Daglige arkiver: oktober 28, 2013

Vi kaster atter garnet

Publisert av

Vi kaster atter garnet.

Salmen er skrevet av M. B. Landstad i 1861. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR)som nummer 500 og i Nynorsk Salmebok som nummer 826. I begge salmebøkene står salmen plassert under “5. søndag etter trefoldighet”. Salmen har fem strofer.

Vi siterer strofe en (LR):

Vi kaster atter garnet,
O, Herre, på ditt bud,
For vi vil fange sjele
Og drage dem til Gud.
Men mangen ærlig Peter
Har sine garn utsatt
Og har dog intet fanget
Den hele lange natt.

Vi finner salmen også i sangbøkene. I Sangboken (1962) står den oppført under “Arbeid i Guds rike”, også her med fem strofer. Rynning oppgir at bakgrunnen for salmen er Luk 5, 1-11. Det stemmer godt overens med prekenteksten for “6. søndag etter pinse” eller “Apostelsøndagen” som den også kalles. I den gamle tekstrekken var dette prekentekst for “5. søndag etter trefoldighet”.

Vi siterer strofe to (LR):

Ja natten ligger over
Det dype folkehav,
Og i de kolde bårer
Er mørkt som i en grav.
Frimodigheten brister,
Og tvilen tager til –
Hvor lenge, å hvor lenge
Før du oss hjelpe vil!

Avsnittet i Bibelen som salmen henter sitt stoff fra, er Peters fiskefangst. Fra gammelt av er dette også lest som et eksempel på hvordan en kan samle sjeler til Gud. Jesus ville at apostlene skulle bli menneskefiskere. De skulle føre andre til Jesus slik at de kunne komme til tro på ham.

Vi siterer strofe tre (LR):

Drag ut, drag ut på dypet.
Kast garnet til en drett!
Så lyder din befaling
Til ham som sitter trett.
Han sitter trett ved stranden
Av frukteslsøst besvær,
Men se, nu treder Herren,
Den sterke Gud ham nær!

“En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garna. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten. Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garna til fangst!» «Mester,» svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ingenting fått. Men på ditt ord vil jeg sette garna.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garna holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.“ (Luk 5, 1-11).

Vi siterer strofe fire (LR):

Da reiser seg den svake
Og går i Jesu navn:
Javel, på ditt ord vender
På dypet vi vår stavn!
Å se, hvor nu det lykkes,
Hvor fangsten den er stor!
Det var imot forhåpning,
Det var på Herrens ord.

Jesu instrukser om å reise ut å dypet og sette garna der var mot all fornuft. Fiskerne hadde strevd hele natten uten å få noe fisk. Nå var det morgen og fiskerne hadde gitt seg for natten. De holdt på å gjøre garnene reine til neste gang til skulle ut. Men Jesus ba dem dra ut nå. Når Jesus kaller oss til handling, må vi reagere raskt. Men på ditt ord vil vi sette garna, svarer Peter. Og de fikk en stor fangst, mer enn de kunne fatte og forstå.

Vi siterer strofe fem (LR):

På ditt ord, Herre kjære,
Så skal det atter skje,
Om vi ei lever dagen
Da vi kan fangsten se.
Der kommer bedre tider
Da båten bliver full;
Guds fangst vi visst skal vorde
Og han vår Herre hull.

Kilder:

Bibelen (2005)

Landstads reviderte salmebok (1960)

Tobias Salmelid (1997), s. 243-245
Karen Kampmann Bothner (1963), s. 64-83
Ivar Holsvik (1950), s. 103-109
P. E. Rynning (1967), s. 295 og 348-349

Landstad på Wikipedia
Landstad på CyberHymnal

Kjærlighet er lysets kilde

Publisert av
2

Kjærlighet er lysets kilde.

Salmen er skrevet av N. F. S. Grundtvig i 1853. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 223 med tre strofer. Her står den under «Pinse». I Landstads reviderte salmebok (LR) står salmen som nummer 206 og her er den plassert under «4. søndag etter Kristi åpenbarings dag».

Vi siterer strofe en (NoS):

Kjærlighet er lysets kilde,
kjærlighet er livets rot.
Derfor er Guds råd så milde,
derfor er Guds Ånd så god.
Jesus har den selv forklaret,
Ånden har den åpenbaret,
den kan kjennes i Guds fred
og det håp vi trøstes ved.

Salmen er på mange måter en pinsesalme. Den forklarer den Hellige Ånds oppgave. Samtidig er dens tema kjærligheten. Alle tre strofene innledes med et utsagn om kjærligheten: Kjærlighet er lysets kilde. Kjærlighet er livets krone. Kjærlighet er lovens fylde. Salmen brukes derfor også ofte til bryllup og brudevielse. Men salmen er i senere tid også blitt mer vanlig å benytte i begravelser. Salmen taler både om «det håp vi trøstes ved» og om «sjelens beste venn».

Vi siterer strofe to (NoS):

Kjærlighet er livets krone,
kjærlighet er lysets glans.
Derfor sitter på Guds trone
Jesus nå med strålekrans,
han som lyset er og livet,
har for oss seg selv hengivet,
han forblir og lever ved
Guds, sin Faders kjærlighet.

