Å mitt salige hjem

Å mitt salige hjem.

Salmen er skrevet av Jens Marius Giverholt. Han var Norges første forstander for Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Kristiansand fra 1877 til 1881. Vi finner salmen i Frikirkens Salmebok (SeL) som nummer 617 med tre strofer. Sangen står oppført under temaet «Hjemlengsel og håp».

Vi siterer strofe en (SeL):

Å mitt salige hjem,
du mitt Kana’ans land,
Hvor tanken så lengtende går!
Å, hvor liflig engang
når vi står på dets strand
Med sang i den evige vår!
Mon det lysner ei snart
over himmelens rand,
Og hjertet sin salighet får!

Giverholt skriver om sitt salige hjem. Det gjør han ofte i sine sanger. Sangeren lengter hjem til Kana’ans land. Her står det som et bilde på himmelen. I GT var Kana’an det forjettede land som Israelsfolket en gang skulle innta.

Vi siterer strofe to (SeL):

Der er striden forbi,
der har hjertet fått ro,
Hos Herren det stormer ei mer.
Å, hvor salig i ly
av hans vinger å bo,
Å være hans hjerte så nær!
Hva vi ante kun før,
hva vi skimtet i tro,
Skal vi se i fullkommenhet der.

Landet beskrives som et lyst og fredfullt sted. Kampen og striden er over. Hjertet har falt til ro. Det er imidlertid en farefull reise både over vann og land. Men i himmelens havn er det ingen stormer mer. Da er målet nådd for reisen. Det er også den evige havn på andre siden av død og grav. I himmelen er det hverken savn eller sorg. Der er hvile og fred i Guds kjærlige favn.

Vi siterer strofe tre (SeL):

Der hvert sukk er forglemt,
der er stillet hvert savn,
Hos Jesus er sorgen forbi.
Der er hvile og fred
i hans kjærlige favn,
Ja, trøst etter møyefull sti.
Å hvor salig engang
i den evige havn
Vårt møte med Herren skal bli!

Kilder:

Frikirkens Salmebok (1955)

P. E. Rynning (1967), s. 342
Tobias Salmelid (1997), s. 125-126
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 749-750
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 84

Jens Marius Giverholt på Bricksite
Jens Marius Giverholt på Wikipedia

Guds Son i krubba funnen

Guds Son, i krubba funnen.

Salmen Guds Son, i krubba funnen er skrevet av den tyske nonnen Elisabeth Cecelia Cruciger i 1526. Vi finner salmen som nummer 88 i Norsk Salmebok (NoS) og som nummer 78 i Nynorsk Salmebok (NyS). Norsk Salmebok har plassert salmen under «Åpenbaringstiden» med fire strofer. Her er strofe tre og fire slått sammnen til en strofe. Salmem ble videreført i Norsk Salmebok (2013) som nummer 88 med fire strofer, mens den i Nynorsk Salmebok står sitert med fem strofer. I Nynorsk Salmebok står salmen under «4. søndag i advent». Elisabeth Cruciger har skrevet flere salmer, men det er bare denne ene som er kjent her hos oss ikke minst takket være Bernt Støylens oversettelse av salmen fra 1918. På tysk heter salmen Herr Christ, der einig Gotts Sohn.

Vi siterer strofe en (NoS):

Guds Son, i krubba funnen,
frå æva er hans år,
or faderhjarta runnen,
som ordet skrive står,
han er den morgonstjerne
som skin for oss så gjerne,
langt meir enn soli klår.

Elisabeth Cecelia Cruciger var født i 1504 som datter av en polsk adelsmann fra Bøhmen. Familien sympatiserte med Johan Hus og hans reformasjon. Under forfølgelsene kom familien til Wittenberg i Tyskland hvor den unge kvinnen i 1524 ble gift med Kaspar Cruciger. Han var da en ung student ved universitetet og en av Martin Luthers mest hengivne elever.

Vi siterer strofe to (NoS):

Han ned til oss er komen
i verdsens siste tid
til denne armodsdomen,
fødd av ei møy så frid.
Han dødens makt har bunde
og evig liv oss vunne
med krossens harde strid.

Kort tid etter at Cecilia hadde giftet seg, ble mannen hennes tilsatt som rektor i Magdeburg. Og litt senere, i 1528, ble han utnevnt til professor i teologi ved Universitetet i Wittenberg. Elisabeth Cruciger var en nær venninne av Martin Luthers kone, Katharina. Og hennes datter, Elisabeth, skulle senere komme til å gifte seg med Martin Luthers sønn, Hans Luther. Cruciger er kjent som den første forfatterinne av evangeliske lutherske salmer. Hun er beskrevet som en kvinne med sjeldne musikalske begavelser og som en modell både som hustru og mor.

Vi siterer strofe tre (fornorsket, NyS):

Å Herre, du må gjeva
me kunne rett forstå
i kristen tru å leva,
så deg me tena må.
I hjarta mot deg taka
og søtt din kjærleik smaka,
og tyrsta deg å få!

