Daglige arkiver: oktober 28, 2013

Lovsyng Herren, han er nær

Publisert av

Lovsyng Herren, han er nær.

Salmen er skrevet av Bernhard Severin Ingemann og første gang publisert hans Morgenpsalmer i 1822. Vi finner den på bokmål i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 586 og på nynorsk som nummer 587 med to strofer. Dansk Salmebog har salmen som nummer 404 med tittelen Lover Herren! han er nær. Salmen er også på to strofer i originalutgaven.

Vi siterer strofe en (NoS):

Lovsyng Herren! Han er nær!
Midt iblant oss vil han være,
når vi synger, når vi ber
i hans navn og til hans ære.
Lovsyng Herren, gamle, unge,
pris hans navn, hver barnetunge!

Dette er en av de gamle, gode barnesalmene som mange trolig har lært utenat på søndagsskolen og i barneskolen gjennom flere generasjoner. Allerede kort tid etter at Ingemann ble tilsatt ved Sorø, fikk han i oppgave å skrive en samling med morgen- og aftensalmer til bruk på skolen. De skulle erstatte Kingo og Brorsons salmer som på den tiden var mest i bruk. Egentlig var salmen diktet til torsdagen. Ingemann skrev en salme for hver dag i uken. Han var lykkelig over å ha fått stilling som lektor ved skolen, og ville prise Gud med glad sang. Salmen ble fort populær og kom tidlig med i de fleste salmeboksamlingene.

Vi siterer strofe to (NoS):

Herre, vær oss evig nær!
Vær oss nær når solen rinner,
og når sol og stjerneskjær
i den dype natt forsvinner!
La din Ånd ei fra oss vike
til vi ser deg i ditt rike!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 258
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 286-287

Bernhard Ingemann på HymnTime
Bernhard Ingemann på norske Wikipedia

Lykksalig, lykksalig

Publisert av
Svar

Lykksalig, lykksalig.

Salmen er skrevet av Bernhard Severin Ingemann i 1841 og var tidligere en av våre mest kjente begravelsessanger. Den brukes fremdeles mye i Danmark og vi finner den i Dansk Salmebog som nummer 779 med 11 strofer. Landstads reviderte salmebok (LR) har den som nummer 848 med syv strofer. Salmen er litt modernisert.

Vi siterer strofe en (LR + DS str. 2):

Lykksalig, lykksalig
hver sjel, som har fred!
Dog ingen kjenner dagen,
før solen går ned.

Godmorgen, godmorgen!
sang fuglen på kvist;
tit så den aftensolen
bag fængselets rist.

Dagens mennesker kjenner kanskje mest siste delen av strofe en: «Ingen kjenner dagen før solen går ned.» Livet er usikkert og vi vet ikke hva dagen bringer av sorg eller lykke. Men for den som tror på Jesus, er det kanskje første delen som taler sterkest. Lykkelig den som har fred i sjelen. Men det finnes også en fred med Gud. Eier du den, så er du også salig. Derfor kan Ingemann synge: «Lykksalig, lykksalig hver sjel som har fred.»

Vi siterer strofe to (LR):

Titt duftet, titt nikket
småblomster ved gry,
Før aften lå de knust
under haglværets sky.

Livet skifter fort. Ingemann bruker tre bilder for å illustere dette: Blomsten på marken, barnet i solen og fuglen på grenen. Det siste finner vi ikke i vår norske versjon, men på dansk går strofe to slik: «Godmorgen, godmorgen / sang fuglen på kvist / tit så den aftensolen / bag fængselets rist».

Vi siterer strofe tre (LR):

Titt lekte småbarnet
i morgensol rød,
Ved kveld det på leiet
så stille og død.

Flere menighetsblader siterer nettopp denne salmen selv om den ikke finnes i vår nåværende salmebok. Det betyr vel at for mange er salmen vel også en del av barnelærdommen. Jeg husker salmen fra min egen skoletid selv om det et halvt århundre siden nå. Også flere begravelsesbyråer på nettet tar med denne salmen.

Vi siterer strofe fire (LR):

På jorden ei lever
så salig en sjel
At lykken ei kan skifte
fra morgen til kveld.

Salmen regnes også som en kveldssalme. Den nevner morgen og kveld, men også morgenrøden og solnedgangen. I overført betydning brukes kvelden og solnedgangen om døden og livets avslutning. Selv om det er en fortrøstningsfull salme, har den derfor også noe trist over seg.

Vi siterer strofe fem (LR):

Som barn kan jeg frydes
i morgensol rød,
Om også jeg før aften
er stille og død.

En sitter likevel igjen med et streif av lys og oppmuntring. Ikke minst avslutningen munner ut i en anbefaling om å legge livet sitt i Herrens hender. Det er en kveldssalme «om Guds fred midt i angstfølelsen som en plutselig død kan vekke», skriver Aadland. Vår Herre skal selv bevare den «flyktende sjel».

Vi siterer strofe seks (LR):

Guds fred og god aften!
vi synger ved kveld.
Vår Herre selv bevare
hver flyktende sjel!

Slik taler også Bibelen:»Lykksalig er hver den som frykter Herren, som vandrer på hans veier. Frukten av dine henders arbeid skal du nyte; lykksalig er du, og det går dig vel.» (Salme 128, 1-2, 1930 oversettelsen). Alle mennesker har mulighet til å oppleve lykken. Men det er bare den som har fred med Gud, som både er salig og lykkelig. Da hviler det også et løfte over livet. Guds fred er sjelens sol. Den gir lys i mørke og trøster meg selv i dødens stund for Guds sol går aldri ned.

