Forfatterarkiv: salmebloggeren

Nå lovsyng Herrens navn

Publisert av
2

Nu lover Herrens navn.

Salmen er skrevet av Magnus Brostrup Landstad i 1863 og vi finner den i Landstads reviderte salmebok som nummer 23 med to strofer. Salmen står plassert under Lovsanger og melodien er ved Johann Crüger fra 1647. Landstads Kirkesalmebog hadde salmen med tittelen Nu lover Herrens Navn og her finner vi den som nummer 545. I Norsk Salmebok (NoS) heter salmen Nå lovsyng Herrens navn. Her står den som nummer 512 og salmen er plassert under temaet «Misjon».

Vi siterer strofe en (NoS):

Nå lovsyng Herrens navn,
gi Herren pris og ære,
hvert folk på jorderik
og hedningenes hære!
For veldig over oss
er Herrens miskunnet,
og sterk hans sannhet står
i tid og evighet.

Salmelid skriver at Nå lovsyng Herrens navn er en misjonssalme som oppfordrer ”alle jordens folk om å lovprise Herren”. Salmen bygger delvis på Salme 117 i Bibelen: ”Lovsyng Herren, alle folk, pris ham, alle folkeslag! For hans miskunn er mektig over oss. Herrens troskap varer evig. Halleluja.”

Vi siterer strofe to (NoS):

Halleluja for ham
all verden synge sammen
på alle tungemål:
Halleluja og amen!
Et høyt halleluja
for frelse og for fred,
for riket det er hans
i tid og evighet!

Kilder:

Bibelen (2005)

Norsk Salmebok (1985)
Sangboken (1962)
Landstads reviderte salmebok (1979)

Tobias Salmelid (1997), s. 296 og s. 300

Hos Gud er evig glede

Publisert av

Hos Gud er evig glede.

Salmen skrevet av presten og salmedikteren Johan Nordahl Brun i 1786. Den er på fire strofer og vi finner salmen sitert i Norsk Salmebok(NoS) som nummer 444 med tre strofer under ”Troens strid og seier”. Salmen står ellers i Landstads reviderte salmebok som nummer 380 under ”3. søndag etter påske” med tittelen Hos Gud er idel glede.

Vi siterer strofe en (NoS):

Hos Gud er evig glede!
Men før jeg kommer der,
jeg må blant torner trede
og bære byrder her.
Her trykker mange plager,
her strider Jesu brud,
her blandes fryd med klager,
kun glede er hos Gud.

Salmen handler om dette livet og dets byrder: ”Hos Gud er evig glede / Men før jeg kommer der / Jeg må blant torner trede / og bære byrder her.” Men det er også en salme om glede ”til tross for bedrøvelse og sukk i denne verden” (Salmelid). Hos Gud er evig glede. Her på jorden er troslivet preget av kamp og trengsler. Gleden er ikke fullkommen før hjemme hos Gud: ”Her blandes fryd med klager / kun glede er hos Gud.” Salmen er ellers oversatt til engelsk med tittelen In heaven all is gladness med fire strofer.

Vi siterer strofe to (NoS):

Jeg bytter ei med dårer
som har sin glede her.
Jeg heller gjennom tårer
og sukk mitt såkorn bær.
Når jeg med fryd kan høste
ved enden av min vei,
la dåren seg forlyste,
med ham jeg bytter ei.

Denne verden er ikke mitt hjemland. Vi er på gjennomreise. Derfor har vi heller ikke noen permanent bolig. Teltpluggene sitter løst. Det er lett å flytte når Gud kaller meg til oppbrudd. Skriften taler også om dette: ”For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender.” 2 Kor 5, 1. På jorden er livet preget av mange slags sorger: ”Så lenge vi bor i vårt jordiske telt, er vi nedtrykt og sukker. For vi ønsker ikke å bli avkledd, men påkledd, så dette dødelige kan bli oppslukt av livet.” (2. Kor 5, 4).

