Fagert er landet

Fagert er landet du oss gav.

Salmen Fagert er landet du oss gav er skrevet av Anders Hovden i 1907. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 740 med tre strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Fagert er landet du oss gav,
Herre, vår Gud og vår Fader!
Fagert det stig av blåe hav,
soli ho sprett og ho glader,
signar vårt land i nord og sud;
soleis di åsyn lyser, Gud,
over vårt Noreg i nåde.

Salmen er en av våre mest kjente nasjonalsanger og tåler å måles og sammenlignes både med Elias Blix: Gud signe vårt dyre fedreland og Bjørnstjerne Bjørnson: Ja vi elsker dette landet.

Vi siterer strofe to (NoS):

Likjest vårt folk i mager jord
skjelvande blomen på bøen,
står utan livd i vind frå nord
tett innmed kanten av snøen.
Herre, du ser med miskunn ned,
folket vårt gjev du livd og fred,
er oss så kjærleg ein Fader.

Fagert er landet du oss gav ble skrevet mens Anders Hovden var sokneprest i Krødsherad i Buskerud. Han forteller selv at salmen ble til etter at en skitur i kaldt vintervær. Hovden gikk på ski fra prestegarden og ned til Bjertneset.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Her ned i grunnen sveitten rann
trufast åt fedrane våre.
Her dei sin heim og hugnad fann,
dogga med smil og med tåre.
Her har det flødt ei såkornflod
varm av vårt beste hjarteblod,
her har me grorbotn å veksa.

Hovden ble grepet av det vakre vinterlandskapet. Det var som i et eventyrland med måneskinn. Og så steg landet frem for hans indre. Da han kom inn på kontoret sitt, skrev han salmen ned.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Tidi ho renn som elv mot os,
fort skifter sumar med vetter.
Fader, ver alltid Noregs los
radt til dei seinaste ætter!
Herre, vår Gud, vår Noregs Gud,
varda vårt land frå fjell til flud,
lær oss å gå dine vegar!

Teksten stod på trykk første gang i diktsamlingen Solhov i 1907. Melodien som vanligvis benyttes i dag er ved Melchior Vulpius fra 1609. Opprinnelig skrev imidlertid Hovden salmen  med tanke på at den skulle synges til Kirken den er et gammelt hus. Salmen brukes ellers ved mange anledninger, så vel som til vigsel som til 17. mai. Fagert er landet du oss gav er ellers den mest kjente av Anders Hovdens salmer og den ble sunget i hans egen begravelse i 1943.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Signa då, Gud, vårt folk og land,
signa vårt strev og vår møde,
signa kvar ærleg arbeidshand,
signa vår åker med grøde!
Gud, utan deg den vesle urt
veiknar og visnar, bleiknar bort,
ver oss du ljoset og livet!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Stig Wernø Holter (2011), 360-364
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 590-591

Salmen på Wikipedia
Anders Hovden på Wikipedia

Ned i vester soli glader

Ned i vester soli glader.

Denne vakre kveldssalmen er skrevet av presten og salmedikteren Anders Hovden i 1910. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 821 med to strofer. Melodien er en religiøs folketone fra Eid i Nordfjord etter Åsne Valland Nordli (Norsk Salmebok, 2013) eller også en norsk folketone fra Trysil som oppgitt i Norsk Salmebok (1985). I vår nyeste salmebok fra 2013 finner vi salmen som nummer 823 under ”Kveld”. Salmen er oversatt til engelsk som Down in the west the sun glides.

Vi siterer strofe en (NoS):

Ned i vester soli glader.
Takk for dagen Gud og Fader,
gjev oss vern til natti no!
Takk for mat og takk for klede,
takk for arbeidskraft og glede,
gjev oss hjartefred og ro!

