Månedlige arkiver: september 2016

Den tro som Jesus favner

Publisert av
2

Den tro som Jesus favner.

Salmen er skrevet av Hans Adolph Brorson i 1735. Den ble første gang publisert i Nogle Psalmer om Troens Kamp og Sejr som kom samme år. Salmen står i Nynorsk Salmebok som nummer 206 og den ble oversatt til nynorsk av Bernt Støylen i 1920. Hans versjon heter ”Den tru som Jesus femner”. I Nynorsk Salmebok står salmen sitert med fire strofer. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 107 med 8 strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Den tro som Jesus favner
og hjertet rense kan,
den tro hvormed vi havner
i himlens frydeland,
den tro er sterk og må
til offer være rede,
i sorger og i glede
sin prøve kunne stå.

Vi finner salmen i Dansk Salmebok som nummer 578. Her står den plassert under ”Kristenlivet – Tro”. I den norske salmeboken finner vi den under ”Fastetiden”. Salmen følger stort sett den danske versjonen, men sjette verselinje er annerledes på dansk. Her står det ”al verden undertræde” hvor den norske utgaven har ”til offer være rede” og det er vel i sak nesten det samme. ” Med kraft og dyp innlevelse skildrer Brorson troens kamp og seier”, skriver Salmelid om salmen.

Vi siterer strofe to (NoS):

Men gjør deg ingen tanker
om troen i ditt sinn
hvis du med vilje vanker
i verdens lyster inn!
Vil du ha fred og ro
og vil du ikke stride
mot synden, må du vite:
Du har slett ingen tro!

Brorson understreker i salmen hva det vil si å ha en tro. For det første så er den levende troen en kjempende tro. Dette finner vi igjen også andre steder. Den klassiske fastesalmen til Lars Linderot understreker dette veldig sterkt: ”Ingen vinner frem til den evige ro / som seg ei veldig fremtrenger / Sjelen den må utstå en kamp for den tro / hvorav vår salighet henger / Porten kalles trang og veien heter smal / Dog kan Herrens nåde åpne himlens sal / Kjemp da alvorlig, treng fremad med makt / om du vil himmerik vinne.”

Vi siterer strofe tre (NoS):

Den tro som vil med lempe
og uten møye frem,
den tro som ei vil kjempe
seg gjennom verden hjem,
den tro er død og kold,
ei verd en tro å nevne,
har ingen kraft å evne
mot Satans pil og skjold.

Det andre kjennetegnet på en levende tro, er at den er preget av handling. En død tro kan gjerne være en bekjennelse med munnen. Men hjertet henger ikke med. Det er bare en tom tro. Både hjerteforholdet og bekjennelsen hører med til en levende tro. Dette blir klart understreket i strofe to i den danske teksten: ”Var det en tro, med munden / at sige kun: Jeg tror! / når hjertet ej i grunden / er renset ved Guds ord / da var der fromme nok / og troende i tiden / da var den ej så liden / den rette troens flok.” Den levende troen vender synden ryggen og vender seg mot Gud. Det er en sann omvendelse. En sann kristen kan falle i synd, men han kan ikke ble værende der.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Vår tro, om den er liten,
så er den dog av Gud.
Stå derfor sterkt i striden
mot alle Satans skudd!
Vår tro er dog den seir
som verden overvinner,
som alle lyster binder
og spotter Satans leir.

For det tredje så er det ikke bevis på vantro, om troen er liten og svak. Det avgjørende er ikke styrken på troen, men hvem den retter seg mot. En av prekentekstene for 2. søndag i faste finner vi hos Luk 7, 36-50. Bibelavsnittet handler om synderinnen i fariseerens hus. Fariseeren Simon hadde bedt Jesus hjem til seg for å spise. Dette fikk synderinnen også vite om. Hadde det vært hos oss, hadde vel alle dører vært lukket. Men slik var det ikke her. Kvinnen hadde tatt med seg en krukke med kostbar alabaster-salve. Hun sto og gråt og Jesu føtter ble våte av tårer. Med sitt eget hår tørket hun av Jesus føtter, kysset dem og salvet dem med alabaster. Fariseeren ble irritert og Jesus merket det. Han forteller lignelsen om de to skyldnerne og Simon svarer riktig på Jesus spørsmål. Men hjertet er ikke med og det blir bare en bekjennelse med munnen. Han har ikke skjønt at den levende tro, er en tro på Jesus. Fariseerens gudsdyrkelse er en død gudsdyrkelse. Og han blir refset av Jesus: ”Og han vendte seg mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinne? Jeg kom inn i ditt hus, du ga meg ikke vann til mine føtter, men hun vætte mine føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår; du ga meg ikke noe kyss, men hun holdt ikke opp med å kysse mine føtter fra den stund jeg kom inn; du salvet ikke mitt hode med olje, men hun slavet mine føtter med salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, for hun elsket meget; men den som lite forlates, elsker lite. Og han sa til henne: Dine synder er deg forlatt.”

Vi siterer strofe fem (NoS):

Den kan vel også slukkes
i hjertet ganske ut,
når viljen den forrykkes
og viker fra sin Gud.
Men vil det svake sinn
sin Jesus ikke slippe,
så står den som en klippe
mot opprørt hav og vind.

For det fjerde så er den levende tro rettet mot Jesus. En sann kristen kan ikke slippe Jesus. Det ser vi også hos synderinnen. Hun kunne ikke forlate Jesus. Kvinnen skjønte at her er det en som visste alt om henne. Jeg er en synder, men han viser meg ikke bort. Salvingen av Jesu føtter er en symbolsk handling som har med rensing å gjøre. Men det er samtidig en kjærlighetshandling. Troen var omsatt i praksis. Kvinnen kunne ikke la være å tjene Jesus. På samme måte som hun vasket Jesu føtter med sine tårer, renset han hennes hjerte for synd. Det er bare Jesus som kan tilgi synd. Der ved Jesu føtter fikk kvinnen et nytt liv. Hennes hjerte ble fylt av kjærlighet til Jesus. Salvingen av Jesu føtter var hennes måte å takke ham på. Hun gråt over sitt liv, men fikk også der ved Jesu føtter et møte med Guds kjærlighet til synderen.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Frisk opp, du svake hjerte,
og fatt et freidig mot!
La det kun koste smerte,
ja, ære, liv og blod!
Hold du deg alltid nær
til Kristi kors og vunder,
så ligger Satan under
med hele mørkets hær!

Det femte kjennetegnet på en levende tro, er forsakelsen. Å følge Jesus kan koste dyrt. Det er martyrer som har vandret før oss. De kunne ikke fornekte Jesus selv om det kostet dem livet. Mange misjonærer har også opplevd forsakelsen, savnet og smerten på veien i Herrens tjeneste. Noen måtte begrave sine kjære i fremmed jord. Sykdom og død fulgte med i kallet. Likevel holdt de ut. Han er trofast han som en gang ga dem kallet. Gud svikter ikke sine løfter. I Herren er vi sterke: «Hold du deg alltid nær / til Kristi kors og vunder / så ligger Satan under / med hele mørkets hær!»

Vi siterer strofe syv (NoS):

Det er en sak og merke
til trøst i kampens tid,
de svake, de blir sterke
i aller største strid.
Jo verre det går til,
jo mere skal du vinne
og større styrke finne,
når du kun stride vil.