Elisabeths pikenavn var von Meseritz. Hun tilhørte en fremstående familie som på grunn av politiske forfølgelser hadde flyktet til Wittenberg. Elisabeth von Meseritz var egentlig en nonne, men gjennom Johannes Bugenhagen hadde hun blitt grepet av reformasjon og konverterte til den lutherske tro. Hun forlot klosteret i 1522 og slo seg ned i Wittenberg.

Vi siterer strofe fire (fornorsket, NyS):

Du standa skal for styre
med guddomsmakt på jord,
du råder alt med dyre
og sterke guddomsord.
Ditt ljos i oss lat tindra
og hjartesorgi lindra,
og sløkk vår vantru stor!

Guds Son, i krubba funnen er den eldste salmen av en kvinne i våre norske sang- og salmebøker. Salmen er blitt kalt den første Jesus-sangen i den evangeliske kirken. «Det reserverte og vakre språket salmen er holdt i, blir neppe overgått av senere salmer av samme karakter», skriver Nelle. Men Elisabeth Cecelia Cruciger fikk nok selv ikke noe langt liv. Hun døde allerede i 1535, etter bare 11 års ekteskap. Ekteparet fikk to barn sammen. Men Elisabeth hadde en gang en drøm. Den gikk ut på at hun skulle preke i kirken. Hennes mann mente det kanskje kom til å bety at hun gjennom sine salmer kom til å forkynne for Guds menighet. Det er grunn til å tro at han fikk rett. Gottfred Arnold sier at hennes salme inneholder «evangeliets sanne kraft og de første kristnes ånd og sinn». (Dehlin).

Vi siterer strofen fem (NoS str 4):

Å, tukt oss med det gode
og lat oss nåde få!
Sjå, gifti brenn i blodet,
du syndi sløkkja må,
og hjarta nytt oss gjeva,
så du i oss kan leva,
og me di åsyn sjå!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Norsk Salmebok (2013)
Nynorsk Salmebok (1972)

Harald S. Dehlin (1960), s. 9-14
Oscar Lövgren (1964), sp. 144
P. E. Rynning (1967), s. 339
Tobias Salmelid (1997), s. 58-59
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 394 og sp. 812-813

Elisabeth Cruciger på Wikipedia

Jeg har en engel som passer på meg

Jeg har en engel som passer på meg.

Denne enkle sangen ble skrevet i 2004. Bakgrunnen var en leggesituasjon. Vi sang og bad til Jesus før vi skulle gå til ro for natten. Det er da min sønn, som den gang var tre år, sier til meg: «Jeg har en engel som passer på meg!» Men vi har ingen sang om engler. Vi nynnet på noen toner og så ble det til en liten strofe som vi laget der og da.

Vi siterer strofe en:

Jeg har en engel som passer på meg
Jeg har en engel som passer på meg
Hver en dag, hver en stund
Med et ord fra Guds munn
Jeg har en engel som passer på meg.

Etter at vi var ferdig med kveldsbønnen, gikk jeg ut av rommet for å skrive ferdig den nye sangen vår. Det ble tre strofer og sangen fulgte oss hver eneste kveld i mange år.

Vi siterer strofe to:

Jeg har en engel som passer på meg
Jeg har en engel som passer på meg
For alltid, og nå
Med Jesus jeg vil gå
Jeg har en engel som passer på meg.

Tanken var at vi skulle skrive en sang som også tok med de tre personene i treeingheten i hver sin strofe. Samtidig skulle det være en sang om engler. Siden det var en barnesang, ble det også gjentagelser. Alle de tre strofene begynner med de samme ordene: «Jeg har en engel som passer på meg!». Temaet nevnes tre ganger i hver strofe. Og vi ble veldig glad i denne lille sangen vår. Den er også oversatt til engelsk.

Vi siterer strofe tre:

Jeg har en engel som passer på meg
Jeg har en engel som passer på meg
Hele veien hjem til Gud
Til Guds Ånd sender bud
Jeg har en engel som passer på meg.

Kilder:

Salmebloggeren

Jeg har en engel som passer på meg (2004)
I have an Angel who cares about me (2004)

Vår tro er visshet om å ha

Vår tro er visshet om å ha.

Dette er en salme skrevet av den tyske presten og salmedikteren Johann Hermann Schrader i 1731. Salmen ble oversatt til dansk av Hans Adolph Brorson i 1735 og vi finner den i den danske salmeboken som nummer 577 med tittelen ”Vor tro er den forvisning på”. Her er salmen gjengitt med åtte strofer. Hos Landstad heter salmen ”Vår tro er den forvissning på” og den har syv strofer. Vi finner den som nummer 195 under ”3. søndag etter Kristi åpenbarings dag”. I Norsk Salmebok (NoS) står salmen som nummer 441 under ”Troens strid og seier” med syv strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Vår tro er visshet om å ha
Guds nåde i det lave,
den ingen av seg selv kan ta,
den er en Åndens gave,
den faste grunn i hjertet lagt,
ved ordet om den nådepakt
som er i Kristus stiftet.