Anders Hovden kommer fra trange og strevsomme kår på en fiskergård i Ørsta på Sunnmøre. Som 16-åring ble Anders med faren ut på fiske. Presten mente imidlertid at gutten hadde godt hode og burde studere. Han begynte derfor på lærerskolen på Volda. Samme vinteren døde faren og etter dette måtte gutten klare seg selv. Anders Hovden slet seg gjennom studiene med hardt arbeid og flittige lesing ved siden av jobbingen. Senere ble han prest, men også teologistudiet var vanskelig både på grunn av sykdom og økonomiske problemer. Men ved hjelp av eget arbeid ved siden av lesingene, og med en ustrakt hånd fra vennen Per Sivle, klarte han også å avlegge embetseksamen i 1886 og ta praktikum i 1888. Men hele livet i gjennom var han preget av slitet med jorda og kavet med fiskingen. Anders Hovden var likevel glad i hjemstedet sitt. Bilder fra hjemmet og bygda, og ikke minst livet til bonden og fiskeren, står sentralt i diktningen hans. Salmene til Anders Hovden er eller sterkt preget av naturen og nasjonalmotivet. Han skriver jordnært og hans  diktning er enkel og forståelig poesi på vakker og velklingene nynorsk som på mange måter var en fornyelse av norsk salmetradisjon. Både Guds omsorg og solmotivet står sentralt i salmen Ned i vester soli glader. Hovdens salmer er alltid fylt av hans lyse tro på en nådig Gud, skriver Monrad Norderval om ham. (Aanestad).

Vi siterer strofe to (NoS):

Gud og Fader, lat oss sova
under englevakt i stova,
ver vår sol om natti, du!
Når så siste dagen dalar,
lyft oss opp i dine salar,
lei oss over stjernebru!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Norsk Salmebok (2013)

P. E. Rynning (1967), s. 202 og s. 246
Tobias Salmelid (1997), s. 175-177 og s. 286
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 947-956
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 117

Anders Hovden på Wikipedia
Anders Hovden på Store norske leksikon
Anders Hovden på allkunne

Salmen på YouTube

Di rettferd er min bunad

Di rettferd er min bunad.

Salmen er skrevet av Ander Hovden i 1902. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 176 og i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 343 med fire strofer. Salmen er plassert under temaet “Kristus vår Frelser”

Vi siterer strofe en (NoS):

Di rettferd er min bunad,
mitt ljose sjelelin,
min hovudkrans, mi kruna,
min skatt, mitt perleskrin.
Du gav meg alt av nåde
til vern mot domens våde,
du dyre Frelsar min.

Jesus ble gjort til synd for oss. Det er rettferdiggjørelsen. Jeg som er en synder, blir ved troen tilregnet Jesu rettferdighet: “Di rettferd er min bunad / mitt ljose sjelelin / min hovudkrans, mi kruna / min skatt, mitt perleskrin“.

Vi siterer strofe to (NoS):

Eg går i arbeidsklede
eg høyrer til dei små,
men tenkjer tidt med glede:
Det vert ombytte på;
når snart mi livssol glader,
eg for min Gud og Fader,
skal som ein engel stå.

Salmene til Hovden er en del av den fornyelse av salmediktingen i Norge som hadde begynt med Blix-salmene. De nasjonale strømningene hos Blix, blir ført videre i Hovden sine salmer. Men samtidig er det den folkelige og livsnære kristendommmen vi møter i salmene hans. Det enkle og hverdagslige ser vi også i strofe to: ”Eg går i arbeidsklede / eg høyrer til dei små.“ Samtidig står også døden og det hinsidige sentralt hos Hovden: “men tenkjer tidt med glede / Det vert ombytte på / når snart mi livsol glader / eg for min Gud og Fader / skal som ein engel stå.” Hovden tegner et bide av en kjærlig og nådig Gud for oss som møter mennesket med en åpen farsfavn.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Å, du som hardt deg mødde
i våre tronge kår
og stridde, leid og blødde
og sona syndi vår,
du til Guds barn meg kalla,
hjelp at eg ei må falla,
ifrå mitt barnekår!

Et annet særtrekk hos Anders Hovden er slitet for det daglig brød. Han glemte aldri at han kom fra trange kår med hardt arbeid for å overleve i hverdagen. Bilder fra arbeidslivet på sjøen og på jorda ble ofte benytett i diktningen. Det finner vi også igjen i strofe tre: ”Å, du som hardt deg mødde / i våre tronge kår”. Samtidig går Hovden videre og benytter bildet på Jesus. Han tok vår synder på seg og gikk således inn i våre kår og led og blødde for vår skyld. Det er forsoningen. Derfor vokter også Jesus oss som sin egen øyenstein. Det er noe enfoldig og tilforlatelig over diktningen til Hovden, men samtidig møter vi det trygge og fredfulle som ellers minner litt om Elias Blix. Solmotivet står sentralt og salmene ender ofte i himmelen.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Din augnestein eg vere,
til eg er slokna sæl!
Din ljose engel bere
til paradis mi sjel!
Då kverv dei siste skuggar,
du inn til ro meg ruggar,
ja, då er allting vel.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 175-177
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 590-591

Anders Hovden på Store Norske Leksikon

Jeg løfter opp til Gud min sang

Jeg løfter opp til Gud min sang.