Den er bare språklige nyanser mellom de to norske utgavene av salmen i LR og NoS. Vi finner den også i Dansk Salmebog som nummer 696. Nikolaj Frederik Severin Grundtvig er en av Danmarks aller største salmediktere. Han er representer med ikke mindre enn 163 originale salmer i Dansk Salmebog. I tillegg er det 91 oversatte salmer av ham i den danske salmeboken. Det betyr at nesten hver tredje salme i den danske salmebokken har vært innom hans hånd. Salmen Kjærlighet er lysets kilde ble for øvrig første gang publisert i Fest-Psalmer i 1853 og ble senere tatt inn i Wexels og Landstads salmebøker i fornorsket form. Hovden oversatte salmen til nynorsk som Kjærleik, det er ljosens kjelde. Vi finner salmen i Nynorsk Salmebok som nummer 166 med tre strofer. På bokmål er det i NoS gjort rettinger i strofe tre i overensstemmelse med den danske originalen.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Kjærlighet er lovens fylde
og fullkommenhetens bånd,
den er hva vår Gud vi skylder,
den er frukten av hans Ånd.
Derfor med Guds-kjærligheten
vokser opp om kapp Guds-freden.
Vi skal også bli ved den
ett med sjelens beste venn.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

P. E. Rynning (1967), s. 165 og s. 343
Tobias Salmelid (1997), s. 131-133
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 791-802
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 89-90

Nikolaj Frederik Severin Grundtvig på Den Danske Salmebog Online

Far verden farvel

Publisert av
Svar

Far, verden, far vel.

Salmen er skrevet av Thomas Kingo i 1681 og vi finner den i Norsk Salmebok som nummer 406 med ni strofer og i Landstads reviderte salmebok som nummer 463 med syv strofer. Landstad har salmen under «1. søndag etter trefoldighet» mens Norsk Salmebok (NoS) har plassert den under «Lydighet og etterfølgelse».

Vi siterer strofe en (NoS):

Far, verden, far vel!
Jeg vil ikke lenger være din trell.
De byrder du byltet og lesset meg på,
dem kaster jeg fra meg og vil dem forsmå.
Jeg river meg løs for jeg kjeder meg ved
forfengelighet,
forfengelighet!

Salmen står i Dansk Salmebog som nummer 614. Her finner vi den også med ni strofer. Salmen er opprinnelig på 15 strofer og den danske salmeboken har ikke mindre enn 82 originale salmer av Thomas Kingo. Han regnes som en av Danmarks aller største salmediktere. I Norsk Salmebok finner vi 24 salmer av Thomas Kingo.

Vi siterer strofe to (NoS):

Hva er det vel alt,
som verden så listig har sminket og malt?
Det er bare skygger og drivende sky,
det er bare bobler som brister på ny,
det er bare gynge-is, svik og fortred,
forfengelighet,
forfengelighet!

Verden med alt dens vesen og forfengelighet er ikke varige verdier. Det ser fint ut, men når det kommer til stykket, er det bare bedrag. Sminken dekker over alle rynker og pletter. Men under fasaden, er huden den samme. Verden er som såpebobler som før eller siden brister og forsvinner. Far, verden, far vel. Kingo kaster det fra seg som skrap. Denne verdens glans er bare forfengelighet.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hva er mine år,
som smygende svinner og snikende går?
Hva er min bekymring, mitt tyngende sinn,
min sorg og min glede og tankens spinn?
Hva er vel mitt arbeid, min møye, min sved?
Forfengelighet!
Forfengelighet!

Og hvilken forskjell gjør vel all min bekymring for timelige ting. Det fører ikke noe sted hen. Men det er menneskelig. Jesus vet om det også: «Kom til meg alle dere som strever og har tunge byrder å bære. Hos meg skal dere finne hvile.» Andre ganger refser han oss: «Hvem kan med all sin bekymring legge en alen til sin livslenge.» Men i neste nu er han der med trøsten igjen: «Bekymre dere ikke for den dagen i morgen. Hver dag har nok med sin egen plage.»

Vi siterer strofe fire (NoS):

Å rikdom og gull,
du jorderiks avgud i skinnende muld!
Du er dog av verdens mest skuffende ting,
som vokser og minker og veksles omkring,
Hva er du når man deg i solen har sett?
Forfengelighet!
Forfengelighet!

Det mangler ikke på advarsler mot rikdom og penger i Bibelen. Ofte blir den omtalt som mammon. Den er denne verdens gud fremfor noen. Mange setter all sin lit til rikdom og gull. Men Kingo har nok rett: «Du er dog av verdens mest skuffende ting.» Det har også Skriften mange eksempler på: «Skaff dere ikke venner ved den urettferdige mammon.» Når pengene er borte, forsvinner også vennene. Jesus viser en ny og bedre vei: «Samle dere skatter i himmelen hvor verken tyver eller røvere bryter seg inn og stjeler.»

Vi siterer strofe fem (NoS):

Akk, ære og glans,
hva er vel din blendende krone og krans?
Misunnelse sitter deg alltid på rygg,
du hemmelig støttes og sjelden er trygg,
Så ofte du snubler hvor andre de gled –
forfengelighet,
forfengelighet!