Dansk Salmebog Online never 1 Joh 5, 5 som bakgrunn for salmen. Vi siterer hele avsnittet fra vers 1-5: «Enhver som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. Og den som elsker Gud, som har født oss, elsker også den som er født av ham. Kjennetegnet på at vi elsker Guds barn, er at vi elsker Gud og holder hans bud. Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge. For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro. Hvem andre seirer over verden enn den som tror at Jesus er Guds Sønn?» Troen kan med andre ord ikke komme av seg selv. Det må en åndelig fødsel til. Vi må bli født på nytt ved Guds Ånd for å tro at Jesus er Kristus. Det er bare denne tro som kan seire over verden. Derfor kan vi være frimodige og trøste hverandre med disse ord: «Det er en sak og merke / til trøst i kampens tid / de svake, de blir sterke / i aller største strid.»

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Å, du min lyst og ære,
min Gud og Frelser god,
jeg vil din evig være,
det gjelde liv og blod!
La komme hva som vil!
Jeg vil på Jesus lite
og intet annet vite
enn høre Jesus til.

Salmen hører med blant Brorsons kjernesalmer, men den er ikke tatt inn i vår nye salmebok som kom ut i 2013. Det synes vi er trist. Få salmer i salmeboken vår skildrer klarere og bedre for oss hva en levende og kjempende tro er for noe. Og avslutningen kan stå som et motto og overskrift over en kristens vandring med Herren her i denne verden: «La komme hva som vil! / Jeg vil på Jesus lite / og intet annet vite / enn høre Jesus til.»

Vi siterer strofen på dansk:

Nej, nej, min lyst og ære,
du er mig alt for sød,
nej, din jeg vist vil være,
det gælde liv og død!
Lad komme, hvad der vil,
jeg vil det alt bestride
og intet andet vide
end høre Jesus til!

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 69
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 466

Den Danske Salmebog Online

Syng i stille morgonstunder

Publisert av
Svar

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1891. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) med tre strofer og i Nynorsk Salmebok (NyS) med fire strofer. I Norsk Salmebok står salmen som nummer 710, mens Nynorsk Salmebok har den som nummer 649.

Vi siterer strofe en (NoS):

Syng i stille morgonstunder,
syng Gud Fader lov og ros!
Sjå han gjer på ny det under:
kallar fram or mørkret ljos!
Sjå hans sol all skapning gyller,
alt med liv og lovsong fyller,
sjå hans kjærleiks smil i sky,
sjå kvar dag hans nåde ny!

Dette er en Blix-salme som i alle fall den eldre garde stiftet bekjentskap med i tidlig skolealder. Det gikk neppe en dag uten av vi begynte morgenen med en salme eller en «høveleg song» som det het. Salmen Syng i stille morgonstunder var helt klart en favoritt. Og denne husker jeg, i alle fall den første strofen. Det gjorde også sterkt inntrykk da jeg i folkehøgskoletiden var vitne til de gamle skolekjempene sang for full hals denne salmen. De hadde så visst ikke bruk for noen sang- eller salmebok. Salmen Syng i stille morgonstunder satt som klistret. Dette kunne de.

Det finnes i alle fall to kjente morgensalmer hos Elias Blix. Det er Sjå dagen sprett i austerætt og Syng i stille morgonstuder fra 1891. Og det er vel liten tvil: Det er Syng i stille morgonstuder som er mest kjent. Wikipedia har Med Jesus vil eg fara, Gud signe vårt dyre fedreland og No livnar det i lundar som de tre mest kjente Blix-salmene. Cyberhymnal nevner fire. Det er Gud signe vårt dyre fedreland, Med Jesus vil eg fara, No livnar det i lundar og Syng i stille morgonstunder. Men salmen Syng i stille morgonstuder må vel nærmest regnes som en klassiker og en av de aller beste salmene Elias Blix har skrevet.

Salmen Syng i stille morgonstuder er hverdagskristendom i praksis. Her innvier Elias Blix dagen med takk og lovsang. Ja, til og med naturen må synge Guds pris. Mørkeret viker plassen for lyset. Morgenens krefter seirer, likesom solen forgyller naturen med sine livgivende stråler. Men det er Gud som får takken og prisen. Naturen er alltid underlagt Gud hos Elias Blix. Solen minner ham om Gud og Kristi soning: ”Sjå hans kjærleiks smil i sky / Sjå kvar dag hans nåde ny!” Blix er på trygg bibelsk grunn.

Vi siterer fra Klag 3, 21-23: «Men én ting legger jeg meg på sinne, derfor har jeg håp: Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet.

Så godt kjent er strofelinjene ”Sjå hans kjærleiks smil i sky / Sjå kvar dag hans nåde ny” at flere sikkert meg meg har trodd at dette også sto i Bibelen: «Guds nåde er ny hver morgen». Men det står: «Hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen«.

Men parallellen er klar. Blix kunne det gamle testamentet. Han var professor i hebraisk. Det er nok den første strofen i salmen som er mest kjent. Den er også mest generell. Her får vi et godt eksempel på Blix sin lyse kristendomsforståelse. Vi finner ikke så mye akk og ve hos ham. Vel vet han at han er en syndig mann og at han også har bruk for Guds nåde. Men han utmaler ikke dette så mye. Elias Blix sitter trygg i båten selv om det stormer rundt ham. Han er trygg fordi Jesus er ombord.

Vi siterer strofe to (NyS):

Gud si sol lét dagleg renna
yver alle utan skil,
deim som vil hans kjærleik kjenna,
deim som ikkje vakna vil.
Alle vil han til seg draga,
alt han veit so vel å laga.
Gjenom sol og regn i sky
byd han oss sin nåde ny.

Men selv i sine gladeste stunder, klarer ikke Blix å la være å tenke på livets slutt. Det ser ut til at dødsmotivet går i ett med naturmotivene hos ham. Når han synger om soloppgangen, fører tanken ham også videre til livets solnedgang. Flere har pekt på at det trolig har sammenheng med hans barndom. Havet som ga livets utkomme, ble også for noen en våt grav. De levde med livet som gave og livet som tap. Slik er det også i salmen Syng i stille morgonstuder: ”Lær oss, Gud, kvar dag å telja / Sjå, kor snøgt vår livsdag lid.”

Vi siterer strofe tre (NoS, str 2):

Lær oss, Gud, kvar dag å telja,
sjå, kor snøgt vår livsdag lid !
Lær oss livsens veg å velja
medan det er enno tid !
Enn i dag du vil oss kalla,
snart kan mørker på oss falla.
Lat oss, medan det er dag,
fylgja Andens nådedrag !

Døden ligger ofte på lur i Blix sine salmer. Allerede i 1936 gjorde Eivind Berggrav en liten opptelling i Blix-salmene. I omtrent 40 prosent av Blix-salmene fant han også dødsmotivet. Om ikke hele salmen, så munnet det siste verset ut i et eller annet om døden eller livskvelden. Det sammen tendensen vil vi finne om vi teller opp i Norsk Salmebok, sies det. Noen mener at halvparten av Blix-salmene i den nyeste salmeboken, benytter dødsmotivet.

Vi siterer strofe fire (NoS, str 3):

Gud, som skapte sol og stjerna,
deg me syng vår takk og lov,
at om oss du ville verna
medan me i mørker sov!
Lys og lei oss, ljosens Fader,
til vår sol i gravi glader,
vekk oss så til morgon ny,
dag med solskin utan sky!