Vi siterer strofe syv (LR):

Lykksalig, lykksalig
hver sjel som har fred!
Guds fred er sjelesolen
som aldri går ned.

Kilder:

Landstads reviderte salmebok (1970)

Tobias Salmelid (1997), s. 263
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 307

Bernhard Severin Ingemann på Wikipedia
Bernhard Severin Ingemann på Danske Salmebog Online
Bernhard Severin Ingemann på Store norske leksikon
Bernhard Severin Ingemann på CyberHymnal

Juble nå, mitt glade hjerte

Publisert av

Juble nå, mitt glade hjerte.

Sangen er skrevet av Emil Gustafson i 1887. Vi finner den på svensk blant annet i Frälsningsarméns sångbok fra 1968 som nummer 315 og i Segertoner fra 1988 som nummer 534. På norsk står sangen i Nye Salmer og Sanger fra 1984 som nummer 329 under temaet «Trygghet og glede» med fem strofer. Den svenske originaltittelen er Jubla nu, mitt sälla hjärta og sangen står sitert med seks strofer. Det er usikkert hvem som har oversatt sangen til norsk. Jeg (LeH) har derfor oversatt tre strofer norsk.

Vi siterer strofe en (LeH):

Juble nå, mitt glade hjerte!
Større lykke aldri fans.
Slutt er syndesorgens smerte:
Han er min og jeg er hans.

Bjørn O. Hansen skriver følgende om Emil Gustafson : ”Det er kanskje først og fremst gjennom sitt forfatterskap at Emil Gustafson har utøvet sin store innflytelse. Hans samlede skrifter hører med til det mest særegne som kom ut av 1800-tallets vekkelsesbevegelser i Sverige. Tekstene hans er ikke lett tilgjengelige, de krever langsom lesning, ettertanke og lydhørhet. Men her finnes det rene gull.”

Vi siterer strofe to (LeH):

Nå jeg kan med barnestemme
rope: Abba, kjære far!
Med fryd jeg kan istemme,
evig selskap jeg nå har.

Emil Gustafsons sanger spenner over et stort spekter. Han skriver både om innbydelse til Kristus, tro og fortrøstning, etterfølgelse og helliggjørelse, kamp og tvil, takk og tilbedelse og ikke minst himmel og salighet. Men det ser ut som det særlig er to motivkretser som skiller seg ut. Det er lidelsens problem og brudemotivet. Mange av sangene til Emil Gustafson ender for øvrig i himmelen.

Vi siterer strofe tre (LeH) :

Og i salighetens havner
himlen er begynt for meg.
Gjennom troen deg omfavner,
som så høyt har elsket meg.

Kilder:

Förbundstoner (1911)
Nye Salmer og Sanger (1984)

I den store pottemakerens hender
Emil Gustafson på svenske Wikipedia

I østen stiger solen opp

Publisert av
2

I østen stiger solen opp.

Salmen er skrevet av Bernhard Severin Ingemann og publisert i Morgensange for Børn i 1837 med syv strofer. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 777 med fem strofer. Salmen står plassert under ”Dagens tider” i salmeboken.

Vi siterer strofe en (NoS):

I østen stiger solen opp,
den spreder gull på sky,
går over hav og bergetopp,
går over land og by.

Dette er en kjent og kjær salme for mange. I tidligere tider lærte vi den utenat i skolen og den ble ofte sunget ved dagens skolestart. Et gjennomgangsmotiv hos Ingemann er den sentrale plasseringen av solen i salmen. Utgangspunktet i morgensalmen hans er den konkrete soloppgangen i øst. Solen varsler en ny dag med gull på sky som skinner over land og by.

Vi siterer strofe to (NoS):

Den kommer fra den fagre kyst,
hvor paradiset lå,
den bringer lys og liv og lyst
til store og til små.

Men hos Ingemann er også øst paradislandet. Soloppgangens land er den fagre kyst hvor paradiset lå. Solen kommer derfor med mer enn bare lyset. Den er et bilde på selve livet som bringer lys og liv og lyst til store og til små.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Den hilser oss fra livets hjem,
hvor størst Guds lys opprant
med stjernen over Betlehem,
som Østens vise fant.

Det er som Ingemann tar utgangspunkt i selve skapelseshistorien i tidenes morgen med en hilsen fra livets hjem hvor Guds lys opprant. Men det er enda mer. Et nytt lys på himmelen, stjernen over Betlehem, var et tegn i julenatten på vår Frelser som selv kalte seg for verdens lys.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Og med Guds sol utgår fra øst
en himmelsk glans på jord,
et glimt fra paradisets kyst,
hvor livets palme gror.

Solen står derfor i salmen også som et bilde på Jesus selv. Det er han som er solers sol fra Betlehem. Men som så ofte hos Ingemann ellers, finner vi ikke konkret frelsen beskrevet slik som hos Brorson og Kingo. Det er bare antydninger. Hos Ingemann er det helst stemninger med glimt fra livets hjem som rår. Derfor blir han vel også regnet som så folkekjær. Men Ingemann kommer med lys over hverdagen og det er mye takk og lovsang i hans salmer.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Du solers sol fra Betlehem,
ha takk og lov og pris
for hvert et glimt fra lysets hjem
og fra ditt paradis!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 263
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 307

Bernhard Severin Ingemann på Wikipedia
Bernhard Severin Ingemann på Danske Salmebog Online

Dagen viker og går bort

Publisert av
Svar

Dagen viker og går bort.