Salmelid skriver at det bibeleske grunnlaget for salmen er hentet fra Ef 2,8 og Heb 11,1. I brevet til efeserne leser vi om troen som en gave: ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.” Og at troen er rettet mot det vi ikke ser, finner vi understreket i brevet til hebreerne: ”Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.” Troens vesen er videre understreket i strofe to i salmen: ”Hva ingen ser, det ser den grant / og vet at det er evig sant / hva Gud i ordet lover.”

Vi siterer strofe to (NoS):

Et eget vesen er vår tro,
et stort og mektig gode,
som kjennes i vårt hjertes ro
og gjør oss vel til mote;
hva ingen ser, det ser den grant,
og vet at det er evig sant
hva Gud i ordet lover.

Den tyske teksten til salmen hadde Brorson funnet i den såkalte Tønderske salmebok som Schrader publiserte i Tønder. Brorson oversatte en rekke av disse salmene fra tysk og gjennom Landstad er de også kommet inn i våre salmebøker. Vi finner to salmer etter Schrader i Norsk Salmebok. I tillegg til denne er det salmen ”O Gud, forstanden fatter ei ditt forsyns skjulte nåde.” Ingen av disse to salmene er videreført i Norsk Salmebok (2013).

Vi siterer strofe tre (NoS):

Usynlige og høye ting
kan troen se og høre,
og midt i trengsel frydespring
mot nådens solskinn gjøre:
Gud er min Gud! og ved hans Ånd
jeg har alt himlen i min hånd,
for Jesus i meg lever.

Johann Hermann Schrader ble født i Hamburg i Tyskland 9. januar 1684. Etter endt skolegang i Hamburg, studerte Schrader fra 1703 teologi ved Universitetet i Rostock. Han ble i 1713 huslærer for prinsesse Charlotte Amalie og Schrader beholdt denne stillingen ved hoffet i 9 år. Han ble prest i Oldeslo i 1722 og fra 1728 var Schrader sogneprest og prost i det tysktalende Tønder på Syd-Jylland i Danmark. Schrader var en pietistisk inspirert prest og fikk opprettet en “dansk tredjeprest-stilling” som skulle ta seg av den dansktalende befolkningen. Det var Hans Adolph Brorson som kom til å bekle dette embetet og det var her han utga de såkalte “Tønderheftene”. Schrader var i tillegg til sin prestegjerning en svært foretaksom mann. Han fikk bygd både sykehus og vaisenhus i Tønder. Johann Hermann Schrader døde i Tønder 21. oktober 1737, 53 år gammel.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Hva vil nå Satans hele hær
med mine synder gjøre?
La ham dem alle, hver især,
meg hårdt til hjertet føre!
Jeg vet vel at min synd er stor,
men Jesus sier i sitt ord:
Den deg forlatt skal være!

Schrader var sterkt opptatt av salmesangen. Han samlet og utga i 1731 en salmebok under tittelen Vollständiges Gesangbuch. Den inneholdt 1157 salmer, hvorav 23 var forfattet av Schrader selv. Salmeboken besto av både gamle lutherske salmer og nye pietistiske. Schrader fikk også i oppgave å utarbeide en offisiell tysk salmebok for Slesvig og Holsten. Men det rakk han ikke. Schrader døde plutselig og arbeidet ble fullført av andre. Den danske salmeboken har fem salmer etter Schrader.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Det ord, det ord, det gir meg ro
og er mitt faste anker
når fienden stormer mot min tro
med mange tvilens tanker.
Hva akter jeg hans trusel mer?
Min tro Guds milde hjerte ser
igjennom Jesu vunder.

En av tekstene for 3. søndag etter Kristi åpenbarings dag, hvor salmen er plassert hos Landstad, er hentet fra Matt 8, 1-13. I siste del av avsnittet leser vi at Jesus helbreder tjeneren til en offiser i Kapernaum. Tjenestegutten lå lam hjemme og hadde store smerter, men offiseren gikk til Jesus og ba om hjelp. Vi leser fra vers syv: ”Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli frisk. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå. Det skal skje, slik du trodde!» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund.” Det er nettopp slik troen er. Den vender seg til Herren: ”Er troen ofte svak, især / når vi av korset trenges / så må dog troen være der / når vi til Gud kun lenges.”

Vi siterer strofe seks (NoS):

Er troen ofte svak, især
når vi av korset trenges,
så må dog troen være der
når vi til Gud kun lenges.
Om i vår nød vi merke kan
av håpet kun det minste grann,
så er der tro i hjertet.