Flere har pekt på at strofen minner om hva som skjedde med Griffenfeldt. Kingos gode venn, Peder Schumacher, eller Griffenfeldt som han kalte seg, var falt i unåde hos kongen. Han hadde jobbet seg oppover i systemet og var blitt kabinettsekretær. Griffenfeldt var blitt en av rikets ledende menn. Men så blir han anklaget for landsforræderi og dømt til døden. Rett før Griffenfeldt skulle henrettes, kommer det bud om at han var benådet. Straffen ble omgjort til livsvarig fengsel. Hans tragiske skjebne skal ha sjokkert Kingo. Vi finner tydelige spor av Griffenfeldts skjebne i strofen. Rikdom og berømmelse er kortvarige gleder. Bak en vellykket fasade sitter misunnelsen. Den har ført mange ut i ulykke. Salmen er derfor en advarsel om å sette sin lit til det forgjengelige her i denne verden.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Akk, kjødelig lyst,
din giftige leppe så mange har kyst!
Ditt fengende knusk og din flyvende gnist
ble mange til evige luer til sist.
Din skål ligner honning, men drikken er led –
forfengelighet,
forfengelighet!

Kingo er Danmarks største barokkdikter. Samtidig har han beholdt sin meget sterke posisjon i dag fordi han fremdeles virker aktuell og fremtrer mer folkelig enn mye av den barokke diktningen. Det er en fin balansegang. Danmark har modernisert ham mer forsiktig enn her i Norge. Språklige hensyn gjør at vi på norsk ikke får frem hele storheten i Kingos salme. Men utgaven i Norsk Salmebok ligger likevel nærmere opp til originalen enn i Landstads reviderte salmebok hvor enda større deler av salmen var skrevet om. I forhold til den danske teksten, har den norske versjonen litt andre strofer. Rekkefølgen på flere av strofene er også byttet om sammenlignet med originalen.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Så far da, far vel!
du skal ikke lenger forføre min sjel.
Du dårende verden, jeg sier deg av
og senker deg ned i forglemmelsens hav.
Jeg lengter mot dagen da sorg blir til sang
i Abrahams fang,
i Abrahams fang.

Aanestad påpeker også flere andre mulige påvirkningskilder for salmen. Han nevner en tysk salme med omtrent samme navn som trolig Kingo må ha kjent til. Det er en viss likhet, men samtidig skriver han at det ikke var uvanlig i tiden å skrive nye salmer med utgangspunkt i en kjent salmetittel. Og vi vil legge til at et slikt utgangspunkt ikke gjør salmen mindre. Poetisk regnes salmen Far, verden, far vel! som en av Thomas Kingos aller beste salmer. Innholdsmessig står den heller ikke tilbake for noen. Men det er ikke til å stikke under en stol at salmen har mistet noe av sin poetiske kraft i den norske oversettelsen fra dansk. Landstad har likevel klart å beholde enderimene og rimmøsteret (aa-bb-ccc) i salmen og det er ellers godt gjort.

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Der skal mine år
begynne i evighets deilige vår.
Der skal ikke dagen ved solrenning gry
og månen formørkes i ne og i ny.
Min Jesus er solen, og sæl er min sang
i Abrahams fang,
i Abrahams fang.

Den aller viktigste inspirasjonskilden for Kingos salme er trolig Bibelen selv. Ordene om forfengelighet er hentet fra Predikerens Bok. Bedre enn å stole på egen makt og rikdom, er det å sette sin lit til Herren: «Tenk på din skaper før sølvsnoren slites og gullskålen brister, før krukken knuses ved kilden, og hjulet knekker og faller i brønnen, før støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud, som gav den. Alt er tomhet, sier Forkynneren. Ja, alt er bare tomhet.» Forkynneren 12, 6-8. Her hadde eldre bibelutgaver forfænglighed i stedet for tomhet som de nyere bibeloversettelsene har: «Det er idel Forfængelighed, sagde Prædikeren, det er altsammen Forfængelighed«. (Pred 12, 8 – 1853 utg). Uttrykket Abrahams fang finner vi i beretningen om den rike mann og Lasarus i Luk 16: «Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og glede dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som hette Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Og hundene kom og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet.» (Luk 16, 19-22)

Vi siterer strofe ni (NoS):

Min glede og fryd
forfriskes av englebasunenes lyd.
Ja, Gud han er gleden for meg og for dem.
Far opp da, min sjel, og all verdslighet glem!
Men glem ei at gleden er lykkelig lang
i Abrahams fang,
i Abrahams fang!

De gamle prekentekstene for 1. søndag etter trefoldighet er hentet fra Luk 16, Luk 12 og Matt 16. Alle stedene advarer Jesus mot rikdom og havesyke. Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Luk 16, 24-28 taler om å følge etter Jesus: «Deretter sa Jesus til disiplene: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler og skal da gi enhver igjen etter det han har gjort. Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.»»

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 108
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp 594
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 215-216

Thomas Kingo på NetHymnal
Thomas Kingo på Store Norske Leksikon
Thomas Kingo på Wikipedia

Thomas Kingo på Danske Salmebog Online

Sorgen og gleden de vandrer

Publisert av
2

Sorgen og gleden de vandrer til hope.

Denne Kingo-salmen ble utgitt i 1674 i Thomas Kingos samling av salmer med tittelen Aandelige Siunge-Koor, I. Vi finner salmen i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 181 med syv strofer. Den står plassert under «2. søndag etter Kristi åpenbarings dag». I Norsk Salmebok (NoS) er salmen nummer 463. Her er den plassert under temaet «Trengsel og trøst» med syv strofer.