Vi siterer strofe tre (NoS):

Min Jesus skal jeg skue.
Han, han er håpets grunn!
La korset kun meg kue,
det er en liten stund.
Snart intet meg bedrøver,
snart ingen motgang mer
min glede fra meg røver.
Snart jeg min Jesus ser.

Kilder:

Bibelen (2005)

Norsk Salmebok (1985)

H. Blom Svendsen (1935), s. 264-266
H. Blom Svendsen (1959), s. 63-65
Ivar Holsvik (1950), s. 57-59
P. E. Rynning (1954), bd. 1, s. 156-158
Tobias Salmelid (1997), s. 175
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 334-338

Den frie norske salmesiden
Johan Nordahl Brun på Wikipedia
Johan Nordahl Brun på Cyberhymnal

En morgen uten synd

Publisert av
Svar

En morgen uten synd jeg våkne får.

Sangen er skrevet av den svenske forfatteren og salmedikteren Charlotte Cecilia av Tibell i 1867. På norsk finner vi sangen i en eldre utgave av Sangboken (SaB) som nummer 854 med fem strofer. Sangen står plassert under ”Himmelen”.

Vi siterer strofe en (SaB):

En morgen uten synd jeg våkne får,
En morgen glad hos Frelseren der hjemme,
Og se forklaret der hans dyre sår
Og høre lyden av hans kjære stemme.

Charlotte Cecilia av Tibell ble født i Stockholm 29. januar 1820. Hennes far var general Gustaf Wilhelm av Tibell. Men han døde allerede da Charlotte var 12 år gammel. Det var derfor stemoren som ble alene om hennes og halvsøsterens oppfostring, skriver Aanestad.

Vi siterer strofe to (SaB):

Og evig er det hjem som åpnes der,
Det han beredte sine frelste skarer.
Der får vi prise Jesus, vennen kjær,
Som freste oss fra syndens mange snarer.

I sin ungdom skrev Charlotte Tibell fedrelandsdikt og hun fikk ros for sin originalitet. Senere, da hun ble en troende, diktet hun en rekke salmer og sanger. Den første samlingen kom ut anonymt under signaturen C. T. i 1852. Salmesamlingen fikk tittelen Blommor vid vägen till Zion. Her finner vi også En morgon utan synd jag vakna får som sangen heter på svensk.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Tenk hvilken jubel, hvilken frydesang
Som bruser der for Guds og Lammets trone!
Vi skulle mektig løftes på vår gang
Om til vårt øre nådde blott en tone.

Charlotte Tibell var en nær venn av Lina Sandell-Berg og Agatha Rosenius. Det har trolig også satt sine spor i hennes lyrikkk og i hennes trosliv. Men de siste årene av sitt liv var Charlotte Cecilia av Tibell mye syk. Hun døde på et sykehus i Stockholm 16. april 1901.

Vi siterer strofe fire (SaB):

Dog, han er er nær hos sine, ja han går
Selv foran oss, det får vi glade sanne,
Hans dyre ord, som fjellet fast det står,
Og løftets ark går over dype vanne.

De tre mest kjente sangene etter Charlotte Tibell er trolig, i tillegg til vår salme, Har du börjat og Hell dig, julafton, härliga, klara. De er også publisert på svenske Wikisource. Sangen En morgen uten synd jeg våkna får er omdiktet av Erik Nyström og i hans versjon begynner alle fem strofene med ”En morgon”.

Vi siterer strofe fem (SaB):

Så vent din Herre, tiden er så kort,
Er reisen stormfull, å hvor skjønn er havnen!
Ja, vent en evig morgen og se bort –
Nei, se kun hjemad – Jesus åpner favnen!

Kilder:

Sangboken (1948)

Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 1056-1057

Charlotte Cecilia af Tibell på Wikipedia
En morgon utan synd jag vaknar får på Wikipedia

En morgon utan synd jag vaknar får på Wikisource

Med Jesus vil eg fara

Publisert av
Svar

Med Jesus vil eg fara.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1875. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 505. Her står den sitert med fem strofer. Salmen er plassert under «5. søndag etter trefoldighet».

