Syng da så det giver klang.

Salmen er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter i 1678. Vi siterer salmen etter en fornorsket utgave (ViG) av salmen ved Vilhelm Gravdal fra 2008. Melodien er Sørg du for meg, Fader kjær som vi finner i Norsk Salmebok som nummer 303.

Vi siterer strofe en (ViG):

Syng da så det giver klang,
Og i luften lyder,
Jesus med sin himmelgang,
Skyer gjennombryter.
Over alle englekor,
Han med kraft er gangen,
Og opp i det høye for,
Ja tok fengslet fangen.

Dorothe Engelbretsdatter ble født i Bergen 16. januar 1634. Hennes far var rektor og senere sogneprest i Domkirken i Bergen. Som ung oppholdt hun seg 3 år i København og mottok sterke impulser derfra. Dorothe Engelbretsdatter ble i 1652 gift med farens kapellan og senere etterfølger som prest i Domkirken.

Vi siterer strofe to (ViG):

Nu er Djevel, synd og død,
Av deg Jesus bundet,
Verden, helvete, og nød,
Har du overvunnet.
Himmel-hersker vi med takk,
Deg ei kan berømme,
Som kullkastet dette pakk,
Med ditt herredømme.

Dorothe Engelbretsdatter debuterte som forfatter med samlingen Siælens Sang-Offer i 1678. Da hadde hun allerede mistet syv av sine ni barn i ung alder. På mange måter er det riktig å si at sorgen gjorde henne til dikter. Selv sier hun dette om sin første diktsamling: ”Din tugtende Haand drog Sukke af mit steenhaarde Hierte, Taare af mine tørre Øine og Psalmer af min tillukte Mund – Ny Sorg foraarsagede nye sange.”

Vi siterer strofe tre (ViG):

O jeg er så vel tilfreds,
Kristus er min glede,
Og på jorden allesteds,
Må nu folket kvede.
Må jeg se din herlighet,
Du som triumferer,
Da fra verden jeg i fred,
Villig fort marsjerer.

I 1685 utga Dorothe Engelbretsdatter sine andre store diktsamling med tittelen Taare-Offer. Hun regnes som en av Norges største kvinnelige salmediktere gjennom tidene. Dorothe Engelbretsdatter var også ”den første i Norge som ga ut tekster til norske folketoner.” (Aadland). Både Petter Dass og Thomas Kingo hyllet henne som en stor salmedikter. Dorothe Engelbretsdatter døde i Bergen 19. februar 1716.

Vi siterer strofe fire (ViG):

Her er jeg en fremmed gjest,
Så som mine fedre,
Himmerik meg tjener best,
Der er jeg langt bedre.
Der kan jeg for tronen stå,
Og med engletunge
Ja med krans, og krone på,
Deg lovsanger synge.

Kilder:

Tobias Salmelid (1997), s. 79
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 545-546

Salmen i originalversjonen

Verdens ørken, mørk og tåket.

Salmen er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter og ble publisert i Sang- og Taare-Offer i 1699. Vi finner salmen i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 215 med seks strofer.

Vi siterer strofe en (LR):

Verdens ørken, mørk og tåket,
Er så full av pinlig tvang
At en kristen under åket
Nær fortvilet mangen gang;
Korset trykker tungt på bryst,
Hjertet fatter ei Guds trøst,
I sin angst det titt vil briste,
Det fikk selv Guds helgner friste.

Salmen er opprinnelig på seksten strofer. Salmens undertittel, Jammerdalens Tragtamenter, viser til den troendes vandring i verden under kors og trengsel. Vel er vandringen tung og vanskelig: ”Trang er veien, porten snever / Megen trengsel faller der”.

Vi siterer strofe to (LR):

Ingen blant den syndig skare
Kan på roser nå dit frem
Hvor der ikke mer er fare,
Men hvor freden har sitt hjem.
Opp til strid med Åndens sverd.
Paradiset er det verd!
Her må hver på tro og love
Alt for seiersprisen vove.

Men det finnes også håp i salmen: ”Alt mitt håp til deg jeg fester / Jesus, Jesus, kjære mester!” Som den beste av Dorothe Engelbretsdatter sine salmer regnes ellers Dagen viker og går bort, men Norsk Salmebok har også tatt med salmen Når verden med sin glede sviker av Dorothe Engelbretsdatter. Salmen er svakt normalisert.

Vi siterer strofe tre (LR):

Nød bør lære folk å bede
Og å løfte troens skjold,
Men i korsets ild her nede
Åndens iver titt blir kold,
Bønnen lunken, håpet svakt,
Rett som Gud oss foruretter
Nå han hjelpen litt utsetter.