Vi siterer strofe en (LR):

Sorgen og gleden de vandrer til hope,
Lykke og ulykke ganger på rad.
Medgang og motgang hverandre tilrope,
Solskinn og skyer de følges og ad.
Jorderiks gull
Er prektig muld,
Himlen er ene av salighet full.

Tiden rundt denne publiseringen var full av dramatikk i Kingos liv. Prosten i Kirkehelsinge, Peder Jakobsen Worm dør, og Kingo som var hans kapellan, kunne arve stillingen etter ham. Prost Worm var gift for tredje gang og hadde mange barn. Overtok han embetet, måtte han også gifte seg med enken etter prosten, Sille Balkenborg. Dette tiltalte ham vel egentlig for hun var relativ ung, bare fem år eldre enn ham.

Vi siterer strofe en (NoS):

Sorgen og gleden de vandrer til hope,
lykke og ulykke kommer på rad.
Medgang så ofte på motgang vil rope,
solskinn og skyer de følges òg ad.
Jorderiks gull
er prektig muld.
Himlen er ene av salighet full.

Men allerede måneden etter, i 1668, dør også sognepresten i Slangerup. Søren Poulsen var prest på Kingos hjemsted. Kingo hadde tidligere, i et personlig brev til kongen, bedt om å få sogneprestembetet i Slangerup når det måtte bli ledig. Og kongen hadde svart ja på hans anmodning. Problemet var bare de to enkene. Men etter forhandlinger med enken etter Poulsen, ble hennes krav på pensjon løst.

Vi siterer strofe to (LR):

Alle ting har sin foranderlig lykke,
Alle kan finne en sorg i sin barm.
Ofte er bryst under dyrebart smykke
Fulle av sorger og hemmelig harm.
Alle har sitt,
Stort eller litt,
Himlen alene for sorgen er kvitt.

Kingo overtok embetet i Slangerup og fridde til enken etter Worm. Han fikk ja fra henne og etter at hennes sørgeår var omme, giftet de seg. Sille Balkenborg fikk en forsørger og Thomas Kingo fikk seg en kone. Men Sille hadde imidlertid også en stesønn etter Worms første kone. Han het Jakob Worm og var nå rektor ved latinskolen i Slangerup. Det skulle snart vise seg at han skulle bli en pest og en plage for Kingo.

Vi siterer strofe to (NoS):

Alle ting har en foranderlig lykke,
alle kan finne en sorg i sin barm.
Ofte er bryst under dyrebart smykke
tynget av sorger og hemmelig harm.
Alle har sitt,
stort eller litt,
himlen alene for sorgen er kvitt.

Bare et halvt års tid etter at Kingo hadde giftet seg, ble livet hans imidlertid snudd opp ned enda en gang. Sille Balkenborg dør fra ham. Og Kingo stod alene tilbake med en stor barneflokk. Han klarte å komme igjennom et år som enkemann. Da gifter han seg på nytt med en 16 år eldre enke. De fleste mener det var et gammeldags fornuftsekteskap. Hun trengte en forsørger og Kingo hadde bruk for noen til å ta seg av hans mor og den store barneflokken.

Vi siterer strofe tre (LR):

Velde og visdom og timelig ære,
Styrke og ungdom i blomstrende år
Høyt over andre kan hovedet bære,
Faller dog av og i tiden forgår,
Alle ting må
Enden oppnå,
Himmelens salighet ene skal stå.

Kingo hadde ellers også sitt å stri med på det indre plan. «Hele sitt liv måtte han kjempe med sitt temperament og sterke lidenskaper,» skriver Eivind Brager om Kingo i sin bok. Ikke minst i Worm-saken kom dette klart til syne. Han besvarte Worms spotteviser med å slå tilbake med samme mynt. Også i hans bispetid i Odense var Worm der med sine skandaledikt. Men da Jakob Worm også skrev bespottelig om kongen, var hans dager talte. Worm ble dømt til døden. Kingo gikk imidlertid i forbønn for sin gamle fiende. Straffen ble omgjort til livsvarig fengsel og Jakob Worm ble sendt til Trankebar. Kingo var endelig kvitt sin plageånd gjennom 20 år.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Velde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende vår
høyt over andre sitt hode kan bære,
Faller dog sammen i alderdoms år.
Alle ting må
en gang forgå,
himmelens salighet, den skal bestå.

Men feil var det nok på begge sider. «Alle har sitt / Stort eller litt / Himlen alene for sorger er kvitt». Livet går opp og ned her i verden. Og også store åndshøvdinger her på denne jorden, har sine feil og syndige tilbøyeligheter. «Sorgen og gleden de vandrer til hope / Lykke og ulykke kommer på rad» viser også med tydelighet at livet til Kingo ikke alltid var noen dans på roser.

Vi siterer strofe fire (LR):

Deiligste roser på tornebusk gløder,
Skjønneste blomster har tærende gift,
Titt under rosenkinn hjertene bløder
For at dog skjebnen så selsomt er skift.
Ulykkers vann
Bruser om strand,
Himlen alene er salighets land.