Dette er en kjent kveldssalme skrevet av Dorothe Engelbretsdatter. Den ble publisert første gang i «Siælens Sang-Offer» i 1678 under tittelen «Afften Psalme». Opprinnelig var salmen på 20 strofer. I Norsk Salmebok er salmen gjengitt med 11 strofer og vi finner den som nummer 805.

Vi siterer strofe en (NoS):

Dagen viker og går bort.
Himmelen blir tung og sort.
Solen har oss alt forlatt.
Nær oss er den mørke natt.

Tittelen sier oss noe mer enn at bare dagen er på hell. Når det heter at «dagen viker og går bort», forteller det oss også noe om at livet er forgjengelig. Likesom solnedgangen varsler oss om at dagen er slutt, foregriper den også at livets sol en dag går ned. På samme måten som lyset må vike for mørkeret, må også livet en dag gi tapt for døden. Slik sett blir også salmen noe dyster, men bare tilsynelatende. Det finnes lysstreif.

Vi siterer strofe to (NoS):

Våre dager ser sin slutt,
Timeglasset renner ut.
Døden oss i hælen går.
Evigheten forestår.

Tanken på at livet en dag tar slutt, blir forsterket i denne strofen: «Våre dager ser sin slutt / Timeglasset renner ut». Vi kan tydelig lese salmen på bakgrunn av Dorothe Engelbretsdatters noe tunge livskjebne her i livet. Hun ble tidlig gift som 18-åring. Samlivet ga henne ni barn. Men av disse døde syv som ganske unge. Bare to av barna var i live da salmen ble skrevet. Døden hadde vært en hyppig gjest hos Dorothe Engelbretsdatter. Hun nevner det selv i forordet til boken sin: » Ny sorg forårsaket nye sanger.» Men selv i sorgen og savnet ser hun et lite lysglimt. Selv om jordelivet har en ende, munner strofen ut i en positiv dimensjon for troens menneske. Døden følger oss gjennom hele livet, men det er likevel en evighet i vente: «Døden oss i hælen går / Evigheten forestår.»

Vi siterer strofe tre (NoS):

At en dag jeg eldre blev,
er for meg et minnebrev:
Jeg har med min vandringsstav
kommer nærmere min grav.

Temaet bygges videre ut. I foregående strofe skriver hun at «timeglasset renner ut» og at «døden oss i hælen går». Begge verselinjene forteller oss at livet en dag tar slutt. Her i strofe tre nevnes graven for første gang nakent og brutalt. Det er en ubrytelig lov at jeg for hver eneste dag som går, «kommer nærmere min grav.» Døden er ellers et meget sentralt motiv i barokken.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Kjære sjel, kom det i hu
og bekjenn i dette nu
at du som et Adams barn
henger fast i Satans garn.

Det som kanskje slår en først er at språket virker enkelt, forståelig og moderne. Selv på bakgrunn av originalen, må vi ha lov til å hevde at dette er overraskende. Salmen er skrevet på siste halvdelen av 1600-tallet og tilhører således barokken. Denne perioden er kjent for et meget billedrikt og utbrodert språk. Stilen er også kjennetegnet ved at en elsket å sette opp motsetninger. Og mange av ordene kunne bli lange og tunge. Vi skal se litt mer på selve salmen.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Derfor også denne dag
ble det fall og nederlag.
Reis deg, gå med bønnen hen
til din Gud i himmelen.

Dette måtte være vakre toner for samtidens mennesker. En skulle få gå til Gud med sine fall og nederlag. I barokkes kristendom var angeren og syndsbekjennelsen sentrale elementer. Det var nok ikke alltid så lett å få tak i syndstilgivelsen. På denne bakgrunnen måtte Dorothe Engelbretsdatters ord virke frigjørende: «Reis deg, gå med bønnen hen / til din Gud i himmelen».

Vi siterer strofe seks (NoS):

Søk med anger nådens sti,
vend deg om og rop og si:
Gud, jeg slipper ikke deg
før du har velsignet meg.

Strofen er et godt eksempel på et annet kjennetegn for barokken. Det er botskristendommen. Og kanskje har nettopp dagens mennesker mistet noe av dette perspektivet i sine liv i dag. Det kommer enda klarere frem i originalteksten.

Vi siterer strofe seks i original:

Beed om Naade, og gjør Bood,
Aabne dine Øynens Flood,
Slip ham icke med dit skrig
Før hand faar Velsignet dig.

De gamle troende tok ikke lett på sin kristendom. En måtte forberede seg på troens vei gjennom anger og bot. Men pendelen har svinget opp gjennom kristenhetens historie. Noen perioder la mer vekt på de «loviske» elementene, mens andre vektla de rent «evangeliske». Et annet trekk ved Dorothe Engelbretsdatters diktning kommer lite frem i vår norske salmebok. Det er norskheten som hun tilførte det dansk/norske skriftspråket. Ikke alt falt nok i like god jord i Danmark. Vi tar med et eksempel fra originalteksten:

Nu min JEsu, Siælis Skat,
Tag her Lossament i Nat,
See jeg har it Hvile-sted
J mit Hierte til dig red.

Her skinner Bergensdialekten gjennom. Både «Lossament» (losji, husrom) og «it» (et) er kjente uttrykk i Bergen. Det gjorde at folk opplevde en nærhet til tekstene hennes. Boken «Siælens Sang-Offer» var faktisk så populær at den kom i hele 24 opplag frem til 1868. To av utgavene var ulovlige piratutgivelser.