Men det er fred over salmene til Elias Blix. Døden kommer ikke plutselig på ham. Han går ikke og haster mot sin siste stund. Men Blix henger heller ikke fast ved livet på en slik måte at døden fyller ham med vemod. Elias Blix lever ut den lutherske kallsetikken her og nå. For Blix ble ikke livsdagen så veldig lang. Han ble vel 60 år gammel. Men han visste hva han gikk til. Derfor vet Blix også at han en gang bak gravens mørke skal vekkes opp til til en dag med solskinn utan sky.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Nynorsk Salmebok (1979)

Eivind Berggrav: Elias Blix. Kristentypen og personligheten (1936)
Reidar Bolling: Elias Blix (1953) Egil
Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)
Kurt-Johnny Olsen: Elias Blix – mannen og verket (1986)

Elias Blix på store norske leksikon
Elias Blix på Wikipedia

Finnes som Jesus

Publisert av
Svar

Finnes som Jesus en venn i trengsel.

Salmen er skrevet av Johnson Oatman i 1895. Den engelske teksten er There’s not a friend like the lowly Jesus. Den er også kjent under tittelen No, Not One. Refrenget begynner med ordene «Jesus knows all about our struggles». Vi finner salmen i Hymnal for Worship and Celebration som nummer 422 med fem strofer og et refreng. Den norske tittelen er «Finnes som Jesus en venn i trengsel». Sangen er oversatt og til dels gjendiktet til norsk av Salmebloggeren (LeH) i 2012. Strofe en og refrenget er revidert i 2016.

Vi siterer strofe en (LeH):

Finnes som Jesus, vår venn den kjære,
ikke en, ikke en!
Han som vår sykdom og sorg vil bære,
ikke en, ikke en!

Da salmen kom ut første gang, fikk den tidlig er stor popularitet og dukket opp i en rekke sang- og salmebøker. I løpet av et års tid var sangen utgitt i ikke mer enn 35 sangbøker, skriver Aanestad. Den ble også sunget i Norge, men jeg har ikke funnet den i noen nyere sangbøker. Jeg har derfor skrevet min egen ugave av sangen.

Vi siterer refrenget (LeH):

Jesus han kjenner til all min trengsel,
Han skal meg lede dag for dag.
Ingen som ham fyller all min lengsel,
ikke en, ikke en!

Johnson Oatman debuterte forholdsvis sent som sangforfatter. Han var 36 år gammel da han skrev sin første sang som på engelsk heter I am walking with my Saviour. Siden den gang skrev Oatman et par hundre sanger årlig slik at det alt i alt ble mer enn 5.000 sanger, forteller Aanestad videre.

Vi siterer strofe to (LeH):

Finnes det noen så stor og herlig,
ikke en, ikke en!
Finnes det noen så god og kjærlig,
ikke en, ikke en!

Johnson Oatman var en amerikansk sangforfattter og metodistprest. Sangene hans ble tatt inn i en rekke frikirkelige sangbøker og etter hvert fant han også veien til lutherske sangbøker. Danske Hjemlandstoner fra 1989 har to sanger av Oatman. Det er Når dig livets bølger tumler sælsomt om og Du vandringsmand til den gylne stad .

Vi siterer strofe tre (LeH):

Finnes en stund hvor han ei er nær oss,
ikke en, ikke en!
Finnes en natt så mørk han ei ser oss,
ikke en, ikke en!

Aadland lister opp fire sanger av Johnson Oatman. Det er sangene Er du stundom prøvet på din reise, Finnes som Jesus en venn i nøden, Før som synder langt fra Jesus og Med Gud jeg går hans budords vei. Metodistenes Salmebok har flere av sangene.

Vi siterer strofe fire (LeH):

Finnes den vennen som vil gå fra ham,
Ikke en, ikke en!
Finnes den synder og han går fra ham,
ikke en, ikke en!

Den amerikanske salmedikteren Johnson Oatman ble født nær Medford i New Jersey 21. april 1856. Han ble medlem av Methodist Episcopal Church da han var 19 år. Selv om han aldri var pastor i noen kirke, fikk han likevel lov til å forkynne Guds Ord og ble ordinert til prest i metodistkirken. Tidlig i livet var han involvert i familiens handelsvirksomhet, men da hans far døde, gikk Johnson Oatman inn i forsikringsbransjen. Men det var ikke før i 1892 at han begynte å skrive sanger, og fra da av og til sin død i 1922, skrev han i gjennomsnitt 4 til 5 nye tekster hver uke resten av sitt liv. Mange av sangene bærer preg av en dyp hengivenhet og en ekte kristen glede.

Vi siterer strofe fem (LeH):

Finnes en Frelser som ham i vrimlen?
Ikke en, ikke en!
Vil han oss nekte et hjem i himlen?
Ikke en, ikke en!

Kilder:

Tobias Salmelid (1997), s. 310
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp 578

There’s not a friend like the lowly Jesus
Johnson Oatman på CyberHymnal
Higher Ground på Cyberhymnal

Den fyrste song

Publisert av
6

Den fyrste song eg høyra fekk.

Salmen er skrevet av Per Sivle i 1877. Vi finner den i Sangboken (SaB) som nummer 757 med fire strofer. Det er vel kanskje en av de aller første salmene vi møtte på nynorsk i skolen før i tiden. Melodien er ved Lars Søraas fra 1909.

Vi siterer strofe en (SaB):

Den fyrste song eg høyra fekk,
Var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk,
Dei kunde gråten stogga.

Forfatteren, redaktøren og språkmannen Per Sivle ble født i Flåm i Aurland 6. april 1857. Hans mor døde tidlig og Sivle kom til å vokse opp hos slektninger på Voss. Som 16-åring gikk han på folkehøgskolen til Jakob Sverdrup i Sogndal. Han ville studere teologi og bli prest og reiste til Kristiania for å ta artium. Men en nervesjukdom siste året på gymnaset satte en stopper for videre studier og dette plaget Sivle livet ut. I stedet ble han avismann og selvlært dikter. Sivle arbeidet som redaktør for Buskeruds Amtsidende fra 1883-1885 og for Kristianiaposten fra 1887-1891. Han var en ledende talsmann for den nasjonale selvstendigheten frem mot 1905. Sivle døde i Kristiania 6. september 1904.

Vi siterer strofe to (SaB):

Dei sulla meg so underleg,
Så stilt og mjukt te sova,
Dei synte meg ein fager veg
Opp frå vår vesle stova.

Og Per Sivle er ellers en mesterleg humorist og folkelivsskildrer, skriver Sivlesiden forfattarar.sfj.no om ham. Sivle regnes også som en av våre fremste nasjonale diktere på landsmålets grunn. Men vi har ikke så mange salmer etter ham. Vi finner bare én i Norsk Salmebok og det er Eg stemner fram på livens strand. Salmen er omarbeidet og oversatt til nynorsk av Anders Hovden i 1920. De mest kjente sangene etter Per Sivle ellers er vel kanskje Og vesle lerka ho hev det so, Den fyrste song eg høyra fekk og Blåkors-sangen Hvor lenge skal det vare som vi blant annet finner i Sangboken (SB) fra 1962.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Den vegen ser eg ennå tidt
Når eg får auga kvila,
Det stend ein engel, smiler blidt
Som berre ei kan smila.