Vi siterer strofe en (LR):

Med Jesus vil eg fara
På livsens ferd i lag.
Gud, lat den samferd vara
Alt til min døyand dag!
Det er mi høgste æra,
Det er mi største ros
Hans fylgjesvein å vera
Og vandra i hans ljos.

I tidsrommet 1869-1875 ble det utgitt anonymt tre hefter med nynorske salmer i Norge. Salmer som «No koma Guds englar», «No livnar det i lundar», «Jesus du er den himmelveg» og «Med Jesus vil eg fara» ble alle til i denne perioden. Mannen bak salmene var Elias Blix. Han var født i Gildeskål i Nordland i 1836 og tok lærereksamen i Tromsø i 1855. Etter å ha praktisert som lærer i noen år, flyttet Blix til Kristiania (Oslo) hvor han ble cand. teol. i 1866.

Vi siterer strofe to (LR):

Min Jesus, sannings stjerna,
Lys upp min myrke veg!
Mitt hjarta vil so gjerna
Få fylgja etter deg.
Du lyser enn i verdi
Som fyrr frå Betlehem.
Ver du mitt ljos på ferdi,
Til heim med deg eg kjem!

Elias Blix ville bli prest og sommeren 1866 reiste han opp til hjemstedet til Gildeskål. Her besøkte han slekten sin, men også presten på stedet, Hans Henrik Daae. Det skulle han kanskje aldri ha gjort. Presten hadde hørt at Blix brukte nynorsk og kanskje også at han hadde vanket i radikale kretser rundt Aa. O. Vinje og Døleringen. Offisielt het det at Daae ikke likte at bondegutter gikk embetsmenn i næringen. Blix ble nektet å tale i høymessen.

Vi siterer strofe tre (LR):

Min Jesus, gjævast givnad,
Min eignalut og skatt!
I all min gang og livnad
Meg støtt for augo statt!
Som vesle blomen trugen
Ser upp mot sol og dag,
Til deg så vender hugen,
Til deg kvart andedrag.

Blix tok dette avslaget svært tungt. Det ble ingen prestegjerning på ham. Likevel tok Elias Blix eksamen i det praktisk teologiske seminaret i 1868. Men han kom aldri tilbake til Nordland. Med unntak av to studieår i Tyskland (Leipzig) og et ½ år i Sverige, bodde Blix i Kristiania resten av sitt liv til han døde i 1902.

Vi siterer strofe fire (LR):

Min Jesus, Sarons lilja,
Bløm fagert upp i meg!
Lat ingenting meg skilja
Og riva burt frå deg!
Du vintre i Guds hage,
Min kjære Herre Krist!
Unn ogso meg den lage
Å veksa som din kvist!

Men Blix skulle sette store spor etter seg i norsk åndsliv og kirkehistorie. Han ble universitets-stipendiat i 1873, tok doktorgrad i 1876 og ble tilsatt som professor i hebraisk ved Universitetet i Kristiania i 1878. Dessuten var han kirkestatsråd i årene 1884-1888. Elias Blix fikk innført nynorsk i skolen og det var i hans statsrådstid at «jamnstillingsvedtaket» ble vedtatt som norsk lov. Her ble nynorsk og bokmål likestilt som opplæringsmål i skolen.

Men det var nok på to andre områder at Elias Blix skulle bli mest kjent: Som salmedikter og som bibeloversetter. Blix oversatte Romerbrevet og Johannes-evangeliet til nynorsk. Dette var pionerarbeid. Romerbrevet regnes som en av det vanskeligste skriftene i Bibelen å oversette. Dessuten inneholder Johannes-evangeliet mange teoretiske begreper som skulle finne sin form på landsmål. Mattias Skard oversatte de andre skriftene i NT og i 1889 kunne de legge frem en fullstendig oversettelse av NT på «norsk folkemål» (nynorsk).