Her finner vi igjen rosemotivet. Det er ellers Brorson som gjør den til hovedmotiv i sine salmer. Hos ham står rosen som et bilde på Kristus, som f. eks. i salmen Den yndigste rose er funnet. Men noen ganger kan rosen få en dobbel betydning. Rosen blant tornene kan også stå for alt som er vakkert her på jorden. Men dypest sett er den Jesus selv: «La verden kun alt fra meg tage / La tornene rive og nage / La hjertet kun beve og briste / Min rose jeg aldri vil miste».

Vi siterer strofe fire (NoS):

Deiligste roser på tornebusk gløder,
skjønneste blomster har tærende gift.
Titt under rosenkinn hjertene bløder
over at skjebnen så selsomt er skift.
Ulykkers vann
bruser mot strand,
himlen alene er salighets land.

Men hos Kingo får rosen en annen betydning. Den kan bedra i all sin prakt og skjønnhet. «Deiligste roser på tornebusk gløder / Skjønneste blomster har tærende gift». Livet er ikke som rosen. Den skjuler mye lidelse. Og derved overfører han rosemotivet til mennesket: Titt under rosekinn hjertene bløder. Kingo klarer ikke helt å slippe gleden løs. Han strider med seg selv og andre. Etter lykke kommer sorg. Bare et sted er han løst, fri og glad: «Ulykkens vann / Bruser om strand / Himlen alene er salighets land».

Vi siterer strofe fem (LR):

Vel da, så vil jeg ei gjøre meg møye
Om ikke verden går etter min akt,
Ingen bekymring skal kunne meg bøye,
Intet skal gjøre mitt hjerte forsakt.
Sorgen skal dø,
Gledenes frø
Blomstre på himlelyksalighets ø.

Vi har ellers ikke funnet noen spesiell bakgrunn for denne salmen. Men Kingo har trolig brukt et gammelt svensk ordspråk sitert i Swenska Ordseeder och Lährespråk fra 1665. Der heter ordspråket: «Glädien och Sorgen dhe fölias giärna ath.» Når vi i vår tid bruker ordspråket, er det nok takket være Kingos salme Sorgen og gleden de vandrer til hope.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Vel da, så vil jeg ei gjøre meg møye
om ikke verden går etter min akt.
Ingen bekymring skal kunne meg bøye,
intet skal gjøre mitt hjerte forsakt.
Sorgen skal dø,
gledenes frø
blomstre på himlens lykksalige ø.

I selve diktningen viser den barokke stilen seg med kontrastene og de voldsomme virkemidlene. Det passer som hånd i hanske på nettopp Kingo. Han så det nok allerede nå, men det skulle bli enda klarere i Aandelige Siunge-Koor, II. Kingo hadde bruk for nåden i Herren. Hans senere diktning hadde en dypere klang. Men allerede i Sorgen og gleden de vandrer til hope, ser vi en Kingo som innser jordelivets ufullkommenhet.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Angsten skal vendes til varende glede,
smerten skal vinne så salig en fred,
armod bli kledd i det rikeste klede,
styrke skal komme i svakhetens sted,
sorgen forgå,
gleden bestå –
himlen kan ene alt dette formå.

Det ser ut for at Kingo drar med seg dualismen og dobbeltheten mellom tvil og tro gjennom hele sitt liv. I en av sine senere salmer kommer denne spenningen enda klarere frem: «Snart i sorg, snart på fote / Snart i fall og snart på fote / Ofte uten sinnets ro / Alltid fylt av Jesu tro». En bevende tro er også en tro. Den som tar sin tilflukt til Jesus, skal bli frelst. Det er Kingos vitnesbyrd inn i vår tid: «Aldri er jeg uten våde / Aldri dog foruten nåde».

Vi siterer strofe syv (NoS):

La da min lodd og min lykke kun falle
slik som min Gud og min Herre det vil!
La kun misunnelse øse sin galle,
la også verden få drive sitt spill!
Tidsvevens bom
løper deg tom,
himlen skal vende det alt sammen om.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Egil Elseth: Til paradis med sang (1985)
Egil Elseth: Salmer og skjebner. Vers på veien gjennom kirkeåret (1994)
Egil Elseth: Thomas Kingo. Veversønnen som ble salmedikter (1985)
Eivind Brager: Tonen som bærer (1983)
Snorre Evensberget/Dag Gundersen: Bevingede ord (1963)

Thomas Kingo på Wikipedia

Eg lyfter augo mine opp

Publisert av

Eg lyfter augo mine opp til dei høge fjell.

Salmen er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1963 og er inspirert av blant annet Salme 121 i Bibelen. Vi finner sangen i Sangboken som nummer 307 under temaet «Guds omsorg, tro og tillit». Salmen er også tatt inn i Norsk Salmebok (NoS) i lett redigert form. Her finner vi den som nummer 315 med tre strofer. Rop det ut har også salmen på bokmål.

Vi siterer strofe en (NoS):

Eg lyfter augo mine
opp til dei høge fjell:
Frå kven skal hjelpi koma,
den hand som fast meg held?
Mi hjelp ho kjem frå Herren,
som skapte denne jord
med hav og høge tindar
og stjernerømdi stor.

Det er mulig dikteren lot seg inspirere av høye snødekte fjell i Nordfjord da han skrev denne sangen. Bjerkrheim forteller selv at den ble til 5. juni 1963 på besøk i en misjonsheim i Sandane. Han kom fra et pinsestemne i Olden og stoppet hos kristne venner han kjente fra de var elever på bibelskolen på Fjellhaug i Oslo.