Også evangelieteksten, i den andre tekstrekken i den gamle ordningen under Landstads reviderte salmebok, handler om mennesker som kom til tro på Jesus. I Joh 4, 27-42 møter vi først den samaritanske kvinnen som hadde gitt Jesus vann. Hun lot vannkrukken sin stå og løp inn i byen og fortalte om Jesus. ”Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?” Jesus forkynte ordet for samaritanene. Vi leser fra Joh 4, 39-42: ”Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»” De kom til tro da de fikk høre det ordet Jesus forkynte dem. Likesom Gud er fra evighet til evighet, står også hans ord fast til evig tid.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Jeg vet på hvem min tro er satt,
han er og blir den samme.
Den som har Gud til sjelens skatt,
skal aldri bli til skamme.
Vel den på Herren bygger fast!
Han lever om enn hjertet brast,
han står når all ting faller.

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Ivar Holsvik (1950), s. 47
Tobias Salmelid (1997), s. 348
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 864-865
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 62

Johann Hermann Schrader på Wikipedia

Å jeg lengter min Gud til deg

Å, jeg lengter, min Gud, til deg.

Sangen er skrevet av Lina Sandell. Vi finner den i Frikirkens Salmebok (SeL) som nummer 622 med fire strofer. Sangen er plassert under temaet «Hjemlengsel og håp». Tittelen på den svenske salmen er «Här är din brud ej hemma». Originalen er på fem strofer.

Vi siterer strofe en (SeL):

Å, jeg lengter, min Gud, til deg!
Her er din brud ei hjemme!
Når vil du komme og hente meg,
Når skal min vandring ende seg,
Og jeg frelst fra all våde
Evig deg se, o nåde!

Det er kanskje ikke så vanlig, men Lina Sandell forener i denne salmen brudemotivet med pilgrimsmotivet. Menigheten som brud forteller oss at Jesus elsker oss. Han ønsker å samle oss hjemme hos seg i himlen. Motivet vektlegger vel kanskje mest de siste ting. Bibelen forteller oss at Jesus en dag skal vende tilbake til jorden og hente bruden hjem til seg. Det er Jesus som en den himmelske brudgom.

Vi siterer strofe to (SeL):

Her i ørkenens tørre land,
Her er din brud ei hjemme!
Her går hun trykket av solens brann,
Kveges hun enn av livets vann
Alt mens tiden må ile,
Har hun ei her sin hvile.

Flere andre sanger handler om at vi er invitert til bryllup i himmelen. Bibelen selv understreker også dette. Vi finner motivet igjen både i Lammets bryllup og i fortellingen om det store gjestebud. Også lignelsen og de kloke og de dårlige jomfruer. Sangen til Lina Sandell forteller oss dermimot at bruden ikke føler seg hjemme her på denne jorden. Dette går som en rød tråd gjennom hele salmen.

Vi siterer strofe tre (SeL):

Dager kommer, og dager går,
Her er din brud ei hjemme!
Engang for visst dog for henne slår,
Liflig den stund hun skue får
Hjemmets port skal opplukkes,
Sorgen i glede slukkes!

Bruden skal en dag forenes med brudgommen. Da er den troende for evig frelst hjemme hos Jesus. I himlen er det ikke mer sorg og våde. Vi skal få skue Jesus slik som han er. Jordlivet beskrives som en ørkenvandring. Det minner oss om det gamle Israel. Folket møtte mange trengsler før det endelig kunne gå over grensen til det forjettede land. Men Gud gikk med folket. Det var også en vandring i tro på Guds løfter.

Vi siterer strofe fire (SeL):

Å, hva jubel, min Jesus kjær,
Da, da, er bruden hjemme.
Da får hun skue deg som du er,
Være for evig hos deg der,
Glad med herliggjort tunge
Evig om nåden sjunge!

Kilder:

Frikirkens Salmebok (1955)

Salmen på svensk

O du min Immanuel

O du min Immanuel.

Salmen er skrevet av Hans Adolph Brorson i 1765. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 368 med fire strofer. Salmen står plassert under «Takk og tilbedelse». Hos Landstad finner vi den i Landstads reviderte salmebok som 62 og i Landstads Kirkesalmebog som nummer 79. Også i Landstads salmebøker er salmen sitert med 4 strofer. Begge salmebøkene har plassert salmen under temaet «Til slutning». Melodien er en norsk folketone fra Bratsberg i Trøndelag.

Vi siterer strofe en (NoS):

O du min Immanuel,
hvilken himmelglede
har du gjort min arme sjel
ved din purpurvæte!
Fienden tenkte den var fast,
men hans onde snare brast.

Den norske versjonen er ganske trofast mot originalen som også er på fire strofer. Salmen tar utgangspunkt i navnet Immanuel. Det hadde derfor kanskje vært naturlig å plassere salmen under advent eller julen i salmeboken. Immanuel betyr «Gud er med oss». Men «julens dikter» dveler ikke så mye ved Jesu fødsel i denne salmen. Brorson går videre til frelsen og til dens betydning i våre liv.

Vi siterer strofe to (NoS):

Jeg er i min Faders skjød,
har i himlen hjemme.
Der er ikke synd og død
mere å fornemme.
Arven får jeg visst og sant,
har den Hellig Ånd til pant.