Men Elias Blix skjønte snart at han også måtte gi seg i kast med GT. Utover i 1880-årene oversatte han de 53 første Salmene i Bibelen til nynorsk. Men helsen sviktet og andre tok over. Det ble biskop Hognestad som fortsatte arbeidet og i 1904 var hele Salmenes bok oversatt til nynorsk fra hebraisk. Hele den norske Bibelen var ferdig oversatt til nynorsk i 1921. Det kan trolig ikke sterkt nok understrekes hvor viktig det er for et folks religiøse liv, at nasjonen har Bibelen oversatt til sitt eget talemål.

Men det spørs om ikke salmene til Elias Blix på nynorsk har betydd like mye for folk. «Med ein viss rett kan ein seia at det var Landstad og Blix som fullførte reformasjonen i Noreg,» skriver Egil Elseth i boken sin om Elias Blix. De la grunnlaget for evangelisk salmesang som menigheten kjente seg hjemme i, skriver han videre.

Den første samlingen med nynorske salmer kom ut i 1869 og fikk tittelen Nokre Salmar. Den bestod av 13 salmer og ble gitt ut anonymt. I 1870 fulgte Blix opp med enda en samling i Nokre Salmar II. Også denne var anonym. Siste anonyme samling med nynorske salmer var Nokre salmer III som kom ut i 1875. Her finner vi kjente og kjære salmer som «No livnar det i lundar», «No koma Guds englar», «Med Jesus vil eg fara», «Når soli bak um blåe fjell» og «Jesus du er den himmelveg».

Vi siterer strofe fem (LR):

Du til di grein meg sette
Alt i min fyrste vår,
Med livsens dogg meg vætte,
Gav sol og signa år.
Du vil og vokster gjeva
Alt til min siste slutt,
Lat meg i deg få leva,
I deg få anda ut.

Med sin Kristus-sentrering ble salmen samtidig også et program for livet til Elias Blix. Salmen er enkel og folkelig, men hos Blix var det samsvar mellom liv og lære. Elias Blix var nok et produkt av gammeldags oppdragelseskristendom i beste mening. Og de toneangivende teologene i Blix sin studietid, var Carl Paul Caspari og Gisle Johnson. Johnson var den rett-troende pietisten. Caspari var forskeren og vitenskapsmannen trygt forankret i luthersk ortodoksi. Sammen med sin venn og kollega fikk han mye å si for norsk kirkeliv i luthersk ortodoks retning.

Bibelkritikken som satte inni på slutten av 1800-tallet, ser ikke til å ha virket inn på Elias Blix. Da Caspari døde i 1892, ville myndighetene at Blix skulle overta hans professorat i gammel-testamentlig teologi. Blix sa nei, men han lovte likevel å vikariere i 4 år fra 1892 før Simon Michelet overtok i 1896. Kanskje ville ikke Blix slippe de nye radikale ideene innover seg heller. Han stod fast ved det gamle:

Med Jesus vil eg fara
På livsens ferd i lag.

Salmen «forener gleden ved livet med evige mål.» (Salmer og skjebner, 1994):

Lat meg i deg få liva,
I deg få anda ut!

Dette er arven fra Elias Blix:

Min Jesus, Sarons lilja,
Bløm fagert opp i meg!
Lat ingen ting meg skilja
Og riva bort frå deg!

Kilder:

Sangboken (1962)
Sangboken (1983)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Egil Elseth: Salmer og skjebner (1994)
Eivind Brager: Tonen som bærer (1983)
Egil Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)

Nynorsk Blix-blogg

Han Herren slumrer ingen tid

Publisert av
Svar

Han Herren slumrer ingen tid.

Salmen er skrevet av Jens Zetlitz. Vi finner den i H. Blom Svendsens bok (HbS) fra 1935. Salmen bygger på Davids salme 121, 4 og den er på to strofer: «Han skal ingenlunde la din fot vakle, din vokter skal ingenlunde slumre. Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.. (Salme 121, 3-4).
 