Vi siterer strofe to (NoS):

Han styrker stegi mine,
og fast på fot eg gjeng.
På ørneveng han ber meg,
og gjev meg alt eg treng.
Sitt folk so vel han vaktar.
Han ikkje blunda kan.
Han fylgjer meg som skuggen
tett ved mi høgre hand.

Sangen har klare paralleller til Salme 121: ”Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd.” (Salme 121, 1-5).

Vi siterer strofe tre (NoS):

Meg skal ‘kje soli brenna
i middagsheten hard.
Om natti vert eg verna
som barn av mor og far.
Min utgang og min inngang
han vara vil so vel
frå no og i all æva,
og difor er eg sæl.

Kilder:

Sangboken (1983)
Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 90
Trygve Bjerkrheim (1979), s. 126-127
Trygve Bjerkrheim (1989), s. 82

Sangen er sitert med tillatelse fra Lunde Forlag.

Det strøymer ei livselv

Publisert av

Det strøymer ei livselv av lukke.

Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1957 og vi finner sangen Det strøymer ei livselv av lukke i Sangboken som nummer 65 og i Salmer 97 som nummer 85 med to stofer. ”Det er noko lyst både over tekst og tone, ein lovsong til det livet som er Guds underfulle gåve, og som er på veg mot eit herleg, evig mål”, skriver Trygve Bjerkrheim selv i en kommentar til denne sangen. Sangen er sitert etter boken «Det er makt i de foldede hender.» (DeM).

Vi siterer strofe en (DeM):

Det strøymer ei livselv av lukke,
av fryd fordi eg er til.
Guds bilete fikk eg til gåva,
og aldri han gløyma meg vil.
Eg lever, og alltid skal leva
ved han som lei døden for meg,
men sprengde dei gravlekkjer svære,
og opna til livslandet veg.

Trygve Bjerkrheim forteller at sangen ble til etter en nattverdstund sundag 20. oktober 1957. Den bygger på en melodi av Hjalmar Backman til en finsk tekst av Simo Korpela, oversatt til svensk av Nino Runeberg. Det er også komponert en melodi av Ragnar Ørstavik til teksten Det strøymer ei livselv av lukke. Første opptaket av sangen ble gjort for andakten i NRK i 1961. Vi finner ellers en rekke innspillinger av sangen med blant annet Randulf Saunes, Brita Finne og ungdomskoret Jubilo. ”Det lyser framtid og håp i denne sangen”, skriver Ivar Gjerdi i avisen Dagen for 8. desember 2010.

Vi siterer strofe to (DeM):

Ja, Kristus er kjelda, den klåre,
eit havdjup av fryd og av fred.
Vel blenkjer det stundom ei tåre,
men livsvoni atter meg gled.
Snart gryr det ein æveleg morgon,
og då skal eg verta han lik.
Det strøymer ei livselv av lukke, –
min Gud, eg er endelaust rik.

Kilder:

Sangboken (1983)

Trygve Bjerkrheim (1979), s. 106-107
Tobias Salmelid (1997), s. 74

Trygve Bjerkrheim på Wikipedia
Det strøymer ei livselv av lukke på YouTube

Sangen er sitert med tillatelse fra Lunde Forlag

Eg retter to tome hender

Publisert av

Eg retter to tome hender.

Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1971. Melodien er ved Sigurd Lunde fra 1972. Vi finner sangen i Rop det ut som nummer 77 med fire strofer. Sangen er sitert etter boken «Det er makt i de foldede hender.» (DeM).

Vi siterer strofe en (DeM):

Eg retter to tome hender;
eg står som ein tiggar for Gud.
No er det bare Jesus,
hans rikdom og rettferds-skrud.

Bakgrunnen for sangen er et lite formiddagsstreff for personalet ved Misjonssambandets hovedkontor i Oslo 24. mars 1971. Tore Tungland holdt en andakt og sa blant annet følgende: «Me retter to tome hender mot Gud.»

Vi siterer strofe to (DeM):

Eg retter to tome hender;
nei, ingenting i dei eg har.
No er det bare Jesus.
For hans skuld er Gud min Far.

Trygve Bjerkrheim ble ikke ferdig med setningen og det ble til en sang: «Eg retter to tome hender / nei, ingenting i dei eg har / No er det bare Jesus / For hans skuld er Gud min Far». Sigurd Lunde siterte selv fra sangen da han ble ordinert som Stavanger-biskop i Oslo Domkirke i 1977.

Vi siterer strofe tre (DeM):

Eg kjem med to tome hender.
Men du har eit rikdoms vell.
No er det bare Jesus.
Den fjellgrunnen evig held.

Sangen gjorde inntrykk på meg. Både form og innhold er vakkert bundet sammen. Trygve Bjerkrheim ble vel kanskje ikke helt annerkjent som stueren blant kritikerne i sin samtid. Og det kan vel være at ikke alt var like bra. Men dette er noe av det beste. Spesielt er de to siste strofene rike på bilder som løfter diktet og lar lovsangstonen lyde fullt ut. Uttrykket «ævelivs-våren» minner oss om det fullendte Guds rike hjemme i himmelen hos Gud.

