Jesus la din redde due

Jesus la din redde due.

Sangen er skrevet av Lina Sandell i 1863. Hun er blitt kalt både for «Sveriges Fanny Crosby» og «den svenske vekkelsesebevegelsens viktigste sangskriver». Sangen Jesus la din redde due finner vi blant annet i Sangboken (1962) som nummer 845 og i Sangboken (1983) som nummer 880 med seks strofer. Tittelen er Jesus, lat di redde duva. Begge utgavene har plassert sangen under ”Det kristne håp”. Sangen ble oversatt til norsk av Anders Hovden i 1927. Den er videre oversatt til bokmål av Salmebloggeren (LeH) i 2017 på bakgrunn av den svenske, danske og norske utgaven.

Vi siterer strofe en (LeH):

Jesus la din redde due
Snart få hvile ut hos deg!
Denne jord har ingen tue
Der den trygt kan hvile seg.
Og den lengter, og den lengter
Hjem fra ville ørkenvei.

Originaltittelen på svensk er Jesus låt din rädda duva. Vi finner sangen i Herde-Rösten fra 1892 som nummer 312 og i Sionstoner fra 1912 som nummer 312. I Svenska Missionsförbundets sångbok fra 1920 står sangen for øvrig som nummer 380 med seks strofer.

Vi siterer strofe to (LeH):

Ferden er så full av farer,
Veien er så trang og smal!
Og på Satans mange snarer
Er det aldri noe tall.
Siste striden, siste striden
Snart i dødens skyggedal.

Sangen er oversatt til dansk som Jesus, lad din bange due. Det er ellers liten forskjell mellom den danske og norske utgaven så det er mulig at den danske oversettelsen bygger på Hovdens versjon fra 1927. Men vi er ikke sikker da det ikke er oppgitt noe årstall for oversettelsen. Sangen står blant annet i Hjemlandstoner (1947) som nummer 200 og i Hjemlandstoner (1989) som nummer 406 med seks strofer.

Vi siterer strofe tre (LeH):

Du i nåde styrker motet
Slik som bare du det kan!
Lær meg alltid se på blodet
Som for mine synder rant!
Soningsblodet, soningsblodet,
Der jeg liv og frelse fant.

Det er ikke eneste gangen at Lina Sandell benytter due-motivet i sine sanger. Men vi skal først se nærmere på denne sangen. Strofe en går slik på dansk: ”Jesus, lad din bange due / finde hvile snart hos dig / Denne jord har ingen tue / hvor den trygt kan hvile sig / og den længes og den længes / bort fra ørknen inderlig.” Allerede her møter vi tre sentrale tema i Lina Sandells sanger: Naturen, frelsen og himmelen. I andre av hennes sanger finner vi også misjonsperspektivet.

Vi siterer strofe fire (LeH):

La din Ånd meg trofast føre
Mine trinn på livsets vei,
Selv jeg kan det ikke gjøre,
Lett jeg kommer bort fra deg!
Dyre Frelser, dyre Frelser,
Bare du kan frelse meg!

Det er overraskende at Lina Sandell bruker duen som et bilde på den troende. Vi møter den ellers tidlig i Bibelen. Duen ble sendt ut fra Noahs Ark etter syndfloden. Den skulle undersøke om det var noe tørt land etter at vannet hadde trukket seg tilbake. Duen vendte tilbake til arken med en oljekvist i nebbet. Her brukes den som et bilde på at vi er på vandring gjennom denne verden. Denne jorden er ikke noe blivende sted. Arken er også i Bibelen et bilde på Kristus. Likesom de som var i arken ble reddet fra syndfloden, blir også den som er i Kristus reddet fra synden: ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus; for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort mig fra syndens og dødens lov.” (Rom 8, 1-2). Fugle- og kyllingmotivet benyttes ellers både i salmene Bred dina vida vingar og i Tryggare kan ingen vara.

Vi siterer strofe fem (LeH):

La ei synden her på ferden
Dåre og forføre meg,
Nei, for hele vide verden
Vil jeg ikke miste deg.
Du alene, du alene,
Fører meg den rette vei!