Vi siterer strofe en (HbS):

Han Herren slumrer ingen tid,
Han ser min møye og min strid,
Og i hans faderhender.
Er all min skjebne veiet rett.
Han vet mitt gavn og fremmer det;
Han som min svakhet kjenner,
Han prøvelsene sender. 

Jens Zetlitz var en norsk dikter og prest. Han ble født i Stavanger 26. januar 1761. Som student deltok Zetlitz i Det Norske Selskab i København. Hans Sange for den norske Bondestand ble meget populære blant folk og ga ham tilnavnet «gledens muntre sanger». Zetlitz tok teologisk embetseksamen i 1790 og ble tilsatt som kapellan hos presten Jens Bull i Lye på Jæren. Året etter, i 1791, ble han gift med Bulls yngste datter, Maren Elisabeth Bull. Fra 1800-1811 var Jens Zetlitz sogneprest i Vikedal og fra 1811 og frem til sin død 14. januar 1821 i Kviteseid i Telemark. Zetlitz er ellers representerrt med en salme i Norsk Salmebok. Mange av salmene til Jens Zetlitz er inspirert av Peter Dass. Det er reist en minnestein over Jens Zetlitz ved Kviteseid gamle kirke.

Vi siterer strofe to (HbS):

Gud er mitt skjold, Gud er mitt slott;    
Hans vilje skje, og hell og godt.
Skal krone mine dage.
Hans evig gode vilje skje,
Så kommer fryd av lidelse.
Og hell av mørke dage.
Og lovsang ut av klage.

Kilder:

Bibelen (2005)

H. Blom Svendsen (1935), bd 1, s. 268-270
H. Blom Svendsen (1959), s. 55
P. E. Rynning (1954), bd 1, s. 160-161
P. E.Rynning (1967), s. 361

Tobias Salmelid (1997), s. 438
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 67

Jens Zetlitz på Wikipedia
Jens Zetlitz på Store norske leksikon

Så elska Gud oss at han gav

Publisert av
Svar

Så elska Gud oss at han gav.

Salmen er skrevet av Elias Blix. Vi finner den i Nokre Salmar, 4. utgave, fra 1891 med elleve strofer. Her står salmen som nummer 64 og den er plassert under “Langfredag”. I Norsk Salmebok (NoS) er salmen Så elska Gud oss at han gav nummer 163 og her er salmen sitert med syv strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Så elska Gud oss, at han gav
sin kjære Son til kross og grav,
at ikkje me skal dauden sjå,
men evig liv ved honom få.

Dette er en klassisk påskesalme som blant annet tar utgangspunkt i bibelordet i Joh 3, 16: «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Men det er Golgata-underet som står i fokus i resten av salmen. Det er her vi får se hvilken betydning forsoningen har. Det er «der Jesus til si pine skrid / og sårt for våre synder lid».

Vi siterer strofe to (NoS):

Når du Guds kjærleik grant vil sjå,
til Golgata du ganga må,
der Jesus til si pine skrid
og sårt for våre synder lid.

Kanskje sporer vi også et par vers fra profeten Jesaja i strofe tre av salmen: «Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53, 4-5). Det er ikke uvanlig at Elias Blix kombinerer og bygger inn flere tekstavsnitt fra Bibelen i sine salmer.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Han gjeng til spott og slag og sår,
til dauden dømd for misgjerd vår.
Han gjeng så bøygd og ber sin kross
til liv og lækjedom for oss.

Så finner vi to strofer som skiller seg ut ved sitt vakre lyriske språk. Elias Blix går ut i naturen for å se om det er noe der som kan forklare forsoningens mysterium. Han vender tilbake til et yndet motiv. Det er solmotivet: «Du Sol, som renn med gyllen Glans / Er Skuggen lik mot Ljoset hans / Og endaa Myrkret honom batt / Ei liti Stund i Helheims Natt». Solen er bare som en skygge å regne sammenlignet med han som er verdens lys, Kristus selv. Selv ikke dødsriket kunne holde på ham. Jesus sprengte alle grenser.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Du sol som renn med gyllen glans,
er skuggen lik mot ljoset hans.
Og endå mørkret honom batt
ei liti stund i helheims natt.