Dorothe Engelbretsdatter var et bønnemenneske. Den var et sentralt element i hennes liv. Både morgenen og kvelden innledes med salmer og bønn. Og det er tårer, ofte mye tårer. Det er ikke uten grunn at Dorothe Engelbretsdatter kalte sitt andre store verk for nettopp «Taare-Offer».

Vi siterer strofe fire (LR):

Alltid vil man vel i glede
med ham opp på Tabor gå,
Akk men nødig vil man trede
ned i haven hvor han lå
Full av vånde, trett og mod,
Bad og klaget, svedet blod
For å frelse meg og andre
Den vei vil man nødig vandre.

Både Petter Dass, Ludvig Holberg og Thomas Kingo var meget begeistret for Dorothe Engelbretsdatters diktning. Ludvig Holberg kalte henne «den største Poetinde, som de Nordiske Riger have haft». Ikke alle har i ettertid vært like milde i sin bedømmelse av henne. De synes kanskje det var vel sentimentalt og for personlig skrevet. Men at mye av det Dorothe Engelbrettsdatter har skevet, er selvopplevd og ble mottatt som nært og fortrøstningsfullt hos den jevne mann og kvinne, det kan ingen ta ifra henne.

Vi siterer strofe fem (LR):

Trang er veien, porten snever,
Megen trengsel faller der,
Synderhjertet det utkrever,
Skal det komme himlen nær.
Tungt og tornet, striden het
Lindres ved tålmodighet;
Men den urt og himmelgave
Vokser ei i hvermanns have.

Så er det tålmodigheten da. Den er kanskje en av de største kristne dyder. Dorothe Engelbretsdatter var kjent med den smale vei og den trange port. Hun visste også at det er lett å tro på Herren i medgang: «Alltid vil man vel i glede / med ham opp på Tabor gå / Akk men nødig vil man trede / ned i haven hvor han lå.» Det ser ut til at Dorothe Engelbretsdatter lærte seg den leksen. Hun døde i 1716 og ble begravet i koret i Domkirken i Bergen.

Vi siterer strofe seks (LR):

Gud tilgive meg min dvelen!
Jeg vil med min Frelser gå!
O miskunn deg over sjelen!
Det står saligheten på.
Tidens pinsel endes dog
Under kistens tunge lokk,
Alt mitt håp til deg jeg fester,
Jesus, Jesus, kjære mester!

Kilder:

Dorothe Engelbretsdatter
Sang- og Taare-Offer, 1699

Landstads reviderte salmebok (1960)

Om selve salmeteksten
Om Dorothe Engelbretsdatter

Når verden med sin glede sviker.

Salmen er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter i 1681. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 848 og i Landstads reviderte salmebok som nummer 482. Mens salmen i den førstnevnte salmeboken står sitert med ni strofer, finner vi den i den andre salmeboken med seks strofer. I Landstads reviderte salmebok er salmen plassert under 3. søndag etter trefoldighet.

Vi siterer strofe en (NoS):

Når verden med sin glede sviker,
når lykken ikke alltid ler,
når kors fra alle hjørner kiker
og stirrende inn til meg ser,
da vet jeg ingen bedre råd,
enn fly til Jesus med min gråt.

Det er kanskje ikke så lett for det moderne mennesket å skjønne hva Dorothe Engelbretsdatter egentlig legger i tittelen «Når verden med sin glede sviker». Mens døden ellers et meget sentralt motiv i barokken, er det ikke den som står i fokus her. Kanskje det mer er en annerkjennelse av at livet er ufullkomment. Det er mye sorg i denne verden. Og vi opplever motgang og trengsler. Men Dorothe Engelbretsdatter går til Jesus med smerten: «Når verden med sin glede sviker / når lykken ikke alltid ler,» … «da vet jeg ingen bedre råd / enn fly til Jesus med min gråt.»

Vi siterer strofe to (NoS):

Han skjønner best min ringe evne
og ser jeg er av vek natur,
langt mere enn jeg selv kan nevne,
jeg skrøpelige kreatur;
jeg er dog kun som bare støv,
og bever ofte som et løv.

Men hvordan opplever så en barokkdikter alle disse vanskene og motgangene. Dorothe Engelbretsdatter ser på sykdom og trengsler som noe som er sendt oss fra Gud. Det er en del av Guds plan. Han svikter oss ikke og løper ikke fra sine løfter. Når Gud sender oss prøvelser, så gjør han set i faderlig omsorg: «Sitt løfte ei han bort vil rykke / om han iblant enn bøyer meg / jo krummer’ tre, jo bedre krykke / jo mere han så faderlig» …

Vi siterer strofe tre (NoS):

Sitt løfte ei han bort vil rykke,
om han iblant enn bøyer meg,
jo krummer’ tre, jo bedre krykke,
jo mere han så faderlig
vil kue kjødtes syndig kvist,
jo større fryd jeg venter hist.