Vi siterer strofe syv (NoS):

La din sterke englevakt
på mitt leie, Gud, gi akt!
Mine venner og min slekt,
ta dem i din varetekt.

Men også menigheten, ordets tjenere, hyrdene, kongen og hans råd, de bedrøvede og enkene er omfattet av Dorothe Engelbretsdatters bønn i salmen «Dagen viker og går bort».

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Still de sykes hjerteve!
Til hver motløs må du se!
Vær de faderløses trøst!
Hør de sorgbetyngtes røst!

Vi kan vel nærmest slå fast at Dorothe Engelbretsdatter er sorgens dikter fremfor noen i den norske kirken. Egentlig ble hun lenge ikke holdt for å være verdig nok til å stå i noen norsk salmebok. Det var først med Landstads Kirkesalmebog at hun ble tatt inn blant de salmene som menigheten skulle synge. Mange mente før den tid at hun hørte hjemme i det personlige andaktslivet og ikke i kirken.

Vi siterer strofe ni (NoS):

Trett er kropp og sjel og sinn,
men før jeg får slumre inn,
vil jeg i mitt hvilerom
ennu tenke meg litt om:

Men Dorothe Engelbretsdatter er også dødens dikter. Døden var hyppig gjest i hennes hus. Dorothe Engelbretsdatter fikk mange barn og de fleste av disse døde i forholdsvis ung alder. Hun var vel kjent med døden og sorgen og en kan vel med en viss rett si at dette også dannet utgangspunktet og inspirasjonen til å skrive salmer.

Vi siterer strofe ti (NoS):

Slik er jordelivet fatt.
Alt går mot den lange natt.
Jeg skal blant de dødes tall
sove i den mørke dal.

Men Dorothe Engelbretsdatter er også livets dikter. Det er det mest overraskende funn vi finner når vi studerer hennes diktning. Livet er forgjengelig. Både mannen og barna dør i tur fra henne. Dorothe Engelbretsdatter skulle snart få oppleve å sitte igjen som en ensom og barnløs enke. Men det er fremdeles håp: “Verden og dens ting forgår / Jeg til herlighet oppstår!”. Det er det kristne håp. Etter døden kommer også oppstandelsen.

Vi siterer strofe elleve (NoS):

Verden og dens ting forgår.
Jeg til herlighet oppstår!
Gud skal ved basunens lyd
kalle meg til evig fryd!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Elisabeth Aasen: Bergenske kvinner fra Sankta Sunniva til Karine Korgekone (2006)

Tobias Salmelid (red): Lundes sang- og salmeleksikon (1997)
Egil Pettersen og Elisabeth Aasen: Dorothe Engelbretsdatter. Tekster i utvalg salmer, rimbrev og leilighetsdikt (1996)
Lars Aanestad m.fl. (red): Kristen sang og musikk (1962)
H. Blom Svendsen: Streiftog gjennom salmeboken og salmeopplevelser (1959)

Dorothe Engelbretsdatter på norske Wikipedia
Dorothe Engelbretsdatter på engelske Wikipedia

Så mørk er ei natt

Publisert av

Så mørk er ei natt, så hard er ei nød.

Sangen er skrevet av Lina Sandell i 1861. På svensk heter den Så mörk är ej natt, så hård är ej nöd og vi finner den blant annet i Sionstoner (1889) som nummer 226. Sangen ble oversatt til norsk av Christian Dick i 1867 og tittelen på den norske sangen er Så mørk er ei natt, så hård er ei nød. Vi finner den i Sangboken (1928) som nummer 406 med fem strofer og i Sangboken (1962) som nummer 473 med fire strofer. På svensk finner vi sangen både med fire og fem strofer.

Vi siterer strofe en (SaB):

Så mørk er ei natt, så hard er ei nød
At Jesus ei hjelpe formår.
Mitt lys og mitt liv i mørke og død,
Den samme i dag som i går.
Se, Jesus er nær,
Om stundom han synes langt borte!

Sangen har et refreng som i den svenske utgaven gjentas etter de første fire strofene. I strofe fem er refrenget litt annerledes og her følger også den norske oversettelsen den originale svenske teksten. Slik går strofe en på svensk: ”Så mörk är ej natt, så hård är ej nöd / Att Jesus ej hjälpa formår / Mitt ljus och mitt liv i mörker och död / Densamme i dag som i går / Se, Jesus är när / fast stundom han synes mig fjärran.”

Vi siterer strofe to (SaB):

Han lyser meg gjennom dødsskyggens dal
Og selv er han bleven for meg.
En levende vei til himmelens sal.
En kilde av liv uti seg!
Se, Jesus er nær,
Om stundom han synes langt borte!

Strofen finnes ikke i den norske sangbøkene, men er oversatt fra den svenske utgaven. Jeg har valgt å oversette refrenget slik vi finner det i strofe en og to i originalen. Slik er strofen på svensk: ”Han lyser mig genom dödsskuggans dal / Och själv har han blivit för mig / En levande väg till himmelens sal / En källa av liv uti sig / Se, Jesus är när / fast stundom han synes mig fjärran.”

Vi siterer strofe tre (SaB):

Vel går det imot, å tro og ei se,
Visst koster det møye og strid!
Men Jesus som bar min evige ve,
Er også i stormen min fred!
Se, Jesus er nær,
Om stundom han synes langt borte!

