Kvar skal eg vel av.

Salmen Kvar skal eg vel av når trengslene stig som eit stormande hav er skrevet av Bernt Støylen år 1900. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 471 med seks strofer. Melodien er en norsk folketone fra Åseral. Salmen er plassert under fanen ”Trengsel og trøst”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Kvar skal eg vel av
når trengslene stig som eit stormande hav,
og tvilen og vonløysa trengjer seg inn
og legg seg så tungt over tankar og sinn,
når jorda kan gjeva meg berre ei grav,
kvar skal eg vel av?
Kvar skal eg vel av?

Salmen ble første gang trykt i Syn og Segn i 1901 under overskriften ”Trøyst i trengsla”. Egentlig hadde Anders Hovden skrevet er salme før århundreskiftet med omtrent samme tittel og innhold. Salmen het Kvar skal me vel gå. Begge tar utgangspunkt i det samme bibeleordet i Johannesevangeliet. Jesus hadde forkynt til folket og kalt seg for ”brødet fra himmelen”. Mange ble støtt av Jesu ord og han henvender seg til disiplene og spør om de også vil gå bort. Det er da Peter kommer med sin bekjennelse: ”Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»” (Joh 6, 67-69).

Vi siterer strofe to (NoS):

Kvar finn eg vel fred
når tankane tyngjer og lesser meg ned?
For freistingar ofte med dåra og dreiv
og synder og sorger meg såra og reiv,
så blodfaret synte der foten min gjekk,
eg fred ikkje fekk.
Eg fred ikkje fekk.

Både Hovdens og Støylens salme er med i Nynorsk Salmebok. Den første finner vi som nummer 360 under ”1. sundag etter trieining” med fem strofer. Støylens salme derimot står som nummer 414 under ”10. sundag etter trieining” med seks strofer. Begge salmene kom også med i Landstads reviderte salmebok, men det er bare Støylens salme som ble ført videre i Norsk Salmebok (1985) og i Norsk Salmebok (2013). Salmen Kvar skal eg vel av er noe mer personlig enn Kvar skal me vel gå. Rynning oppgir for øvrig samme tone til begge salmene. Det er Kingosalmen Far, verden, far vel.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Det finst ikkje ein
som såri kan lækja og lindra mitt mein
av alle dei store og vise på jord,
som granskar dei løynlege krefter og ord,
for alle har synder og blødande sår,
om ingen det går.
Om ingen det går.

Dette er en salme som forener både fredsmotivet, pilgrimsmotivet og brudemotivet. Men sterkest står nok pilgrimsmotivet. Salmisten er på vandring. På vegen møter han både tvil, fristelser, sorger og tungsinn. Og det er vel kanskje tvilen som gnager mest. Det bekreftes også av salmetittelen i Syn og Segn, Trøyst i trengsla.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Min Herre og Gud!
Du eine kan trøysta di syrgjande brud.
Du tel hennar tårer og og ser hennar sorg
og veit hennar veg ifrå freistarens borg.
Den vegen har brudgommen merkt med sitt blod,
det gjev henne mod.
Det gjev henne mod.

I strofe fire innføres et nytt motiv i salmen. Det er brudemotivet. I salmene brukes det ofte om den troende menighet. I denne salmen står imidlertid bruden som et bilde på salmisten selv. Men strofen holdes i en mer generell form slik at den enkelte troende kan kjenne seg igjen i den. Brudgommen er imidlertid Jesus selv. Han ser våre tårer og vår sorg. Og han vet hvilken vei vi må gå. Jesus har gått den før oss. Hans vei er merket med blod da han gikk i døden for oss. Hos ham finner vi trøst og mot.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Om foten vert såra,
og freistaren ofte min undergang spår,
så driv det meg berre til Frelsarens barm,
der stilnar min strid og der endar min harm.
Mitt våpen og verje, mitt skjold og mitt sverd, –
det Frelsaren er.
Det Frelsaren er.

Det er vel så at vi blir såret på veien. Vi kjenner oss igjen i En pilegrims vandring» av den engelske forfatteren John Bunyan. Han bærer på en tung bør av synder. Men i møtet med Jesus får han veltet børen av ryggen og senket den i glemselens hav. Etter dette får hans liv et helt nytt innhold. Kristen er på vei til det himmelske hjem. En pilegrims vandring (The Pilgrim’s Progress) var i sin tid den mest leste boken etter Bibelen. Da betyr det så lite om noen drømmer dør og at noen blomster visner på vår vei, bare vi når frem til vårt himmelske hjem.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Lat daumane døy
og vonene visna som blomar og høy,
når berre min sjel kunne vinna sitt slag
og stå på si vakt til min døyande dag!
Då får eg mi krune og skinande skrud
av Herren min Gud.
Av Herren min Gud.

Kilder:

Bibelen (2011)
Norsk Salmebok (1985)

P. E. Rynning (1967), s. 172
Tobias Salmelid (1997), s. 237-238
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 176
Stig Wernø Holter (2012), bd 2, s. 442-444

Gud Faders vesle barn eg er.