I Matteusevangeliet får vi høre om at Maria er blitt gravid. Josef er fortvilet for han var bare forlovet med Maria. Han ville derfor skille seg fra henne i stillhet. Men slik gikk det ikke. Josef fikk englebesøk: Du skal få en Sønn. Ham skal du kalle Jesus, «for han skal frelse sitt folk fra deres synder», sa engelen. Bakgrunnen fra GT var en gammel profeti fra Jes 7. 13-14. «Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Med oss er Gud«. (Matt 1,18–23). 

Vi siterer strofe tre (NoS):

Gud skje lov for dag som går,
og for den som kommer!
Dermed har vi jubel-år,
evig, evig sommer,
da det siste morgenskjær
er oss, halleluja, nær!

Dette er derfor en salme om Guds omsorg. Gud er med oss. I salmen er dette understreket ved aalle ordene som handler om glede. I tillegg til «purpurvæte» møter vi kjente og kjære ord og begreper som himmelglede, Faders skjød, himlen hjemme, arven, jubelår, evig sommer, siste morgenskjær, gledeståre og harpelyd. Til og med salmistens død er fylt med glede. Gud er med oss fra vugge til grav. Derfor vil vi også i evighet prise ham i takk og tilbedelse.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Opp, min sjel, til sang og fryd,
flyte gledeståre!
Hver en puls med harpelyd
klinge til min båre!
Du som for oss kalken drakk,
Jesus, deg skje evig takk!

Kilder:

Bibelen

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Landstads Kirkesalmebog (1910)

Salmen på dansk i original på Kalliope
Salmen på den danske salmebog online

Jeg er i Herrens hender

Eg er i Herrens hender.

Salmen er skrevet av presten Erling Tobiassen i 1932 og vi finner den i Norsk Salmebok som nummer 497. Tittelen på bokmålssalmen er Jeg er i Herrens hender. Den hører med blant våre mest kjente og kjære bedehussanger og er representert både i Sangboken (1962) og i Sangboken (1983). Salmen er på fire strofer, men er fremdeles beskyttet for sitat på bokmål. Salmeteksten ble oversatt fra bokmål til nynorsk av Salmebloggeren i 2012, men er nå under revisjon og vil bli publisert når den er ferdig.

Det er en enkel og stilren salme som følger et klassisk mønster for oppbygning og metrikk. Temaet er Guds omsorg og det understrekes med verselinjen «Eg er i Herrens hender» som gjentas i alle de fire strofene. I den første strofen er det morgenen som står i fokus. Kraften til vandringen gjennom dagen henter han gjennom bønnen og Guds Ord. Ingen vet hva dagen bringer med seg, men når alt er lagt i Herrens hånd, er salmisten trygg.

Erling Tobiassen er født i Kristiansand i 1893 og tok sin teologiske embetseksamen 1918. Sitt første virke fikk han som sekretær i Norges Kristelige Studentbevegelse fra 1919-1922. Norske Studenters Kristelige Forbund ble stiftet allerede i 1899 som en sammenslutning av fem kristelige eller misjonsrelaterte studentorganisasjoner. Men i 1909 ble Norges Kristelige Studentbevegelse stiftet som en overbyggende nasjonal organisasjon.

Organisasjonen ble splittet i 1924 da studenter som tilhørte en mer dogmatisk konservativ retning dannet Norges Kristelige Student- og Gymnasiastlag. Organisasjonen har hovedkontor i Oslo, og er bygget opp med lokallag på universitets- og høyskolesteder over hele landet. NSF er organisert som medlem av World Student Christian Federation.

I årene fra 1923 til 1936 var Erling Tobiassen sokneprest i Ådal og det er i det første året her at salmen trolig ble skrevet. Etter sitt sogneprestembete i Ådal, ble Tobiassen residerende kapellan i Tønsberg frem til 1946, da han tok over som residerende kapellan i Frogner menighet. I 1952 ble han utnevnt til Domprost i Tønsberg.

Hovedbudskapet i salmen er at Herren går med i alle dager. Når Guds ansikt blir skjult, betyr det ikke at den troende er forlatt av Gud. Det er i vårt hjerte at det skifter. «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge», leser vi i Jak 1, 17. (Bibelen 1930).

Flytter vi oss til den tredje strofen, ser vi at når solen går ned og dagen dør i vest, så er Gud også med når det blir kveld. Ingen dager er jeg alene. Gud møter meg med sitt ord hver morgen og når jeg har bedt min kveldsbønn, setter han englevakt ved mitt leie. Vi lærte det som barn, men vi skal også få tro det som voksne. Gud beskytter den troende med engler. (Hebr. 1, 14)

I senere tid ser vi at også H.K.H. kronprinsesse Mette Marit har funnet trøst og oppmuntring i denne salmen. Den ble sunget under hennes fars begravelse og selv bruker hun salmen bevisst når hun er ute og reiser. Om salmen uttaler hun følgende: «Det er en salme å hvile i. Den er ofte med når jeg er ute og reiser med fly og jeg trenger og roe meg.»