Vi siterer strofe fire (DeM):

Kor rik eg er no i Jesus!
For alt det han vann, det er mitt.
Ævelivs-våren strøymer.
Og no kan eg anda fritt.

Kilder:

Trygve Bjerkrheim (1979), s. 152-153
Trygve Bjerkrheim (1989), s. 23

Sangen er gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag

Solen på himmelen

Publisert av
Svar

Solen på himmelen lukket sitt øye.

Salmen er skrevet av Petter Dass rundt år 1700. Vi finner salmen i Landstads reviderte salmebok som nummer 345 under ”1. Påskedag” og i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 174 under ”Påsketiden”. Salmen står her sitert med fem strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Solen på himmelen lukket sitt øye
den dag da solen på korset gikk ned.
Da stod naturen i dobbelt døds møye,
dobbelt formørkelse var der da skjedd.
Men på vår påskedag så man opprunnet
begge de soler som syntes forsvunnnet.
Halleluja, halleluja!

En katolsk side (katolsk.no) siterer salmen med åtte strofer. Her er tittelen på salmen Hør alle himler og vi finner salmen i den katolske salmeboken Lov Herren (LH) som nummer 486. Norsk Salmebok (NoS) har en sterkt redusert utgave av salmen. Originalen er på 23 strofer og salmen i NoS er en bearbeidet gjengivelse av strofe 18, 19, 21, 22 og 23. Den opprinnelige tittelen på salmen er Hører, I Himle, du Jord tag at mærke.

Vi siterer strofe to (NoS):

Efter fornedrelse skal vi opphøyes,
solen skal skinne når regnet er endt,
heder og ære deg, Kristus, tilføyes,
for ved oppstandelsen ble det fullt kjent
at du Den Høyestes sønn monne være,
som over døden vant seier med ære.
Halleluja, halleluja!

Ved første øyekast kan det synes som om dette er en vanlig kveldssalme. Det blir mørkt over jorden når solen går ned: «Solen på himmelen lukket sitt øye.» Men kveldssalmen ville nok ha uttrykt dette i nåtid: «Solen på himmelen lukker sitt øye.» I tillegg ser vi, at når vi leser videre, så er dette noe som allerede er skjedd: «Solen på himmelen lukket sitt øye / den dag da solen på korset gikk ned.»

Vi siterer strofe tre (NoS):

Tiden vil Herren ei lenge forhale,
tredje dag alt du av graven oppstår.
Hva er om tre dagers gravtid å tale,
hva kan de regnes mot evighets år?
Gladelig vil vi med Herren fornedres,
at vi med Herren og evig kan hedres.
Halleluja, halleluja!

Petter Dass benytter solen som et bilde på Jesus. Også mange andre salmediktere gjør det samme. Men det er nytt at solmotivet knyttes sammen med selve korsfestelsen. Det kan være at vi kanskje finner noe tilsvarende hos Kingo, men selve billedbruken gjør i alle fall salmen til Dass både frisk og original. Salmen er med andre ord en påskesalme. Men det var ikke bare solen som gikk med over Golgata i Jerusalem på langfredagen for over 2.000 år siden. Også solen, Jesus, døde den kvelden. Men på samme måten som solen varsler en ny dag hver morgen, stod Jesus opp igjen fra de døde påskedags morgen.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Aldri er kornet i jorden så lenge
at vi ei spirende oppvekst får se.
Blomster ved sommer skal lokkes av enge,
de som lå dekket av vinter og sne.
Så skal òg blomstre de visnede lemmer,
som vi i støvet med tårer vi gjemmer.
Halleluja, halleluja!

Jesus har overvunnet døden. Petter Dass bruker mange bilder fra naturen for å illustrere dette: «Men på vår påskedag så man opprunnet / begge de soler som syntes forsvunnet.» Og i strofe to skriver han også om fornedrelsen og om regnet: «Efter fornedrelse skal vi opphøyes / solen skal skinne når regnet er endt.» Bildene og motsetningene er med på å understreke og utdype budskapet i salmen. De to siste strofene i salmen henter også kjente bilder om oppstandelsen og livet etter døden fra Bibelen selv: Hvetekornet og Jonas i fiskens buk. Salmen avluttes med de troendes oppstandelse: Likesom Jesus stod opp fra graven skal vi også en dag oppreises med ham. Det blir en underlig dag.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Fisken skjøt Jonas av buken på stranden,
så skal òg jorden de døde te frem.
Er du, min Frelser, av graven oppstanden,
skal jeg oppreises og følge deg hjem!
Hvor der er rot, skal der òg vokse grener,
frukter og salighet du oss forlener!
Halleluja, halleluja!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

H. Blom Svendsen (1959), s. 143-145, 166
P. E. Rynning (1967), s. 340
Tobias Salmelid (1997), s. 62-63
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 432-437
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 48-49

Den frie norske salmesiden

Om din synd er som skarlagen

Publisert av

Om din synd er som skarlagen.

Dette er en sang skrevet av Fanny Crosby i 1887. Melodien ble komponert av W. Howard Doane. Den engelske tittelen er Though your Sins Be as Scarlet. Vi finner den i Frelsesarmeens sangbok (FaS) som nummer 110 med fire strofer. Her er tittelen Om din synd er som skarlagen. Den norske versjonen er en fri gjendiktning av den engelske originalen som har ti verslinjer i hver strofe i stedet for bare fire som på norsk.