Salmen er skrevet av presten, biskopen og salmedikteren Bernt Støylen i 1916. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 496 med tre strofer. Salmen står plassert under temaet “Trygghet og glede”. Melodien er ved Henrik Tofte fra 1903.

Vi siterer strofe en (NoS):

Gud Faders vesle barn eg er
og høyrer honom til.
Frå Gud eg alt det gode fær,
eg honom lyda vil.

Dette er en salme om at det er godt å få høre Herren til. Salmen understreker Guds omsorg og gode vilje. Barnet hører Guds rike til. Gud våker over sitt kjære barn og hans engler beskytter fra farer. “Gud Fader” gjentas i alle tre strofene og understreker at Gud ser sitt barn dag og natt og bærer det på sine hender.

Vi siterer strofe to (NoS):

Gud Fader ser meg dag og natt
og er meg alltid nær.
Han vaker for sin vesle skatt,
hans englar kring meg er.

Salmen kan synges i mange sammenhenger. Den passer både som barnesang og som en kveldsbønn. Noen bruker også salmen under begravelser. Det er rom for den i Jesu favn som søker sin tilfukt i ham både i liv og i død. Nynorsk Salmebok har for øvrig salmen som nummer 644 under temaet “Far og mor og born”.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Gud Fader meg på hender ber
og tek meg i sin famn,
og alt det vonde som eg gjer,
forlèt i Jesu namn.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Ivar Holsvik (1950), s. 156-158
P. E. Rynning (1967), s. 358
Tobias Salmelid (1997), s. 378-380
John Stene (1933), s. 183-194
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 993-1001

I himmelen, der er det alltid helg.

Salmen er skrevet av Bernt Støylen i 1886. Vi finner den i Nynorsk Salmebok (NyS) som nummer 189 med fire strofer. Salmen er plassert under ”Søndag seksagesima”. Melodien som er oppgitt er Apostlene satt i Jerusalem.

Vi siterer strofe en (NyS):

I himmelen, der er det alltid helg,
Og song gjennom lufti ljomar,
Og der andar vinden so rein og fjelg,
Og marki stend full av blomar.

Det er liten tvil om at dette er en vakker lyrisk tekst. Bolling og Rynning er veldig begeistret for salmene til Støylen. Hymnologen Blom-Svendsen er derimot mer kritisk. Denne salmen ble da heller ikke ført videre. Det ble imidlertid en oversettelse. Salmen I himmelen, i himmelen er en oversettelse fra 1917 på nynorsk av den gamle Laurinus-salmen fra 1622. Salmen I himmelen, der er det alltid helg er likevel interessant siden det er en av de aller første salmene som Bernt Støylen skrev.

Vi siterer strofe to (NyS):

I himmelen lufti er fjelg og rein,
So hjartesåri kann grødast,
Men her hev me sorger og mange mein,
Og sårt me i syndi mødast.

Salmen ble første gang publisert som nummer 1 av Stille Stunder fra 1889. Her var tittelen på salmen litt annerledes enn den vi har i dag. Originalt var salmen på seks strofer med tittelen I verdi er ingen drikk so sunn. De fire strofene vi har av salmen i Landstads reviderte salmebok (236) og i Nynorsk Salmebok er strofe 3, 4, halve 1 og 2, samt strofe 6.

Vi siterer strofe tre (NyS):

I himmlen, der er ein helsebrunn
Som såraste verk kann grøda,
Ei kjærleiks kjelda so klår og sunn,
Der gløymer me sorg og møda.

Salmen er inspirert av den gamle epistelteksten for søndag seksagesima om Paulus som ble rykket inn i den 3. himmel. Den handler om det kristne håp. Jordens sorg og møye er glemt mot saligheten hjemme hos Gud: ”Jeg må altså skryte av meg selv, enda det ikke tjener til noe. Jeg kommer nå til de syn og åpenbaringer jeg har fått fra Herren. Jeg vet om et menneske i Kristus som for fjorten år siden ble rykket bort til den tredje himmel – om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at dette mennesket ble rykket bort til paradis – om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det – og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale. Dette mennesket kan jeg være stolt av. Men meg selv vil jeg ikke være stolt av, i så fall bare av mine svakheter. Og selv om jeg skulle ønske å være stolt, ville jeg ikke være fra forstanden, for det jeg sa, ville være sant. Men jeg lar det være, for jeg vil ikke at noen skal gjøre seg større tanker om meg enn de får når de ser og hører meg. For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.” (2. Kor 12, 1-10).

Vi siterer strofe fire (NyS):

Vår synd ho er sona med Kristi blod,
Som hev ned på krossen runne.
Og sjeli er lækt i livsens flod,
Der hjarta vårt fred hev funne.

Kilder:

Nynorsk Salmebok (1972)
Landstads reviderte salmebok (1979)

P. E. Rynning (1967), s. 135-136
John Stene (1933), s. 186

Bernt Støyen på Wikipedia
Bernt Støyen på CyberHymnal