Siste og fjerde strofen handler om livskvelden. Det er ikke få salmer som gjør nettopp det. Målet for vandringen på denne jorden, er Guds evige rike. Det fortelles at sangen ble skrevet ut fra en setning ved en dødsseng. Erling Tobiassen sin svigerfar var syk og lå for døden. På en av de siste dagene før han døde hadde han sagt følgende: «Jeg er i Herrens hender». Dagen før begravelsen satte Erling Tobiassen seg ned og skrev denne salmen som trolig har vært til trøst og hjelp for mange. Salmen Jeg er i Herrens hender er også oversatt til dansk i 1989 og finnes representert i Dansk Salmebog. De er ellers oversatt til svensk med tittelen Jag är i Herrens händer og til sørsamisk som Jupmelen gieten nuelesne (NoS 2013).

Kilder:

Bibelen (1930)
Norsk Salmebok (1985)
Norsk Salmebok (2013)

Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 1062-1063

Salmen på YouTube

Bryt frem mitt hjertes trang å lindre

Bryt frem, mitt hjertes trang å lindre.

Dette er en salme skrevet av Ludwig Andreas Gotter i 1714. Den er oversatt av Hans Adolph Brorson i 1734. Salmen er på seks strofer i den danske salmeboken og på åtte strofer i Landstads reviderte salmebok (LR). Her finner vi salmen som nummer 91. Vi siterer salmen etter Landstad, litt fornorsket.

Vi siterer strofe en (LR):

Bryt frem, mitt hjertes trang å lindre,
Du arme syndres dag og sol!
La intet forheng mere hindre
Min inngang til vår nådestol,
La den dog ikke gå i blinde
Som vil så gjerne lyset finne!

Gotter er representert med en salme i Norsk Salmebok og det er salmen ”Du nådens sol og sete”. Denne salmen er også ført videre som nummer 111 i Norsk Salmebok (2013), men her som en fastesalme. I Landstads reviderte salmebok hadde Gotter to adventssalmer i tillegg til «O nådens sol og sete». Rynning oppgir hele fire salmer etter Ludwig Andreas Gotter på norsk, men av disse finner vi bare to salmer av ham i gamle Landstads Kirkesalmebog (LK).

Vi siterer strofe to (LR):

Du ene var og er og bliver
Den arme verdens rike trøst,
Det vitnesbyrd enhver deg giver
Som kjenner deg, vårt hjertes lyst.
Så stor er ingen nød å finne
Den ikke for din kraft må svinne.

Salmen «Bryt frem, mitt hjertes trang å lindre» er oversatt fra tysk. Originalteksten heter «Erquicke mich, der Heil der Süder». Den ble publisert av Freylinghausen i 1714. Salmen er opprinnelig på ti strofer. LK siterer hele salmen med samtlige strofer. Landstad plasserte for øvrig salmen under «Tredje søndag i advent».

Vi siterer strofe tre (LR):

Du gjør det at en døv kan høre,
Den blinde får sitt syn igjen,
Den halte friske trinn kan gjøre,
Spedalskhet viker for deg hen;
De døde har du ånd og livet,
Og alle arme lindring givet.

I Danmark ble salmen forbudt under den andre verdenskrig. Salmen skulle benyttes under en radiogudstjeneste, men den tyske okkupasjonsmakten satte foten ned. Siste verselinje i strofe fire ble ikke tålt: «Vis at du ennå er den samme / Som Satans velde gjør til skamme!»

Vi siterer strofe fire (LR):

Har du nå før så veldig øvet
Ditt herredømmes store makt,
Hvi går jeg da så høyt bedrøvet?
O Jesus, ta min sjel i akt!
Vis at du ennå er den samme,
Som Satans velde gjør til skamme!

Det bibelske grunnlaget for salmen er hentet blant annet fra Matteusevangeliet. I Matt 11 får vi høre at døperen Johannes sitter i fengsel. Men ryktet om Jesus hadde kommet ham for øret så han sendte bud med sine disipler og spurte: ««Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke vender seg bort fra meg.»». (Matt 11, 3-6).

Vi siterer strofe fem (LR, str. 7):

Død er min sjel til alt det gode,
Den intet vet og mindre kan;
O la din kraft den skade bøte,
Gi styrket vilje og forstand,
Gi jeg et sådant tre må være
Som deg utallig frukt kan bære!

Gotter skriver det slik: «Du gjør det, at en døv kan høre / Den blinde får sitt syn igjen / Den halte friske trinn kan gjøre / Spedalskhet viker for deg hen / De døde har du ånd og livet / Og alle arme lindring givet.» Frelsen kommer fra Herren. Slik finner vi det gjengitt i Jer. 17, 14: «Leg meg, Herre, så blir jeg legt, frels meg du, så blir jeg frelst. For du er min lovsang.»