Lina Sandell vendte tilbake til det due-motivet også i en senere sang. Vi siterer siste strofen fra Ved Jesus hjerte har jeg fred: ”Din trette due trivs ei her / I vide ødemarken / Så kom da, Herre Jesus kjær / Og før den hjem til arken / Den lengter fra en stormfull strand / Til gleden ved din høyre hand / Så hent da, Herre Jesus kjær / Din due hjem til arken!” Her benyttes arken som et bilde på himmelen. Vi avslutter derfor Salmebloggen med det som var begynnelsen for mange år siden i 2006: «Der hvor roser aldri dør.» Gud har en plan med vårt liv. Det finnes en virkelighet bak død og grav: ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»” (Åp 21, 1-4).

Vi siterer strofe seks (LeH):

Gjør meg stille, gjør meg stille,
Gjem meg dypt i dine sår!
Da det aldri går meg ille,
Hvor det enn i verden går.
Ved din nåde, ved din nåde
Hjem til himlen duen når.

Kilder:

Bibelen

Sangboken (1962)
Sangboken (1983)

Hjemlandstoner (1947)
Hjemlandstoner (1989)

Lina Sandells sanger på Wikipedia

Gamleåret seig i hav

Gamleåret seig i hav.

Dette er en nyttårssalmen skrevet av Elias Blix i 1869. I dette første heftet av Nokre Salmar hadde salmen syv strofer. Salmen er senere noe forkortet. Vi finner den således i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 85 med fem strofer. Melodien er ved Ludvig M. Lindeman fra 1869.

Vi siterer stofe en (NoS):

Gamleåret seig i hav,
siste dag i dauden bleikna;
men i aust det atter kveikna,
nyfødd sol stod opp or grav.
Ljoset fram or myrkret stiger,
som på fyrste skapingsdag.
Sol og dag er fødd til siger,
mørkret dømt til nederlag.

Salmen er bygd opp over kontrasten mellom lys og mørke i strofe en og to. I strofe tre til fem er det Jesu navn som står i fokus.

Vi siterer stofe to (NoS):

Men kvart år som sloknar ut,
atter meg til minnes kallar
at min dag til kvelden hallar
og det kjem ei natt til slutt,
då den sol som lyser verdi,
for mitt auga svartnar av:
Går i mørker siste ferdi?
Eller er det ljos i grav?

Hos Blix er det alltid slik at lyset og dagen står for de gode kreftene i livet. På samme måten er mørkeret og natten det negative. Men også livet og døden er et veldig sentralt motiv hos Elias Blix.

Vi siterer stofe tre (NoS):

Ja! om nyårsdagen rann
over jord ein morgonraude
som igjennom liv og daude
utan skyming lysa kan:
Jesu namn eit nyår vigde
som vert aldri gamalt att;
det har ljos forutan brigde,
det har dag forutan natt.

Solen går ned og den står opp. Den kommer med kveld og den kommer med dag. Bildet overføres også på livet. Solen er derfor sentral hos Blix. Han bruker den også om livets sol. Den peker på Jesus som verdens lys og menneskets frelse.

Vi siterer stofe fire (NoS):

Vert så vegen mørk og trong,
Jesu namn kan himlen klåra,
såre sukk og heite tåra
løysa opp i sigersong.
Skal eg under krossen bløda,
vert min fot til dauden trøytt,
Jesu namn kvart sår kan grøda,
var så hjarta sunderstøytt.

En nyttårsalme er ikke fullkommen uten at den peker på betydningen av Jesu navn. Første nyttårsdag er således feiringen av Jesu navn. I dette navn blir året innviet. I Jesu navn finner jeg trøst og i Jesu navn finner jeg fred. Han leder meg og stiller stormen. Ofte er det bilder fra havet. Her kjenner Blix seg hjemme. Om det stormer omkring han, Jesus er med i båten. Da er Blix trygg. Her finner han fred og frelse fra alt vondt.

