sett er den Jesus selv: «La verden kun alt fra meg tage / La tornene rive og nage / La hjertet kun beve og briste / Min rose jeg aldri vil miste».

Vi siterer strofe fire (NoS):

Deiligste roser på tornebusk gløder,
skjønneste blomster har tærende gift.
Titt under rosenkinn hjertene bløder
over at skjebnen så selsomt er skift.
Ulykkers vann
bruser mot strand,
himlen alene er salighets land.

Men hos Kingo får rosen en annen betydning. Den kan bedra i all sin prakt og skjønnhet. «Deiligste roser på tornebusk gløder / Skjønneste blomster har tærende gift». Livet er ikke som rosen. Den skjuler mye lidelse. Og derved overfører han rosemotivet til mennesket: Titt under rosekinn hjertene bløder. Kingo klarer ikke helt å slippe gleden løs. Han strider med seg selv og andre. Etter lykke kommer sorg. Bare et sted er han løst, fri og glad: «Ulykkens vann / Bruser om strand / Himlen alene er salighets land».

Vi siterer strofe fem (LR):

Vel da, så vil jeg ei gjøre meg møye
Om ikke verden går etter min akt,
Ingen bekymring skal kunne meg bøye,
Intet skal gjøre mitt hjerte forsakt.
Sorgen skal dø,
Gledenes frø
Blomstre på himlelyksalighets ø.

Vi har ellers ikke funnet noen spesiell bakgrunn for denne salmen. Men Kingo har trolig brukt et gammelt svensk ordspråk sitert i Swenska Ordseeder och Lährespråk fra 1665. Der heter ordspråket: «Glädien och Sorgen dhe fölias giärna ath.» Når vi i vår tid bruker ordspråket, er det nok takket være Kingos salme Sorgen og gleden de vandrer til hope.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Vel da, så vil jeg ei gjøre meg møye
om ikke verden går etter min akt.
Ingen bekymring skal kunne meg bøye,
intet skal gjøre mitt hjerte forsakt.
Sorgen skal dø,
gledenes frø
blomstre på himlens lykksalige ø.

I selve diktningen viser den barokke stilen seg med kontrastene og de voldsomme virkemidlene. Det passer som hånd i hanske på nettopp Kingo. Han så det nok allerede nå, men det skulle bli enda klarere i Aandelige Siunge-Koor, II. Kingo hadde bruk for nåden i Herren. Hans senere diktning hadde en dypere klang. Men allerede i Sorgen og gleden de vandrer til hope, ser vi en Kingo som innser jordelivets ufullkommenhet.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Angsten skal vendes til varende glede,
smerten skal vinne så salig en fred,
armod bli kledd i det rikeste klede,
styrke skal komme i svakhetens sted,
sorgen forgå,
gleden bestå –
himlen kan ene alt dette formå.

Det ser ut for at Kingo drar med seg dualismen og dobbeltheten mellom tvil og tro gjennom hele sitt liv. I en av sine senere salmer kommer denne spenningen enda klarere frem: «Snart i sorg, snart på fote / Snart i fall og snart på fote / Ofte uten sinnets ro / Alltid fylt av Jesu tro». En bevende tro er også en tro. Den som tar sin tilflukt til Jesus, skal bli frelst. Det er Kingos vitnesbyrd inn i vår tid: «Aldri er jeg uten våde / Aldri dog foruten nåde».

Vi siterer strofe syv (NoS):

La da min lodd og min lykke kun falle
slik som min Gud og min Herre det vil!
La kun misunnelse øse sin galle,
la også verden få drive sitt spill!
Tidsvevens bom
løper deg tom,
himlen skal vende det alt sammen om.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Egil Elseth: Til paradis med sang (1985)
Egil Elseth: Salmer og skjebner. Vers på veien gjennom kirkeåret (1994)
Egil Elseth: Thomas Kingo. Veversønnen som ble salmedikter (1985)
Eivind Brager: Tonen som bærer (1983)
Snorre Evensberget/Dag Gundersen: Bevingede ord (1963)

Thomas Kingo på Wikipedia

Eg lyfter augo mine opp

Publisert av

Eg lyfter augo mine opp til dei høge fjell.