Strofen er gjengitt i den norske Sangboken (1962) som strofe to. Vi finner den også i Sangboken (1983) men med en litt forandret tekst og et omskrevet refereng. Begge de norske sangbøkene har for øvrig sangen plassert under temaet ”Kamp og seier”.Vi tar også med den svenske teksten som går slik: ”Visst bär det emot att tro och ej se / Visst kostar det möda och strid / Men Jesus, som en gång burit mitt ve / Är även i stormen min frid / Se, Jesus är när / fast stundom han synes mig fjärran.”

Vi siterer strofe fire (SaB):

I Jesus jeg er alt salig og ren,
Skjønt syndene trykker meg her!
Jeg er jo hans brud, jeg er jo hans venn,
Han har meg evinnelig kjær!
Se, Jesus er nær,
Om stundom han synes langt borte!

Sangen bygger delvis på Salme 23 i Bibelen: ”Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld. Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.” (Salm 23, 1-5). Slik finner vi strofe fire på svensk: ”I honom jag är ock tvagen och ren / Fast synderna trycker mig än / Jag är ju hans brud – han håller mig kär / Och aldrig han glömmer sin vän / Se, Jesus är när / fast stundom han synes mig fjärran.”

Vi siterer strofe fem (SaB):

Og snart får jeg se min venn som han er,
Og synge en gladere sang
Når frigjort fra alt som trykker meg her,
Jeg står for hans åsyn engang.
Og da er han nær
og synes ei lengere borte.

Intet mørke er for tykt for Guds kjærlighets gjennomstrømmende lys. Det fikk også Lina Sandell erfare. Sangen er skrevet i tiden rundt drukningsulykken og farens tragiske død. Lina Sandell slet hele sitt liv med kamp, lidelse og sykdom. Men hun visste også hvor hun skulle finne trøst i anfektelsens stund: ”Så mørk er ei natt, så hård er ei nød / At Jesus ei hjelpe formår / Mitt lys og mitt liv i mørke og død / Den samme i dag som i går.”

Vi siterer den siste strofen på svensk:

Och snart får jag se min vän, som han är,
Och sjunga en gladare sång,
När frigjord från allt, som ängslar mig här,
Jag står för hans anlet´ en gång.
Och då är han när
och synes mig längre ej fjärran.

Kilder:

Bibelen (2005)

Sangboken (1928)
Sangboken (1962)

Stora Nätpsalmboken 2010

Ved Jesu hjerte stille er

Publisert av

Ved Jesu hjerte stille er.

Sangen Ved Jesu hjerte stille er ble skrevet av Lina Sandell i 1867. Vi finner den i Frelsesarmeens sangbok (FaS) som nummer 345 med fire strofer. Her står sangen plassert under ”Hellighet”. Det er ikke oppgitt noen oversetter til sangen. Originalen har fem strofer.

Vi siterer strofe en (FaS):

Ved Jesu hjerte stille er
Tross stormene på verden.
Tross alt som enn meg trykker her,
Er han min fred på ferden.
Visst bruser dyp enn her og der,
Men over dypet han meg bær.
Ved Jesu hjerte stille er
Tross stormene på jorden.

På svensk heter sangen Vid Jesu hjärta, där är lugnt. Sangen ble første gang publisert i Ahnfelts samlinger fra 1877. Vi finner den blant annet i Sionstoner (1935) som nummer 384 under temaet “Nådens ordning: Trosliv och helgelse”, i Guds lov (1935) som nr 290 under overskriften “En kristens saliga frid och trygghet”, i Frälsningsarméns sångbok (1968) som nummer 429 under rubrikken “Erfarenhet och vittnesbörd” og i Lova Herren (1988) som nr 532 under inndelingen “Guds barns tröst i kamp och prövning”.

Vi siterer strofe to (FaS):

Her ser det ut så mangen gang
Som skulle alt gå under,
Her blandes sukk inn i min sang,
Å, Herre, mange stunder.
Dog ved ditt hjerte innen kort
Dør alle tidens mislyd bort,
Skjønt det ser ut så mangen gang
Som skulle alt gå under.

Mange av sangene til Lina Sandell er oversatt til norsk. Salmelid lister opp 35 sanger, mens Aanestad nevner ikke mindre enn 61 sanger på norsk som er skrevet av Lina Sandell. To av disse er også oversatt til nynorsk og flere er kommet til siden. Tar vi også med nyoversatte sanger, er antallet sanger på norsk av henne trolig betydelig høyere. Det er ikke kjent om sangen Ved Jesu hjerte stille er finnes i andre steder enn i Frelsesarmeens sangbok. Men vi finner at de to siste strofene av sangen er noe friere oversatt enn de to første strofene.

Vi siterer strofe tre (FaS):

Du, Herre, skal allikevel
Til sist beholde seier,
Og blott i deg min arme sjel
Sin trøst og styrke eier.
Som du har sagt, så skal det skje,
At vi av fiendens trusel kan le,
Du, Herre, skal allikevel
Til sist beholde seier.

Lina Sandell bruker mye natursymbolikk i sine sanger. Vi finner bilder fra naturen som omgir oss, men hun benytter også flere steder fugler i sine sanger. Kanskje klarest finner vi dette i Ingen er så trygg i fare: ”Tryggare kan ingen vara / Än Guds lilla barnaskara / Stjärnan ej på himlafästet / Fågeln ej i kända nästet.” Og i Bred dina vida vingar, brukes vingene som et bilde på Guds omsorg og beskyttelse. I en tidlig versjon benyttet hun til og med kylling i en av strofene: ”Bred dina vida vingar / o Jesus, över mig / och låt din lilla kyckling / få gömma sig i dig!” I siste strofen av Ved Jesu hjerte stille er bruker Lina Sandell duen som bilde på den trette vandrer som lenger hjem til Gud: ”Din trötta duva trivs ej här / I vida ødemarken / Så kom då, Herre Jesu kär / För henne hem till arken / Hon längtar från en stormig strand / Till glädjen på din högra hand / Så hämta, Herre Jesu kär, Din duva hem till arken!