Per Sivle har skrevet en rekke verker både av lyrisk og mer episk karakter. Mest kjent er vel kanskje Digte fra 1879, Vossa-Stubbar fra 1887 og Streik fra 1891. Av sangene hans kan vi kanskje spesielt fremheve nettopp Den fyrste song eg høyra fekk som den mest berømte og siterte av Sivles sanger. Men det er noe usikkert hvor mye Sivle husker fra sin mor. Hun døde da han bare var to år gammel. Sangen til Per Sivle er likevel blitt stående for ettertiden som sangen om mor fremfor noen annen. Salmen er regnet med blant våre aller vakreste sanger.

Vi siterer strofe fire (SaB):

Og når eg sliten trøytnar av
I strid mot alt som veilar,
Eg høyrer stilt frå mor si grav
Den song som all ting heilar.

Kilder:

Sangboken (1962)

P. E. Rynning (1967), s. 357
Tobias Salmelid (1997), s. 357
Lars Aadland (1965), bd.2, sp. 912-913
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 86

Per Sivle på Wikipedia
Per Sivle i Store Norske Leksikon

Jesus din søte forening

Publisert av
2

Jesus, din søte forening å smake.

Salmen er skrevet av den tyske presten og salmedikteren Johann Ludwig Konrad Allendorf i 1712. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok som nummer 296 med syv strofer og i Norsk Salmebok som nummer 641 med fem strofer. Melodien som er oppgitt i Norsk Salmebok er en folketone fra Gudbrandsdalen, men en folketone fra Ryfylke er også mye brukt.

Vi siterer strofe en (LR):

Jesus, din søte forening å smake
Lenges og trenges mitt hjerte og sinn;
Riv meg fra alt det meg holder tilbake,
Drag meg i deg, min begynnelse, inn!
Vis meg rett klarlig min jammer og møye,
Vis meg fordervelsens avgrunn i meg,
At seg naturen til døden kan bøye,
Ånden alene må leve for deg!

Johann Ludwig Konrad Allendorf ble født i Josbach, nær Marburg i Hesse, 9. februar 1693. Han var sønn av en luthersk prest og studerte i Gießen fra 1711 og i Halle under den kjente pietisten August Hermann Francke fra 1713. I 1717 fikk Allendorf en stilling som huslærer hos grev Henkel i Odersberg og fra 1723 var han lærer hos riksgreve Erdmann II von Promnitz i Sorau. I 1750 dro han som prest til Wernigerode og derfra i 1755 til nabobyen Nöschenrode. Og fra slutten av 1759 arbeidet Allendorf som prest i St. Ulrich i Halle hvor han også underviste ved et luthersk gymnas. Allendorf diktet til sammen 132 salmer. Mange av de pietistiske salmedikterne ble ikke gamle. Men Allendorf derimot levde til han ble 80 år. Johann Ludwig Konrad Allendorf døde stille og fredfullt, skriver Aanestad om ham.

Vi siterer strofe to (LR):

Styrk meg rett kraftig i sjelen her inne,
At jeg kan kjenne hva Ånden formår,
Ta deg til fange min tale og sinne,
Led meg og lokk meg så svak som jeg går!
Meg og hva mitt er, jeg gjerne vil miste
Når du alene i sjelen må bo,
Og seg omsider på døren må liste
Hva som forstyrrer i hjertet min ro.

Salmen ble første gang publisert på tysk med tittelen Jesus-Sophia, ich such’ und verlange. Den ble senere oversatt til dansk og vi finner den i modernisert form i Dansk Salmebog som nummer 460 med syv strofer.

Vi siterer strofe tre (LR):

Å, den som kunne det ene kun lære,
Seg å oppofre med hjerte og hu!
Å, måtte Jesus mitt allting kun være,
Jeg er dessverre langt borte ennu!
Jesus, som gav meg et hørende øre,
Rekk meg til like din kraftige hånd,
At jeg herefter min vandring må føre
Rett som en kristen i hellighets ånd!

Salmen ble oversatt til dansk av Peder J. Hygom og trykket i Pontoppidans salmebok i 1740. Den kom også med i Guldbergs salmebok, i Christiania-tillegget og i Landstads Kirkesalmebog.

Vi siterer strofe fire (LR):

Hør dog, o Jesus, din kurrende due,
Hyrde, oppsøk ditt villfarende lam!
Vær meg blant myrra en leskende drue,
Rens du mitt hjerte fra synd og fra skam!
La meg i bokstavens vesen ei blive,
Som kun gjør utvortes ærbar og fin,
Ånden la loven i hjertet innskrive,
Så jeg i sannhet må kalle meg din!

Salmen har betydd mye for mange opp gjennom tidene. Det var denne salmen Hans Nielsen Hauge sang på da han en vårdag i 1796 gikk ute på jordene bak plogen og fikk sitt store åndelige gjennombrudd. H. Blom Svendsen forteller også at salmen ble mye sunget under vekkelsen i Vrådal i 1860-årene.

Vi siterer strofe fem (LR):

Jesus, når vil du dog skaffe meg hvile?
Byrden den trykker, o ta meg den av!
Når skal jeg se deg rett vennlig å smile?
Reis deg å true det brusende hav!
Kjærligste Jesus, du må deg forbarme,
Skjul dog ditt åsyn ei evig for meg,
Edleste rikdom for åndelig arme,
Fyll mitt det uttømte hjerte med deg!

I 1869 ble salmen tatt med i første utgave av Elias Blix’ Nokre Salmar under tittelen Jesu! din samfund i Anden at smaka. Og i 1891 ble den trykket i fjerde utgave av Nokre Salmar i ny oversettelse. Blix sin oversettelse bygger på den danske teksten til Hygom. Salmen var ellers svært sentral innenfor den pietistiske vekkelsen.

Vi siterer strofe seks (LR):

La meg, o Jesus, forgjeves ei bede,
Se dog hvor sjelen er hungrig og trett!
Vær dog, Immanuel, hos meg til stede,
Har jeg deg ene, så bliver jeg mett!
Fordum du sagde: De måtte forsmekte
Dersom jeg lader dem hungrige gå;
Evige kjærlighet, kan du da nekte
Sjeler som hungrer, en smule å få?

I siste strofen ser vi at kvinnen fra Kanaan trekkes frem som et forbilde. Hun ropte på Jesus og kunne ikke holde opp med å be til ham: ”Jeg vil med kvinnen fra Kanaans egne / Rope deg etter og bliver ei still / Før du på bønnen til slutning må tegne / Amen, ja amen, deg skje som du vil!” Versjonen som vi finner i Norsk Salmebok, er ellers en noe forkortet og omarbeidet utgave av salmen.

Vi siterer strofe syv (LR):

Nådigste Jesus, nu jeg vil meg binde,
Ved dine løfters den trofaste pakt:
Beder og leter, så skal I og finne!
Så har de sanndrue leber jo sagt.
Jeg vil med kvinnen fra Kanaans egne
Rope deg etter og bliver ei still
Før du på bønnen til slutning må tegne:
Amen, ja amen, deg skje som du vil!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1970)

B. Blom Svendsen (1959), s. 149
Tobias Salmelid (1997), s. 14 og 206
Lars Aanestad (1962), bd 1. sp. 59 og 1089-1090

Johann Ludwig Konrad Allendorf på Wikipedia
Johann Ludwig Konrad Allendorf på Danske Salmebog Online

Jeg ser deg o Guds Lam å stå

Publisert av
Svar

Jeg ser deg o Guds Lam å stå.

