Jeg løfter opp til Gud min sang.

Dette er en kjent salme skrevet av Magnus Brostrup Landstad. Salmen ble tatt inn i Landstads Kirkesalmebog og i Landstads reviderte salmebok, men da bare med 8 strofer. Norsk Salmeleksikon opplyser at salmen opprinnelig var på 9 strofer. Hos Landstad er salmen plasseret under 2. søndag i advent. I Sangboken (1962) er den gjengitt med 8 strofer, mens Sangboken (1983) bare har 6 strofer. Begge sangbøkene har plassert salmen under Det kristne håp. Salmen Jeg løfter opp til Gud min sang blir av mange regnet som Landstads «mestersalme». Vi finner den ellers i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 14 med seks strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Jeg løfter opp til Gud min sang
ennu en gang
fra disse jordens daler.
Vår Herre Krist han henter meg
snart hjem til seg
i himlens høye saler.
Som lynet far,
han kommer snar,
da skal hans pris
på annet vis
de Guds basuner tale.

Magnus Brostrup Landstad er ofte blitt kalt for botens dikter. Men så setter han seg altså ned og skriver salmen Jeg løfter opp til Gud min sang. Det er helt nye toner. Tungsinnet og vemodet er med ett borte. Landstad skriver en fortrøstningsfull salme om det kristne håpet og gleden ved å komme til himmelen. Med bakgrunn i denne salmen er derfor Landstad også blitt kalt for «adventens sanger». I Landstads reviderte salmebok er denne salmen plassert først, under 2. søndag i advent.

På mange måter er salmen blitt en hjemlandssang. «Landstad viser oss pilegrimen på vei mot målet. Ikke med angsten i helene, men med forventningen i blikket», skriver Egil Elseth i boken Salmer og skjebner (1994). Så har da også Landstad funnet lovsangstonen. Jeg tror den har vært der hele tiden. At det ikke er første gangen han lovpriser Herren, ser vi av verselinjene Jeg løfter opp til Gud min sang/ennu en gang.

Som mennesker er det nå en gang slik at vi er forskjellige. Også når det gjelder Guds rike, har vi ulike oppgaver etter evner og utrustning. Noen vektlegger formaningen. Andre får i oppgave å trøste. Og leser vi gjennom alle Landstads salmer, vil vi se at han gjennom lidelsen, har vært med å peke på håpet og troen for andre. I sitt liv følte han seg nok ofte misforstått, men med sitt liv og sin salmeskatt er han også blitt «fortrøstningens salmedikter.»

Det er mye glede i salmen Jeg løfter opp til Gud min sang. Her er det ikke dommens dag, men bryllupsfesten som står i sentrum. Dommen er der, men den får ikke dominere: Hans brud jeg er/hans ring jeg bær/har lampen tent/og hjertet vendt/til ham/all verdens dommer. Salmen er full av forventning.

Vi siterer strofe to (NoS):

Når min forløsning stunder til,
jeg gledes vil
og løfter opp mitt hode.
Da løses jeg, da går jeg inn
til vennen min,
Gud være evig lovet!
Da reises av
den mørke grav
det som var sådd
med sukk og gråt,
da er den søvn utsovet!

Tidens tegn blir fødselsveene for det nye som skal bryte frem. «Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i grenene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser alt dette skje, vite at han er nær og står for døren. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekt skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Men den dag og time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen», sier Jesus. (Matt. 24, 32-36). Derfor kan Landstad synge jublende i neste vers.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Når fikentreet skyter blad,
jeg er så glad,
da vet jeg det blir sommer.
Når himmerikets blomster gror,
for visst jeg tror
Guds rike snarlig kommer!
Hans brud jeg er,
hans ring jeg bær,
har lampen tent
og hjertet vendt
til ham, alle verdens dommer.