Vi siterer strofe fire (FaS):

Din trette due lengter her
I golde ødemarken;
Så kom da, Herre Jesus kjær,
Og før den hjem til arken!
Jeg lengter bort fra stormene
Dit opp hvor jeg min Gud skal se.
Så hent da, Herre Jesus kjær,
Din due hjem til arken!

Kilder:

Frelsesarmeens sangbok (1977)

Tobias Salmelid (1997), s. 342-343
Lars Aadland (1965), bd 2, sp. 835-840

Det är fullbordat

No soli bakom blåe fjell

Publisert av
Svar

No soli bakom blåe fjell.

Salmen No soli bakom blåe fjell ble først publisert i Nokre Salmar i 1875. I senere utgaver finnes den både i Nokre Salmar fra 1883 og 1891. Det hviler ro og fred over denne vakre kveldsalmen til Elias Blix. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 817 med fire strofer. I Barnesalmeboken (BS) er den nummer 267.

Vi siterer strofe en (NoS):

No soli bakom blåe fjell
sitt ljose andlet gøymer,
og mørker over heimen fell,
og jordi ligg og drøymer.
Gud, lat di åsyn lysa ned,
så heilag fred
inn i vårt hjarta strøymer!

Det lir mot kveld og solen går ned: ”No soli bakom blåe fjell / sitt ljose andlet gøymer.” Vi opplever nordisk solnedgang. Det skjer ikke plutselig. Vi får tid til å omstille oss. Det går mot kveld. Solen blir borte og mørkret tar gradvis over. I «soleglad» betyr egentlig det andre leddet «glidning.» For noen er det en trist stemning når solen glar. Andre finner den romantisk og søker gjerne et svaberg sammen med sin elskede for å se solen gå ned i havet.

I Elias Blix sin natur er det høye fjell. Han er nok hensatt i Nordlands natur hvor fjellene er stupbratte ned mot havet. Det er litt rart at han bruker fjell og ikke hav. Men siden han forlot Nord-Norge i 30-årsalderen, er det vel naturlig at det er fjell og ikke sjø. Selv om solen går ned, er det likevel en som ikke slumrer og sover. Det er vår himmelske far: ”Gud, lat di åsyn lysa ned / så heilag fred / inn i vårt hjarta strøymer!” Derfor kan Blix trygt gå til ro for natten: Guds åsyn lyser ned. Vi finner det også i Davids Salme 139, 11 -12: «Og sier jeg: «La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt», så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset.»

Vi siterer strofe to (NoS):

Kom, Jesus, inn og med meg ver
når det til kvelden stundar!
Og lat din engel standa her
ved lægjet når eg blundar,
og vara vel min kvilestad!
Og vekk meg glad
til song med fugl i lundar!

I Blix sin kveldssalme står det englevakt: «Kom, Jesus, inn og med meg ver / når det til kvelden stundar / Og lat din engel standa her / ved lægjet når eg blundar.» De to første strofene av salmen passer derfor godt også som en godnattsang for barn. No soli bakom blåe fjell formidler himmelsk trygghet og hellig fred.

Naturen er viktig hos Elias Blix. Men den peker ofte utover seg selv. Blix overfører naturbildene til kristenlivet. Solnedgangen blir derfor et bilde på døden. Men han har et mer avklaret forhold til sin siste kveld i denne salmen enn i sine første salmer. Det er tydelig at Blix har strevet med sitt forhold til døden. Men det rare er at dette ikke er typisk for Blix. Hans ståsted var nærmest fast, da han sto frem som salmedikter. Blix visste hva han trodde på. Han vokste opp med salmebok, Bibel og huspostill. Det var moren som stod for hans kristne oppdragelse. Faren døde da Elias var 3 år gammel. Hun hadde nok lært ham om bønn og sunget med ham. Det er en sterk ballast som følger ham livet ut.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Men når eg her min nattverd held,
og livet kring meg tagnar,
eg minnast må min siste kveld,
då ikkje meir det dagnar.
Når soli neste morgon stend
opp over grend,
ho meg då inkje gagnar.

I strofe tre nevner Blix nattverden. Det var også Herrens siste måltid før han skulle lide å dø. Vegen er derfor kort til Blix egen avslutning på livet. Det er den siste kvelden. Når solen går ned, er det for siste gang. Naturen går nok mot morgen igjen, men i livet hans det ikke mere «dagnar»: Når soli neste morgon stend / opp over grend / ho meg då inkje gagnar.

Men salmen slutter ikke med det. Blix kan gå mot sin grav med hevet blikk. Han ser alltid fremover. Jesus fører ham til livsens land. Når det er slutt, er det ikke slutt. På den andre siden av døden, skal han våkne opp til en ny morgen. Det er en klassiske kobling mellom solnedgangen og livskvelden, sier Jørund Midttun i en kommentar til salmen. «Hjemme hos oss går denne salmen under navnet «Jesus-sangen», og er svært populær som aftenbønn i den yngre garde», skriver han videre. Og «jeg tror ikke jeg vet om noen annen salme som på en så enkel og jordnær, og samtidig tillitsfull måte gir uttrykk for det kristne håp.»