Vi siterer strofe en (FaS):

Om din synd er som skarlagen,
Skal den bli hvit som sne;
Om den er rød som purpur,
Skal den bli som ull.

Gud vil at alle fortapte syndere skal få motta frelsen i Jesus. Slik leser vi også i Bibelen: ”Kom, sier han, og la oss gå i rette med hverandre. Om dine synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.” (Jes 1, 18).

Vi siterer strofe to (FaS):

Hør den røst som nå deg kaller:
O, vend om, vend om til Gud!
For han er full av nåde
Og barmhjertighet.

Det er ikke så ofte vi finner en sang som er full av teologi og kristen lære. Men dette er unntaket. Her følger Fanny Crosby tradisjonen fra Moody. Men som så ofte før, så er bibelordet fra Jes 1, 18 knyttet sammen med oppfordringen til å vende om til Gud. Omvendelsen og etterfølgelsen er for øvrig et hovedtema i diktningen till Fanny Crosby.

Vi siterer strofe tre (FaS):

Han forlater din misgjerning,
Kommer den ei mer i hug.
Se hen til meg, all jorden!
Lyder Herrens kall.

Det er også en annen sang på norsk som er bygd over samme tema. Vi finner den i Metodistenes sangbok som nummer 165. Her er tittelen Gud jeg ber ei om rikdom. Den er skrevet av Mary A. Kidder i 1870. Strofe tre lyder slik: ”Også meg gjelder løftet / Nå jeg klart det kan se / Er din synd som skarlagen / Den skal bli hvit som sne.”

Vi siterer strofe fire (FaS):

Han som oss så høyt har elsket
At vår synd han tok på seg,
Ham være lov og ære
I all evighet!

Kilder:

Bibelen (2005)
Frelsesarmeens sangbok (1948)

Though your Sins Be as Scarlet på Wikipedia
Though your Sins Be as Scarlet på CyberHymnal
Thursday Hymn Reflection: “Though Your Sins be as Scarlet”

Det aldri var noen som Jesus

Publisert av

Det aldri var noen som Jesus på jord.

Sangen er trolig skrevet av Fanny Crosby og oversatt til norsk av ukjent forfatter. Vi finner den i Sangboken fra 1962 og 1968 som nummer 240 med tre strofer og refreng. Sangen står oppført under temaet “Tro og tillit”. I Sangboken (SaB) fra 1983 finner vi sangen som nummer 241. Her er den plassert under overskriften “Forsoning og rettferdiggjørelse”.

Vi siterer strofe en (SaB):

Det aldri var noen som Jesus på jord,
Så medynksfull, kjærlig og mild!
Det finnes ei noen som Jesus så stor,
Især for de får som fór vill.

De eldste sangbøkene oppgir at sangen ble oversatt til norsk i 1908, mens den siste norske sangboken mener det er i 1907. Det samme skriver Salmelid i en kommentar til sangen. Han skriver at forfatteren er ukjent, med at tonen er ved William James Kirkpatrick. Sangen er ikke kommentert hos Aanestad, men han oppgir Fanny Crosby som forfatter av originalteksten. Det er ikke kjent hva sangen heter på engelsk.

Vi siterer koret (SaB):

Han ofret sitt liv og betalte med blod
Det skyldbrev som tynget meg ned,
Mot djevelen kjempet og seirende stod.
For meg skapte Frelseren fred –
Da korsdøden villig han led.

Sangen står sitert i en rekke nyere og eldre norske og danske sangbøker. I Misjonsforbundets sangbok fra 1984 finner vi sangen som nummer 104 med tre strofer under temaet ”Jesu liv og gjerning.” Frelsesarmeens sangbok fra 1948 har den som nummer 304 under overskriften ”Vitnesbyrd og lovprisning, mens den i Frelsesarmeens sangbok fra 1977 står som nummer 387 under temaet ”Lovprisning”.

Vi siterer strofe to (SaB):

En underfull Frelser er Jesus for meg,
Han kjente den nød jeg var i.
Min straff og min pine tok Jesus på seg,
Og jeg som var skyldig, gikk fri.

På dansk heter sangen Der aldrig var nogen som Jesus på jord. Vi finner den i Indre Missions Sangbok fra 1918 som nummer 104 og i Hjemlandstoner fra 1989 som nummer 133 med fire strofer. I den siste sangboken står det oppført ukjent norsk oversetter av strofe 1-2 og A. T. Nyborg som oversetter av strofe 3-4. Den siste sangboken har plassert sangen under overskriften “Jesus Kristus” og angir Fanny Crosby som forfatter av originalteksten.

Vi siterer strofe tre (SaB):

En evighetsklippe jeg hviler nå på,
Et verk som han selv har fullbrakt.
Ved troen på Jesus jeg salig kan gå,
Han verner meg selv ved sin makt.

Kilder:

Sangboken (1962)
Sangboken (1983)

Hjemlandstoner (1989)
Indre Missions Sangbok (1918)
Frelsearmeens sangbok (1948)
Felsearmeens sangbok (1977)

Tobias Salmelid (1997), s. 70
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 540-541

Fanny Crosby på Wikipedia
Fanny Crosby på CyberHymnal