Jeg ble sterkt betatt av denne vakre salmen: Jeg løfter opp til Gud min sang/ennu en gang/fra disse jordens daler. Og mange har sikkert opp gjennom årene funnet trøst og styrke nettopp i denne salmen. Det var gripende å lese et intervju med Britt Jahnsen. Med langt fremskreden kreft og en tid bare på lån her i denne verden kunne hun likevel juble:

«I begravelsen min skal de synge Jeg løfter opp til Gud min sang. Den har en sterk forventningstone. I vers to står det om når min forløsning stunder til/jeg gledes vil/og løfter opp mitt hode/Da løses jeg/da går jeg inn/til vennen min/Gud være evig lovet! Da går jeg jo til Jesus! Og det håper jeg de vil glede seg over, alle de som kommer til minnesamværet mitt også.»

Vi siterer strofe fire (NoS):

En himmel ny så vel som jord,
det er hans ord,
da skapes til hans ære.
Se, Herrens bolig blant oss er,
han er oss nær,
og vi hans folk skal være.
La verden så
til grunne gå,
Guds ord består
om alt forgår,
den bro skal bruden bære!

Og vi leser videre i intervjuet med henne: «Etter mange år som sykepleier og senere rektor på sykepleierskolen i Skien, og deretter diakoniarbeider i Borgestad menighet i samme by, er Britt vant til å leve et aktivt og energisk liv. Hun er levende opptatt av misjon, kirke, menighetsarbeid, kristenliv. Interessene spenner vidt, og nettverket er stort. Brått har travelheten blitt bremset av en dødelig sykdom. Hun kunne hatt mange veldig aktive år foran seg. I stedet har hun blitt satt på sidelinjen. Om hun ikke kjenner et sting av bitterhet?

Britt ler. Bitterhet? Nei, vet du hva. Hvorfor skulle jeg det? Gud har jo gitt meg et fantastisk liv! Når jeg er på sykehuset og får behandling, ser jeg ofte unge mennesker, kanskje med små barn, som kjemper mot dødskreftene som bryter dem sakte ned. Jeg kan forstå at mange av dem som har så veldig mye å miste, å si farvel til, kan kjenne bitterhet. Men jeg?

Britt setter kaffekoppen fra seg. Ja, ikke sånn å forstå at jeg ikke er glad i livet. Jeg elsker jo livet! Det er så mye og så mange jeg er glad i. Skulle gjerne vært her litt lenger. Men jeg går når Gud bestemmer. Hun blir stille.

Hun stryker seg gjennom sitt grå hår med handa. Og så er det egentlig bare snakk om at noen av oss går litt foran. I evighetens perspektiv kommer dere andre ganske snart etter. Er det ikke sånn, da?»

Vi siterer strofe fem (NoS):

Gud skal da tørre av mitt kinn
hver tåre min.
Der ingen død skal være,
ei heller sorg, ei heller skrik,
ei pine slik,
som her Guds barn må bære.
Det første fort
er veket bort,
og gleden ny
i himlens by –
eia, hvor godt å være!

Britt avslutter intervjuet med disse ordene:

«For døden er jo ikke noe punktum, vet du. Det er et stort kolon. Når du går over dødens terskel, det er da det begynner for alvor. Å være klar til å gå inn til det evige livet, ved Jesu nåde, kan noe være større enn det?»

Det samme hadde Landstad grepet: Gud skal da tørre av mitt kinn/hver tåre min/Der ingen død skal være/ei heller sorg, ei heller skrik/ei pine slik/som her Guds barn må bære.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Da synger jeg for tronen glad
et bedre kvad
og løfter palmegrene,
med hvite kleder som er todd
i Lammets blod
for Herrens øyne rene.
Halleluja!
Hva glede da!
Hva liflig klang!
Og all min sang
er Herren, Herren ene!

Kilder:

Bibelen (1978)

Norsk Salmebok (1985)
Sangboken (1962)
Sangboken (1983)
Landstads reviderte salmebok (1953)

O. T. Moe: M.B. Landstad. Salmedigteren(1920)
Gudrun Brauti Knutslid: Dikarpresten Magnus Brostrup Landstad (1988)
Egil Elseth: Salmer og skjebner. Vers på veien gjennom kirkeåret (1994)
Hans Th. Landstad: M. B. Landstad på nært hold belyst med familiebrev (1989)
Eivind Brager: Tonen som bærer. Salmer vokst frem av nederlag og smerte (1983)

Med Landstad i 200 år. Jubilerende salmebokforfatter
Intervju med Britt Jahnsen