Vi siterer stofe fem (NoS):

Vil du dette dyre namn
trugen i ditt hjarta skriva,
skal du aldri undan driva,
det skal leia trygt din stamn.
Or di lei du aldri villest,
går så mot deg storm og flod,
i det namnet stormen stillest,
og så vert då enden god.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Julen har bragt velsignet bud

Julen har bragt velsignet bud.

Dette er en julesalme skrevet av den danske høyskolelæreren og salmedikteren Bernhard Severin Ingemann i 1839. Vi finner den i Dansk Salmebog som nummer 119 med 3 strofer. Melodien er ved C.E.F. Weyse fra 1841.

 Vi sitererer strofe en:

Julen har bragt velsignet bud,
nu glædes gamle og unge.
Hvad englene sang i verden ud,
nu alle små børn skal sjunge.
Grenen fra livets træ står skønt
med lys som fugle på kviste;
det barn, som sig glæder fromt og kønt,
skal aldrig den glæde miste.

Salmen har en historie. «Julesalmen ble skrevet til prestefamilien Fenger i Lynge prestegard syd for Sorø, hvor Ingemann selv bodde», leser vi på Wikipedia. Den var neppe opprinnelig tenkt som en julesalme til gudstjenesten i kirken. Vi får mer en beskrivelse av hvordan barna i prestegården opplevde julen og juleevangeliet. Andre hevder salmen er en sang til juletreet.

Vi siterer strofe to:

Glæden er jordens gæst i dag
med Himmel-kongen, den lille.
Du fattige spurv, flyv ned fra tag
med duen til julegilde!
Dans, lille barn, på moders skød!
En dejlig dag er oprunden:
I dag blev vor kære frelser fød
og Paradis-vejen funden.

Salmen kan nok synges ved gang rundt juletreet. Men den ville nok ikke fungert slik hos oss. Vi har allerede julesanger som er godt innsunget. Både «Glade jul’ og «Deilig er jorden» holder Ingemann levende hos oss. Men I Danmark ble salmen tatt inn i salmeboken ennå mens Ingemann levde. Og salmen har helt klart kvaliteter som står seg: «I dag blev vor kære frelser fød og Paradis-vejen funden.» Det er Jesus som er julens budskap og innhold. Og det er Jesusbarnet som ble født inn i våre kår.  Jesus er nøkkelen inn til Guds rike. Julegleden har vi i Jesus selv. Da kan vi også få ønske hverandre en riktig god jul.

Vi siterer strofe tre:

Frelseren selv var barn som vi,
i dag han lå i sin vugge.
Den have, Guds engle flyve i,
vil Jesus for os oplukke.
Himmerigs konge blandt os bor,
han juleglæden os bringer;
han favner hver barnesjæl på jord
og lover os englevinger.

Kilder:

Dansk Salmebog
Ingemann på Wikipedia

Kor stort at det ventar ein himmel

Kor stort at det ventar ein himmel.

Dette er en fin liten sang som ble skrevet av lyrikeren Trygve Bjerkrheim i 1969. Diktet finnes i flere samlinger av forfatteren, men vi har hentet den fra den lille boken I Guds kjærlighet. Den ble utgitt på Lunde Forlag i 1989. Tonen er ved Gunstein Draugedalen og noter til kvadet, som Trygve Bjerkrheim gjerne kalte diktene sine, kan kjøpes blant annet på Notebutikken. Sangen består av fire strofer med versemål 6-5-8-6-5-8

Vi siterer strofe en:

Kor stort at det ventar
ein himmel til sist
der livssoli aldri går ned,
der blomen ei visnar
og døyr på sin kvist,
men blømer i æveleg fred

Det er sagt at Trygve Bjerkrheim har skrevet ca 15.000 sanger og dikt. Når Fanny Crosby skrev over 8.000 og Charles Wesley over 6.000 sanger skjønner vi at Trygve Bjerkrheim har vært svært produktiv gjennom et langt liv. Det er Wilhelm Gravdal som kommer med disse opplysningene. Han har mye fint stoff om blant annet Trygve Bjerkrheim på sin hjemmeside.