Dette er en salme skrevet av den danske presten, salmedikteren og biskopen Hans Adolph Brorson. Salmen ble publisert etter hans død i Svanesang (1765). Vi finner den i Norsk Salmebok som nummer 200. Her står den plassert under «Kristi himmelfartsdag». Salmen står også i Sangboken under temaet «Påske». Her er salmen nummer 665. I Sangboken fra 1962 finner vi salmen som nummer 204 under «Forsoning og rettferdiggjørelse». Salmen er opprinnelig på fem strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Jeg ser deg, O Guds Lam, å stå
på Sions bergetopp;
men akk, den vei du måtte gå,
så tung og trang der opp!
Å byrde som på deg var kast,
all verdens skam og last!
Så sank du i vår jammer ned
så dypt som ingen vet.

Norsk Salmebok følger her originalen med ett unntak. Den danske førsteutgaven av salmen hadde «Jeg seer dig, søde Lam, at staae Paa Zions Bierge-Top.» Leser vi «søde Lam» som synonymt med «kjære Lam», blir vel den norske utgaven og den danske versjonen så godt som identiske. Vi finner derfor ikke noe avvik i sak mellom tekstene.

Derimot kan det være interessant å stanse opp litt for billedet «Guds Lam». Det går frem av den siste strofen at det er Jesus Kristus, Guds Sønn, det er snakk om. Og her er Brorson på trygg bibelsk grunn. Allerede døperen Johannes ropte ut da han så Jesus: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» Joh. 1, 29. Det er selve forsoningens mysterium det er snakk om her.

Vi siterer strofe to på dansk:

Uskyldig Lam! så ynkelig
du ville ofres hen.
Din kærlighed har bundet dig
at få os løst igen.
Du led og sled vort fængsels bånd
med naglet fod og hånd;
du gik som løve af din grav,
vor død du plyndred af

Salmen er diktet over Johannes åpenbaring 14, 1-3 hvor Brorson oppfatter Sions berg i strofe 1 som et billede på himmelen. I den norske salmeboken ser det imidlertid ut som at utgiverne mer har tenkt på Oljeberget i Jerusalem. Det var her Jesus ble tatt opp til himmelen. Salmen hadde for øvrig den samme plasseringen i Landstads reviderte salmebok. Vi står dermed tilbake med tre mulige tilnærminger til salmen: En salme om rettferdiggjørelsen, en påskesalme eller en Kristi himmelfartsdagssalme.

Vi siterer Åp 14, 1-3:

«Og jeg så, og se! – Lammet sto på Sions fjell, og sammen med ham de 144.000 som hadde Lammets navn og navnet til Lammets Far skrevet på pannen. Fra himmelen hørte jeg en lyd som bruset av veldige vannmasser og som drønnet av sterk torden. Lyden jeg hørte, var som når harpespillere spiller på harpene sine. Foran tronen, de fire skapningene og de eldste sang de en ny sang, en sang som ingen kunne lære unntatt de 144.000, de som er frikjøpt fra jorden.»

Nøkkelen til forståelse av salmen ligger trolig i «Sions bergetopp» eller «Zions Bierge-Top» som det sto i originalen. Sion brukes ofte som en betegnelse på Jerusalem. Byen var bygget på et høydedrag. Selve tempelet lå på Sionberget. Litt øst for Jerusalem finner vi Oljeberget. Men siden Brorson bruker «Zions Bierge-Top» er det nærliggende å tro at han tenker på det stedet Gud var nærværende, nemlig tempelet. Vi leser derfor salmen slik at den skildrer det som foregår i himmelen. Brorson skuer inn i himmelen hvor de synger Lammets pris.

Vi siterer strofe to (NoS):

Uskyldig lam, som så for meg
deg ville ofre hen,
din kjærlighet har bundet deg
å få meg løst igjen.
Du led og slet vårt fengsels bånd
med naglet fot og hånd,
du gikk med seier av din grav,
din død oss livet gav!

Mens strofe 1, og første del av strofe 2, skildrer Guds uskyldige Lam som blir gjort til synd for oss, møter vi i slutten av strofe 2 Jesus som brøt syndens og dødens lenker. Samtidig med at han sonet vår synd beseiret han den vonde og all hans gjerning: «Du gikk som løve av din grav / Vår død du plyndret av». Det betyr at Guds Lam også er Løven av Juda slik vi møter ham i Åp 5, 5: «Men en av de eldste sa til meg: «Gråt ikke! For løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de sju seglene.»» Mens lammet står som et bilde på den saktmodige, milde og lidende Herrens tjener, finner vi løven som den sterke og seierrike Herren Jesus som sto opp fra de døde. Begge sider av frelsen hører med, både lidelsen og seieren. Uten Jesu oppstandelse er det ingen frelse. Og hvis Jesus ikke døde for våre synder, er vi fremdeles fortapt.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hvor vrimler nå omkring din stol
en skare hvit som sne!
Hvert øye stråler som en sol
ved deg, Guds Lam, å se.
Det ord om Lammets slaveri
for oss, for oss å fri,
det ord har ennå sterkest klang
blant alle englers sang.

Lovsangen i himmelen er en lovsang til Lammet. I sitt himmelske syn ser Brorson den store hvite flokk. Vi er forflyttet til Åp 7. De seks første seglene er åpnet. Det var bare en som ble funnet verdig til å åpne boken med de syv seglene og det var Lammet som ble slaktet: «Verdig er du til å ta imot boken og bryte seglene på den. For du ble slaktet, og med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner.» (Åp 5, 9). Og her blander englene seg med i lovprisningen: «De ropte med høy røst: Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk.» (Åp. 5,12).

Vi siterer strofe fire på dansk:

Tolv gang’ tolv tusind har i favn
enhver sin harpe spændt.
I panden Lammets Faders navn
gør al den slægt bekendt.
Det går som stærke vandes lyd,
når de slår an i fryd:
Guds Lam, som vandt os Paradis,
dig, dig lov, tak og pris!

Strofen er utelatt i de norske sang- og salmebøkene. Det er litt synd. Her blir temaet som nevnt først i strofe tre ytterligere utvidet: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegrener i hendene. Og de ropte med høy røst: Seieren kommer fra vår Gud, han som sitter på tronen, og fra Lammet. Alle englene sto rundt tronen og de eldste og de fire skapningene. De kastet seg ned for tronen med ansiktet mot jorden, tilba Gud og sa: Amen. All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen.» (Åp. 7, 9-12).

Alle Israels stammer er her. De er 12 ganger 12.000. Alle 144.000 er blitt merket med Guds segl i pannen. Og det er en stor skare av frelste sjeler, så mange at ingen kan telle dem. De er kledd i hvite kapper og en av de eldste i himmelen spør hvem de er: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, solen skal ikke falle på dem, og ingen brennende hete. For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» (Åp. 7, 13-17).

Vi siterer strofe fem (NoS):

Takk, Fader, at du var så god
mot Adams falne ætt,
du frelste oss ved Lammets blod
og gav oss barnerett.
Deg priser nå hvert åndedrag,
hvert sukk og hjerteslag.
Guds Lam, for all den kval du led,
takk, takk i evighet!

Igjen skifter sangeren fokus. Nå legges vekten på det Faderen har gjort. Han ga sin enbårne Sønn, Jesus Kristus, til soning for våre synder. Det kommer ikke frem i den norske oversettelsen. Den danske utgaven har: «Tak, Fader! at du var så god / mod Adams faldne køn / og os til frelse slagte lod / din den enbårne Søn!» På en mesterlig måte har Brorson klart å skildre hele frelsen full og fri ved hjelp av sitt himmelske syn. Han ser Gud og Lammet og tronen i himmelen. Og herfra skuer han tilbake på det som skjedde da Jesus frivillig gikk i døden for oss syndere. Det er det største under som noen gang er skjedd i verdenshistorien. Gud være lovet i all evighet. Æren tilhører Gud og Lammet.