Dorthe Engelbrettsdatter valgte nok en litt tyngre vei å gå enn den danske salmedikteren Birgitte Boye. Sistnevnte fulgte en tysk moteretning og fikk premie for sin diktning. Dorthe Engelbrettsdatter sitter imidlertid ofte med tårer i øynene når hun skriver. «Nye sorger skapte nye sanger», skriver hun.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Og derfor vil jeg tanken svinge
til deg som i det høye bor,
så mine sukk kan sterke klinge
dit opp til helligdommens kor;
til paradis med lengsel står,
når trett av livet her jeg går.

Men hva er alle denne verdens lykke og rikdom å regne mot den evige glede i himmelens rike: «La verdens piler meg ei skremme / hvor hardt den buen spenne vil / hva kan all verdens pine klemme / mot gleden som er oventil.» En dag hos Gud er bedre enn tusen år på jorden.

Vi siterer strofe fem (NoS):

La verdens piler meg ei skremme,
hvor hardt den buen spenne vil,
hva kan all verdens pine klemme,
mot gleden som er oventil?
En dag hos deg er bedre kår,
enn sveve her i tusen år.

Og en dag skal hun få lønn for strevet. Gud oppdrar oss med kors og trengsel for sitt rike. Vi opplever sykdom, nød og smerte. Det er likevel en vinning for hennes sjel: «Et evig liv den derved når / hvis herlighet ei ende får.»

Vi siterer strofe seks (NoS):

Om døden sikter på mitt hjerte,
jeg er dog som hans skyte-pel,
da gjør han bare kroppen smerte,
en vinning er det for min sjel,
et evig liv den derved når,
hvis herlighet ei ende får.

En av de gamle tekstene for 3. søndag etter trefoldighet finner vi hos Luk 15, 1-10. Bibelordet handler om det tapte får og om den tapte sølvpenningen. Det er noe som er viktigere enn alt annet. Om vi vinner all verdens rikdom, er det for ingen ting å regne sammenlignet med Guds rike: ”Og alle toldere og syndere holdt sig nær til ham for å høre ham. Og både fariseerne og de skriftlærde knurret sig imellem og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem! Da talte han denne lignelse til dem: Hvilket menneske iblandt eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går efter det han har mistet, til han finner det? Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede, og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled eder med mig, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet! Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over én synder som omvender sig, mere enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse. Eller hvilken kvinne som har ti sølvpenninger og mister én av dem, tender ikke lys og feier sitt hus og leter med flid til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og grannekvinner sammen og sier: Gled eder med mig, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet! Således, sier jeg eder, blir det glede for Guds engler over én synder som omvender sig.” (1930).

Vi siterer strofe syv (NoS):

Den jammer her er ei å regne,
mot himmelrikets ro og fryd.
Om jeg på jorden alle vegne
må føre mang en klagelyd,
da får min stemme bedre klang
i paradis, blant englesang.

Salmen handler dypest sett om det kristne håpet. Det finnes noe på den andre siden av død og grav. Allerede salmens tittel antyder at det er noe som ikke er varig. Når verden med sin glede sviker. De jordiske verdiene er kort varighet mot gleden hjemme hos Gud i hans evige rike. På den måten får salmen også en viss oppdragende og forberedende karakter.

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Å, når skal forløsning komme,
da jeg fra denne gråtedal
får flytte til deg, blant de fromme,
og tjene i din frydesal!
Dørvokterske å være der,
langt heller enn en dronning her!

Salmen handler nok om det tunge og vanskelige livet her på denne jorden. Men Dorothe Engelbretsdatter skriver også om livet etter døden. Det er for så vidt overraskende for mye av barokkdiktningen er akk og ve. Dikterne skildret gjerne de mer mørke sidene ved livet. Men her skinner håpet igjennom. Det er bare smerten som er over med døden: ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer … Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.” (Åp 21, 1 og 4). (2011).

Vi siterer strofe ni (NoS):

Hvor søtt skal mine øyne blunde
i graven, med god ro og mak,
fra alle verdens smertestunder,
og hvile inntil dommens dag,
til røsten bringer meg det bud:
Stå opp, du døde, kom her ut!

Kilder:

Bibelen (1930)
Bibelen (2011)

Norsk Salmebok (1984)

Tobias Salmelid (1997), s. 304
H. Blom Svendsen (1959), s. 72-74, 167
P. E. Rynning (1967), s. 340

Dorothe Engelbretsdatter på Wikipedia
Dorothe Engelbretsdatter på Store norske leksikon