Dette er en kjent salme skrevet av Magnus Brostrup Landstad. Salmen ble tatt inn i Landstads Kirkesalmebog og i Landstads reviderte salmebok, men da bare med 8 strofer. Norsk Salmeleksikon opplyser at salmen opprinnelig var på 9 strofer. Hos Landstad er salmen plasseret under 2. søndag i advent. I Sangboken (1962) er den gjengitt med 8 strofer, mens Sangboken (1983) bare har 6 strofer. Begge sangbøkene har plassert salmen under Det kristne håp. Salmen Jeg løfter opp til Gud min sang blir av mange regnet som Landstads «mestersalme». Vi finner den ellers i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 14 med seks strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Jeg løfter opp til Gud min sang
ennu en gang
fra disse jordens daler.
Vår Herre Krist han henter meg
snart hjem til seg
i himlens høye saler.
Som lynet far,
han kommer snar,
da skal hans pris
på annet vis
de Guds basuner tale.

Magnus Brostrup Landstad er ofte blitt kalt for botens dikter. Men så setter han seg altså ned og skriver salmen Jeg løfter opp til Gud min sang. Det er helt nye toner. Tungsinnet og vemodet er med ett borte. Landstad skriver en fortrøstningsfull salme om det kristne håpet og gleden ved å komme til himmelen. Med bakgrunn i denne salmen er derfor Landstad også blitt kalt for «adventens sanger». I Landstads reviderte salmebok er denne salmen plassert først, under 2. søndag i advent.

På mange måter er salmen blitt en hjemlandssang. «Landstad viser oss pilegrimen på vei mot målet. Ikke med angsten i helene, men med forventningen i blikket», skriver Egil Elseth i boken Salmer og skjebner (1994). Så har da også Landstad funnet lovsangstonen. Jeg tror den har vært der hele tiden. At det ikke er første gangen han lovpriser Herren, ser vi av verselinjene Jeg løfter opp til Gud min sang/ennu en gang.

Som mennesker er det nå en gang slik at vi er forskjellige. Også når det gjelder Guds rike, har vi ulike oppgaver etter evner og utrustning. Noen vektlegger formaningen. Andre får i oppgave å trøste. Og leser vi gjennom alle Landstads salmer, vil vi se at han gjennom lidelsen, har vært med å peke på håpet og troen for andre. I sitt liv følte han seg nok ofte misforstått, men med sitt liv og sin salmeskatt er han også blitt «fortrøstningens salmedikter.»

Det er mye glede i salmen Jeg løfter opp til Gud min sang. Her er det ikke dommens dag, men bryllupsfesten som står i sentrum. Dommen er der, men den får ikke dominere: Hans brud jeg er/hans ring jeg bær/har lampen tent/og hjertet vendt/til ham/all verdens dommer. Salmen er full av forventning.

Vi siterer strofe to (NoS):

Når min forløsning stunder til,
jeg gledes vil
og løfter opp mitt hode.
Da løses jeg, da går jeg inn
til vennen min,
Gud være evig lovet!
Da reises av
den mørke grav
det som var sådd
med sukk og gråt,
da er den søvn utsovet!

Tidens tegn blir fødselsveene for det nye som skal bryte frem. «Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i grenene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser alt dette skje, vite at han er nær og står for døren. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekt skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Men den dag og time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen», sier Jesus. (Matt. 24, 32-36). Derfor kan Landstad synge jublende i neste vers.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Når fikentreet skyter blad,
jeg er så glad,
da vet jeg det blir sommer.
Når himmerikets blomster gror,
for visst jeg tror
Guds rike snarlig kommer!
Hans brud jeg er,
hans ring jeg bær,
har lampen tent
og hjertet vendt
til ham, alle verdens dommer.

Jeg ble sterkt betatt av denne vakre salmen: Jeg løfter opp til Gud min sang/ennu en gang/fra disse jordens daler. Og mange har sikkert opp gjennom årene funnet trøst og styrke nettopp i denne salmen. Det var gripende å lese et intervju med Britt Jahnsen. Med langt fremskreden kreft og en tid bare på lån her i denne verden kunne hun likevel juble:

«I begravelsen min skal de synge Jeg løfter opp til Gud min sang. Den har en sterk forventningstone. I vers to står det om når min forløsning stunder til/jeg gledes vil/og løfter opp mitt hode/Da løses jeg/da går jeg inn/til vennen min/Gud være evig lovet! Da går jeg jo til Jesus! Og det håper jeg de vil glede seg over, alle de som kommer til minnesamværet mitt også.»