Her har Elias Blix maktet å tilføre salmen nye og friske bilder og sammenligninger. Guds kjærlighet i Kristus er ”glimande som gull” og lyser oss gjennom døden. Den er som ”glimestein med loge raud”. Strofen kan betraktes som en naturlig overgang til det mer personlige preget resten av salmen har.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Å kjærleik, glimande som gull,
å nådens løyndom underfull!
Du lyser gjennom daudens naud
som glimestein med loge raud.

Mens de fem første strofene av salmen skildrer Jesu fornedrelse og lidelse, vender Elias Blix seg i resten av salmen til den enkelte og skriver de to siste strofene i jeg-form: ”So stend eg still ved Krossens Tre / Og fell med Hjartans Graat paa Kne”.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Så stend eg still ved krossens tre
og fell med hjartans gråt på kne,
eg ser mi synd så stor og fæl,
men kjærleik din så søt og sæl.

Her går det også frem av de siste verselinjene at Elias Blix er en salmedikter som bruker lyriske virkemidler for å fremheve budskapet i salmen sin: “Eg ser mi Synd so stor og fæl / Men Kjærleik din so søt og sæl“. Som så mange ganger før avslutter Blix salmen sin med siste stund og sælan blund. Han bærer alltid det himmelske perspektivet over livet sitt med seg.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Å kjærleik, kjærleik, lat meg då
ditt ljos i livsens mørker sjå,
og når så kjem mi siste stund,
så lys meg inn i sælan blund!

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Anders Aschim sin BlixBlog
Hele salmen i originalversjonen

Vi vandrar mot morgonlandet

Publisert av
Svar

Vi vandrar mot morgonlandet.

Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1981. Vi finner den i samlingen Våren og vona med seks strofer. Det er noe lyst og optimistisk ved Trygve Bjerkrheim. Og noe av det som kjennemerker ham er troen på det evige liv. Trygve Bjerkrheim ser forbi død og grav og inn i Guds fullendte rike: «Så går me mot morgonlandet / der dagen ei går på hell / der evig me skal få ausa / med gleda av levande vell».

Vi siterer strofe en:

Vi vandrar mot morgonlandet,
der livet og lyset rår
Der er ikke vinter-kulde,
men vonfull og evig vår.
Og vegen til dette landet
er Frelsaren, Jesus Krist.
Vi vandrar i tru på honom,
Guds paradis når til sist.

Trygve Bjerkrheim er trolig alene om i kristen sammenheng å bruke morgenlandet som et bilde på himmelen. Derimot benytter flere andre metaforen både om naturen og om kjærligheten. Olav Aukrust skriver om “imot vårt lysande morgonland” og “mot morgonland so fagre skaut seg båten”. En annen betydning finner vi hos Jakob Sande: “Eit fuglepar samfløygt sprengjer solgylt mot himmelrand: Det er oss to på spilande vengjer heim til kjærleikens morgonland!” Her benyttes uttrykket om kjærligheten.

Vi siterer strofe to:

Vi vandrar mot morgonlandet,
med von i vår livsens dag.
Vi skal ikkje døy, men leva,
med Herren, vår Gud, i lag.
Og jubel vårt hjarta fyller
når vi får vår rikdom sjå.
Når soli omsider glader,
det herlige land skal vi nå.

Morgenlandet er et poetisk uttrykk for Orienten eller Østen. Metaforen benyttes både om «Det nære østen» og om «Det fjerne østen». Opprinnelsen til uttrykket er at solen går opp i den retningen som Østen ligger i. Uttrykket har sin motsetning i Aftenlandet. Morgonlandet er også navnet på en liten øy i Finskebukta. Øya tilhører Finland. Hos Trygve Bjerkrheim møter vi metaforen morgonlandet flere steder. Han skriver at «livet sitt morgonland ligg i det løynde» og at «vi vandrar mot morgonlandet, til endelaus fred og fryd». Det er pilgrimsmotivet vi møter igjen.