Vi siterer strofe fem på dansk:

Tak, Fader! at du var så god
mod Adams faldne køn
og os til frelse slagte lod
din den enbårne Søn!
Dig prise nu hvert åndedrag
og hvert et hjerteslag!
Ja, Lam, for al den del, du led,
tak, tak i evighed!

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)
Sangboken (1983)

Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 317-329
Tobias Salmelid (1997), s. 45-47, 200

Dansk biografisk Lexikon, (1887-1905), bd. III, s. 126-131

Jeg er så glad hver julekveld

Fremhevet

Publisert av
1

Jeg er så glad hver julekveld.

Dette er en kjent julesalme skrevet av Inger Marie Wexelsen julaften 1858. Vi finner den som nummer 60 i Norsk Salmebok (NoS). Salmen hennes ble publisert i en barnebok i 1859. Organist Peder Knudsen satte melodi til salmen samme år og kjente trolig teksten fra manuskript. Salmen ble oversatt til nynorsk av B. Th. Anker i 1906. Hennes julesalme er på ni strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Jeg er så glad hver julekveld,
for da ble Jesus født;
da lyste stjernen som en sol,
og engler sang så søtt.

Julesalmen «Jeg er så glad hver julekveld» kan trolig regnes som noe av det kjæreste for våre barn opp gjennom tidene. Endelig var det en som kunne skrive slik at også barna på en enkel og forståelig måte kunne få med seg budskapet. «Sangen står som en lysende stjerne i Marie Wexelsens forfatterskap. Og den synges i uforandret form den dag i dag. Ved siden av Bjørnson er hun vel den eneste som i 1850-årene skrev en helt enkelt vanlig sang som er gått inn i vår klassiske barnepoesi. I den religiøse barnelitteraturen setter denne sangen skille, fordi det her har lykkes å formidle kjernen i julens budskap til barn uten å bli plattt eller søtladen», skriver Sonja Hagemann.

Strofe to går slik (NoS):

Det lille barn i Betlehem,
han var en konge stor
som kom fra himlens høye slott
ned til vår arme jord.

Forfatteren og salmedikteren Inger Marie Lyche Wexelsen ble født på gården Engeland i Østre Toten som den yngste av ni søsken. Samme året mottok faren en stor arv og familien flyttet til Nordre Sukkestad på Toten. Det var her Inger Marie kom til å vokse opp. I hennes tidligste barneår ble hun undervist av faren.

Slik lyder strofe tre (NoS):

Nå bor han høyt i himmerik,
han er Guds egen Sønn,
men husker alltid på de små
og hører deres bønn.

Senere ble det klart at Marie var spesielt begavet og hun ble sendt på pikeskole av sin mer berømte morbror Wilhelm A. Wexels. Etter at foreldrene døde, bodde Marie og søsteren Fredrikke 12 år på Hamar hvor Marie arbeidet som lærer. I 1894 flyttet de til Trondheim. Fra 1878-1879 hadde også Inger Marie Wexelsen vært i Danmark hvor hun var elev ved Askov Folkehøyskole. Oppholdet fikk trolig stor betydning både for hennes diktning og hennes pedagogiske grunnsyn.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Jeg er så glad hver julekveld,
da synger vi hans pris;
da åpner han for alle små
sitt søte paradis.

Marie Wexelsens hjem var preget av glad Jesustro og grundtvigiansk kristendom. Hennes Jesus-glede skinner ikke minst igjennom i den kjente julesalmen «Jeg er så glad hver julekveld». Den er preget av en barnlig tillit og fortrøstningsfull tro: Jeg holder av vår julekveld / og av den Herre Krist / og at han elsker meg igjen / det vet jeg ganske visst. Forfatteren Ronald Fangen kalte julesalmen hennes for en av de mest geniale salmer som finnes i Skandinavia.

Strofe fem går slik (NoS):

Da tenner moder alle lys,
så ingen krok er mørk;
hun sier stjernen lyste så
i hele verdens ørk.

Det fortelles at Inger Marie Wexelsen skrev «Jeg er så glad hver julekveld» mens hun satt hjemme på kjøkkenet på Sukkestad og ventet på at noen gjester skulle komme. Vi vet ikke om det var barn blant dem. Men hun har selv kalt salmen for Barnets Julesang. Og det er en barnlig forventning og glede som preger hennes strofer. Det var i skumringen og kirkeklokkene begynte å ringe julen inn. Kanskje ventet hun på at hennes mor skulle tenne julelysene slik at «ingen krok er mørk».

Slik lyder strofe seks (NoS):

Hun sier at den lyser enn
og slukkes aldri ut,
og hvis den skinner på min vei,
da kommer jeg til Gud.

Sin debut som forfatter fikk Marie Wexelsen i 1858 med barneboken En liden Julegave for Børn og Børnevenner. Hennes julesalme ble første gang publisert i barneboken Ketil, en Julegave for Smaa. Marie Wexelsens mest kjente bokutgivelse er den delvis selvbiografiske romanen Et Levnetsløb.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Hun sier at de engler små,
de synger og i dag
om fred og fryd på jorderik
og om Guds velbehag.

De to skolesakene som sto Marie Wexelsens hjerte nærmest var folkehøgskolen og arbeidet blant barn. Hun arbeidet også for at det skulle bli lettere for unge kvinner å få seg selvstendige stillinger i samfunnet, men det meste av sin tid brukte hun nok til sjelsorg og personlig hjelp for dem som trengte åndelig veiledning. Marie Wexelsen er beskrevet som en from og hjertevarm kristen.

Strofe åtte går slik (NoS):

Å, gid jeg kunne synge så,
da ble visst Jesus glad;
for jeg jo også ble Guds barn
engang i dåpens bad.

Marie Wexelsen er også kjent under navnet Inger Lyche og flere av hennes arbeider er bare signert med initialene I. J. Hun døde i Trondheim i 1911 og ligger begravet på Tilfredshet kirkegård. Salmen ble sunget av barna i hennes begravelse. Skolebarn fra Trondheim og søndagsskolebarn fra hele Norge har reist et minnesmerke på graven hennes. Elever ved Kalvskinnet skole i Trondheim tenner hver advent lys, synger og legger ned krans ved Maries grav. Det er reist en bauta over Marie Wexelsen i Lena.

Slik lyder strofe ni (NoS):

Jeg holder av vår julekveld
og av den Herre Krist,
og at han elsker meg igjen,
det vet jeg ganske visst.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Harald S. Dehlin (1960), s.134-139
Sonja Hagemann (1968), s. 31-42
Ivar Holsvik (1950), s. 129-131
Tobias Salmelid (1997), s. 198 og s. 432
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 1063 og bd. 2, sp. 1136-1137
Anne Karin Aasmundtveit (1995), s. 80

Du gønne glitrende tre

Publisert av
Svar

Du grønne glitrende tre

Dette er en kjent julesang skrevet av Johan Krohn i 1866. Sangen ble første gang publisert i en lite hefte som het Peters Jul. Bladet kom ut samme år og skulle snart vise seg å bli en klassiker i dansk barnelitteraturs historie. Den originale tittelen på Du grønne glitrende tre var Julesangen. Men julesangen er også omtalt som Sangen om treet. Vi finner den ellers i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 52 med tre strofer. Sangen er plassert under «Jul».