Vi siterer strofe fire (NoS):

En himmel ny så vel som jord,
det er hans ord,
da skapes til hans ære.
Se, Herrens bolig blant oss er,
han er oss nær,
og vi hans folk skal være.
La verden så
til grunne gå,
Guds ord består
om alt forgår,
den bro skal bruden bære!

Og vi leser videre i intervjuet med henne: «Etter mange år som sykepleier og senere rektor på sykepleierskolen i Skien, og deretter diakoniarbeider i Borgestad menighet i samme by, er Britt vant til å leve et aktivt og energisk liv. Hun er levende opptatt av misjon, kirke, menighetsarbeid, kristenliv. Interessene spenner vidt, og nettverket er stort. Brått har travelheten blitt bremset av en dødelig sykdom. Hun kunne hatt mange veldig aktive år foran seg. I stedet har hun blitt satt på sidelinjen. Om hun ikke kjenner et sting av bitterhet?

Britt ler. Bitterhet? Nei, vet du hva. Hvorfor skulle jeg det? Gud har jo gitt meg et fantastisk liv! Når jeg er på sykehuset og får behandling, ser jeg ofte unge mennesker, kanskje med små barn, som kjemper mot dødskreftene som bryter dem sakte ned. Jeg kan forstå at mange av dem som har så veldig mye å miste, å si farvel til, kan kjenne bitterhet. Men jeg?

Britt setter kaffekoppen fra seg. Ja, ikke sånn å forstå at jeg ikke er glad i livet. Jeg elsker jo livet! Det er så mye og så mange jeg er glad i. Skulle gjerne vært her litt lenger. Men jeg går når Gud bestemmer. Hun blir stille.

Hun stryker seg gjennom sitt grå hår med handa. Og så er det egentlig bare snakk om at noen av oss går litt foran. I evighetens perspektiv kommer dere andre ganske snart etter. Er det ikke sånn, da?»

Vi siterer strofe fem (NoS):

Gud skal da tørre av mitt kinn
hver tåre min.
Der ingen død skal være,
ei heller sorg, ei heller skrik,
ei pine slik,
som her Guds barn må bære.
Det første fort
er veket bort,
og gleden ny
i himlens by –
eia, hvor godt å være!

Britt avslutter intervjuet med disse ordene:

«For døden er jo ikke noe punktum, vet du. Det er et stort kolon. Når du går over dødens terskel, det er da det begynner for alvor. Å være klar til å gå inn til det evige livet, ved Jesu nåde, kan noe være større enn det?»

Det samme hadde Landstad grepet: Gud skal da tørre av mitt kinn/hver tåre min/Der ingen død skal være/ei heller sorg, ei heller skrik/ei pine slik/som her Guds barn må bære.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Da synger jeg for tronen glad
et bedre kvad
og løfter palmegrene,
med hvite kleder som er todd
i Lammets blod
for Herrens øyne rene.
Halleluja!
Hva glede da!
Hva liflig klang!
Og all min sang
er Herren, Herren ene!

Kilder:

Bibelen (1978)

Norsk Salmebok (1985)
Sangboken (1962)
Sangboken (1983)
Landstads reviderte salmebok (1953)

O. T. Moe: M.B. Landstad. Salmedigteren(1920)
Gudrun Brauti Knutslid: Dikarpresten Magnus Brostrup Landstad (1988)
Egil Elseth: Salmer og skjebner. Vers på veien gjennom kirkeåret (1994)
Hans Th. Landstad: M. B. Landstad på nært hold belyst med familiebrev (1989)
Eivind Brager: Tonen som bærer. Salmer vokst frem av nederlag og smerte (1983)

Med Landstad i 200 år. Jubilerende salmebokforfatter
Intervju med Britt Jahnsen

Jeg trenger deg hver en stund

Jeg trenger deg hver stund.

Sangen er skrevet av den amerikanske sangforfatteren Annie Sherwood Hawks i 1872. Vi finner den i Sangboken (SaB) som nummer 518. Den står oppført under «Helliggjørelse». Sangen har fire strofer og er oversatt til norsk av Elevine Heede i 1875.