Vi siterer strofe tre:

Vi vandrar mot morgonlandet,
til endelaus fred og fryd.
Me lovar vår Gud og Frelsar
som himmelens arv oss byd.
Alt no er vi sett i himlen.
Kor stort vera born av Gud,
for evig hans sæla smaka,
i solreint og snøkvitt skrud!

Kilder:

Våren og vona (2002), bd. V , s. 167

Sitert med tillatelse fra Lunde Forlag

Eg stend og ser

Publisert av
Svar

Eg stend og ser på ei nagla hand.

Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim og ble første gang trykt i nummer 13 av misjonsbladet Utsyn i 1961. Egil Haugen satte melodi til den og hans kone spilte sangen inn på plate. Salmelid oppgir at sangen ble skrevet i 1959 og vi finner den i Sangboken som nummer 250 med fire strofer. Vi siterer sangen etter boken Glansen av livet (GaL) fra 2008.

Vi siterer strofe en (GaL):

Eg stend og ser på ei nagla hand.
Ho spikra til krossen vart.
Og lell ho løyste mitt træleband,
i dødsstundi skum og svart.

Så vidt jeg vet har ikke Trygve Bjerkrheim besøkt i Israel. Han har vært på Island og i Japan, men aldri i «Løftenes Land». Derimot finner vi flere dikt og sanger over det samme temaet. Vi kan nevne Takk at du bar mine synder der tredje strofen begynner med «So vil ved korset eg standa». Også to andre sanger dveler Bjerkrheim ved korset og Jesu hender. Det er Lat meg få sjå dei naglemerkte hender og Dei naglemerkte hender styrer verdi.

Vi siterer strofe to (GaL):

Eg stend og ser på ei nagla hand,
der blodsdåpar tunge fell.
Ho opna veg til eit fridomsland,
der straumar av vårliv vell.

Dette opptok nok Bjerkrheim sterkt og sette dype spor i hans sinn. Det kan vi forstå av alle dikt og sanger som bygger på dette. Men hos Bjerkrheim er ikke dette bare følelser og sentimentalitet. Her kunne han også lese sitt frihetsbrev: «Eg stend og ser på ei nagla hand / der blodsdåpar tunge fell / Ho opna veg til eit fridomsland / der straumar av vårliv vell». Denne gangen er det våren som er knyttet sammen med frelsen.

Vi siterer strofe tre (GaL):

Eg stend og ser på ei nagla hand.
Min Frelsar, det var for meg.
Og difor ikkje eg anna kan
enn tilbe og elska deg.

Dette gir grunn for tilbedelse. Og våren, som også hos Elias Blix peker på det kristne håp, knyttes i strofe fire sammen med livets land. Det er livshagen, fridomslandet og hjemlandet bak død og grav han skuer her. Som så mange andre salmediktere, ender også Trygve Bjerkreim i himmelen i den siste strofen.

Vi siterer strofe fire (GaL):

Og når eg eingong i livsens land
fær skoda deg som du er,
då ser eg, Jesus, di frelsarhand,
ho merke av naglar ber.

Kilder:

Sangboken (1983)

Trygve Bjerkrheim (1979), s. 120-121
Trygve Bjerkrheim (1989), s. 39
Tobias Salmelid (1999), s. 91
Asbjørn Kvalbein (2008), s. 137

Sangen er sitert med tillatelse fra Lunde Forlag

Kristus død for mine synder

Publisert av
Svar

Kristus død for mine synder.

Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1969. Vi finner den i Sangboken (SaB) som nummer 269 med tre strofer. Melodien er ved Gunstein Draugedalen fra 1974.

Vi siterer strofe en (SaB):

Kristus død for mine synder,
oppreist ifra dødens blund,
levende for meg i himlen,
det er salighetens grunn.