Vi siterer strofe en (NoS):

Du grønne glitrende tre, god dag!
Velkommen, du som vi ser så gjerne,
med julelys og med norske flagg
og høyt i toppen den blanke stjerne!
:/: Ja, den må skinne,
for den skal minne :/:
oss om vår Gud,
oss om vår Gud.

Vi tenker gjerne at dette er en av våre kjente og kjære norske julesanger. Og populær er den nok. Sangen er trolig sunget på utallige juletrefester, år etter år. Den hører med i programmet like naturlig som Et barn er født i Betlehem. Men sangen har ikke stått i de vanligste sang- eller salmebøkene våre før den ble tatt inn i Norsk Salmebok i 2013. Får vi derimot tak i et lite sanghefte om julens sanger, så får vi lett øye på den. Og her finner vi også sanger som Så går vi rundt om en enebær busk og Jeg gikk meg over sjø og land. Johan Krohn var bare 25 år gammel da han skrev denne sangen. Vi tar også med et sitat fra den danske teksten slik den synges i dag.

Vi siterer strofe en (dansk):

Du grønne dejlige træ, goddag!
Velkommen, du, som vi ser så gerne,
med julelys og med danske flag
og højt i toppen den gyldne stjerne.
Ja, den må skinne,
thi den skal minde
os om vor Gud.

Det var nok ikke nordmenn som fant på å pynte juletreet med flagg. Danskene var før oss. Så langt vi vet, ble det første juletreet tent i København julen 1812. Det var i hjemmet til en ung dansk lege som hadde en tysk hustru. Og det er nettopp i Tyskland en mener at skikken med juletre oppstod. Wikipedia skriver at den kom fra Schlesien i Preussen på slutten av 1500-tallet. Men nynorsksiden hevder at opprinnelsen er Sveits eller Sør-Tyskland så tidlig som på 1400-tallet. Til Norge kom imidlertid skikken ganske sent. Det første juletreet ble tent i Christiania i 1822. Studentersamfunnet i Christiania holdt juletrefester i hovedstaden utover i 1840-årene, men det var ikke før omkring 1900 at juletreskikken ble vanlig her hos oss. Sangen ble oversatt til nynorsk av Bernt Th. Anker i 1906.

Vi siterer strofe en (nynorsk):

Du grøne, glitrande tre, god dag!
Velkomen, du som vi ser så gjerne,
med julelys og med norske flagg
og høgt i toppen den gylne stjerne!
Ja, ho må blenkja så vi må tenkja,
ja, ho må blenkja så vi må tenkja
på Jesus Krist, på Jesus Krist.

Nynorskversjonen følger opp tradisjonen knyttet til julestjernen. Den skal minne oss om Jesus: Ja, ho må blenkja så vi må tenkja / ja, ho må blenkja så vi må tenkja / på Jesus Krist / på Jesus Krist. Sangen er også oversatt til engelsk. Det finnes flere versjoner. En av dem er «Good day, you green and glittering tree». Oversetteren er ukjent.

Vi siterer strofe en (engelsk):

Good day, you green and glittering tree!
We welcome you as we gladly greet you
With Christmas lights and Norwegian flags
And high on the top is your shining star.
Yes, it must shine for us to remind,
Yes, it must shine for it will remind
Us of our God, yes, of our God.

Johan Jacob Krohn ble født i København 9. august 1841. Hans far var billedhugger og medaljør, men sønnen kom til å følge en akademisk løpebane. Johan Krohn ble student i 1860 og cand. teol. i 1867. Etter at han noen år hadde arbeidet som huslærer, ble Krohn i 1880 tilsatt som bestyrer ved Krebs Skole i København. Denne stillingen hadde han i 34 år fra 1880-1914. Johan Jacob Krohn er ellers kjent både som lærer, forfatter og skolestyrer. Han døde i København 5. januar 1925, 83 år gammel.

Vi siterer strofe to (NoS):

Den første jul i et fremmed land
sin store stjerne Vårherre tente;
den skulle vise vår jord at han
den lille Jesus til verden sendte.
:/: I stjerneglansen
gikk engledansen :/:
om Betlehem,
om Betlehem.

Det er ikke noe som tyder på at Johan Krohn skrev sangen sin mens han oppholdt seg i utlandet. Det er derfor naturlig å lese verselinjen «Den første jul i et fremmed land» som et utsagn om Jesus. Sangen blir derfor like mye en sang om Jesusbarnet som om juletreet.

Vi siterer strofe to (engelsk):

The first Christmas in a foreign land
God lit His brilliant star to show
That, as he promised in prophesy,
He sent His Son for all to see.
Yes, starlight shone on the angel’s mirth,
Yes, starlight shone on the angels’ mirth
‘Round Bethlehem, ’round Bethlehem.

Feiringen av Jesu fødsel går ellers langt tilbake i historien. I urkirken var det Jesu oppstandelse som sto i sentrum. Men historiske kilder nevner feiringen av Jesus fødsel i desember allerede fra midten av 300-tallet. Og hos oss, her oppe i det mørke og kalde nord, kommer julen med lys og varme nettopp på den tiden av året da vi synes vi trenger det mest.

Vi siterer strofe to (dansk):

Den første jul i et fremmed land
den store stjerne Vorherre tændte;
den skulle vise vor jord, at han
den lille Jesus til verden sendte.
I stjerneglansen
gik engledansen
om Bethlehem.

Felles for den norske, danske og engelske versjonen av sangen er nærvær av stjernen og engler, samt understrekingen av at Jesus ble født inn i en fremmed verden. Men den engelske oversettelsen har også lagt inn en henvisning til profetien. Det var ikke i kongens slott og heller ikke i Jerusalem at Jesus skulle komme til verden. Han ble født i en fattig stall i Betlehem. Det var ikke plass for ham i herberget:

Slik leser vi om ham hos Mika 5, 1:

«Men du, Betlehem, Efrata,
den ringeste blant ættene i Juda!
Fra deg lar jeg komme en mann
som skal være hersker over Israel.
Han har sitt opphav i gammel tid,
han er fra eldgamle dager.»

Også Jesaja profeterte om ham. Gud skulle bli menneske og fødes inn i denne verden. En jomfru skulle bli med barn og føde Guds Sønn som skulle frelse verdens barn fra deres synder: «Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.» (Jes. 7, 14). Det er derfor vi feirer en kristen jul. Det skal også stjernen og juletreet minne oss om.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Om Jesusbarnet fortalte mor
så mang en aften vi satt her hjemme;
vi kan hans bud og hans milde ord,
vi vet at aldri vi dem må glemme.
:/: Når stjernen skinner,
om ham oss minner :/:
vårt juletre,
vårt juletre.

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (2013)

Salmen på engelsk
Salmen på dansk

Johan Krohn på Wikipedia
Johan Krohn på Kalliope
Johan Krohn på Den Store Danske

Jesus lær du meg å bede

Publisert av
Svar

Jesus, lær du meg å bede.

Dette er en bønnesalme skrevet av Anders Haave i 1847. Den ble første gang publisert i J. Johnsens Aandelige Sange som strofe fem og seks. Salmen er tatt med i Landstads reviderte salmebok som nummer 607 og i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 383 med to strofer. Bonden og lekpredikanten Anders Nilsen Haave ble født i Naustdal i Sunnfjord i 1809. Han var en av de fremste haugianerne i landet og begynte å reise som forkynner sammen med presten Mads Wefring. Fra 1836-1849 besøkte han store deler av landet helt nord til Balsfjord i Troms. Reisene finansierte han av egen lomme ved at han tok arbeid som snikker og smed.