Vi siterer strofe to:

Kor stort at det ventar
ein himmel hos Gud,
der kvila er ljuvleg og blid!
Kor stort å få gå
I det snøkvite skrud
Og frydast til æveleg tid!

Vi ser raskt at vi har med en ordkunstner å gjøre etter hvert som vi leser teksten. For det første er strofene skrevet ut fra kjente regler for rim og rytme. Det gjør også mange av diktene til Trygve Bjerkrheim svært sangbare. For det andre så gjentar han ”Kor stort at det ventar” gjennom hele sangen. Det understreker temaet i diktet. Andre verselinje i hver strofe gjentar himmel, men med andre ord. Og for det tredje og siste: Berkrhein faller ikke for fristelsen som mange sangforfattere gjør, nemlig å gå fra det ene emnet til det andre gjennom hele sangen.

Vi siterer strofe tre:

Kor stort at det ventar
ein himmel eingong
når dagen min endar på jord.
Kor stort å få syngja
den herlege song
i himmelens hvitkledde kor!

Sangen har en spesiell bakgrunn som Trygve Bjerkrheim selv forteller i boken. Hans svoger, Trygve Maudal, fikk i ung alder en nedslående beskjed fra legen. Maudal fikk det triste budskapet at han skulle dø. Det var trolig et sjokk. Naturlig nok tenkte Maudal at han hadde livet foran seg. Han var aktiv gårdbruker og som misjonsvenn. Det er da han sier til søsteren, Else: ”Det er godt at det finnes et paradis!”. Da Bjerkrheim fikk høre disse ordene, skrev han diktet: ”Kor godt at det fins eit paradis!”.  Årene gikk og mange år senere i 1969, døde den siste broren på morssiden. Han heter Edvard Røyseland. Da ble denne sangen vi siterer her, til. Sangen er på en måte om døden. Men det er håpet som skinner igjennom. Blomstrene dør, men i landet der livssolen aldri går ned, skal de blomstre i evig fred. Første strofen har vakker naturlyrikk, men grensene sprenges ved at blomstrene aldri visner. Slik også med mennesket som dør i troen på Jesus. Det venter en himmel der vi får gå i den ”snøhvite skrud” og får synge i ”himmelens hvitkledde kor”. Begge er bilder på at vi er løst fra synden og frelst for evig. Det gir grunn til takk og lovsang. Vi har et levende håp og himmel som venter når livet her er slutt.

Vi siterer strofe fire:

Kor stort at det ventar
ein himmel ein dag
for alle som trur på Guds Son!
Der skal med få vera
for evig i lag.
Hav takk for den levande von!

Kilder:

Trygve Bjerkrheim: I Guds kjærlighet.

Sanger med bakgrunnsstoff (1989)

Sangen er sitert med tillatelse fra Lunde forlag


Jeg vil følge deg

Jeg vil følge deg, min Jesus.

Sangen er skrevet av av den amerikanske sangforfatteren Fanny Crosby og vi finner den i Frelsesarmeens sangbok (FaS) fra 1977 som nummer 265 med fire strofer og refreng. Sangen står plassert under temaet «Hellighet». Refrenget understreker temaet i sangen.

Vi siterer strofe en (FaS):

Jeg vil følge deg, min Jesus,
Hele vegen følge deg;
Og hva enn meg siden møter,
I ditt fotspor følger jeg.

Fanny Crosby har forpliktet seg på å følge Jesus livet ut. Hun ble tidlig opplært i kristen tro og en øyesykdom gjorde at hun måtte lære seg store deler av Bibelen utenat. Både dette og diktningen følte hun som et kall fra Gud. Etterfølgelsen var en del av hennes helliggjørelse.

Refr.:

Følge deg, følge deg,
Hele vegen til din himmel
Vi jeg trofast følge deg.

Vel vet hun at det ikke alltid ville bli lett å gå i Jesu fotspor. Men hun valgte trofast å følge sin mester og Herre hvor hun enn måtte gå. Om vegen blir tung, får hun kraft fra Herren. Og Fancy Crosby var et bønnens menneske. Den fylte henne med kraft fra det høye.