Vi siterer strofe fire (NoS):

Men Jesus fører meg ved hand,
eg ikkje råd skal sakna.
Han fører meg til livsens land,
der alle stormar spakna.
Når eg i grav er gøymd og duld,
for Kristi skuld
eg skal ein morgon vakna.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Bibelen (1998)

Egil Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)

Jørund Midttun: Elias Blix No soli bakom blåe fjell

Slokt er dagens lyse flammer

Publisert av
Svar

Slukt er dagens lyse flammer.

Denne vakre kveldsalmen er skrevet av Magnus Brustrup Landstad og ble første gang publisert i Hjertesuk i 1841. Vi finner den ellers i Landstads Kirkesalmebog som nummer 616 med syv strofer. Her er tittelen Slukt er Dagens lyse Flammer. I Landstad reviderte salmebok (LR) står salmen som naummer 838, mens Norsk Salmebok (NoS) har salmen som nummer 813 med syv strofer. I den siste salmeboken er tittelen på salmen er Slokt er dagens lyse flammer.

Vi siterer strofe en (LR):

Slukt er dagens lyse flammer,
Ensom i mitt stille kammer
Beder jeg min aftenbønn.
Mens vi bor i dødens dale,
Er det godt med dig å tale,
Kjære Gud, i lys og lønn.

Hjertesuk inneholder 9 salmer av Landstad selv. Ellers så finner vi i samlingen flere oversatte salmer, bl. a. to tyske. «Landstad viser seg i denne sin bok ikke alene som en virkelig åndelig dikter, men også som en betydelig samler og omarbeider», skriver O. T. Moe i sin bok om M. B. Landstad. Slukt er dagens lyse flammer er en gripende sang som M. B. Landstad senere omarbeidet og tok inn i sin salmebok», skriver Moe videre.

Vi siterer strofe en (NoS):

Slokt er dagens lyse flammer,
ensom i mitt stille kammer
vil jeg be min aftenbønn.
Mens vi bor i dødens daler,
er det godt med deg å tale,
kjære Gud, i lys og lønn.

Salmen Slokt er dagens lyse flammer ble dessverre ikke funnet verdig til å bli tatt inn i Norsk Salmebok (2013). Hver fjerde Kingo-salme ble borte og hver tredje Landstad-salme ble fjernet. Og Hans Adolph Brorsons salmer ble redusert i antall. Hans salmer ble minsket med rundt 30 %. Dette er dramatiske kutt. Revisjonen angriper noe av det helt sentrale i vår salmeskatt, skriver Egil Elseth i en kommentar i avisen Vårt Land i 2008. Men samtig registerer vi vår egen Elias Blix i denne salmeboken har fått en aldri så liten renessanse.

Vi siterer strofe to (NoS):

Ja, det er en salig glede
når det lykkes oss å bede
rettelig i tro og håp;
av sin byrde hjertet trykkes,
la det nå i aften lykkes,
bøy ditt øre til mitt rop!

Vi møter både «dagens lyse flammer» og dødens mørke daler i denne salmen. Det er den klassiske motsetningen mellom liv og død, mørke og lys. Samtidig blir disse naturbildene overført på menneskesinnet: «Deg jeg gjerne ville tjene / elske deg og deg alene / men så mørk er sjelens grunn.»

Vi siterer strofe tre (NoS):

Deg jeg gjerne ville tjene,
elske deg og deg alene,
men så mørk er sjelens grunn.
Du med nåden din må dekke
all min synd, og i meg vekke
kjærlighet hver tid og stund.

Den første samlingen med salmer som Landstad ga ut i 1841, ble godt mottatt. Men det ble skrevet flere salmer fra denne tiden. I tidsskriftet Nor publiserte M.B. Landstad i 1843 hele 7 nye salmer. Av disse var 5 salmer originale. Den sjette salmen er en omarbeidelse av en dansk salme. Og den siste er en oversettelse av en tysk aftensalme, skriver O. T. Moe. Presten fra Telemark tok til å bli kjent utover landet. Forholdene skal etter hvert legge seg til rette for ham til å skrive Norges første salmebok på vårt eget språk.

Vi siterer strofe fire (NoS):

La ditt øye våke over
meg i natt imens jeg sover,
så jeg hviler søtt og trygt.
Med din miskunn følg oss trolig,
tenk på dem i lykkens bolig
og på dem i sorg og frykt!

Salmen er nærmest formet som en kveldsbønn. Først henvender dikteren seg til Gud og ber om nåde for sin sjel. Dernest ber han til Gud for dem som er i sorg og frykt.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Tenk på dem som ferdes ute
mens det stormer mot vår rute,
før dem trygt og uskadd hjem!
Dem som om på havets bølger
trofast sine plikter følger
hold du hånden over dem!

Men også de som er ute på reise og de som ferdes på havet er omsluttet av Landstads bønner. Han ser ut til å være en bønnens mann som ikke bare tenker på seg selv. Han vil at Gud skal holde sim hånd også over de som er ute slik at de kan komme seg trygt og uskadet hjem.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Dem som ynker seg i vånde,
gå med trøst og hjelp til hånde,
vær du dem en nådig Gud!
Jesus, du som for oss døde,
la den neste morgenrøde,
bringe dem et frelsens bud!

Det brukes enkle og forståelige bilder i salmen. Både «morgenrøden» og «dødens sovekammer» lar seg uten videre forstås uten problemer. Og salmen ender i himmelen: «Når endt er sorg og jammer / skal vi hisst ditt åsyn se.»