Salmen er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1963 og er inspirert av blant annet Salme 121 i Bibelen. Vi finner sangen i Sangboken som nummer 307 under temaet «Guds omsorg, tro og tillit». Salmen er også tatt inn i Norsk Salmebok (NoS) i lett redigert form. Her finner vi den som nummer 315 med tre strofer. Rop det ut har også salmen på bokmål.

Vi siterer strofe en (NoS):

Eg lyfter augo mine
opp til dei høge fjell:
Frå kven skal hjelpi koma,
den hand som fast meg held?
Mi hjelp ho kjem frå Herren,
som skapte denne jord
med hav og høge tindar
og stjernerømdi stor.

Det er mulig dikteren lot seg inspirere av høye snødekte fjell i Nordfjord da han skrev denne sangen. Bjerkrheim forteller selv at den ble til 5. juni 1963 på besøk i en misjonsheim i Sandane. Han kom fra et pinsestemne i Olden og stoppet hos kristne venner han kjente fra de var elever på bibelskolen på Fjellhaug i Oslo.

Vi siterer strofe to (NoS):

Han styrker stegi mine,
og fast på fot eg gjeng.
På ørneveng han ber meg,
og gjev meg alt eg treng.
Sitt folk so vel han vaktar.
Han ikkje blunda kan.
Han fylgjer meg som skuggen
tett ved mi høgre hand.

Sangen har klare paralleller til Salme 121: ”Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd.” (Salme 121, 1-5).

Vi siterer strofe tre (NoS):

Meg skal ‘kje soli brenna
i middagsheten hard.
Om natti vert eg verna
som barn av mor og far.
Min utgang og min inngang
han vara vil so vel
frå no og i all æva,
og difor er eg sæl.

Kilder:

Sangboken (1983)
Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 90
Trygve Bjerkrheim (1979), s. 126-127
Trygve Bjerkrheim (1989), s. 82

Sangen er sitert med tillatelse fra Lunde Forlag.

Det strøymer ei livselv

Publisert av

Det strøymer ei livselv av lukke.

Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1957 og vi finner sangen Det strøymer ei livselv av lukke i Sangboken som nummer 65 og i Salmer 97 som nummer 85 med to stofer. ”Det er noko lyst både over tekst og tone, ein lovsong til det livet som er Guds underfulle gåve, og som er på veg mot eit herleg, evig mål”, skriver Trygve Bjerkrheim selv i en kommentar til denne sangen. Sangen er sitert etter boken «Det er makt i de foldede hender.» (DeM).

Vi siterer strofe en (DeM):

Det strøymer ei livselv av lukke,
av fryd fordi eg er til.
Guds bilete fikk eg til gåva,
og aldri han gløyma meg vil.
Eg lever, og alltid skal leva
ved han som lei døden for meg,
men sprengde dei gravlekkjer svære,
og opna til livslandet veg.

Trygve Bjerkrheim forteller at sangen ble til etter en nattverdstund sundag 20. oktober 1957. Den bygger på en melodi av Hjalmar Backman til en finsk tekst av Simo Korpela, oversatt til svensk av Nino Runeberg. Det er også komponert en melodi av Ragnar Ørstavik til teksten Det strøymer ei livselv av lukke. Første opptaket av sangen ble gjort for andakten i NRK i 1961. Vi finner ellers en rekke innspillinger av sangen med blant annet Randulf Saunes, Brita Finne og ungdomskoret Jubilo. ”Det lyser framtid og håp i denne sangen”, skriver Ivar Gjerdi i avisen Dagen for 8. desember 2010.

Vi siterer strofe to (DeM):

Ja, Kristus er kjelda, den klåre,
eit havdjup av fryd og av fred.
Vel blenkjer det stundom ei tåre,
men livsvoni atter meg gled.
Snart gryr det ein æveleg morgon,
og då skal eg verta han lik.
Det strøymer ei livselv av lukke, –
min Gud, eg er endelaust rik.

Kilder:

Sangboken (1983)

Trygve Bjerkrheim (1979), s. 106-107
Tobias Salmelid (1997), s. 74

Trygve Bjerkrheim på Wikipedia
Det strøymer ei livselv av lukke på YouTube

Sangen er sitert med tillatelse fra Lunde Forlag