Vi siterer strofe to (FaS):

Følge deg hvor mørket råder
På den veg som jeg skal gå.
Om den enn blir tung, å Herre,
Jeg av deg dog kraft skal få.

Det er kjente tanker vi finner i denne sangen. Vi ser det også klart i andre titler fra hennes hånd. Sanger som «Vis meg veien kjære Frelser» og «Hele veien går han med meg» understreker det samme. Det er forsakelse, etterfølgelse og ledelse. Alt er sentrale tema hos Fanny Crosby.

Vi siterer strofe tre (FaS):

Og når fristeren vil lokke
Meg, min Jesus, bort fra deg,
Jeg på deg da sikkert stoler,
Vet du aldri slipper meg.

Og sangeren er på trygg grunn. Hun vet det er en kamp både i henne og rundt henne. Men Jesus vil holde henne fast. Med Jesus er hun trygg. Det er alltid en sterk tro på at det holder til slutt. Vi har mye å lære av troens liv med sin Frelser hos denne kvinnen. Havnen er målet for reisen. Det er himmelens land hvor hun for evig er frelst hos Jesus. Da er hun hjemme.

Vi siterer strofe fire (FaS):

Til min død jeg vil deg følge,
Trofast kjempe for ditt navn,
Til du engang, kjære Jesus,
Har meg ført i sikker havn.

Kilder:

Frelsesarmeens sangbok (1977)
Frelsesarmeens sangbok (1948)

Eg ved den djupe gravi stend

Eg ved den djupe gravi stend.

Salmen er skrevet av Anders Hovden i 1924. Vi finner den i Nynork Salmebok (NyS) som nummer 573. Her står salmen oppført med 5 strofer. «Eg ved den djupe gravi steng» er en av de vakreste gravferdssalmene vi finner hos Anders Hovden.

Vi siterer strofe en (NyS):

Eg ved den djupe gravi stend,
med våren lyser over grend
og sjø og skogar glitrar.
Ein barneflokk hev mist si mor
og stend og græt so sårt i kor,
men alle fuglar kvitrar.

Anders Hovden er prest på Toten og han skal i begravelse. En minnes han ekstra godt for den hadde gjort stort inntrykk. Hovden hadde fått melding om ei mor som var død. Hun etterlot seg 10 sørgende barn. Moren var 44 år og de fleste av barna var små. Det bare 2 som var blitt konfirmert. Minste barnet var bare 2 år. Moren døde fra den stote barneflokken så alt for tidlig. Vi kan godt forstå at dette må ha brent seg fast i minnet for alltid: «Ein barneflokk hev mist si mor/og stend og græt so sårt i kor.» Det var en sorgens dag. Men så er det plutselig noe som fanger prestens oppmerksomhet.

Vi sitrer strofe to (NyS):

Eit fagert fivreld, kvitt å sjå,
i solglans flaksar til og frå
og over gravi driver.
Nyst berre det ei åma var,
no hev det fenge vengepar,
og millom blom det sviver.

Med utgangspunkt i den nakne og kalde grav, skjer det noe i dikterens sinn. Det flyr en hvit sommerfugl over graven. Og naturinntrykkene er gjerne sterke hos Hovden. Det er sol, vår, blomster og fuglesang. Naturen våkner til nytt liv og minner oss om et liv på andre siden av død og grav.

Vi siterer strofe tre (NyS):

Skal upp or grav, or gråt og gru
vår sjel mot evigt liv seg snu
frå alt som tungt oss trengjer?
Skal eg få sviva fri og glad
imillom himlens stjernerad,
skal sjeli mi få venger?

Likesom åmen har fått vinger og flyr av sted, skal også den døde en gang vekkes opp. Først kommer sorgen med gråt og gru. Men så skal sjelen «mot evig liv seg snu. Bildene er klare og enkle. Språket er lett å forstå: «Skal eg få sviva fri og glad/imillom himlens stjernerad/skal sjeli mi få venger?»