Vi siterer strofe seks (LR, str. 8):

Jeg fattig er og full av plager,
O nåderike Jesus, kom
Og mett mitt hjerte alle dager
Med frelsens evangelium,
At jeg enn også her i live
Må derved rik og salig blive.

Kilder:

Landstads reviderte salmebok (1960)

Ivar Holsvik (1950), s. 47
Tobias Salmelid (1997), s. 128
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 764
Anne Kristin Aasmudtveit (1995), s. 55

Ludwig Andreas Gotter på Wikipedia

Fattig men dog rik

Fattig, men dog rik.

Sangen er skrevet av Lina Sandell. Vi finner den i Frikirkens Salmebok (ÆvG) fra 1955 som nummer 557 med fire strofer. Sangen står plassert under temaet «Hvile og tillit». Strofe fem er oversatt til norsk av Salmebloggeren (LeH) i 2017. Den svenske originalen heter «Fattig med dock rik» og er på fem strofer.

Vi siterer strofe en (ÆvG):

Fattig, men dog rik
Er en Kristi brud,
Fattig i seg selv,
Rik dog i sin Gud;
Fattig på alt godt,
Rik i Kristus blott.

Salmen bygger på den frie nåden i Kristus. Den gir oss arverett med ham. Den troende har intet i seg selv. Men han eier alt i Jesus Kristus. Et kjent kristen blad i vårt land heter nettopp «For fattig og rik». Vi er fattige i oss selv, men rike i Gud.

Vi siterer strofe to (ÆvG):

Sorgfull, men dog glad
Gjør hun reisen her;
Ser hun på seg selv,
Full av sorg hun er,
Får hun Jesus se,
Glemmes sorg og ve.

En annen sang bygger omtrent på samme tema: «Alltid salig om ei alltid glad / går jeg hjem til Sions stad». Lina Sandell setter også opp slike tilsynelatende motsetninger: Fattig/rik, sorgfull/glad, ukjent/kjent, intet/ alt og død/levende. Det første ordet i ordparene er livet uten Kristus. Det andre ordet er i Kristus: Rik, glad, kjent, alt og levende.

Vi siterer strofe tre (ÆvG):

Ukjent, men dog kjent
Er en Kristi brud,
Ukjent av enhver
Som ei kjenner Gud;
Kjent av ham som ser,
Hva i lønndom skjer.

Hva forteller så denne salmen oss? For det første er det ingen grunn til å være trist og mismodig. Vi har alt vi trenger i Kristus. Jesus døde for oss og har tatt oss inn i sin favn og varetekt. Han er vår brudgom og vi er hans brud. Jesus elsker oss og hans kjærlighet tar aldri slutt.

Vi siterer strofe fire (ÆvG):

Skjønt hun intet har,
Eier hun dog enn
Hele jorden, ja,
Hele himmelen.
Snart hun hjemme står,
Hele arven får!

For det andre så er ikke livet over med dette. Vi har en evig arv i vente. Gud er vår far og vi er hans barn. Arven er imidlertid skjult i himmelen. Derfor er vi også for det tredje fremmede på denne jorden. Vi er ukjente for verden, men kjent av Gud. Uten Jesus er vi døde i våre synder. Med i ham er vi levende med Kristus. Derfor skal vi leve om vi enn dør. Vi er i troen på Jesus oppreist med Kristus til et evig liv hjemme hos ham i Guds evige himmel.

Vi siterer strofe fem (LeH):

Død, men levende,
Troens blikk meg giv,
Gamle mennskes død
Ble den nyes liv;
Død med Kristus,
Men levende igjen.

Kilder:

Frikirkens Salmebok (1955)

Lina Sandell på Wikipedia
Lina Sandell på Cyberhymnal

Sangen i original på Wikisource

Å min sjel du går og vanker

Å, min sjel, du går og vanker.

Dette er en salme skrevet av Ambrosius Stub. Vi finner den som nummer 851 i Norsk Salmebok (NoS) plassert under “Det kristne håp”. I Landstads reviderte salmebok stod salmen som nummer 217 med syv strofer. Tittelen er O min sjel, du går og vanker. Salmen er plassert på “6. søndag efter Kristi åpenbarings dag”. Det betyr at den ville ha stått under “Kristi forklarelsesdag” etter den nyere ordningen i Norsk Salmebok. Det er to salmer av Ambrosius Stub i Norsk Salmebok. Denne salmen finner vi med seks strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Å, min sjel, du går og vanker
blant de mange verdens ting,
samle dine spredte tanker,
se deg oventil omkring!
Å, hva nytter
jordens hytter?
Pilgrim, si hvor er ditt hjem?
La ditt øye
akte nøye
på det ny Jerusalem!

Det var M. B. Landstad som åpnet kirkedøren for Stubs diktning, skriver Aanestad. Ved å hente fire vers ut av et dikt skrevet over Åp. 21 laget han salmen O min sjel du går og vanker blandt de lumpne Verdens Ting, forteller han videre. Og det kan godt være at dette er riktig.