Vi siterer strofe syv (NoS):

Kom så, Herre Krist, omsider,
når med livets dag det lider,
kom og end all jordens ve!
Mørkt er dødens sovekammer,
men når endt er sorg og jammer,
skal vi hist ditt åsyn se.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1979)

O. T. Moe: M.B. Landstad. Salmedigteren (1920)
Gudrun Brauti Knutslid: Dikarpresten Magnus Brostrup Landstad (1988)
Hans Th. Landstad: M. B. Landstad på nært hold belyst med familiebrev (1989)

Carl Petters Blå Sider
Telemarksportalen
Tekst og tradisjon M. B. Landstad 1802-2002

Våkn opp du som sover

Publisert av

Våkn opp du som sover.

Salmen er skrevet av presten og salmedikteren Magnus Brostrup Landstad i 1861. Vi finner den i Landstads Kirkesalmebog som nummer 103 med fem strofer. Originaltittelen er Vaagn op, du som sover. Landstads reviderte salmebok har salmen som nummer 77, mens vi i Norsk Salmebok (NoS) finner den som nummer 15 med fem strofer under ”Advent”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde,
Krist lyser for deg!
Opp, ser du ei dagen som stråler og gløder
med lys på din vei!
Nå sov ikke lenger,
snart over deg henger
en mørkere natt,
om straks du ei favner din skatt!

Salmen er kommentert av en rekke salmekjennere av både nyere og eldre dato. Salmelid skriver et dette er en kjent adventsalmen av M. B. Landstad, mens Stene beskriver salmen som en kombinasjon av vekkelsestonen og frelsesforkynnelsen. Elseth skriver at Landstad med denne salmen motbeviser det noen hevdet, at mennesket ikke hadde behov for omvendelse, mens Blom Svendsen holder denne salmen frem som en stor salme av Landstad. Både de lyse tonene ved kristenlivet og de mørke og tunge dagene får være med å farge denne salmen.

Vi siterer strofe to (NoS):

I jorderiks daler hvor tåkene henger,
og kinnen er våt,
der lyder så ofte de sørgende strenger
av sukk og av gråt.
Å, hør disse toner
om verdens forsoner,
om seier og fred!
Vår Herre er kommet her ned!

Landstad får frem budskapet på en meget virkningsfull måte i sin salme med kontrastene mellom liv og død, lys og mørke, dag og natt og sukk/gråt og seier/fred. Det finnes bare to veier og to utganger fra dette livet. Den som ikke våkner opp, vil snart oppleve en enda mørkere natt. Han maler rikig nok ikke dette ut med veldig sterke penselstrøk. Men det er likevel liten tvil om at det er fortapelsen Landstad her snakker om. På den lyse siden finner vi de som lytter til det glade budskap om forsoningen i Jesus Kristus. Vel opplever de både sorg og tårer her i dette livet, men Gud vender det til sist til seier og fred.

Vi siterer strofe tre (NoS):

I jorderiks daler hvor tornene sårer,
er tungsomt å gå.
Der lengter så mange med sukk og med tårer
til freden å få.
Nå stanse du tåren,
Guds glede med våren
i Kristus vi har.
Stå opp, du som sover, vær snar!

Vi ser også at Landstad i denne salmen benytter seg av en variant av ”pilegrimsmotivet”. Astri Bjørnå beskriver det i sin utmerkede masteroppgave fra 2011 som ”tåkedalsmotivet”. I ”jorderiks daler” finner vi både torner som gir oss blodige sår og tåke som hidrer oss i å se klart. Dette er symptomatisk for den troendes vandring på denne jorden. Vi møter både savn, sorg, tvil, anfektelse og fristelser her i denne verden. Men Gud vi til slutt utfri oss fra alle vansker så sant vi holder oss til ham: ”Nå stanse du tåren / Guds glede med våren / i Kristus vi har / Stå opp, du som sover, vær snar!”

Vi siterer strofe fire (NoS):

Lukk opp dine øyne og løft dem til himlen,
se, dagen er her!
Å, gled deg som barnet, og bland deg i vrimlen,
for Herren er nær!
Hvor syndene tynger,
i dagningen synger
på fuglenes vis
de ventende sjeler Guds pris!

En av de gamle episteltekstene for denne søndagen var hentet fra Rom 13,11- 14: ”Dessuten vet dere hvilken tid det nå er: Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. Natten er snart slutt, og dagen er nær. La oss derfor legge bort mørkets gjerninger og kle oss i lysets rustning. La oss leve sømmelig som på lyse dagen, ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, strid og misunnelse. Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekker begjær.” Vi ser klart at disse tonene også får klinge med i Landstads salme, men åpningsordene er hentet fra Ef 5, 14: ”Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.” I tillegg finner vi bilder hentet fra Salme 84 i Bibelen: ”Når de vandrer gjennem tåredalen, gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse.” (Salme 84,7) (1930-utg). Det er også paralleller til Salme 23: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.» (Salme 23, 4). Og det er Jesus som er verdens sol og frelser: ”Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.” (Joh 14, 6).

Vi siterer strofe fem (NoS):

Ja, Gud være lovet for dagen som skinner
fra himmelen ned!
Nå sannheten, veien og livet vi finner
og vandrer med fred.
Lys for oss, o Kriste!
La aldri oss miste
ditt ledende spor,
din nådes det lysende ord!

Kilder:

Bibelen (2005)
Bibelen (1930)

Norsk Salmebok (1985)

Astri Bjørnå (2011), s. 54-55
H. Blom Svendsen (1959), s. 104-106
Egil Elseth (1997), s. 179
Tobias Salmelid (1997), s. 422
John Stene (1933), s. 118

Magnus Brostrup Landstad på Wikipedia