Vi siterer stofe fire (NyS):

Å, finst det nokon stad eit land
dit dauden ikkje koma kann
og ikkje gråt og tåra?
Der all vår liding fær sitt stogg,
og tåror eimar burt som dogg
i smil mot morgonklåra?

På samme måte er både våren og gudshagen hos Blix er et bilde på livet hos Gud etter døden. Da alt det gamle er blitt borte. Og det er ingen gråt eller sorg. Så er også sommerfuglen eller fivrellet hos Hovden et bilde på den rene og fullkomme livet hos Gud i evigheten. Det som i strofe tre og fire hadde spørsmålstegn etter seg, åpnes med en salig visshet: «Ja Jesus, når eg nemner deg/din himmel herleg opnar seg». Og rekken av naturbilder er ført til endes. Han ser himlen åpne seg og livsens land stige frem. Det er evig sommer. Vakrere kan det ikke bli sagt: «eg livsens land ser stiga/I nådens klænad, rein og kvit/til evig sumar sviv eg dit/der aldri sol skal siga. For en fornyelse av salmene. For et vakkert nynorsk språk. For en ordkunstner. For en lys og befriende kristendom.

Vi siterer strofe fem (NyS):

Ja, Jesus, når eg nemner deg,
din himmel herleg opnar seg,
eg livsens land ser stiga.
I nådens klædnad, rein og kvit,
til evig sumar sviv eg dit
der aldri sol skal siga!

Kilder:


Nynorsk Salmebok

Jens Kåre Engeset: Anders Hovden, diktarprest og folketalar (Samlaget 2002)

Kirken den er et gammelt hus.

Kirken den er et gammelt hus.

Dette er en kjent salme av den kjente danske presten og salmedikteren N.F.S. Grundtvig. Salmen ble skrevet i 1837 og vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) fra 1985 som nummer 689 med 7 strofer. I Norsk Salmebok fra 2013 står den oppført som nummer 530. I den første salmeboken står salmen plassert under kapitteloverskriften «Kirkevigsel og kirkejubileum.» Melodien er opogitt til å Ludvig M. Lindeman 1840.

Vi sitererer strofe en (NoS):

Kirken den er et gammelt hus,
står om enn tårnene faller;
tårnene mange sank i grus,
klokker enn kimer og kaller,
kaller på gammel og på ung,
mest dog på sjelen trett og tung,
syk for den evige hvile.

Det kan være litt vanskelig for oss å forstå. Kirken den er et gammelt hus. Men den står selv om alt rundt den faller i grus. Mennesket, kirken og Guds hus er knyttet tett sammen hos Grundtvig. Vi sier gjerne at Ordet kommer først. Slik er det ikke hos Grundtvig. Han setter mennesket først. Deretter en kristen. Og det er gjennomført også i de kristne forsamlinger. En kan selv velge hvilken kirke en vil tilhøre og hvilken prest en vil ha. Hos oss er gjerne et sogn en geografisk enhet med egen sogneprest.

Vi siterer strofe to (NoS):

Himlenes Gud visst ei bebor
hus våre hender kan bygge,
Arkepaulunet var på jord
kun av hans tempel en skygge,
selv dog en bolig underfull
bygde ham seg i oss av muld,
reiste av gruset i nåde

«Den mageløse oppdagelse» hos Grundvig førte til at han satte mennesket før Ordet. Guds Ånd var der før Ordet ble forkynt. Det var der i trosbekjennelsen, dåpen og nattverden. Likevel ble ikke Bibelen og Guds Ord tilsidesatt. Gud kommer til oss i Ordet og vekker det til live ved den Hellige Ånd.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Vi er Guds hus og kirke nu,
bygget av levende stener,
som under kors med ærlig hu
troen og dåpen forener.
Var vi på jord ei mer enn to,
bygge dog ville han og bo
hos oss med hele sin nåde.