Vi siterer strofe en (NoS):

Jesus, lær du meg å bede,
Jesus, lær du meg å tro!
Jesus, gjør til strid meg rede,
Jesus, gi mitt hjerte ro!
Og når jeg i striden trettes,
segner under byrden ned,
la den da så meget lettes
som det tjener til min fred!

Anders Haave var også gårdbruker og drev en gård i Stavang i Flora fra 1853. I perioden 1855-1866 var han tilknyttet avholdsbevegelsen. Men alle reisene hadde sin pris. Og arbeidet på gården hjemme i Flora om sommerne krevde også sitt. I 1866 ble han syk og måtte for det meste holde sengen. Den 31. januar 1867 døde han stille og rolig, 58 år gammel. Anders Nilsen Haave har bygningen Haavetun på Sunnfjord Folkehøgskule kalt opp etter seg. Venner av Anders Haave fikk utgitt hans samling med Nogle aandelige Sange i 1887.

I Sangboken står salmen plassert under «helligjørelse», mens Norsk Salmebok har den under «bønn». Landstads reviderte salmebok plasserte salmen på «21. søndag etter Trefoldighet.» En av tekstene for denne søndagen er hentet fra Joh 4, 46-53 hvor vi leser:

«Jesus kom nå igjen til Kana i Galilea, der han hadde gjort vann til vin. I Kapernaum bodde en kongelig embetsmann. Han hadde en sønn som var syk. Da han fikk høre at Jesus var kommet fra Judea til Galilea, gikk han til ham og ba ham komme ned og gjøre sønnen frisk, for gutten var døden nær. Jesus sa til ham: «Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke.» «Kom, Herre, før gutten min dør!» sa mannen. «Gå hjem, sønnen din lever!» sa Jesus til ham. Mannen trodde det ordet Jesus sa til ham, og gikk av sted. Da han ennå var på hjemveien, kom tjenerne og møtte ham, og de fortalte at gutten hans levde. Han spurte dem når det var blitt bedre med ham. De svarte: «I går, ved den sjuende time, forsvant feberen.» Faren skjønte at det var skjedd akkurat da Jesus sa til ham: «Sønnen din lever.» Og han og hele familien hans kom til tro.»

Jesus første under var at han gjorde vann til vin. Det er komplett umulig for den menneskelige hjerne å forstå dette. Vi har ikke så lett for å skjønne Guds rike. Heller ikke bønnen og troen faller oss så lett. Men vi skal få lov til å gå til Jesus med all vår hjelpeløshet. Han er troens opphavsmann og fullender. Beviset på en levende tro er at den går til Jesus. Det var akkurat det den kongelige embetsmannen gjorde. Sønnen var syk og han gikk til Jesus og ba for ham. «Mannen trodde det ordet Jesus sa til ham», står det. Både han og hele familien hans kom til tro etter dette.

Slik går strofe to (NoS):

La meg alltid stille være,
du tålmodige Guds Lam,
stille midt i verdens ære,
stille midt i spott og skam,
så jeg deg i gjerning priser
mere rik på kraft enn ord
og i kristen vandel viser
at du i mitt hjerte bor!

Frelsen er det aller største under som kan skje med et menneske. Da finner jeg hvile og kan glad gå ut i min gjerning: «Jesus, lær du meg å bede / Jesus, lær du meg å tro / Jesus, gjør til strid meg rede / Jesus, gi mitt hjerte ro!» Eller som det står i andre strofen: «Så jeg deg i gjerning priser / mere rik på kraft enn ord / og i kristen vandel viser / at du i mitt hjerte bor!»

Kilder:

P. E. Rynning (1967), s. 343
Tobias Salmelid (1997), S 186-187, 212
Lars Aanestad (1962), db 1, sp. 1009-1010, 1099-1101
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 77

Gud er trofast

Publisert av
2

Gud er trofast! Slik lød sangen.

Salmen er skrevet av den svenske pinsepredikanten og salmedikteren Allan Törnberg i 1951. Tittelen på den svenske salmen er opprinnelig Gud är trofast! Så ljöd sången. Teksten er en mulig bearbeidet versjon av Peter Lundén’s salme Gud är trofast, vare det din borgen. «Gud er trofast» gjentas ni ganger som hos Lundén. Salmebloggeren (LeH) har oversatt salmen til norsk i 2011. Vi finner den i 1986 års psalmbok som nummer 30 med tre strofer.

Vi siterer strofe en (LeH):

Gud er trofast! Slik lød sangen
blant Guds folk i fordums tid.
Samme sang fra tider gangen
toner klar om dagen lid.
Han som før sitt folk velsignet
er for oss den samme enn.
Gud er trofast, Gud er trofast!
Syng det om og om igjen!

Vi finner både likheter og ulikheter med Peter Lundén’s salme. For det første så har de det til felles at salmene består av strofer på åtte verselinjer. Men Törnberg’s salme er på tre strofer hvor Lundén’s bare har to. For det andre så gjentas «Gud er trofast» samme antall ganger i begge salmene. I salmen Gud är trofast, vare det din borgen understrekes situasjoner hvor Gud er trofast som: «Gud är trofast under glädjen, sorgen / Du får vara hans och han är din.» I Törnberg-salmen Gud är trofast! Så ljöd sången understrekes imidlertid budskapet i et refreng på slutten av hver strofe: «Gud er trofast, Gud er trofast / Syng det om og om igjen!» Det er mer gospelsangens enkle og glade gjentagelse som her står i fokus. Sist, men ikke minst, så finner vi Törberg sin sang mye enklere og mer forståelig i sitt språk og i sin oppbygning enn Lundén’s salme som heller ikke har noe refreng: «Gud är trofast, alla otrosdimmor / ska han lyfta, skingra, jaga bort / Gud är trofast, nådens ljusa strimmor / genombryter molnen inom kort / Gud är trofast, forntid, nutid, framtid / lyses upp utav hans trofasthet / Gud är trofast, säg det till din samtid / Gud är trofast, sjung i evighet!»

Vi siterer strofe to (LeH):

Gud er trofast! Skriv ned orda
over hver en ny dag her,
hvordan alt seg ter på jorda,
om du svak og hjelpløs er.
Gud er trofast! Ja, det rekker
ende inn i himmelen.
Gud er trofast, Gud er trofast!
Syng det om og om igjen!

Gud er trofast under skiftende tider og omstendigheter. Han går med oss både i glede og i sorg. Gud er trofast år etter år, ja like inn i evigheten. Det taler også Bibelen klart om: «Trofast er han som kaller dere til dette. Han skal også fullføre det.» (1. Tess 5, 24). Nesten det samme skriver Paulus i brevet til Timoteus: «Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.» (1 Tim 2, 13). Og et vers som synes å ha inspirert begge salmeforfatterne står i Hebr 13, 8: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid!«.

Vi siterer strofe tre (LeH):

Som han var, forblir og er han,
like trofast år for år.
Både deg og byrden bær han,
til du evig berget står.
Da skal sangen atter tone
om hans nåde, trofasthet.
Gud er trofast, Gud er trofast!
Syng det i all evighet!

Kilder:

Bibelen (2006)

Om salmen på Wikipedia
Allan Törnberg på Wikipedia