Vi siterer strofe to (NoS):

Vend i lengsel troens øye
opp imot den fagre stad!
Se, den stråler i det høye
kranset av en stjernerad.
Den er funnet
fast og grunnet,
se den grunnvoll staden har!
Reist av rene
edelstene
er den skinnende og klar.

Salmelid skriver imidlertid i sitt verk om salmene at det var H. A. Brorson som laget denne salmen ved å hente fire vers fra et dikt forfatteren hadde skrevet over Åp 21. Salmelid påpeker også det nære slektskap mellom dem og hevder at de kjente hverandre fra Ribe. Brorson var biskop i Ribe fra 1741 så det er mulig. Likevel lyder opplysningene hos Aanestad mer troverdige. Danske kilder nevner ikke denne salmen når de skriver om Brorson og heller ikke Salmelid så det er trolig en trykkfeil hos ham. Vi står derfor fast ved at det er Stub som er forfatteren av salmen.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Se, hvor jaspismurer tindrer!
Se de perleporters glans!
Her er engler som ei hindrer
noen fra sin seierskrans,
satt i stedet
for den vrede
englevakt ved livets tre,
og de frydes
når vi bydes
inn til evig ly og le.

Apostelen Johannes skildrer i sitt syn en ny himmel og en ny jord. Han ser det nye Jerusalem, Guds hellige stad stige ned fra himmelen: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»» Åp. 21, 1 – 4. Det er et stekt syn som skildrer det som var, men ikke er mer. For mennesket er det vanskelig å forstå. Vi skjønner det best ved det som ikke er: Ikke tårer, ikke død, ikke sorg, ikke skrik og ikke smerte. Det er kanskje det som er verst: De vi er mest glad i, dør fra oss. I denne verden er det sykdom og atskillelse. Hos Gud er det ikke mer sorg, men bare evig glede.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Stadens gater og dens dører
er av perler og av gull.
Frydesangen der du hører,
tonen er av sødme full.
Hør dem kvede
i den glede
som er fri fra nag og nød,
fri for plage,
sukk og klage,
fri for gråt og fri for død!

Johannes beskriver videre byen i detaljer. Vi leser både hvor stor den er og av hva den er laget av. Det er grunn til å tro at mye er skildret ved hjelp av bilder. Derfor brukes det også gull og edle metaller i beskrivelsen. Men er ting er sikkert. Det blir ikke noe dårligere sted å bo enn her vi holder til nå. Slik står det i Åp 21, 18 – 27: «Muren var bygd av jaspis, og byen selv var av rent gull, lik det klareste glass. Grunnsteinene i bymuren var prydet med edelstener av alle slag. Den første grunnsteinen var av jaspis, den andre var av safir, den tredje av kalsedon, den fjerde av smaragd, den femte av sardonyks, den sjette av karneol, den sjuende av krysolitt, den åttende av beryll, den niende av topas, den tiende av krysopras, den ellevte av hyasint, den tolvte av ametyst. De tolv portene var tolv perler, hver port laget av en eneste perle. Gaten gjennom byen var av rent gull, gjennomsiktig som glass. Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys. Folkene skal vandre i lyset fra byen, og jordens konger skal føre sine rikdommer dit. Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for natt skal det ikke være der. Alt det dyrebare og verdifulle folkene eier, skal de føre inn i den. Men noe urent skal aldri komme inn i byen, ingen som gjør motbydelige ting eller farer med løgn, bare de som er skrevet inn i livets bok hos Lammet

Vi siterer strofe fem (NoS):

Der er ingen sol og måne
på den høye himmel satt,
der er ingen sky og blåne,
ingen aften, ingen natt.
Der skal være
glans og ære,
se, Gud Herren selv er sol!
Se, i alle
hjerter falle
lys på lys fra Lammets stol!

Selv om Ambrosius Stub som 30-åring giftet seg med en prestedatter, hadde han levd store deler av sitt liv borte fra Gud. Aanestad har sikkert rett når han skriver at det først var i Stubs senere år at han skrev åndelige arier. Da Stub kom til Ribe, var han legemlig nedbrutt av gikt. Men kanskje var det her salmen ble til? En tredjedel av hans religiøse dikt stammer fra denne perioden og Stub har skrevet de fem salmene vi finner i den danske salmeboken nettopp her i Ribe. Men livet hadde ikke alltid fart så fint med ham. Det kan vi også lese ut av den siste strofen i salmen. Verden og dens vesen er tomhet. Det er ikke noe her som kan fylle vårt innerste behov. Bare Gud kan gi sjelen fred.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Å, min sjel, du går og vanker
blant de tomme verdens ting,
samle dine spredte tanker,
se deg oventil omkring!
Herre, led meg
og bered meg
til din himmel, til mitt hjem!
Gjør meg verdig,
gjør meg ferdig
til det ny Jerusalem!

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 377 og 447
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 989-990

Ambrosius Stub på Wikipedia