Sangen er oversatt til færøysk av Olaf Rasmussen med tittelen Mina vegna Kristus doyi. Originalen ble skrevet etter et oppbyggelsesmøte i barndomshjemmet til Trygve Bjerkrheims kone. Et enkelt vitnesbyrd om «salighetens grunn» er det som danner bakgrunnen for denne sangen.

Vi siterer strofe to (SaB):

På hans soningsverk jeg bygger.
Blodet gjelder hver en stund.
Han har fullført frelsesverket.
Det er saligheten grunn.

Også Bibelen taler klart om frelsen i Jesus Kristus. Et av de mest sentrale og kjære skriftsteder for mange troende finner vi nettopp i Joh 3, 16: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Nesten det samme sier Jesus i Joh 11, 25-26: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»

Vi siterer strofe tre (SaB):

Den som tror på meg, skal leve!
Slik lød ordet fra hans munn.
Evig trygt er frelses-fjellet.
Det er salighetens grunn.

Kilder:

Sangboken (1983)

Tobias Salmelid (1997), s. 234
Trygve Bjerkrheim (1989), s. 45

Sangen er sitert med tillatelse fra Lunde Forlag

Jesus gjelder i mitt sted

Publisert av
Svar

Jesus gjelder i mitt sted.2

Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1967. Vi finner den i Sangboken (SaB) som nummer 265 med fem strofer. Bjerkrheim skrev sangen ut fra tonen «Stille ut fra Golgata». Men det er to nye melodier til sangen. En er skrevet av Stig Andresen og en annen melodi er komponert av Egil Haugen. Sangen er ellers oversatt til dansk av organist Harriet Hørning som Jesus gælder i mit sted. Hun har også komponert en melodi til den danske teksten av sangen.

Vi siterer strofe en (SaB):

Jesus gjelder i mitt sted.
Det er all min glede.
Salighet og liv og fred
er i ham til stede.

Trygve Bjerkrheim forteller at han ble inspirert til å skrive sangen etter at han hadde lest noe som Øivind Andersen hadde skrevet i boken Livets brød. Og det er Jesu forsoning og hans stedfortredende død som er temaet i sangen Jesus gjelder i mitt sted.

Vi siterer strofe to (SaB):

Jesus gjelder i mitt sted.
Det er ankergrunnen.
Mine synders straff han led,
Drakk min kalk til bunnen.

Sangen er datert 22. januar 1967. Vi vet ellers ikke noe spesielt om bakgrunnen for diktet. Men det er svært sentrale frelsessannheter vi finner igjen i denne sangen av Trygve Bjerkrheim: «Jesus gjelder i mitt sted / Det er ankergrunnen / Mine synders straff han led / drakk min kalk til bunnen.»

Vi siterer strofe tre (SaB):

Jesus gjelder i mitt sted.
All hans arv jeg eier,
Hele hans rettferdighet
Og hans store seier.

Vi finner klare paralleller til Brorson og til Lina Sandells sanger i Trygve Bjerkrheims diktning. Ikke minst er det rosenianismens og dens frigjørende tanker om frelsen full og fri som får lyde her i disse strofene. Jeg kan stige frem for nådens trone for Kristi skyld. Det er Jesus som gjelder i mitt sted.

Vi siterer strofe fire (SaB):

Jesus gjelder i mitt sted.
Fritt jeg fram tør trede,
Falle for Guds åsyn ned,
Takke og tilbede.

Han som gjelder for meg her i dette livet, er også min redning i dommen. «Det var en som var villig å dø i mitt / sted for at jeg skulle leve med ham». I ham kan jeg stige frem for den hvite trone fordi «Jesus gjelder i mitt sted». Det gir grunn til evig takk.

Vi siterer strofe fem (SaB):

Jesus gjelder i mitt sted
For den hvite trone.
Derfor skal i evighet
Takken til ham tone.

Kilder:

Sangboken (1983)

Tobias Salmelid (1997), s. 209
Trygve Bjerkrheim (1979), s. 138-140
Trygve Bjerkrheim (1989), s. 46

Sangen er sitert med tillatelse fra Lunde Forlag.