Vi siterer strofe en (SaB):

Jeg trenger deg hver stund,
o Herre Jesus kjær.
Ei noen røst lik din
for meg på jorden er!

Refrenget er skrevet av Robert Lowry i 1872. Han var prest i en baptistkirke i Brooklyn og var selv både komponist og tekstforfatter. Han oppmuntret Annie Sherwood Hawks til å fortsette å skrive åndelige sanger og han satte melodi både til denne og til flere andre av sangene hennes. Hymen ble første gang publisert i National Baptist Sunday School Convention i Cincinnati i Ohio i november 1872.

Vi siterer refrenget (SaB):

Hver stund jeg til deg trenger,
hør min bønn, o Jesus!
Velsign meg med din nåde!
Jeg kommer til deg.

Annie Sherwood Hawks ble født i Hoosick i New York 28. mai 1835. Hun begynte å skrive poesi i tidlig alder og hadde allerede rukket å publisere noe da hun var 14 år gammel. 10 år senere giftet hun seg med Charles Hawks og ekteparet flyttet til Brooklyn i New York. Her sluttet de seg til en lokal baptistmenighet hvor dr. Robert S. Lowry var pastor.

Vi siterer strofe to (SaB):

Jeg trenger deg hver stund,
I livets vel og ve.
O Jesus, hos meg bli,
La meg ditt ansikt se!

Det har vært gjettet på at salmen bygger på et avsnitt fra Bibelen i Joh. 15, 4-5 hvor Jesus taler om grenene og vintreet: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.» Cyberhymnal har imidlertid Heb. 4, 16: «La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og nåde til hjelp i rette tid.»

Vi siterer strofe tre (SaB):

Jeg trenger deg hver stund,
O Jesus, kom meg nær!
Kun du kan skjenke kraft
Når fristelsen er svær.

Cyberhymnal siterer Annie Sherwood Hawks omtrent slik: «Som ung kone og mor på 37 år, var jeg en dag opptatt med vanlig husarbeid. Helt plutselig fikk jeg en fornemmelse av Mesterens nærhet og jeg undret hvordan en kunne leve uten Ham, i glede og smerte, disse ordene «Jeg trenger deg hver en stund» ble plassert i mitt sinn, tanken tok med en gang full kontroll over meg.»

Vi siterer strofe fire (SaB):

Jeg trenger deg hver stund,
Din vilje virk i meg,
Så troens frukt
Kan herliggjøre deg!

Kort tid før hun døde i 1918 fortalte Annie Sherwood Hawks hele bakgrunnen for sangen som delvis etter Aanestad og Great Hymn Stories kan gjengis på norsk omtrent slik:

«Jeg husker godt omstendighetene rundt salmens tilblivelse. Det var en strålende junidag, og jeg ble grepet av min Mesters nærvær. Jeg begynte å undre meg over hvordan jeg hadde kunnet leve uten ham i fryd og smerte. Da slo ordene «I need Thee every hour» ned i min sjel. Jeg satte meg ved det åpne vinduet, grep pennen min og skrev ned ordene på arket – nesten slik som de står i dag.

Slik som jeg skrev salmen, ser det mer ut som den var profetisk enn som et resultat av min egen erfaring. Den var blåst ut av en verden på kjærlighetens og gledens vinger, i stedet for å ha blitt til etter påkjenningene av en stor, personlig sorg som den ofte er assosiert med.

Fra først av forstod jeg ikke hvorfor den grep menneskenes bankende hjerte. Det var først mange år senere, da skyggene av et stort tap falt over min veg, at jeg forstod litt av den trøstende kraft i ordene jeg hadde fått lov å bringe til andre i mine trygge og fredfulle timer.»

Begivenheten hun sikter til, er hennes manns bortgang. Charles Hawks døde i 1888 og hun flyttet til datteren i Bennington i Vermont. Sangen er den eneste av Annie Sherwood Hawks’ vel 400 hymner som fremdeles er i bruk i dag. Men hennes sang er trolig blitt til stor velsignelse for mange mennesker i forskjellige livssituasjoner.

Vi siterer strofe fem (SaB):

Jeg trenger deg hver stund!
Bøy øret til min bønn
Og gjør meg helt til din,
Velsignede Guds sønn!

Kilder:

Bibelen (2005)
Sangboken (1983)

Lars Aanestad (1962), bd. 2, sp. 877-878
Tobias Salmelid (1997), s. 154

Annie Sherwood Hawks på Wikipedia
Annie Sherwood Hawks på Cyberhymnal