Grundvig setter heller ikke så klart skille mellom troende og ikke troende som vi gjør her i Norge. Fordi mennesket og det menneskelige settes øverst hos ham, virker det berikende på ham. Og her har vi trolig noe å lære. Vi bør være forsiktig med å skremme vekk de som har avvikende tro. Kanskje hvis vi omslutter de med ekte kjærlighet fra Gud, så et det også lettere for annerledes tenkende å komme frem til en levende tro på Herren. Men det er bare Guds Ånd som kan skape en levende tro.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Samles vi kan da med vår drott
selv i den laveste hytte,
finne med Peter der er godt,
tok ei all verden i bytte.
Ånd er og liv i hver en stund
ordet til oss av Jesu munn,
ordet kun helliger huset.

Trolig kan det berike våre liv om vi lar ekte kristen nestekjærlighet bli løftet frem i våre menigheter. Det er så lett å plassere mennesker i en bås. Jesus så forbi det ytre ved mennesket. Han kunne gå til tolleren og han kunne gå til synderinnen. Og ikke minst fariseerne på Jesu tid satte grenser for hvem en skulle omgås. Grundtvig så også mennesket først.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Dog våre hus med kirkenavn
bygget til Frelserens ære,
der han de små tar mildt i favn,
er oss som hjemmet så kjære.
Herlige ting i dem er sagt,
der har han gjort med oss sin pakt,
han som oss himmerik skjenker!

Kanskje vi oftere ser synderen. Mange av oss ble kanskje båret til dåpen da vi var små. Det første frøet til levende tro var allerede sådd i oss. I min generasjon var det både søndagsskole og kristendomsundervisning i skolen. At det skulle være noe annet enn den Gud vi fikk høre om var utenkelig. Likevel var det få som i voksen alder og etter konfirmasjonen fortsatte å leve som en kristen. Det var så mye annet som lokket. Det navnet som vi var døpt til og senere ble opplyst om, og ble minnet om i skole og kirke, kom på avstand. Troens liv døde ut.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Fonten oss minner om vår dåp,
altret om nattverdens nåde,
alt med Guds ord om tro og håp
og om Guds kjærlighets gåte,
huset om ham hvis ord består:
Kristus, i dag alt som i går
evig Guds Sønn, vår gjenløser!

Men det er også mange hos oss som ikke får til livene sine. De lengter kanskje etter noe mer som kan gi håp og mening. Forfatteren av disse linjene var en slik. Og det var ordene fra en kristen bror for over 50 år siden som førte meg til tro: Kom bli med. Vi samles om Ordet over en kopp kaffe, samtaler og ber. Etter noen møter var livet mitt fullstendig forandret. Kom bli med, kom og se: «Verden vel ei, men dere ser / Alt hva jeg sier, se det skjer / Fred være med dere alle!»

Vi siterer strofe syv (NoS):

Give da Gud, at hvor vi bor,
alltid når klokkene ringer;
samles vi må om Jesu ord,
der hvor fra himlen det klinger:
«Verden vel ei, men dere ser:
Alt hva jeg sier, se det skjer!
Fred være med dere alle!»

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)


Danmarkhistorien.dk: Grundtvigs kristendomssyn

Jesus för världen givit sitt liv.

Jesus för världen givit sitt liv.

Salmen er skrevet av den svenske sangforfatteren Lina Sandell i 1880. Den har stått i flere norsk sangbøker og er også utgitt på plate av Carola Häggkvist i 1998. Navnet på albumet er «Blott en dag». Melodien er ved Fredrik A. Ekström fra 1860. Sangen er på 3 strofer og er oppført under «Pasjonstiden». Den engelske utgaven av salmen er plassert under «Easter».

Vi siterer strofe en:

Jesus för världen givit sitt liv:
öppnade ögon, Herre, mig giv.
Mig att förlossa offrar han sig,
då han på korset dör ock för mig.

Det er kanskje litt unødvendig å ta med salmen her. Den er allerede kommentert av flere. Men da vi skulle ta med enda en salme av Lina Sandell, var det ingen utvei utenom denne. Den er helt sentral i Lina Sandell’s sanger og forfatterskap, nemlig forsoningen i Jesus Kristus. Alt annet hun skriver og synger, har sitt utspring i dette. Jesus døde for meg. Han døde ikke bare for verden, men ha ga sitt liv for meg.

Vi siterer strofe to:

O vilken kärlek, underbar, sann!
Aldrig har någon älskat som han.
Frälst genom honom, lycklig och fri,
vill jag hans egen evigt nu bli.

Kanskje litt underlig å tenke på at denne sangen også ganske tidlig ble publisert i en sangbok for barn, nemlig «Svensk söndagsskolsångbok» fra 1908. Noen hevder den opprinnelig er skrevet for barn. Men det er i alle fall et faktum at det falt naturlig for Lina Sandell også å snakke om Jesu død og lidelse til barn. Han ofret seg selv da han døde på korset. Da kan vi, enten vi er barn eller voksne, få tjene ham med våre liv: «Lär mig att leva, leva för dig,
glad i din kärlek, offrande mig.»

Vi siterer strofe tre:

Tag mig då, Herre, upp till ditt barn,
lös mig från alla frestarens garn.
Lär mig att leva, leva för dig,
glad i din kärlek, offrande mig.

Kilder:


Norske og svenske sangbøker

Svenske og norske Wikipedia

Kom ord fra Gud med ånd og liv

Kom ord fra Gud med ånd og liv.

Salmen er skrevet av M. B. Landsstad i 1861. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 555 med fem strofer. I Sangboken står den som nummer 35. Vi finner også salmen i eldre salmebøker som Landstads Kirkesalmebog, Landstad reviderte Salmebok og i Nynorsk Salmebok.

Vi siterer strofe en (NoS):

Kom ord fra Gud med ånd og liv
og varm den opp, som kold og stiv
i dødens søvn er sovnet hen,
gjør levende vår sjel igjen!

Melodien er en gammel tone fra 1000 tallet. Den er oppgitt som Erfurt 1524 og Wittenberg 1533. For den som vil lytte til melodien, så er det mulig å søke den opp på YouTube. Den er en av våre mest kjente toner.

Vi siterer strofe to (NoS):

Kom, ord fra Gud, kom hellig sæd,
Og søk deg her et stille sted
i hjertebunnen, tårevætt
og renset for å vokse rett!

Salmen har likheter med en annen salme som Luther oversatte til tysk i 1524 og Landstad til norsk i 1855. Tittelen på denne salmen er «Kom Hellig Ånd med skapermakt». Men den er en pinsesalme, mens vår salme er en åpningssalme.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Det hjelpe Gud, vi får hans ord
i våre hjerters magre jord,
med Åndens varme, nådens regn
til frukt i Guds, vår Herres hegn!

Det brukes kjente bilder fra Bibelen i salmen. Hjertet står for vårt åndelige liv. Her skal det bli sådd slik at det får spire og gro. På åkeren er det kornet som blir sådd. I hjerteåkeren er det Guds Ord. Regnet vanner åkeren. Hjerteåkeren blir vætet med tårer.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Du bar til oss i fulle fang
det gode såkorn dagen lang.
Og ble det sådd med gråt i røst,
så ta med gledesang din høst!

Det vel ikke tårer som skaper liv av det som blir sådd i hjertet. Det er Den Hellige Ånd som får det til å vokse. Uten den kan vi ikke leve som troende. Får ånden gjort sin gjerning, blir det også høstet. Den ble gjerne målt i fold. Det var en urgammel måte å måle brutto avkastning på. Vi finner det omtalt i GT og tidligere også i det nye testamentet i eldre oversettelser. Sår du 1000 liter korn og høster 5000, så har du 5 fold. Det er et mål på 5 ganger innsatsen. 100 fold er da veldig mye og kanskje et mål på det fullkomne.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Om enn vår tid er mørk og kold,
Gi tretti, seksti, hundre fold!
Det minste er i armod stort,
ha takk for hva du alt har gjort!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

E. Rynning (1967) s. 170
Tobias Salmelid (1997), s 226 og 229